SiljeiJapan - Utveksling i Japan 2014/2015

ET UTVEKSLINGSMARERITT

Hei alle sammen! Beklager for lite blogging, men etter at jeg ble frisk har jeg vært ute med venner nesten hver dag. Har hatt en helt fantastisk tid med kattekafe, shopping, Disney Sea, China Town, resultater på japansk eksamen og det kommer innlegg om alt dette. Det er hjemreise i morgen den 8.februar (kan ikke tro det) og i den forbindelse skal jeg endelig fortelle min historie. Setter veldig pris på om du leser alt.

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro.  Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett  hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg.  Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk.  Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte.  Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster. 

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har "skjedd" før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??).  Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes. 

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

 

Jeg håper min historie er til hjelp og advarsel for andre. Spør i vei om dere har noen spørsmål! Slike ting som dette kan skje i alle vertsland, og det kommer veldig an på byen du bor i. Jeg vil gjerne hjelpe andre i en slik situasjon, men jeg kan ikke være overalt. Lykke til alle sammen.

Jacob og meg

#utveksling

Begynnelsen på slutten

Hei!

Jeg beklager for lite blogging i det siste, men det har skjedd mye. I tillegg til mye aktiviteter med venner og vertsfamilie har jeg flyttet igjen, og fått influensa. Det har gjort veldig vondt å flytte igjen, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg gråter mye. Det er sjette gang jeg flytter nå, og hver gang har kommet veldig brått. For det første er det veldig strev med å pakke, men også vanskelig å kutte bånd og komme inn i noe nytt. Du pakker ikke bare med deg ting, men også minner og følelser. Det er vanskeligere og vanskeligere hvor lengre tid det har gått.

Vertsfamilien har blitt som en ekte familie for meg. Jeg er utrolig glade i dem, og de har hjulpet meg gjennom så mye. Det var så godt å komme inn i en vertsfamilie der jeg endelig følte meg trygg, og at ting ble noe lunde stabilt. Det første halvåret i Nagaoka var et helvete uten ende, jeg har fremdeles mareritt og er redd for å møte på menneskene derfra. Jeg møtte så mange syke mennesker jeg ikke kan fatte hvordan fikk holde på slik de gjorde. Så det var så utrolig godt å komme til et trygt, hjertevarmt og gjestfri sted. Slik det skulle være- Men jeg visste at det var for godt til å være sant. Vertsmor sin far ble plutselig veldig syk, og han har ikke lenge igjen. Derfor reiser hun og vertsfar mye til andre siden av landet for å besøke ham, og fordi de aldri vet når tilstanden hans kan endre seg vet de ikke når de må dra. Og da er det vanskelig å ha meg der. Derfor har jeg flyttet igjen, for sjette gang. Som vanlig ufrivillig.

Dette er dessverre ikke uvanlig for en utvekslingselev i Japan. Trist, men sant. Flytting er sårt, vondt og brutalt, spesielt når man får vite det et par dager på forhånd. Heldigvis får få oppleve det å måtte flytte fra andre siden av landet slik jeg måtte, på to dagers varsel var det å sende ting hjem og gjøre klar kofferten. Fikk langt i fra tatt farvel med alle de jeg ønsket. Nå vet jeg at dette får folk til nok en gang lure på alt som skjedde, og dere, det kommer ut et innlegg om det dagen jeg reiser herfra. Da skal ingen få kneble meg lenger.

Jeg har nok en gang mistet nesten all støtten jeg hadde her. Har venner og utvekslingselever jeg kan snakke med, men de er så langt borte. Vertsfamilien var alltid der med varme og åpne armer, og jeg er så glad jeg slet meg i gjennom tiden i Nagaoka for å så kunne møte dem. Attpå til dro Kristin, den andre utvekslingseleven min på skolen, hjem for en uke siden (det var hjemreise for YFU). Hun har vært en uforglemmelig venn og støtte hele veien. Og nå har jeg mistet begge. Men det er bare tre uker igjen, og jeg har klart det før. Dessuten har jeg fått den gledelige nyheten om at jeg får møte Jacob igjen, min eneste støtte i Nagaoka, da alle utvekslingselevene skal samles på et hotell dagen før vi reiser.

Over til noe av det siste jeg gjorde med vertsfamilien:

Den 3. januar hadde jeg ingen spesielle planer, så vertsfar spurte om jeg ville være med ham på "fjelltur". Det var ikke noe særlig til tur i forhold til det vi nordmenn er vant til, men er vel det nærmeste jeg har kommet så langt i oppholdet her. 

Vakre Kamakura <3 Akkurat nå bor jeg i Yokohama...

Inni disse fjellene skulle det altså være et veldig berømt tempel, kjent for et sted der man bør vaske pengene sine! Det man vasker skal nemlig bli fordoblet av det magiske vannet! Man måtte først gå på en lang sti innover i skogen, før man kom til en liten tunnel i fjellet. Vi møtte på et morsomt dyr på toppen:

Inngangen til tunnelen

Tempelet. Lang kø for å vaske pengene

Omkuji

Vokter tempelet

Dagen etter møtte jeg Misaki og vi dro på kino i Yokohama. Vi så en japansk film som het Kuragehime, utrolig morsom! Det handlet om en jente som var veldig nerdete, og bodde i et svært hus sammen med fem andre slike (en av dem, "sjefen" får vi aldri se, hmm...) Helt siden hun var liten har hun vært veldig interessert i maneter, og drar ofte rundt på akvarium for å se på dem. Hun har dårlig selvtillit og er nærmest redd gutter, og klarer ikke snakke til dem. Så møter hun en gutt som crossdresser (kler seg ut som jente), og er kjempeinteressert i mote. Hun blir godt kjent med ham og han gir henne en makeover og prøver å forbedre selvtilliten hennes. Så finner de ut at noen prøver å stenge akvariumet på Enoshima (der har jeg faktisk vært!), og gjør alt for å hindre det. De har marked der de selger klær og lager manetbamser, og tjener en del på det. Til sist lager de moteshow med kjoler som ligner på maneter, og pengene bruker de på å kjøpe akvariumet. Hadde ingen problemer med å forstå filmen, deilig! (det var ingen undertekster så klart)

Yokohama

Mummitrollet-drinker

Lunsj

Etter lunsjen dro vi på en morsom iskrem-bar der de sang mens de serverte kundene! Kjempemorsomt å høre på!

Min lunsj tihi

Litt senere på dagen møtte jeg Kristin, min beste støtte gjennom dette halvåret i Kamakura. Hva skulle jeg gjort uten henne! Vi dro på karaoke og sang både japanske og engelske sanger for full hals.

Med melonbrus nam nam

Helt til slutt dro vi innpå en av disse crazy game centrene, der de spiller utrolig høy musikk og har alle slags rare spill. Vi måtte jo inn dit en gang!

Så over til den 7.januar, da jeg dro til Harajuku med de to norske Cornelia og Thea! Harajuku er kjent for å være stedet der folk med alle slags stiler samles, og man finner også mye interessant i butikkene for å si det sånn. Ble en del der ja!

Vi kjøpte også noen veldig gode crepes:





Sånn spiste jeg og Thea

Vi fant en Helly Hansen-butikk! Norwegian pride!


Kafé

Jeg fikk kjøpt litt av hvert i de morsomme butikkene i Harajuku, b.l.a en lolitakjole, som jeg har tenkt på veldig lenge:


Så da er jeg liiiitt mer klar for Desucon

Dagen etter begynte skolen, og ting ble litt mer normalt (selv om ting er aldri helt normalt i Japan). Mye av tiden var preget av at Kristin skulle dra, og jeg ble glad for å se at folk tok en skikkelig farvel med henne og at hun fikk så mange gaver. Det fortjente hun! 

Lørdagen var det AFS farvel-"party". Vi fikk en del informasjon om hjemreisen, og tips om pakking. Ellers var det spising og ganske mange taler, og ja, jeg holdt en jeg også. Folk ble veldig imponerte, og jeg synes jeg fikk tankene mine bra fram. Kan godt oversette den og legge den ut her, da den beskriver mye av det jeg føler med tanke på hjemreise.

Etter det dro jeg til en AFS-dame, hun var veldig hyggelig og hadde amerikansk mann. Om søndagen dro jeg på karaoke med Yuno, og var også innom en tebutikk for å kjøpe utstyr til teseremoni. Så nå kan jeg øve på det hjemme :)



Karaoke






Om mandagen skulle jeg etter planen videre til kontaktpersonen min, men jeg hadde influensa så ble liggende der helt til fredagen. Da var det å pakke seg inn i hettegensere og jakker, ta taxi til Yokohama. Der er jeg nå, og skal nok være til jeg reiser hjem. Sukk. Savner vertsfamilien nå. Blir helt deprimert av å se på all bagasjen her inne, og tenke på at det er helt tomt der. Skal på middagsbesøk og slikt fremover, men å sove der blir vanskelig. AFS har så strenge regler for det, og det er så vanskelig når vertsfamilien plutselig må reise bort. 

I morgen var planen å dra på Ghibli-museum, der jeg allerede har betalt for billett, men fikk ikke lov til å dra av kontaktpersonen min. Så det blir en dag til med å gjøre ingenting, og føle at jeg sløser bort tiden. Er bare tre uker igjen, og jeg trenger hver dag. Men jeg har ikke krefter til det, nå kommer bare alt det med Nagaoka tilbake, morfar, vertsfamilien, og alt er kaos. Skal lade opp en siste dag, så er det full fart!

Men jeg vil ikke hjem.

#utveksling

 

Tokyo Skytree og tur til Norge

Hei!

Mye har skjedd siden sist, livet mitt har snudd seg helt på hodet for å si det sånn. Min morfar, som var syk, gikk bort en uke før jeg skulle komme for å besøke ham. Vi var veldig nære. Valgte likevel å reise hjem en tur, noe jeg gjorde i forrige uke. Nå er jeg tilbake igjen, og kommer her med litt om tiden før jeg dro og etter. Det var nemlig et stort sjokk å komme hjem, selv om det bare var for en kort periode.

1.desember og uken utover gikk veldig sakte, jeg hadde jo mye å tenke på og midt oppi all sorgen skulle jeg jo ha JLPT. Det ble noen harde dager på skolen med japanskøving, men om fredagen bestemte Kristin og meg oss for å ta en liten pause. Vi bestemte oss for å dra hit:

Tokyo Skytree, verdens neste høyeste (etter Burj Kalifa i Dubai)

Før vi skulle dra måtte vi være litt igjen på skolen, da de delte ut gratis mat! Dette var mat med lang holdbarhet de hadde på skolen i tilfelle det var et stort jordskjelv og folk ikke kom seg hjem. Siden de skulle kjøpe ny nødmat, fikk vi det gamle (som varer helt til 2017!).

Så tok vi tog til Skytree, og på veien så vi noe veldig morsomt:

Profesjonell minibank vaskedame.. de har alt i Japan!

Framme ved Skytree

634 m høyt

Først gikk vi litt rundt på kjøpesenteret, før vi dro opp i tårnet. Det var masse folk selv på en ukedag, men vi kom oss opp til slutt. 

Her ser man første dekk! Heisen gikk så fort at jeg fikk dotter i ørene

Første dekk lå på 350 m, og her fikk vi flott panoramautsikt over hele Tokyo. Det er en utrolig flott by, og jeg skulle ønske jeg kunne bo her for alltid. Føler jeg bor på en annen planet, og mange dager er harde, andre helt fantastiske. Jeg trives godt med japanere, men av og til er det godt med tid alene eller andre nordmenn. For å være helt ærlig er det da jeg kan slappe mest av, selv om jeg begynner å bli mer vant til vfamilie og skole. Kjenner bare at jeg trenger lengre tid, nå som jeg begynner å få veldig gode og nære forhold til både vfamilie (nå min japanske familie) og venner. Japanere tar lang tid å bli godt kjent med, enda lengre tid for å bli venner, da dette er noe som er veldig verdifullt for dem og ofte varer livet ut. Jeg følte at siden jeg kom til denne skolen midt i utvekslingsåret var toget gått, og at de ikke kom til å være interesserte siden jeg snart drar hjem, men slik er det ikke. Vi har blitt nære, noe jeg er glad for, men samtidig tenker jeg på de på den forrige skolen som jeg fremdeles har kontakt med. Skulle gjerne hatt mer tid med dem også.

Til venstre kan dere se Fuji fjellet

Mange julenisser overalt i Japan nå

Tempel

På det første dekket kjøpte vi billetter til andre dekk, som var på 450 m. Det var magisk å se ut mens heisen gikk opp dit, for det kunne vi ikke i den første heisen.

Her kan man se Tokyo Tower, der jeg også har vært

Etter dette gikk vi litt rundt på kjøpesentret, der det ved utgangen var et slags julemarked:

Inni kjøpesenteret gikk vi blant annet i Ghibli-butikk, Rilakkuma butikk og mange andre morsomme. De hadde alt mulig der!

Totoro

Rilakkuma

Det var en strålende dag der vi fikk gått i både morsomme butikker og sett hele Tokyo! Skal definitivt tilbake dit.

 

Dagen etter, lørdagen, dro jeg inn til LP og jobbet som en galning med japansken. Søndagen var nemlig den store dagen; JLPT! Det var en nervøs Silje som tok toget den morgenen, fordi hun ikke var sikker på verken veien dit eller japansken sin. Heldigvis var det bare å følge etter en gjeng vietnamesere, filippinere, amerikanere og folk fra mange forskjellige land. 

Det var flere saler der de holdt eksamen, alle med plass til sikkert over hundre stykker. Før prøven gikk de gjennom alle reglene på japansk, noe ikke alle forsto. Mange skjønte ikke enkle setninger som "Legg ned blyanten", så jeg lurer virkelig på hvordan de gjorde det på prøvens lyttedel om de ikke forsto det en gang. Jaja, kanskje de er gode i kanji, som ikke gikk heeeelt bra for meg, 

Reglene var kjempestrenge! Bly måtte vi ta ut av esken (i tilfelle det sto noe på den), og viskelæret kunne heller ikke ha papir rundt seg. Blyantspisser var heller ikke lov, i tilfelle det sto noe skrevet der også. Ellers var det vanlige regler som ikke lov med mobil, ingen mat eller drikke, ikke gå ut av salen under prøven osv. De var veldig strenge på juks, og hadde fjernet alle hint i salen. De skrev alt i hiragana (så vi ikke skulle få hjelp med katakana), og det var ingen klokke i klasserommet (i tilfelle vi skulle få et hint av den? hvordan det..). Heldigvis hadde jeg med min egen klokke, og det hjalp meg veldig.

Det var tre deler, og vi hadde en halvtimes pause mellom hver. Jeg ble bare sittende i salen siden jeg ikke kjente noen, så ingen andre AFSere og jeg var en av de yngste der. Vet ærlig talt ikke hvordan det gikk med meg, men jeg prøvde da mitt beste. Det var også nok et eventyr jeg fikk oppleve den dagen, det å ha eksamen i Japan. Får vite resultatet i februar.

Dagen etter, 8. desember, tok jeg fly til Norge. Turen var heldigvis ikke like lang som i mars (tre mellomlandinger!! Oslo, London, Hong Kong), var bare innom Danmark. Fløy på Sas Plus, noe som var ganske kult. Fikk mye bedre sete og fotstøtte, og setet ved siden av var ledig. Det var bare meg og mange japanske businessmenn, så det var ganske rolig der og ingen små barn som gråt. Da jeg kom frem til Danmark måtte jeg vente fire timer på flyet hjem, noe som passet dårlig med at jeg ikke hadde sovet på flyturen og klokken var tre om morgenen i Japan (og i mitt hode, mens i Danmark var det ettermiddag). Satt meg i lounge og fikk slappet litt av, før det bar hjem.

Så rart det var å komme hjem! Visste liksom ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre, og ble helt utslitt med en gang. Jeg klarte så vidt å gå inn på mitt eget rom, for det føltes ikke som om det var mitt lenger. Det var som om jeg alltid hadde vært i Japan, og at det var en annen person som hadde bodd på det rommet i mens. Sov ikke i min egen seng siden jeg ikke hadde "kommet hjem skikkelig", så jeg var mye hos min kjære bestemor istedenfor. Virket ikke som om folk hjemme hadde forandret seg så mye (utenom utseendet da, fetterne og kusinene mine har blitt høyere osv.), men jeg følte at jeg hadde gjort det. Hun Silje som dro til Japan i mars kommer aldri hjem igjen, istedenfor kommer det en fra Japan i februar; meg. Har vokst veldig gjennom dette året, men om folk i Norge har vokst med meg, det er det store spørsmålet. 

Derfor gruer jeg meg litt til å komme hjem. Jeg føler ikke at jeg passer helt inn i Norge, og at ingen kommer til å forstå hva jeg har opplevd, og den nye meg. Kanskje gjør de det, kanskje ikke. Kommer jeg til å finne min plass igjen? Hvor er det jeg hører til? Har blitt så vant til kulturen i Japan nå, og vet at det blir vanskelig å omstille seg når jeg kommer hjem. Det er som om jeg skal ut i verdensrommet, at der kommer jeg til å sveve rundt uten å plante beina på bakken. Ja, jeg kan holde meg fast, men vil aldri kunne slippe taket og bli der. 

Å reise på utveksling er en brutal, men effektiv måte å finne ut hvem som er der for deg. Hvem venter på deg når du kommer hjem? Hvem er der for deg? Det er ingen hemmelighet at det er vanskelig å holde kontakt med alle når man er i utlandet. Har erfart akkurat det. Men det at dere har lite kontakt, betyr ikke at dere ikke er ekte venner. Noen venner kan man snakke sjelden med, men når man først gjør det er alt som før og som om dere aldri har vært fra hverandre. Slik er det dessverre ikke med alle venner. Hva med de på skolen? Kan man være russ med noen man ikke har sett på så lang tid? Hvordan blir klassemiljøet? Jeg håper jeg klarer å finne min plass. 

Samtidig tenker jeg på alt det folk har opplevd uten meg. Bli 18, dra ut om kveldene, snart russ, selvstendig (er fremdeles et barn her), kjæreste, flytte ut og komme seg videre i livet. Mye av dette har jeg jo opplevd og kan oppleve igjen, men jeg føler likevel at jeg går glipp av noe. Føler meg gammel rett og slett, vet ikke hva som feiler meg? At jeg skulle ha opplevd alt dette til nå? Ønsker meg tilbake til begynnelsen av videregående, da jeg hadde så mye foran meg, og det er mye jeg ville gjort annerledes. På den tiden ønsket jeg meg tilbake til ungdomsskolen, der jeg møtte alle som er mine beste venner i dag.  På den andre siden kommer jeg meg til å ønske meg tilbake til Japan når jeg er hjemme igjen i Norge. Det vil alltid være sånn, det er livet. Man vil alltid se tilbake og skulle ønske man kunne gjøre alt på nytt. For å ikke tenke slik er det viktigere å tenke på det som skjer der og da, slik at man ikke ser så mye tilbake på det på den måten senere. En må leve i nuet, og sette pris på det man opplever der og da.

Det jeg har opplevd her kommer de hjemme (spesielt de på min alder eller eldre) ALDRI til å oppleve. Det er en unik opplevelse som mitt eldre jeg vil drømme seg tilbake til, og være takknemlig for. Da jeg var hjemme og opplevde det samme som de andre, var det jo til Japan jeg ville. Og nå vil jeg på en måte tilbake og fortsette livet mitt. Jeg er en urolig sjel rett og slett. Det de opplever hjemme, kan jeg gjøre når som helst etter dette, i motsetning til utvekslingsåret i Japan. Det skjer bare nå, og med ingen av de jeg kjenner hjemme. Jeg skulle ønske det aldri endte, samtidig som jeg vil hjem og komme meg videre.

På lørdagen dro jeg tilbake til Japan, og da ble pappa med meg! Vi dro blant annet til et veldig spennende sted jeg har tenkt på lenge! Skal skrive mer om det i morgen + tiden videre. Vi får vinterferie neste uke, og det er mye gøy jeg skal!

Nyter siste tiden her for fullt, og alt er bra her. 

#utveksling

 


 

Konsert med orkesteret

Hei!

Denne uken har vært ganske travel, da det er siste innspurt før JLPT (eksamen i japansk). Det har gått i et sett med skole og øving, og jeg gleder meg veldig til å bli ferdig nå. Merker at det er veldig anspent på skolen nå, da det snart er prøver for elevene også (som jeg muligens skal ta, tok jo dem på min forrige skole). Lydnivået er veldig høyt og de fleste virker veldig stresset, for på en uke har de prøve i omtrent alle fag. Ellers har vi bare litt lekser her og der (ca. samme som jeg fikk på ungdomsskolen) og ellers lite vurderinger. 

For å være helt ærlig er det veldig tungt å gå på skolen for tiden. Jeg er lei meg for det som har hendt i Norge, stresset for JLPT og rett og slett helt utslitt. Det skal bli så godt å bli ferdig! I tillegg til alt dette var det litt drama på skolen, læreren sa ba jo meg om å reise hjem (på besøk! men det skjønte ikke elevene) foran alle. Så nå har folk gått rundt og snakket om det, spurt den andre utvekslingseleven uten at jeg har hørt noe. Jeg skjønner at de er bekymret og ikke vil bry meg med spørsmål, men det er ikke så kjekt når jeg ikke vet hva annet de muligens snakker og spekulerer om. Så jeg tok det opp med dem, og nå har de sluttet. Ellers er det slitsomt å gå rundt å late som jeg er glad, og jeg føler meg litt presset når den eneste støtten folk kan gi er "Smil, tenk positivt". Ja, det er noe jeg prøver å huske på i andre situasjoner, men slik det er nå er det for vanskelig for meg å bare skyve det vekk og late som ingenting. Det er første gang jeg opplever at noe sånt skjer, og det hadde vært vanskelig å takle om jeg hadde vært i Norge også, men verre her siden jeg er langt borte og ikke helt vant.

Det er ofte slik her at man skal prøve å holde humøret oppe uansett hva, for om man går rundt og ser lei seg ut kan andre bli brydd og bli lei seg de også. Du sprer det bare videre, og gjør kanskje andre miserable også. Det er en fin tanke jeg prøver å tenke på i mindre situasjoner, og som jeg ser poenget i, men nå klarer jeg det ikke. Folk på skolen er snille og alt det, men det hjelper ikke så mye å være der. Jeg er ikke så godt kjent med folk ennå, og det betyr at de ikke snakker så mye til meg uten at jeg snakker til dem. Når vi først snakker går det kjempefint, og de er veldig hyggelige. Slik jeg har det nå er jeg ikke så utadvent, så det blir lite snakking og tenking på andre ting. Det tar tid å bli kjent med japanere, og jeg kjenner at jeg hadde trengt hele året her for å bli skikkelig nær dem. Nå har jeg jo gått på to skoler, og ja har venner på begge, men vi er ikke så nære. Har forresten fått kontakt igjen med de på min forrige, så om de kommer en tur til Tokyo er det mulig vi kan møtes!

Ang. det som har skjedd i Norge har jeg valgt å reise hjem på besøk i uken etter neste uke. Det blir bare et par dager, og jeg skal fort tilbake igjen. Er bare et besøk, og ikke snakk om at jeg skal bli der. For å være helt ærlig har jeg mange blandende følelser rundt dette, og ikke bare pga. hva som har skjedd der. Jeg har blitt veldig vant til livet mitt her, funnet min plass og har forandret meg veldig. Det kommer til å bli et veldig sjokk å komme hjem, og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre når jeg møter folk igjen. Det føles veldig rart. 

I dag var det forresten konsert med orkesteret jeg er med i! Det var veldig hyggelig og det gikk fint. Kommer til å savne det, selv om jeg bare var med en kort stund. Nå skal de ikke begynne med øvinger igjen før neste sommer, og da er jeg jo hjemme i Norge for lengst. Vi spilte Egmont av Beethoven, Concerto i A dur av Vivaldi og Bruch sin fiolinkonsert (med utrolig flink solist). Jeg elsker virkelig å spille sammen med andre, man får ut så mye energi og følelser mens man samtidig har det gøy og gjør noe kreativt.

Før konserten

Vfar tok bilde hehe

Yuno og meg på fiolin + Hono på bratsj

 Det kan bli en stund før det blir et nytt innlegg, muligens ikke før om to uker når jeg er tilbake fra Norge. Fikk vite i dag at jeg må til LP (lokalkontakt) igjen, da vfamilien er veldig opptatt for tiden. Det skal jeg i morgen... Der skal jeg være i en uke og så dra rett til Norge, blir jo kjempestress det ja, hurra! Er helt kvalm og dårlig fordi jeg er så stresset, er så mye å tenke på og ordne med JLPT, LP, og reise til Norge. Det er trivelig hos LP, og jeg likte meg der, men det er bare litt for mye som skjer nå. Føler at jeg står midt i en ring av folk som snakker i vei, og jeg må ta alt videre og være bindeleddet mellom de. Det er kjempeslitsomt og jeg har bare lyst til å legge meg ned og gråte og sove til alt er over. Men det kan man ikke, man på holde ut selv om det gjør jævlig vondt og man tror man skal eksplodere. Neste uke skal jeg heldigvis være på biblioteket hele tiden, vi slutter tidlig og Kristin er hos meg nesten hele tiden. Det er så godt å ha henne, en man kan snakke helt åpent med, som er norsk og vet akkurat hva jeg mener. 

Jeg holder hodet oppe.

#utveksling

Ikke bare bare

Hei!

Da har jeg altså gått på den nye skolen i to og en halv måned. I løpet av denne tidn har jeg fått flere venner, og jeg merker at det er lettere å bli kjent med folk her. De er mindre sjenerte, og holder samtalene i gang. Jeg har blitt kjent med mange fra forskjellige klasser, og det er alltid noen der jeg kan snakke med hvis jeg vil.

Likevel er ting vanskelig i blant.

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, det er et eller annet som er galt. Ja, jeg tror nok jeg fremdeles trenger mer tid, men de to siste ukene har jeg hatt det vanskelig. Har gruet meg til skolen hver dag, og foretrekker å tilbringe tid alene med vertsfamilien. Og jeg leter febrilsk, prøver å finne ut hva som er galt, men jeg finner bare småting. Men er det småting? Hva om alt klumper seg sammen og blir stort? Det er akkurat det som skjer, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er helt utslitt av hele Japan.


Noen som kan trøste meg hehe.... hun kom helt plutselig og la seg oppå fanget mitt!
Har som sagt ikke noen problemer med å få meg venner, og det er en lettelse. Hva er det som er problemet? Skolen min skal være internasjonal, og er kjent for å ha null regler fordi det er meningen at elever skal tenke og finne ut av det selv. Det synes jeg er en fin tanke, men hvordan fungerer dette i praksis?

Jeg føler at jeg blir behandlet som "pynt": Det er veldig mye jeg må gjøre bare fordi jeg er utenlandsk, spesielt fordi de forventer at jeg skal snakke engelsk og øve med elevene. Det var ikke derfor jeg kom hit, og de vet godt at mitt morsmål ikke er engelsk. Noen folk på skolen er minst like gode, så hvorfor blir ikke de spurt? Siden skolen er "internasjonal", har vi veldig mye engelsk. Og i disse timene snakker man engelsk, i motsetning til hvordan de gjør det på de fleste andre japanske skoler, og det er selvfølgelig forventet at jeg bidrar mer enn andre. For de japanske elevene er jo dette helt supert, og jeg synes at engelskundervisningen er den beste jeg har sett så langt i japansk, men for meg passer det ikke helt. Det er ganske frustrerende, selv om jeg skjønner at de bare prøver å inkludere meg mer når de først kan. 


Mimi har begynt å sove i sengen min.. utrolig koselig!


En som passer på...

Har heldigvis fått ordnet dette, da jeg tok en liten prat med hver engelsklærer for seg. At jeg ikke er her for å lære andre engelsk, vil øve japansk og ta fag som går på det språket. Jeg vil ikke bare være der fordi jeg er utlending, jeg vil lære japansk og bli behandlet som de andre. Dette hadde de heldigvis forståelse for og jeg får være på biblioteket og jobbe om jeg ønsker det, selv om det beste ville å ha gått til en klasse som ikke har engelsk på det tidspunktet. Ja, jeg ender kanskje opp med å sitte der og ikke forstå noe særlig, men jeg lærer mer enn i engelsktimen. Det å konstant høre japansk er faktisk veldig god øving, selv om jeg blir sliten av det.

Når det gjelder venner, går det vel helt greit. Det er lettere å bli kjent med folk her, og det går fortere. Likevel blir jeg sliten av å starte alle samtaler, og at få tar kontakt. Folk har begynt å vinke og si hei når de går forbi, men det er sjelden noen kommer for å snakke til meg. Jeg blir frustrert av det, det er slitsomt å måtte jobbe så hardt med det. Heldigvis blir det nok bedre når vi er ferdig med prøvene i desember, og folk har til og med sagt de vil være med meg i juleferien. Da har vi hele to uker fri! Jeg bare føler meg ikke som en del av skolen, eller at jeg betyr så mye. Det er ikke det at folk er slemme, de er snille mot meg når vi snakker, men jeg føler ikke at jeg er en del av noe. I teseremoniklubben gjør jeg det, og blir ikke behandlet som en fra "utenfra" der. Det er ikke helt sånn alle steder...

På denne skolen går de sammen i seks år, og man kommer i ny klasse hvert år. Jeg kom sent i skoleåret, skal ikke være her lenge og de andre har to igjen med hverandre. Blir vel som en forbipasserende, jeg da? Ja, har blitt godt kjent med mange, men føler vi ikke er skikkelige venner ennå. De er veldig greie, og jeg blir lei meg for at jeg ikke kommer nærmere enn dem. Og så er jeg ikke helt sikker på om alle er verdt det...



Dere husker jeg nevnte at det er to år mellom oss? Trodde det var liten forskjell, men tok feil. Det har seg slik at det er en del sladder og rykter som går, og folk sier videre mye av det jeg forteller. Det er ikke noe alvorlig, men jeg liker ikke at folk sier ting videre og at jeg ikke helt vet hva som foregår. Nå går det rykter om meg og en annen person, og det har gått rykter om den personen og flere andre mange ganger, men jeg liker det likevel ikke. Har prøvd å ordne opp, og trodde det gikk fint, men folk fortsetter å lage mer drama ut av det. Noe av det er basert på ting jeg har sagt som de har laget mye mer ut av, og historien forandrer seg. Jeg liker ikke at slike ting foregår bak ryggen min, og det viser seg at jeg ikke kan stole på noen. Det er ikke bare meg dette gjelder, det er mange som har hørt flere rykter om seg selv, men jeg blir likevel frustrert. Det er så barnslig og slitsomt når folk bare fortsetter, og at jeg ikke helt vet hva som foregår. Fikk lyst til å ta et oppgjør med noen av dem, men det er vel best å bare heve seg over det. Skal være litt forsiktig når det gjelder visse personer, og late som ingenting og ikke lage noe ut av det. Det er vanskelig, men sånn er det. Jeg blir likevel lei meg når jeg har jobbet så hardt for å bli kjent med flere av dem, fortalt dem noen ting litt forsiktig, og så har de laget nye historier ut av det og spredd det. Hva prøver de å oppnå? Hvorfor gjør man slike ting i Japan, der man egentlig skal sette andre foran seg selv? Det har de jo ikke gjort med meg? Av og til blir jeg helt forvirret av alt her. Ellers er de alle så snille, og jeg håper de ikke fortsetter med dette. De sårer seg selv og andre, og det vil jeg jo ikke.

Det er av og til det rett og slett blir for mye Japan på meg. Alle reglene for alt, som må følges på punkt og prikke, nesten alle tenker likt, jeg er utlending og kan aldri bli en av dem, og man må smile uansett hva. Ja, det er mye positive sider med denne levemåten når så mange bor så tett sammen, men jeg blir sliten av det. Det er slitsomt å sette seg inn i så mye på et år, når japanerne har blitt opplært i det hele livet. Man kan ikke forvente at man lærer alt på et år en gang, det er helt umulig. Jeg tror Japan er et land det er ekstra vanskelig å utveksle seg til. Ja, alle land er forskjellige, men i Japan er det spesielt at man ikke kan være forskjellig fra andre (i hvert fall etter det jeg har erfart), og at ingen forklarer deg hva som er galt og riktig. De bare forventer det, og du må finne ut av det selv. Dette gjelder såklart ikke alle, og jeg sier ikke at det er en dum ting, bare litt slitsomt når man ikke er vant til det.

Jeg må likevel innrømme at jeg gleder meg over tiden jeg har igjen, og setter pris på den. Selv om jeg har sliten, merker jeg at den beste tiden er akkurat nå. Jeg vil ikke hjem lenger! Det skjer mye hver hver helg, og det er enkelte fag jeg virkelig elsker på skolen. Flere av lærerne er blant de beste og morsomste jeg noen gang har hatt, og spesielt kunst (snart ferdig med oljemaleriet mitt nå! skal legge ut bilde) og det ene mattefaget. Jeg blir bedre og bedre i japansk for hver dag, og jeg elsker virkelig å snakke det. Det er så vakkert, og jeg føler at jeg virkelig har utviklet meg mye i det siste. Har null problemer med kommunikasjon og trenger ikke stoppe opp å tenke før jeg sier noe. Er så glad jeg ikke har hatt problemer med språket, og at ting har gått såpass lett.  Skriftspråket går også framover, og jeg benytter hver anledning til å øve. Det trenger ikke være lærebøker, bare å ta seg en tur ute og lese på skilter er god øving. Prøver å bruke hver anledning til å øve, og det var derfor skolen gjorde meg litt frustrert. Har heldigvis funnet en god løsning på det nå.

Grunnen til at jeg får disse tankene i blant er nok alt stresset som har vært i det siste. Første uken i desember er det både prøver på skolen og JLPT, så jeg gjør ikke annet enn å studere i ukedagene. I tillegg har jeg noen timer med en japansklærer, og hun lager kanjitester (skriftspråk) til meg nesten hver dag. Det skal bli utrolig godt å bli ferdig med alt dette, og det er heldigvis ikke lenge igjen nå. Er i hvert fall utrolig glad at jeg ikke må stri med hjemlengsel også, har nok å tenke på for tiden.

I går, lørdag, var det faktisk skole! Foreldrene skulle komme for å se på oss ha time, så da hadde vi timer til kl.tolv. Satt på biblioteket over halvparten av tiden, og ante fred og ingen fare, før flere av foreldrene braste inn. Kleint... Siste timen hadde jeg matte med klassen min, og ja det var fullt av foreldre der også. Mens vi hadde time stod tjue foreldre bakerst i klasserommet og bare stirret på oss. Stirret og pekte på meg "hvorfor kan hun japansk?", og lo av læreren (det var han morsomme mattelæreren jeg har fortalt ham før, som driver og danser når han skal forklare grafer osv.) 

I dag, søndag, var jeg på shopping med Rei (som jeg var på bunkasai til)! Har begynt å bli kaldere nå, så trenger mer klær. Kom litt for sent, og det ligger det en morsom historie bak.

Før jeg møtte henne dro jeg på butikken for å betale abonnementet til telefonen, som vanligvis er en grei affære. Der stod jeg i kassen, ante fred og ingen fare, da kassadamen dro fram en boks og ba meg trekke noen tilfeldige kort. På et eller annet vis vant jeg flere varer, så da fikk jeg en pose med både yoghurt, drikke og godteri. Gratis, så klart. Hvem vet hvorfor jeg vant... Alt dette kunne jo ikke jeg dra på hele dagen, så jeg gikk tilbake til huset for å legge det fra meg. Ja, og så kom jeg meg endelig til kjøpesenteret.

Noe av det jeg endte opp med.. yoghurten er ikke med her, men den er helt enorm! Største jeg noen gang har sett.. holder jo til tre måltid!

Legg merke til Mimi til høyre! Lot merke til det selv nå nettopp

Mummitrollet er utrolig populært i Japan! Og på denne genseren står det på svensk, kult ikke sant?





Gave fra moren til Rei! Disse er laget i Bangladesh

Det er en elefant!

Siden det "snart" er jul, var det fullt av juletrær der.. og FROZEN. Japanere elsker Disney overalt på jord, og da spesielt Frozen. Er jo norsk, så synes det er litt gøy! Elsa var overalt, på dører og vegger og det var snø krystaller og mye pynt. Fikk også Frozen postkort i hver butikk jeg kjøpte noe, hehe "lucky me"! Fant mye fint på shoppingen, og da vi var ferdige dro Rei hjem til meg. Hun elsker jo Norden, så vi hørte på norske julesanger på YouTube og snakket. Tenk at det snart er jul dere... eller for meg = Frozen og kake på julaften (vfamilien sitt forslag...), og BIGBANG konsert neste dag. Før den tid er jeg opptatt med prøver, orkester og AFS-event neste helg! Siden AFS er 100 år og Japan 60 år i år, skal de ha et stort event i Tokyo. Vi nordmenn i Tokyo-området skal ha en liten bod om Norge (de skal ha en messe der man skal representere landet sitt), og jeg skal ta med mye spennende. Det er altså neste lørdag.

Bursdagsgave fra en venninne, hun var litt for sen med gaven. Dette er Attack of Titan, en utrolig populær anime og manga i Japan som jeg liker også. 

Ny fan?

Frozen..

Nå må jeg gjøre meg klar for nok en lang skoleuke, puh! Heldigvis er det fri mandag i neste uke (24. november), så da får jeg et pust i bakken. God natt!

#utveksling

177 av 326

Hei!

Tiden går virkelig fort, det har gått 177 dager og jeg har 149 igjen. Om en uke er det en uke til jeg har seks måneder igjen, og så er det litt over fire måneder igjen. Mye har skjedd på denne tiden, og selv om det har vært noe av det vanskeligste jeg har gått gjennom (som det fortsatt er), så er det verdt det til slutt. Hvordan går det egentlig med meg? Jeg merker at jeg har godt av å begynne på skolen og få litt forandringer, men samtidig er jeg fortsatt mye nedfor. Det kan skje helt plutselig at jeg bare sitter der, og så plutselig må kjempe imot tårene. Det kan være midt i en samtale med person eller på toget, og helt uten grunn. Slitsomt... Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre videre, og jeg blir så forvirret. Jeg vil ikke til Norge, vil ikke være i Japan, vil liksom ingenting. Føler meg så ensom og isolert etter alt som har skjedd, men håper det kan bli bedre når jeg får meg venner igjen. Og det er så mange småting her som driver meg helt til vanvidd, og kan ødelegge dagen min. 

I dag besøkte jeg altså skolen min! Var veldig nervøs, men merket at det var litt lettere nå som det var min andre gang. Fikk møte kontaktlæreren min og noen andre lærere, og så snakket vi litt om hva jeg skal gjøre de neste ukene, fag,, regler på skolen (ingen haha) osv. Skolen er den største jeg har sett i hele mitt liv, og merket at den har veldig høy standard. De har til og med egne elektroniske kart for kjøp i kantinen!

Har ikke møtt klassen min ennå, men skal det på  tirsdag! Siden elevene har prøver og litt forskjellig, blir jeg sittende på biblioteket de neste to ukene sammen med Kristin. Vi skal lage en presentasjon om Norge og holde den foran flere av klassene. Litt dumt at min tid på denne skolen starter slik, men jeg får jo møte klassen min i lunsj og friminutter.

I morgen skal jeg inn til Kamakura sentrum med vfar og besøke en rekke templer. Jeg håper det blir kjekt! På mandagen skal jeg til Fujisawa med AFS, og der skal vi blant annet på et akvarium og en øy, der man kan se Fujifjellet. Veldig gøy at det er i nærheten, og jeg har veldig lyst til å gå opp på toppen en gang (noe man må gjøre om sommeren, så det ble ikke i år).

Litt bilder fra den siste tiden:

Damer i kimono på toget

Vi fikk besøk

Lunsj!

Mitt beste kjøpt i Japan?? 30 kr!

#utveksling

Å bli eller ikke bli

Mange vet at det har vært en vanskelig tid for meg her. Mye har skjedd som ingen, uansett hvem de er, burde få oppleve. Jeg har følt meg tråkket på, verdiløs, ingenting. Er veldig glad jeg forlot Nagaoka, da det definitivt var det beste for meg. Fikk en ny start, og er nok ikke lenge til jeg får begynne på skole. Men hva hvis jeg ikke har krefter til det?

Det har vært fint å komme til en ny vfamilie i en ny by, og dermed se en annen side av det japanske livet. Er flere forskjeller på kulturen i en japansk storby og en småby, og det har vært spennende å få oppleve det. Jeg har fått et ganske annerledes år så langt; har bodd i tre byer, mange vfamilier, to skoler og besøkt mange nye steder. Har opplevd mer enn de fleste utvekslingselever får på et helt år, og er utrolig takknemlig for det. Har gått gjennom noe av det vanskeligste i hele mitt liv, men vet at det kommer noe bra ut av det. Jeg har lært så mye om meg selv, Japan og Norge. Prøver å tenke positivt, er med vfamilien og øver fiolin, men det er ikke enkelt når jeg føler meg så ensom. Har jo ingen venner siden jeg ikke går på skole akkurat nå, og det er vanskelig. Samtidig føler jeg ikke at jeg har krefter til å begynne på nytt, for det som har skjedd tærer veldig på meg. Vil fortsette å prøve, men jeg har allerede gjort det så lenge nå. Jeg vet at jeg kan holde ut, men hva er vitsen hvis jeg bare er nedfor og likegyldig til alt? At uansett hvor mye jeg sover er jeg utslitt, negativ og umotivert?

"Men hvorfor tror du at det blir bedre av å reise hjem til Norge?" Det er et godt spørsmål. Hva er det med Norge? Trygghet. Jeg kan snakke ut med folk, vise følelser, ha venner og familie rundt meg som jeg kan stole 100 % på, og gå på skole. Om jeg reiser hjem nå kan jeg mest sannsynlig få begynne i Vg3, og bli russ neste år. Hvis jeg blir her i Japan får jeg mest sannsynlig ikke det, og må gå et ekstra år. Jeg vet at jeg har hele livet foran meg, men det er faktisk snakk om et helt år. Mye blir forsinket, spesielt med tanke på medisinutdanningen på fem-seks år, som jeg ønsker å ta. 

Nei, det er ikke en grunn til at jeg vil hjem. Det er kun et pluss, og kan hjelpe meg hvis jeg faktisk reiser hjem. Jeg blir snart 18 og så russ, og kan da reise ut i verden igjen. Det er faktisk ikke snakk om så lang tid før nye eventyr kan begynne. Men jeg er ikke ferdig med dette eventyret ennå, vil fortsatt prøve. Men hvor lenge, og hvor mye mer klarer jeg? Jeg er helt knust etter alt som har skjedd, og det sliter meg ut. Føler at jeg ikke kommer noen vei, at jeg ikke kan stole på noen, at jeg sløser bort tiden. Sitter dag ut og dag inn og gjør det samme som jeg gjorde i Norge: selvstudie i japansk. Var ikke derfor jeg kom hit, jeg kom hit for å bli en del av samfunnet, få venner, utforske kulturen. Det eneste som holder meg her er japansken, for jeg har lært urolig mye på dette halve året, og jeg lærer bare mer og mer for hver dag som går. Det er et utrolig vakkert språk, som betyr mye for meg. 

Jeg har ikke bestemt meg ennå, det er fortsatt mye som må komme på plass først. Er kjempetakknemlig for all støtte jeg har fått fra dere der hjemme, vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere. 

Siden jeg er over halvveis i utvekslingsåret, så tenkte jeg å mimre litt tilbake:

(Tatt fra heddainusa.blogg.no, en blogg som har hjulpet meg utrolig mye)

Beste minne var Kyoto,fineste by jeg har vært i hele mitt liv. 

Vanskeligste valg var om jeg skulle dra eller ikke, det var noe som hjemsøkte meg helt fram til dagen jeg dro

Største avgjørelse var å ikke avbryte utvekslingsåret (så langt)
Beste venner er Hirori, Honoka, Jacob

Opptur var å dra fra Nagaoka, selv om det var vondt også

Nedtur var da jeg fant ut at de eneste jeg kan stole på her, er de som ikke kan hjelpe meg

Viktigste personer har vært de ekte foreldrene mine og Jacob

Katten Mimi i den nye vfamilien min

Matrett er ramen, får aldri nok av det

Butikker må bli BodyLine, Shibua 109 og Uniqlo

Største forandring er at ingenting er det samme, og jeg må tilpasse meg til alt sammen, og at jeg noen ganger har jeg gått for langt og akseptert for mye.

Mest idiotiske spørsmål må være "spiser dere insekter i Norge?", "hvorfor er øynene dine svarte i midten?"

Største erfaring var å dra alene til Tokyo

Beste opplevelse var sportsfestival og leiren i Shibata

Overraskelse er at vekten ikke har forandret seg, at jeg kunne mye mer japansk enn jeg trodde

Største savn er norsk mat og NORDMENN generelt (dere aner ikke hvor herlige dere er!)

Takknemlighet er de fantastiske foreldrene og vennene mine hjemme i Norge, som har hjulpet meg mer enn noen her kommer noen gang til å klare

Beste kjøp er elektronisk ordbok, my lifesaver!

Mest betydningsfulle ord "Tadaima" (Jeg er hjemme) et ord vi sier når vi kommer hjem, og får meg til å føle at jeg er en del av vfamilien

Største håp er at jeg kommer meg gjennom utvekslingsåret
Jeg-gleder-meg-til er  Yokohama, 18 år og komme hjem

 Noen tanker?

#utveksling

Flytter til Tokyo?

Hei!

Den siste maaneden har det skjedd veldig mye.. Har vaert paa flere festivaler, sett Japans beste fyrverkeri, mott alle de andre AFS-erne i Niigata-ken og dratt paa en fantastisk leir med dem, vaert mye ute med venner og faatt vite at jeg flytter til Tokyo i morgen. Jeg har mange blandede tanker rundt dette, graater mye, sover daarlig og er veldig sliten etter alt som har skjedd. Uansett vet jeg at aa komme meg vekk herfra er en god ting, enten det er til Tokyo eller helt hjem til Norge. Jeg har kjempet saa lenge, og kanskje endelig blitt hort. Vil i hvert fall prove, men kjenner at jeg snart ikke klarer mer naa. En ting som jeg tenker mye paa, er at det kan ikke bli verre enn slik det har vaert. Jeg skal bort herfra, jeg skal faa begynne paa nytt.

Planen er aa bo i Tokyo i minst to uker, etter det vet ingen helt hva som skjer. Jeg har i hvert fall noen planer for hva jeg kommer til aa gjore i de ulike utfallene. Selv om jeg er sliten og lei meg, saa tror jeg at det blir fint aa komme seg bort. Dessverre er det ganske vanskelig aa forlate alt her, jeg har kommet meg saa godt inn i samfunnet baade naar det gjelder skole, AFS og lokalmiljo. Fikk vite i forgaars at jeg skulle flytte, og det ble et ganske stort sjokk for baade meg og vennene mine. Det vanskeligste blir aa forlate de andre utvekslingselevene, de har virkelig vaert en fantastisk stotte for meg. Dro paa skolen en siste gang for aa hente boker, det foltes veldig rart. Klassekameratene mine ble alle helt forferdet, og ville gjerne mote meg. Dessverre fikk jeg bare to dagers varsel, og det er umulig aa mote alle.

Prover aa vaere positiv og tenke at det var verre enn aa forlate Norge, for da dro jeg jo fra folk jeg har kjent hele livet. Likevel foler jeg at det er vanskeligere her, for denne gangen vet jeg faktisk ikke naar eller om jeg i det hele tatt kommer til aa se folk igjen. Jeg vet at hjemme i Norge venter venner og familie, at jeg faar se alle sammen igjen. Er saa evig takknemlig for at jeg har dem, og at de har hjulpet meg mer enn de som faktisk er her i Japan. Vet at folk i Japan har provd sitt beste, og det er jeg glad for. Likevel var det stunder der folk jeg stolte paa, vendte seg mot meg og jeg folte meg helt alene. Folk har sagt ting til meg, om og om igjen, ting som man absolutt ikke sier til en person. Jeg sliter med det, og det er vanskelig naar jeg maa holde det inne. Savnet etter nordmenn er stort. Noen som gir meg en klem, som jeg kan graate i armene til, som forstaar meg 100 %. Det er folk som er flinke og forstaar meg godt her, men det er ikke det samme.

Mange sier at den andre halvdelen av utvekslingsaaret er best, og det tror jeg nok. Tror det blir bra saa lenge jeg tilbringer det et annet sted enn der jeg har vaert til naa, enten det blir i Tokyo eller helt hjemme i Norge. Jeg har laert utrolig mye, baade om meg selv og verden rundt. Faatt noen av de beste minnene i hele mitt liv, og opplevd ting jeg nesten ikke kunne dromme om en gang. Jeg er saa takknemlig for de som har hjulpet meg, spesielt familien i Norge. I dag har min mor bursdag, og jeg sender henne alle tankene mine. En person til meg her sa at jeg ikke burde tenke saa mye paa de hjemme, at da er det ingen vits med aa vaere paa utveksling. Men aa savne og sette pris paa de hjemme er jo ogsaa en del av opplevelsen! Aa finne ut nye ting om sitt eget land, se paa livet i Norge paa en annen maate, tenke over hvor heldig du er som faktisk har noen aa savne.

Litt bilder fra den siste tiden:

Vennene mine som var med i ramenkonkurranse!

Siste kveld med midlertidig vfamilie! Savner dem veldig!

Ilaria (fra Italia) og meg den dagen hun reiste hjem! Hun kom i august i fjor, saa i juli var utvekslingsaaret hennes over

Festival med vsostrene mine

#utveksling





Savn

Hei!

Denne uken har egentlig vaert ganske rolig saa langt, selv om jeg har kommet meg ut litt. Paa mandag motte jeg LP (lokalkontakt), noe som gikk veldig fint. Jeg liker veldig godt at hun er saa positiv og ser framover, det er noe jeg trenger. Neste uke skal jeg paa en slags leir med alle utvekslingselevene i prefekturet, jeg haaper det blir bra. Vi skal til en annen by og bo paa et tradisjonelt japansk hotell (med tatami i alle rom og varme kilder), bade og dra paa besok til en barneskole. Den siste kvelden skal vi bo hos en vfamilie, jeg haaper de er greie. Mest av alt har jeg lyst til aa vaere hjemme, merker det at sommeren tar veldig paa meg her. Det er over 30 grader hver dag og i tillegg veldig fuktig, har aldri opplevd slik varme for. Det foles mye varmere enn det egentlig er, og jeg orker nesten ikke gaa ut. Spesielt slitsomt var det da jeg gikk paa skolen, men naa har jeg jo heldigvis sommerferie. Den er veldig kort, men det er litt goy at naar de i Norge begynner paa skolen igjen har jeg fremdeles en uke til.

Paa tirsdag dro jeg paa kino og shopping med en venninne fra en annen skole. Har tenkt til aa skrive et innlegg om hvordan man faar venner her osv,. for det sier litt at jeg er bedre venner med noen jeg gikk paa skole med i to dager enn de jeg gikk paa skole med i 75... Vi saa en film som heter Sukitte ii na yo (Say "I love you"), som er basert paa en manga og anime jeg har lest og sett. Synes den var veldig bra! Etterpaa tok vi purikura (fotoboks med bilder der man faar kjempefin hud, store oyne og kan tegne og lime paa hjerter, stjerner osv.), som naermest er obligatorisk naar man henger med venner her. Vi motte ogsaa to andre venner, og de hjalp meg med aa finne bikini siden vi skal bade paa AFS-leiren. I tillegg fant jeg endelig en musikkbutikk og kjopte tre J-pop album, jeg maatte jo benytte sjansen!

 

Jeg har utrolig problemer med hjemlengsel, og det har vart lenge. Hver gang det begynner aa bli bedre skjer det noe dumt, som gjor det enda verre. Jeg prover aa komme meg ut saa mye som mulig, men det er ikke lett naar jeg ofte vaakner med kvalme og vondt i magen. Har faatt jobbet mye med japansken saa jeg foler jeg i hvert fall faar gjort noe, og det er viktig for meg. Vet at jeg kun har 191 dager igjen og at jeg bor benytte hvert oyeblikk.. Samtidig er det mange dager der hoydepunktet er aa kunne krysse ut en dag, og vite at naa er det enda kortere tid til jeg skal hjem. Det er ikke saann det skal vaere... I dag har jeg lest en del blogger om andre med liknende tanker, og det er saa deilig aa se at jeg ikke er alene. Foler alle gaar rundt og roper "det var det beste aaret i hele mitt liv!", men jeg sitter her og har helt andre tanker. Ja, det er mange oyeblikk her jeg aldri ville ha byttet ut med noe i hele verden! Det har vaert oyeblikk der jeg har tenkt at naa er jeg lykkelig, og det er de folelsene jeg maa ta tak i og huske paa. Det skal ikke vaere en dans paa roser, men jeg har hatt saa mye uflaks og jeg blir saa lei meg naar jeg har reist saa langt og kjempet for dette i mange aar...

Samtidig vet jeg at "hjem" former et ganske urealistisk bilde i hodet mitt. Hva ser jeg naar jeg tenker "hjem"?

"Min norske hverdag"???

-Late dager paa hytta

-Aa gaa barbent i gresset

-Vaere med venner hver dag

-Sitte i solen paa Festplassen og spise is

-Skiturer

-Raspeballer

-Gaa i fjellet

-Frihet

-NORDMENN

 

Hva har nesten alle disse punktene til felles? De var ikke en del av hverdagen min. Det "hjem" for meg har blitt er en endelos ferie med venner, skitur, is, sol, sno og moro. Var det slik min hverdag saa ut? Nei, det besto for det meste av aa dra seg opp for aa gaa paa skolen, drukne i lekser, late meg i ferier og ligge i sengen og se paa serier. Dessuten skjedde det samme nesten hver dag, og det var ikke store forandringer. Alt jeg gleder meg til naar jeg kommer meg hjem kan skje naar som helst. Jeg gaar ikke glipp av noe! Alt jeg savner kommer til aa skje og vaere der naar jeg kommer hjem, mens det er mange ting i Japan jeg kun kan oppleve en gang. Saa hva er det jeg kommer til aa savne med Japan? Hva er Japan for meg?

Japan | via Tumblr

Min japanske hverdag, kanskje litt mer realistisk enn slik jeg tror min norske hverdag var

-Sote, smaa bortgjemte templer

-Alle er glade

-Skoleuniform

-Skolen min med alle de ville folkene

-Laerere som staar utenfor for aa si god morgen

-Brusautomater

-Vakre bygninger

-Alle er saa omtenksomme

-Maten

-Purikura

-Kyoto, Tokyo og alle de spennende stedene

-Musikk

-Kimono og festivaler, helt nydelige aa se paa!

 

Legg merke til at jeg har flere punkter paa Japan-siden, og det er fortsatt flere paa lager! Jeg maa sette pris paa det jeg har, og det gjor jeg jo. Jeg bygger og bygger opp disse tankene hver dag, men det er saa vanskelig naar noen hele tiden prover aa rive dem ned. Kanskje jeg blir sterkere for hver gang de rives ned? Jeg vet ikke, jeg vet ikke om jeg klarer dette.

 

Siden folk er paa ferie og opptatte, saa avbryter jeg sporsmaalsrunden! Hvis noen har tips om blogger eller hjemlengsel, saa bare kommenter! Det hjelper veldig aa skrive og lese om saanne ting.

 

#utveksling

 

 

hits