SiljeiJapan - Utveksling i Japan 2014/2015

ET UTVEKSLINGSMARERITT

Hei alle sammen! Beklager for lite blogging, men etter at jeg ble frisk har jeg vrt ute med venner nesten hver dag. Har hatt en helt fantastisk tid med kattekafe, shopping, Disney Sea, China Town, resultater p japansk eksamen og det kommer innlegg om alt dette. Det er hjemreise i morgen den 8.februar (kan ikke tro det) og i den forbindelse skal jeg endelig fortelle min historie. Setter veldig pris p om du leser alt.

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom ret. Det var ikke akkurat det jeg flte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt r. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned p. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig pen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med fr vi mttes, da vi snakket en del sammen p Facebook fr jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte snn p meg, og lyttet hver gang. Siden hun var spass pen flte jeg at jeg kunne gjre det samme (sa ikke s veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterp og virket svrt nedfor. Dette skjedde flere ganger med smting ogs. Hun grt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte f seg venner p skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Frst tenkte jeg at det var bra at hun var s omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt reagere snn; ikke sove og vre s sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjnte da at jeg burde vre forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble s utrolig pvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og nsket henne alt godt, derfor begynte jeg holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det snn. Det er vanskelig holde s mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

P grunn av dette hadde vi drlig kommunikasjon. Det var vanskelig snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prvde holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en drlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var ogs ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, bde de som var der n og hadde vrt der fr meg. Det er ikke lov. hre p alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjnte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken mtte jeg to LP-er (rdgivere i AFS) for snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Flte de var flinkere til hre til hre p meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til prve videre. Likevel fikk jeg hre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er snn, det spiller ingen rolle. Jeg mtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fle ting de sa til meg. S dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg flte at jeg kunne vre meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde flelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, hper jeg kan dra p besk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt tro p det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en drlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forstelsesfull, noe som blir godt tatt i mot p skolen ogs. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg flte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vrt der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfrer meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et mte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp fr, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forstelse, og de av avbrt meg midt i med rope stopp! med hndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett p som et barn her, s har ikke forklaringene mine s mye si. Og jeg satt der og flte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hrte p. Alle disse mtene og samtalene gikk p japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var s sint at hun mtte puste skikkelig tungt for roe seg ned, og det fikk meg til flge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppfre seg slik. Det kom frem enda flere problemer med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prvde f dem til se mer og mer ned p meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har bde hun og AFS bedt meg om alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det s jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornyd med. Hun klaget i vei. tiden oppfrte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt p det meste av tiden. Om jeg hadde oppfrt meg snn hadde jeg ftt beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjr det.

Jeg flte meg trkket p og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en drlig person og uansett hva jeg hadde sagt, s ville det ikke ha hjulpet. Jeg mtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vrt s mange misforstelser og de spr, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk hre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette sret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her nr man kjefter, men er ikke dette g litt for langt? Hvordan kan man si snt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vrt hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for gjre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke vre det, s AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for starte p nytt, og hadde ikke lyst til snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg hre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prvde straks overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hrte absolutt ikke p dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt p sl vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint p ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett s ville ikke vfamilie nr. 2 tro p henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke hre. Hun sa at jeg mtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forst hvorfor. Hun grt i evigheter fordi hun synes det var s urettferdig, og hun kunne ikke forst hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en s god person). S det er ikke bare jeg som fler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale nr hun grt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er p min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg s sliten av hre alle de fle tingene, at jeg nesten trodde p dem. Jeg begynte nesten tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en drlig person, at jeg ikke forstr andres flelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg flte at jeg holdt p miste meg selv. Mange ganger holdt jeg p besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s flelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforsttt. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne vre meg selv.

Jeg synes det var undvendig av sjefen fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er ogs i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Flte meg innelst, fanget og jaktet p. Ble stresset hver gang jeg m snakke med de andre LP-ene, og var livredd for gjre feil. Var s redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne gjre. Det ble et halvt r med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri flt meg s lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og s tvang de meg til gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere mter med AFS. Jeg var alltid s kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til vre i samme rom. Prvde hilse p dem, men de overs det og begynte heller glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om fr, og kalte meg for drlig mor, lege, person og tvang meg til gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vrt her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stnnet, og avbrt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hnd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der gjre. De sa ogs at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke ftt en eneste sjanse! Den frste vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

S fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg mtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar ogs kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi mtte bare bruke den tiden vi hadde s godt jeg kunne. S snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk flte jeg at forholdet vrt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi frst snakket fikk jeg bare ja tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt p pc med retelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prvde snakke s mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig sprsml om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet gjre. Det samme med vsster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for snakke fikk jeg hre at du kan godt vre p rommet, er du ikke sliten, du br vente. Flte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prvde. Flte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig vre hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegy, mens jeg ble ignorert

Da jeg frst kom hit sa vertssster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag mtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brd. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide kjpe brd, men flere ganger da de pstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg mtte ofte kjpe min egen mat.

Jeg nsket bytte vertsfamilie (slik jeg ogs ville med den frste), men torde ikke si i fra. De kom bare til bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte forst at noe mtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prvde aldri bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken fr hadde jeg i tillegg et mte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hrte ingenting fra AFS. Hadde det s utrolig fint der, og komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prvde sprre om hvorfor de kom, men da la hun bare p. Ble kjemperedd og tenkte at n kom de til fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle lgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til vende vfamilien mot meg, slik de hadde prvd fr.

En stund senere kom LP og selvflgelig lokalsjef, og de ba meg ogs vre med i samtalen. Det frste de sa var at p lrdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at n sender de meg hjem, herregud de gjr det, n kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra n av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og s sint p meg. S forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det bl. De hadde ikke sagt noe p forhnd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til rette dem opp igjen. De begynte snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg mtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppfrte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vrt frekk(?) mot AFS, drlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vrt der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne f vite detaljer om hva som har "skjedd" fr. Det frste var at de mente at jeg hadde vrt inne p vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvflgelig ikke at ssteren min ogs sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga nr jeg ville), nr jeg hadde ftt tillatelse til g inn der! Jeg hadde ogs spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet p en DVD-spiller uten si det til dem. N vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for s mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg flte meg verdils og trakket p, og det gjorde s vondt hre p dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst ly hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde ogs noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til fle meg s dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun sltt til meg, og hun gjorde ogs den bevegelsen med hnden! Jeg har senere ftt bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg hre fra en annen som hrte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg mtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle rd. De spurte meg synes du ikke at du er en drlig person?, og jeg sa bare at jeg har drlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt lste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom s mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den frste kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra n av kom alt til bli bedre. Det er sant. Det halvret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de ogs en god sttte. I gr fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere oppfre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere holde p snn. Det har jeg ogs skjnt etter alle de fantastiske japanerne jeg har mtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker p andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhrte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i gjre. Vi er alle forskjellige, takler slike pkjenninger p ulik mte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg s utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris p, men det er mye som burde vrt annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet p denne mten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen psto at hun ikke visste), og de var ikke klar for ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt p meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig f fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til snakke s mye med dem, noe jeg skulle nske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde ogs vrt gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brt mange regler, veldig vansker med finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye stri med og ville ha s lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut p meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var verst i hierarkiet, s hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange p hovedkontoret i Tokyo, s der hadde jeg ogs vansker med bli trodd. De virket ogs ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt s mye stygt om meg, og jeg flte at de hele tiden s etter feil. De prvde s godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig pvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan f takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi lste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Jeg hper min historie er til hjelp og advarsel for andre. Spr i vei om dere har noen sprsml! Slike ting som dette kan skje i alle vertsland, og det kommer veldig an p byen du bor i. Jeg vil gjerne hjelpe andre i en slik situasjon, men jeg kan ikke vre overalt. Lykke til alle sammen.

Jacob og meg

#utveksling

Begynnelsen p slutten

Hei!

Jeg beklager for lite blogging i det siste, men det har skjedd mye. I tillegg til mye aktiviteter med venner og vertsfamilie har jeg flyttet igjen, og ftt influensa. Det har gjort veldig vondt flytte igjen, og jeg skal ikke legge skjul p at jeg grter mye. Det er sjette gang jeg flytter n, og hver gang har kommet veldig brtt. For det frste er det veldig strev med pakke, men ogs vanskelig kutte bnd og komme inn i noe nytt. Du pakker ikke bare med deg ting, men ogs minner og flelser. Det er vanskeligere og vanskeligere hvor lengre tid det har gtt.

Vertsfamilien har blitt som en ekte familie for meg. Jeg er utrolig glade i dem, og de har hjulpet meg gjennom s mye. Det var s godt komme inn i en vertsfamilie der jeg endelig flte meg trygg, og at ting ble noe lunde stabilt. Det frste halvret i Nagaoka var et helvete uten ende, jeg har fremdeles mareritt og er redd for mte p menneskene derfra. Jeg mtte s mange syke mennesker jeg ikke kan fatte hvordan fikk holde p slik de gjorde. S det var s utrolig godt komme til et trygt, hjertevarmt og gjestfri sted. Slik det skulle vre- Men jeg visste at det var for godt til vre sant. Vertsmor sin far ble plutselig veldig syk, og han har ikke lenge igjen. Derfor reiser hun og vertsfar mye til andre siden av landet for beske ham, og fordi de aldri vet nr tilstanden hans kan endre seg vet de ikke nr de m dra. Og da er det vanskelig ha meg der. Derfor har jeg flyttet igjen, for sjette gang. Som vanlig ufrivillig.

Dette er dessverre ikke uvanlig for en utvekslingselev i Japan. Trist, men sant. Flytting er srt, vondt og brutalt, spesielt nr man fr vite det et par dager p forhnd. Heldigvis fr f oppleve det mtte flytte fra andre siden av landet slik jeg mtte, p to dagers varsel var det sende ting hjem og gjre klar kofferten. Fikk langt i fra tatt farvel med alle de jeg nsket. N vet jeg at dette fr folk til nok en gang lure p alt som skjedde, og dere, det kommer ut et innlegg om det dagen jeg reiser herfra. Da skal ingen f kneble meg lenger.

Jeg har nok en gang mistet nesten all sttten jeg hadde her. Har venner og utvekslingselever jeg kan snakke med, men de er s langt borte. Vertsfamilien var alltid der med varme og pne armer, og jeg er s glad jeg slet meg i gjennom tiden i Nagaoka for s kunne mte dem. Attp til dro Kristin, den andre utvekslingseleven min p skolen, hjem for en uke siden (det var hjemreise for YFU). Hun har vrt en uforglemmelig venn og sttte hele veien. Og n har jeg mistet begge. Men det er bare tre uker igjen, og jeg har klart det fr. Dessuten har jeg ftt den gledelige nyheten om at jeg fr mte Jacob igjen, min eneste sttte i Nagaoka, da alle utvekslingselevene skal samles p et hotell dagen fr vi reiser.

Over til noe av det siste jeg gjorde med vertsfamilien:

Den 3. januar hadde jeg ingen spesielle planer, s vertsfar spurte om jeg ville vre med ham p "fjelltur". Det var ikke noe srlig til tur i forhold til det vi nordmenn er vant til, men er vel det nrmeste jeg har kommet s langt i oppholdet her.

Vakre Kamakura <3 Akkurat n bor jeg i Yokohama...

Inni disse fjellene skulle det alts vre et veldig bermt tempel, kjent for et sted der man br vaske pengene sine! Det man vasker skal nemlig bli fordoblet av det magiske vannet! Man mtte frst g p en lang sti innover i skogen, fr man kom til en liten tunnel i fjellet. Vi mtte p et morsomt dyr p toppen:

Inngangen til tunnelen

Tempelet. Lang k for vaske pengene

Omkuji

Vokter tempelet

Dagen etter mtte jeg Misaki og vi dro p kino i Yokohama. Vi s en japansk film som het Kuragehime, utrolig morsom! Det handlet om en jente som var veldig nerdete, og bodde i et svrt hus sammen med fem andre slike (en av dem, "sjefen" fr vi aldri se, hmm...) Helt siden hun var liten har hun vrt veldig interessert i maneter, og drar ofte rundt p akvarium for se p dem. Hun har drlig selvtillit og er nrmest redd gutter, og klarer ikke snakke til dem. S mter hun en gutt som crossdresser (kler seg ut som jente), og er kjempeinteressert i mote. Hun blir godt kjent med ham og han gir henne en makeover og prver forbedre selvtilliten hennes. S finner de ut at noen prver stenge akvariumet p Enoshima (der har jeg faktisk vrt!), og gjr alt for hindre det. De har marked der de selger klr og lager manetbamser, og tjener en del p det. Til sist lager de moteshow med kjoler som ligner p maneter, og pengene bruker de p kjpe akvariumet. Hadde ingen problemer med forst filmen, deilig! (det var ingen undertekster s klart)

Yokohama

Mummitrollet-drinker

Lunsj

Etter lunsjen dro vi p en morsom iskrem-bar der de sang mens de serverte kundene! Kjempemorsomt hre p!

Min lunsj tihi

Litt senere p dagen mtte jeg Kristin, min beste sttte gjennom dette halvret i Kamakura. Hva skulle jeg gjort uten henne! Vi dro p karaoke og sang bde japanske og engelske sanger for full hals.

Med melonbrus nam nam

Helt til slutt dro vi innp en av disse crazy game centrene, der de spiller utrolig hy musikk og har alle slags rare spill. Vi mtte jo inn dit en gang!

S over til den 7.januar, da jeg dro til Harajuku med de to norske Cornelia og Thea! Harajuku er kjent for vre stedet der folk med alle slags stiler samles, og man finner ogs mye interessant i butikkene for si det snn. Ble en del der ja!

Vi kjpte ogs noen veldig gode crepes:





Snn spiste jeg og Thea

Vi fant en Helly Hansen-butikk! Norwegian pride!


Kaf

Jeg fikk kjpt litt av hvert i de morsomme butikkene i Harajuku, b.l.a en lolitakjole, som jeg har tenkt p veldig lenge:


S da er jeg liiiitt mer klar for Desucon

Dagen etter begynte skolen, og ting ble litt mer normalt (selv om ting er aldri helt normalt i Japan). Mye av tiden var preget av at Kristin skulle dra, og jeg ble glad for se at folk tok en skikkelig farvel med henne og at hun fikk s mange gaver. Det fortjente hun!

Lrdagen var det AFS farvel-"party". Vi fikk en del informasjon om hjemreisen, og tips om pakking. Ellers var det spising og ganske mange taler, og ja, jeg holdt en jeg ogs. Folk ble veldig imponerte, og jeg synes jeg fikk tankene mine bra fram. Kan godt oversette den og legge den ut her, da den beskriver mye av det jeg fler med tanke p hjemreise.

Etter det dro jeg til en AFS-dame, hun var veldig hyggelig og hadde amerikansk mann. Om sndagen dro jeg p karaoke med Yuno, og var ogs innom en tebutikk for kjpe utstyr til teseremoni. S n kan jeg ve p det hjemme :)



Karaoke






Om mandagen skulle jeg etter planen videre til kontaktpersonen min, men jeg hadde influensa s ble liggende der helt til fredagen. Da var det pakke seg inn i hettegensere og jakker, ta taxi til Yokohama. Der er jeg n, og skal nok vre til jeg reiser hjem. Sukk. Savner vertsfamilien n. Blir helt deprimert av se p all bagasjen her inne, og tenke p at det er helt tomt der. Skal p middagsbesk og slikt fremover, men sove der blir vanskelig. AFS har s strenge regler for det, og det er s vanskelig nr vertsfamilien plutselig m reise bort.

I morgen var planen dra p Ghibli-museum, der jeg allerede har betalt for billett, men fikk ikke lov til dra av kontaktpersonen min. S det blir en dag til med gjre ingenting, og fle at jeg slser bort tiden. Er bare tre uker igjen, og jeg trenger hver dag. Men jeg har ikke krefter til det, n kommer bare alt det med Nagaoka tilbake, morfar, vertsfamilien, og alt er kaos. Skal lade opp en siste dag, s er det full fart!

Men jeg vil ikke hjem.

#utveksling

Tokyo Skytree og tur til Norge

Hei!

Mye har skjedd siden sist, livet mitt har snudd seg helt p hodet for si det snn. Min morfar, som var syk, gikk bort en uke fr jeg skulle komme for beske ham. Vi var veldig nre. Valgte likevel reise hjem en tur, noe jeg gjorde i forrige uke. N er jeg tilbake igjen, og kommer her med litt om tiden fr jeg dro og etter. Det var nemlig et stort sjokk komme hjem, selv om det bare var for en kort periode.

1.desember og uken utover gikk veldig sakte, jeg hadde jo mye tenke p og midt oppi all sorgen skulle jeg jo ha JLPT. Det ble noen harde dager p skolen med japanskving, men om fredagen bestemte Kristin og meg oss for ta en liten pause. Vi bestemte oss for dra hit:

Tokyo Skytree, verdens neste hyeste (etter Burj Kalifa i Dubai)

Fr vi skulle dra mtte vi vre litt igjen p skolen, da de delte ut gratis mat! Dette var mat med lang holdbarhet de hadde p skolen i tilfelle det var et stort jordskjelv og folk ikke kom seg hjem. Siden de skulle kjpe ny ndmat, fikk vi det gamle (som varer helt til 2017!).

S tok vi tog til Skytree, og p veien s vi noe veldig morsomt:

Profesjonell minibank vaskedame.. de har alt i Japan!

Framme ved Skytree

634 m hyt

Frst gikk vi litt rundt p kjpesenteret, fr vi dro opp i trnet. Det var masse folk selv p en ukedag, men vi kom oss opp til slutt.

Her ser man frste dekk! Heisen gikk s fort at jeg fikk dotter i rene

Frste dekk l p 350 m, og her fikk vi flott panoramautsikt over hele Tokyo. Det er en utrolig flott by, og jeg skulle nske jeg kunne bo her for alltid. Fler jeg bor p en annen planet, og mange dager er harde, andre helt fantastiske. Jeg trives godt med japanere, men av og til er det godt med tid alene eller andre nordmenn. For vre helt rlig er det da jeg kan slappe mest av, selv om jeg begynner bli mer vant til vfamilie og skole. Kjenner bare at jeg trenger lengre tid, n som jeg begynner f veldig gode og nre forhold til bde vfamilie (n min japanske familie) og venner. Japanere tar lang tid bli godt kjent med, enda lengre tid for bli venner, da dette er noe som er veldig verdifullt for dem og ofte varer livet ut. Jeg flte at siden jeg kom til denne skolen midt i utvekslingsret var toget gtt, og at de ikke kom til vre interesserte siden jeg snart drar hjem, men slik er det ikke. Vi har blitt nre, noe jeg er glad for, men samtidig tenker jeg p de p den forrige skolen som jeg fremdeles har kontakt med. Skulle gjerne hatt mer tid med dem ogs.

Til venstre kan dere se Fuji fjellet

Mange julenisser overalt i Japan n

Tempel

P det frste dekket kjpte vi billetter til andre dekk, som var p 450 m. Det var magisk se ut mens heisen gikk opp dit, for det kunne vi ikke i den frste heisen.

Her kan man se Tokyo Tower, der jeg ogs har vrt

Etter dette gikk vi litt rundt p kjpesentret, der det ved utgangen var et slags julemarked:

Inni kjpesenteret gikk vi blant annet i Ghibli-butikk, Rilakkuma butikk og mange andre morsomme. De hadde alt mulig der!

Totoro

Rilakkuma

Det var en strlende dag der vi fikk gtt i bde morsomme butikker og sett hele Tokyo! Skal definitivt tilbake dit.

Dagen etter, lrdagen, dro jeg inn til LP og jobbet som en galning med japansken. Sndagen var nemlig den store dagen; JLPT! Det var en nervs Silje som tok toget den morgenen, fordi hun ikke var sikker p verken veien dit eller japansken sin. Heldigvis var det bare flge etter en gjeng vietnamesere, filippinere, amerikanere og folk fra mange forskjellige land.

Det var flere saler der de holdt eksamen, alle med plass til sikkert over hundre stykker. Fr prven gikk de gjennom alle reglene p japansk, noe ikke alle forsto. Mange skjnte ikke enkle setninger som "Legg ned blyanten", s jeg lurer virkelig p hvordan de gjorde det p prvens lyttedel om de ikke forsto det en gang. Jaja, kanskje de er gode i kanji, som ikke gikk heeeelt bra for meg,

Reglene var kjempestrenge! Bly mtte vi ta ut av esken (i tilfelle det sto noe p den), og viskelret kunne heller ikke ha papir rundt seg. Blyantspisser var heller ikke lov, i tilfelle det sto noe skrevet der ogs. Ellers var det vanlige regler som ikke lov med mobil, ingen mat eller drikke, ikke g ut av salen under prven osv. De var veldig strenge p juks, og hadde fjernet alle hint i salen. De skrev alt i hiragana (s vi ikke skulle f hjelp med katakana), og det var ingen klokke i klasserommet (i tilfelle vi skulle f et hint av den? hvordan det..). Heldigvis hadde jeg med min egen klokke, og det hjalp meg veldig.

Det var tre deler, og vi hadde en halvtimes pause mellom hver. Jeg ble bare sittende i salen siden jeg ikke kjente noen, s ingen andre AFSere og jeg var en av de yngste der. Vet rlig talt ikke hvordan det gikk med meg, men jeg prvde da mitt beste. Det var ogs nok et eventyr jeg fikk oppleve den dagen, det ha eksamen i Japan. Fr vite resultatet i februar.

Dagen etter, 8. desember, tok jeg fly til Norge. Turen var heldigvis ikke like lang som i mars (tre mellomlandinger!! Oslo, London, Hong Kong), var bare innom Danmark. Fly p Sas Plus, noe som var ganske kult. Fikk mye bedre sete og fotsttte, og setet ved siden av var ledig. Det var bare meg og mange japanske businessmenn, s det var ganske rolig der og ingen sm barn som grt. Da jeg kom frem til Danmark mtte jeg vente fire timer p flyet hjem, noe som passet drlig med at jeg ikke hadde sovet p flyturen og klokken var tre om morgenen i Japan (og i mitt hode, mens i Danmark var det ettermiddag). Satt meg i lounge og fikk slappet litt av, fr det bar hjem.

S rart det var komme hjem! Visste liksom ikke helt hva jeg skulle si eller gjre, og ble helt utslitt med en gang. Jeg klarte s vidt g inn p mitt eget rom, for det fltes ikke som om det var mitt lenger. Det var som om jeg alltid hadde vrt i Japan, og at det var en annen person som hadde bodd p det rommet i mens. Sov ikke i min egen seng siden jeg ikke hadde "kommet hjem skikkelig", s jeg var mye hos min kjre bestemor istedenfor. Virket ikke som om folk hjemme hadde forandret seg s mye (utenom utseendet da, fetterne og kusinene mine har blitt hyere osv.), men jeg flte at jeg hadde gjort det. Hun Silje som dro til Japan i mars kommer aldri hjem igjen, istedenfor kommer det en fra Japan i februar; meg. Har vokst veldig gjennom dette ret, men om folk i Norge har vokst med meg, det er det store sprsmlet.

Derfor gruer jeg meg litt til komme hjem. Jeg fler ikke at jeg passer helt inn i Norge, og at ingen kommer til forst hva jeg har opplevd, og den nye meg. Kanskje gjr de det, kanskje ikke. Kommer jeg til finne min plass igjen? Hvor er det jeg hrer til? Har blitt s vant til kulturen i Japan n, og vet at det blir vanskelig omstille seg nr jeg kommer hjem. Det er som om jeg skal ut i verdensrommet, at der kommer jeg til sveve rundt uten plante beina p bakken. Ja, jeg kan holde meg fast, men vil aldri kunne slippe taket og bli der.

reise p utveksling er en brutal, men effektiv mte finne ut hvem som er der for deg. Hvem venter p deg nr du kommer hjem? Hvem er der for deg? Det er ingen hemmelighet at det er vanskelig holde kontakt med alle nr man er i utlandet. Har erfart akkurat det. Men det at dere har lite kontakt, betyr ikke at dere ikke er ekte venner. Noen venner kan man snakke sjelden med, men nr man frst gjr det er alt som fr og som om dere aldri har vrt fra hverandre. Slik er det dessverre ikke med alle venner. Hva med de p skolen? Kan man vre russ med noen man ikke har sett p s lang tid? Hvordan blir klassemiljet? Jeg hper jeg klarer finne min plass.

Samtidig tenker jeg p alt det folk har opplevd uten meg. Bli 18, dra ut om kveldene, snart russ, selvstendig (er fremdeles et barn her), kjreste, flytte ut og komme seg videre i livet. Mye av dette har jeg jo opplevd og kan oppleve igjen, men jeg fler likevel at jeg gr glipp av noe. Fler meg gammel rett og slett, vet ikke hva som feiler meg? At jeg skulle ha opplevd alt dette til n? nsker meg tilbake til begynnelsen av videregende, da jeg hadde s mye foran meg, og det er mye jeg ville gjort annerledes. P den tiden nsket jeg meg tilbake til ungdomsskolen, der jeg mtte alle som er mine beste venner i dag. P den andre siden kommer jeg meg til nske meg tilbake til Japan nr jeg er hjemme igjen i Norge. Det vil alltid vre snn, det er livet. Man vil alltid se tilbake og skulle nske man kunne gjre alt p nytt. For ikke tenke slik er det viktigere tenke p det som skjer der og da, slik at man ikke ser s mye tilbake p det p den mten senere. En m leve i nuet, og sette pris p det man opplever der og da.

Det jeg har opplevd her kommer de hjemme (spesielt de p min alder eller eldre) ALDRI til oppleve. Det er en unik opplevelse som mitt eldre jeg vil drmme seg tilbake til, og vre takknemlig for. Da jeg var hjemme og opplevde det samme som de andre, var det jo til Japan jeg ville. Og n vil jeg p en mte tilbake og fortsette livet mitt. Jeg er en urolig sjel rett og slett. Det de opplever hjemme, kan jeg gjre nr som helst etter dette, i motsetning til utvekslingsret i Japan. Det skjer bare n, og med ingen av de jeg kjenner hjemme. Jeg skulle nske det aldri endte, samtidig som jeg vil hjem og komme meg videre.

P lrdagen dro jeg tilbake til Japan, og da ble pappa med meg! Vi dro blant annet til et veldig spennende sted jeg har tenkt p lenge! Skal skrive mer om det i morgen + tiden videre. Vi fr vinterferie neste uke, og det er mye gy jeg skal!

Nyter siste tiden her for fullt, og alt er bra her.

#utveksling


Konsert med orkesteret

Hei!

Denne uken har vrt ganske travel, da det er siste innspurt fr JLPT (eksamen i japansk). Det har gtt i et sett med skole og ving, og jeg gleder meg veldig til bli ferdig n. Merker at det er veldig anspent p skolen n, da det snart er prver for elevene ogs (som jeg muligens skal ta, tok jo dem p min forrige skole). Lydnivet er veldig hyt og de fleste virker veldig stresset, for p en uke har de prve i omtrent alle fag. Ellers har vi bare litt lekser her og der (ca. samme som jeg fikk p ungdomsskolen) og ellers lite vurderinger.

For vre helt rlig er det veldig tungt g p skolen for tiden. Jeg er lei meg for det som har hendt i Norge, stresset for JLPT og rett og slett helt utslitt. Det skal bli s godt bli ferdig! I tillegg til alt dette var det litt drama p skolen, lreren sa ba jo meg om reise hjem (p besk! men det skjnte ikke elevene) foran alle. S n har folk gtt rundt og snakket om det, spurt den andre utvekslingseleven uten at jeg har hrt noe. Jeg skjnner at de er bekymret og ikke vil bry meg med sprsml, men det er ikke s kjekt nr jeg ikke vet hva annet de muligens snakker og spekulerer om. S jeg tok det opp med dem, og n har de sluttet. Ellers er det slitsomt g rundt late som jeg er glad, og jeg fler meg litt presset nr den eneste sttten folk kan gi er "Smil, tenk positivt". Ja, det er noe jeg prver huske p i andre situasjoner, men slik det er n er det for vanskelig for meg bare skyve det vekk og late som ingenting. Det er frste gang jeg opplever at noe snt skjer, og det hadde vrt vanskelig takle om jeg hadde vrt i Norge ogs, men verre her siden jeg er langt borte og ikke helt vant.

Det er ofte slik her at man skal prve holde humret oppe uansett hva, for om man gr rundt og ser lei seg ut kan andre bli brydd og bli lei seg de ogs. Du sprer det bare videre, og gjr kanskje andre miserable ogs. Det er en fin tanke jeg prver tenke p i mindre situasjoner, og som jeg ser poenget i, men n klarer jeg det ikke. Folk p skolen er snille og alt det, men det hjelper ikke s mye vre der. Jeg er ikke s godt kjent med folk enn, og det betyr at de ikke snakker s mye til meg uten at jeg snakker til dem. Nr vi frst snakker gr det kjempefint, og de er veldig hyggelige. Slik jeg har det n er jeg ikke s utadvent, s det blir lite snakking og tenking p andre ting. Det tar tid bli kjent med japanere, og jeg kjenner at jeg hadde trengt hele ret her for bli skikkelig nr dem. N har jeg jo gtt p to skoler, og ja har venner p begge, men vi er ikke s nre. Har forresten ftt kontakt igjen med de p min forrige, s om de kommer en tur til Tokyo er det mulig vi kan mtes!

Ang. det som har skjedd i Norge har jeg valgt reise hjem p beski uken etter neste uke. Det blir bare et par dager, og jeg skal fort tilbake igjen. Er bare et besk, og ikke snakk om at jeg skal bli der. For vre helt rlig har jeg mange blandende flelser rundt dette, og ikke bare pga. hva som har skjedd der. Jeg har blitt veldig vant til livet mitt her, funnet min plass og har forandret meg veldig. Det kommer til bli et veldig sjokk komme hjem, og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjre nr jeg mter folk igjen. Det fles veldig rart.

I dag var det forresten konsert med orkesteret jeg er med i! Det var veldig hyggelig og det gikk fint. Kommer til savne det, selv om jeg bare var med en kort stund. N skal de ikke begynne med vinger igjen fr neste sommer, og da er jeg jo hjemme i Norge for lengst. Vi spilte Egmont av Beethoven, Concerto i A dur av Vivaldi og Bruch sin fiolinkonsert (med utrolig flink solist). Jeg elsker virkelig spille sammen med andre, man fr ut s mye energi og flelser mens man samtidig har det gy og gjr noe kreativt.

Fr konserten

Vfar tok bilde hehe

Yuno og meg p fiolin + Hono p bratsj

Det kan bli en stund fr det blir et nytt innlegg, muligens ikke fr om to uker nr jeg er tilbake fra Norge. Fikk vite i dag at jeg m til LP (lokalkontakt) igjen, da vfamilien er veldig opptatt for tiden. Det skal jeg i morgen... Der skal jeg vre i en uke og s dra rett til Norge, blir jo kjempestress det ja, hurra! Er helt kvalm og drlig fordi jeg er s stresset, er s mye tenke p og ordne med JLPT, LP, og reise til Norge. Det er trivelig hos LP, og jeg likte meg der, men det er bare litt for mye som skjer n. Fler at jeg str midt i en ring av folk som snakker i vei, og jeg m ta alt videre og vre bindeleddet mellom de. Det er kjempeslitsomt og jeg har bare lyst til legge meg ned og grte og sove til alt er over. Men det kan man ikke, man p holde ut selv om det gjr jvlig vondt og man tror man skal eksplodere. Neste uke skal jeg heldigvis vre p biblioteket hele tiden, vi slutter tidlig og Kristin er hos meg nesten hele tiden. Det er s godt ha henne, en man kan snakke helt pent med, som er norsk og vet akkurat hva jeg mener.

Jeg holder hodet oppe.

#utveksling

Ikke bare bare

Hei!

Da har jeg alts gtt p den nye skolen i to og en halv mned. I lpet av denne tidn har jeg ftt flere venner, og jeg merker at det er lettere bli kjent med folk her. De er mindre sjenerte, og holder samtalene i gang. Jeg har blitt kjent med mange fra forskjellige klasser, og det er alltid noen der jeg kan snakke med hvis jeg vil.

Likevel er ting vanskelig i blant.

Jeg klarer ikke sette fingeren p det, det er et eller annet som er galt. Ja, jeg tror nok jeg fremdeles trenger mer tid, men de to siste ukene har jeg hatt det vanskelig. Har gruet meg til skolen hver dag, og foretrekker tilbringe tid alene med vertsfamilien. Og jeg leter febrilsk, prver finne ut hva som er galt, men jeg finner bare smting. Men er det smting? Hva om alt klumper seg sammen og blir stort? Det er akkurat det som skjer, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er helt utslitt av hele Japan.


Noen som kan trste meg hehe.... hun kom helt plutselig og la seg opp fanget mitt!
Har som sagt ikke noen problemer med f meg venner, og det er en lettelse. Hva er det som er problemet? Skolen min skal vre internasjonal, og er kjent for ha null regler fordi det er meningen at elever skal tenke og finne ut av det selv. Det synes jeg er en fin tanke, men hvordan fungerer dette i praksis?

Jeg fler at jeg blir behandlet som "pynt": Det er veldig mye jeg m gjre bare fordi jeg er utenlandsk, spesielt fordi de forventer at jeg skal snakke engelsk og ve med elevene. Det var ikke derfor jeg kom hit, og de vet godt at mitt morsml ikke er engelsk. Noen folk p skolen er minst like gode, s hvorfor blir ikke de spurt? Siden skolen er "internasjonal", har vi veldig mye engelsk. Og i disse timene snakker man engelsk, i motsetning til hvordan de gjr det p de fleste andre japanske skoler, og det er selvflgelig forventet at jeg bidrar mer enn andre. For de japanske elevene er jo dette helt supert, og jeg synes at engelskundervisningen er den beste jeg har sett s langt i japansk, men for meg passer det ikke helt. Det er ganske frustrerende, selv om jeg skjnner at de bare prver inkludere meg mer nr de frst kan.


Mimi har begynt sove i sengen min.. utrolig koselig!


En som passer p...

Har heldigvis ftt ordnet dette, da jeg tok en liten prat med hver engelsklrer for seg. At jeg ikke er her for lre andre engelsk, vil ve japansk og ta fag som gr p det sprket. Jeg vil ikke bare vre der fordi jeg er utlending, jeg vil lre japansk og bli behandlet som de andre. Dette hadde de heldigvis forstelse for og jeg fr vre p biblioteket og jobbe om jeg nsker det, selv om det beste ville ha gtt til en klasse som ikke har engelsk p det tidspunktet. Ja, jeg ender kanskje opp med sitte der og ikke forst noe srlig, men jeg lrer mer enn i engelsktimen. Det konstant hre japansk er faktisk veldig god ving, selv om jeg blir sliten av det.

Nr det gjelder venner, gr det vel helt greit. Det er lettere bli kjent med folk her, og det gr fortere. Likevel blir jeg sliten av starte alle samtaler, og at f tar kontakt. Folk har begynt vinke og si hei nr de gr forbi, men det er sjelden noen kommer for snakke til meg. Jeg blir frustrert av det, det er slitsomt mtte jobbe s hardt med det. Heldigvis blir det nok bedre nr vi er ferdig med prvene i desember, og folk har til og med sagt de vil vre med meg i juleferien. Da har vi hele to uker fri! Jeg bare fler meg ikke som en del av skolen, eller at jeg betyr s mye. Det er ikke det at folk er slemme, de er snille mot meg nr vi snakker, men jeg fler ikke at jeg er en del av noe. I teseremoniklubben gjr jeg det, og blir ikke behandlet som en fra "utenfra" der. Det er ikke helt snn alle steder...

P denne skolen gr de sammen i seks r, og man kommer i ny klasse hvert r. Jeg kom sent i skoleret, skal ikke vre her lenge og de andre har to igjen med hverandre. Blir vel som en forbipasserende, jeg da? Ja, har blitt godt kjent med mange, men fler vi ikke er skikkelige venner enn. De er veldig greie, og jeg blir lei meg for at jeg ikke kommer nrmere enn dem. Og s er jeg ikke helt sikker p om alle er verdt det...



Dere husker jeg nevnte at det er to r mellom oss? Trodde det var liten forskjell, men tok feil. Det har seg slik at det er en del sladder og rykter som gr, og folk sier videre mye av det jeg forteller. Det er ikke noe alvorlig, men jeg liker ikke at folk sier ting videre og at jeg ikke helt vet hva som foregr. N gr det rykter om meg og en annen person, og det har gtt rykter om den personen og flere andre mange ganger, men jeg liker det likevel ikke. Har prvd ordne opp, og trodde det gikk fint, men folk fortsetter lage mer drama ut av det. Noe av det er basert p ting jeg har sagt som de har laget mye mer ut av, og historien forandrer seg. Jeg liker ikke at slike ting foregr bak ryggen min, og det viser seg at jeg ikke kan stole p noen. Det er ikke bare meg dette gjelder, det er mange som har hrt flere rykter om seg selv, men jeg blir likevel frustrert. Det er s barnslig og slitsomt nr folk bare fortsetter, og at jeg ikke helt vet hva som foregr. Fikk lyst til ta et oppgjr med noen av dem, men det er vel best bare heve seg over det. Skal vre litt forsiktig nr det gjelder visse personer, og late som ingenting og ikke lage noe ut av det. Det er vanskelig, men snn er det. Jeg blir likevel lei meg nr jeg har jobbet s hardt for bli kjent med flere av dem, fortalt dem noen ting litt forsiktig, og s har de laget nye historier ut av det og spredd det. Hva prver de oppn? Hvorfor gjr man slike ting i Japan, der man egentlig skal sette andre foran seg selv? Det har de jo ikke gjort med meg? Av og til blir jeg helt forvirret av alt her. Ellers er de alle s snille, og jeg hper de ikke fortsetter med dette. De srer seg selv og andre, og det vil jeg jo ikke.

Det er av og til det rett og slett blir for mye Japan p meg. Alle reglene for alt, som m flges p punkt og prikke, nesten alle tenker likt, jeg er utlending og kan aldri bli en av dem, og man m smile uansett hva. Ja, det er mye positive sider med denne levemten nr s mange bor s tett sammen, men jeg blir sliten av det. Det er slitsomt sette seg inn i s mye p et r, nr japanerne har blitt opplrt i det hele livet. Man kan ikke forvente at man lrer alt p et r en gang, det er helt umulig. Jeg tror Japan er et land det er ekstra vanskelig utveksle seg til. Ja, alle land er forskjellige, men i Japan er det spesielt at man ikke kan vre forskjellig fra andre (i hvert fall etter det jeg har erfart), og at ingen forklarer deg hva som er galt og riktig. De bare forventer det, og du m finne ut av det selv. Dette gjelder sklart ikke alle, og jeg sier ikke at det er en dum ting, bare litt slitsomt nr man ikke er vant til det.

Jeg m likevel innrmme at jeg gleder meg over tiden jeg har igjen, og setter pris p den. Selv om jeg har sliten, merker jeg at den beste tiden er akkurat n. Jeg vil ikke hjem lenger! Det skjer mye hver hver helg, og det er enkelte fag jeg virkelig elsker p skolen. Flere av lrerne er blant de beste og morsomste jeg noen gang har hatt, og spesielt kunst (snart ferdig med oljemaleriet mitt n! skal legge ut bilde) og det ene mattefaget. Jeg blir bedre og bedre i japansk for hver dag, og jeg elsker virkelig snakke det. Det er s vakkert, og jeg fler at jeg virkelig har utviklet meg mye i det siste. Har null problemer med kommunikasjon og trenger ikke stoppe opp tenke fr jeg sier noe. Er s glad jeg ikke har hatt problemer med sprket, og at ting har gtt spass lett. Skriftsprket gr ogs framover, og jeg benytter hver anledning til ve. Det trenger ikke vre lrebker, bare ta seg en tur ute og lese p skilter er god ving. Prver bruke hver anledning til ve, og det var derfor skolen gjorde meg litt frustrert. Har heldigvis funnet en god lsning p det n.

Grunnen til at jeg fr disse tankene i blant er nok alt stresset som har vrt i det siste. Frste uken i desember er det bde prver p skolen og JLPT, s jeg gjr ikke annet enn studere i ukedagene. I tillegg har jeg noen timer med en japansklrer, og hun lager kanjitester (skriftsprk) til meg nesten hver dag. Det skal bli utrolig godt bli ferdig med alt dette, og det er heldigvis ikke lenge igjen n. Er i hvert fall utrolig glad at jeg ikke m stri med hjemlengsel ogs, har nok tenke p for tiden.

I gr, lrdag, var det faktisk skole! Foreldrene skulle komme for se p oss ha time, s da hadde vi timer til kl.tolv. Satt p biblioteket over halvparten av tiden, og ante fred og ingen fare, fr flere av foreldrene braste inn. Kleint... Siste timen hadde jeg matte med klassen min, og ja det var fullt av foreldre der ogs. Mens vi hadde time stod tjue foreldre bakerst i klasserommet og bare stirret p oss. Stirret og pekte p meg "hvorfor kan hun japansk?", og lo av lreren (det var han morsomme mattelreren jeg har fortalt ham fr, som driver og danser nr han skal forklare grafer osv.)

I dag, sndag, var jeg p shopping med Rei (som jeg var p bunkasai til)! Har begynt bli kaldere n, s trenger mer klr. Kom litt for sent, og det ligger det en morsom historie bak.

Fr jeg mtte henne dro jeg p butikken for betale abonnementet til telefonen, som vanligvis er en grei affre. Der stod jeg i kassen, ante fred og ingen fare, da kassadamen dro fram en boks og ba meg trekke noen tilfeldige kort. P et eller annet vis vant jeg flere varer, s da fikk jeg en pose med bde yoghurt, drikke og godteri. Gratis, s klart. Hvem vet hvorfor jeg vant... Alt dette kunne jo ikke jeg dra p hele dagen, s jeg gikk tilbake til huset for legge det fra meg. Ja, og s kom jeg meg endelig til kjpesenteret.

Noe av det jeg endte opp med.. yoghurten er ikke med her, men den er helt enorm! Strste jeg noen gang har sett.. holder jo til tre mltid!

Legg merke til Mimi til hyre! Lot merke til det selv n nettopp

Mummitrollet er utrolig populrt i Japan! Og p denne genseren str det p svensk, kult ikke sant?





Gave fra moren til Rei! Disse er laget i Bangladesh

Det er en elefant!

Siden det "snart" er jul, var det fullt av juletrr der.. og FROZEN. Japanere elsker Disney overalt p jord, og da spesielt Frozen. Er jo norsk, s synes det er litt gy! Elsa var overalt, p drer og vegger og det var sn krystaller og mye pynt. Fikk ogs Frozen postkort i hver butikk jeg kjpte noe, hehe "lucky me"! Fant mye fint p shoppingen, og da vi var ferdige dro Rei hjem til meg. Hun elsker jo Norden, s vi hrte p norske julesanger p YouTube og snakket. Tenk at det snart er jul dere... eller for meg = Frozen og kake p julaften (vfamilien sitt forslag...), og BIGBANG konsert neste dag. Fr den tid er jeg opptatt med prver, orkester og AFS-event neste helg! Siden AFS er 100 r og Japan 60 r i r, skal de ha et stort event i Tokyo. Vi nordmenn i Tokyo-omrdet skal ha en liten bod om Norge (de skal ha en messe der man skal representere landet sitt), og jeg skal ta med mye spennende. Det er alts neste lrdag.

Bursdagsgave fra en venninne, hun var litt for sen med gaven. Dette er Attack of Titan, en utrolig populr anime og manga i Japan som jeg liker ogs.

Ny fan?

Frozen..

N m jeg gjre meg klar for nok en lang skoleuke, puh! Heldigvis er det fri mandag i neste uke (24. november), s da fr jeg et pust i bakken. God natt!

#utveksling

177 av 326

Hei!

Tiden gr virkelig fort, det har gtt 177 dager og jeg har 149 igjen. Om en uke er det en uke til jeg har seks mneder igjen, og s er det litt over fire mneder igjen. Mye har skjedd p denne tiden, og selv om det har vrt noe av det vanskeligste jeg har gtt gjennom (som det fortsatt er), s er det verdt det til slutt. Hvordan gr det egentlig med meg? Jeg merker at jeg har godt av begynne p skolen og f litt forandringer, men samtidig er jeg fortsatt mye nedfor. Det kan skje helt plutselig at jeg bare sitter der, og s plutselig m kjempe imot trene. Det kan vre midt i en samtale med person eller p toget, og helt uten grunn. Slitsomt... Vet virkelig ikke hva jeg skal gjre videre, og jeg blir s forvirret. Jeg vil ikke til Norge, vil ikke vre i Japan, vil liksom ingenting. Fler meg s ensom og isolert etter alt som har skjedd, men hper det kan bli bedre nr jeg fr meg venner igjen. Og det er s mange smting her som driver meg helt til vanvidd, og kan delegge dagen min.

I dag beskte jeg alts skolen min! Var veldig nervs, men merket at det var litt lettere n som det var min andre gang. Fikk mte kontaktlreren min og noen andre lrere, og s snakket vi litt om hva jeg skal gjre de neste ukene, fag,, regler p skolen (ingen haha) osv. Skolen er den strste jeg har sett i hele mitt liv, og merket at den har veldig hy standard. De har til og med egne elektroniske kart for kjp i kantinen!

Har ikke mtt klassen min enn, men skal det p tirsdag! Siden elevene har prver og litt forskjellig, blir jeg sittende p biblioteket de neste to ukene sammen med Kristin. Vi skal lage en presentasjon om Norge og holde den foran flere av klassene. Litt dumt at min tid p denne skolen starter slik, men jeg fr jo mte klassen min i lunsj og friminutter.

I morgen skal jeg inn til Kamakura sentrum med vfar og beske en rekke templer. Jeg hper det blir kjekt! P mandagen skal jeg til Fujisawa med AFS, og der skal vi blant annet p et akvarium og en y, der man kan se Fujifjellet. Veldig gy at det er i nrheten, og jeg har veldig lyst til g opp p toppen en gang (noe man m gjre om sommeren, s det ble ikke i r).

Litt bilder fra den siste tiden:

Damer i kimono p toget

Vi fikk besk

Lunsj!

Mitt beste kjpt i Japan?? 30 kr!

#utveksling

bli eller ikke bli

Mange vet at det har vrt en vanskelig tid for meg her. Mye har skjedd som ingen, uansett hvem de er, burde f oppleve. Jeg har flt meg trkket p, verdils, ingenting. Er veldig glad jeg forlot Nagaoka, da det definitivt var det beste for meg. Fikk en ny start, og er nok ikke lenge til jeg fr begynne p skole. Men hva hvis jeg ikke har krefter til det?

Det har vrt fint komme til en ny vfamilie i en ny by, og dermed se en annen side av det japanske livet. Er flere forskjeller p kulturen i en japansk storby og en smby, og det har vrt spennende f oppleve det. Jeg har ftt et ganske annerledes r s langt; har bodd i tre byer, mange vfamilier, to skoler og beskt mange nye steder. Har opplevd mer enn de fleste utvekslingselever fr p et helt r, og er utrolig takknemlig for det. Har gtt gjennom noe av det vanskeligste i hele mitt liv, men vet at det kommer noe bra ut av det. Jeg har lrt s mye om meg selv, Japan og Norge. Prver tenke positivt, er med vfamilien og ver fiolin, men det er ikke enkelt nr jeg fler meg s ensom. Har jo ingen venner siden jeg ikke gr p skole akkurat n, og det er vanskelig. Samtidig fler jeg ikke at jeg har krefter til begynne p nytt, for det som har skjedd trer veldig p meg. Vil fortsette prve, men jeg har allerede gjort det s lenge n. Jeg vet at jeg kan holde ut, men hva er vitsen hvis jeg bare er nedfor og likegyldig til alt? At uansett hvor mye jeg sover er jeg utslitt, negativ og umotivert?

"Men hvorfor tror du at det blir bedre av reise hjem til Norge?" Det er et godt sprsml. Hva er det med Norge? Trygghet. Jeg kan snakke ut med folk, vise flelser, ha venner og familie rundt meg som jeg kan stole 100 % p, og g p skole. Om jeg reiser hjem n kan jeg mest sannsynlig f begynne i Vg3, og bli russ neste r. Hvis jeg blir her i Japan fr jeg mest sannsynlig ikke det, og m g et ekstra r. Jeg vet at jeg har hele livet foran meg, men det er faktisk snakk om et helt r. Mye blir forsinket, spesielt med tanke p medisinutdanningen p fem-seks r, som jeg nsker ta.

Nei, det er ikke en grunn til at jeg vil hjem. Det er kun et pluss, og kan hjelpe meg hvis jeg faktisk reiser hjem. Jeg blir snart 18 og s russ, og kan da reise ut i verden igjen. Det er faktisk ikke snakk om s lang tid fr nye eventyr kan begynne. Men jeg er ikke ferdig med dette eventyret enn, vil fortsatt prve. Men hvor lenge, og hvor mye mer klarer jeg? Jeg er helt knust etter alt som har skjedd, og det sliter meg ut. Fler at jeg ikke kommer noen vei, at jeg ikke kan stole p noen, at jeg slser bort tiden. Sitter dag ut og dag inn og gjr det samme som jeg gjorde i Norge: selvstudie i japansk. Var ikke derfor jeg kom hit, jeg kom hit for bli en del av samfunnet, f venner, utforske kulturen. Det eneste som holder meg her er japansken, for jeg har lrt urolig mye p dette halve ret, og jeg lrer bare mer og mer for hver dag som gr. Det er et utrolig vakkert sprk, som betyr mye for meg.

Jeg har ikke bestemt meg enn, det er fortsatt mye som m komme p plass frst. Er kjempetakknemlig for all sttte jeg har ftt fra dere der hjemme, vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere.

Siden jeg er over halvveis i utvekslingsret, s tenkte jeg mimre litt tilbake:

(Tatt fra heddainusa.blogg.no, en blogg som har hjulpet meg utrolig mye)

Beste minnevar Kyoto,fineste by jeg har vrt i hele mitt liv.

Vanskeligste valgvar om jeg skulle dra eller ikke, det var noe som hjemskte meg helt fram til dagen jeg dro

Strste avgjrelsevar ikke avbryte utvekslingsret (s langt)
Beste vennerer Hirori, Honoka, Jacob

Oppturvar dra fra Nagaoka, selv om det var vondt ogs

Nedturvar da jeg fant ut at de eneste jeg kan stole p her, er de som ikke kan hjelpe meg

Viktigste personerhar vrt de ekte foreldrene mineog Jacob

Katten Mimi i den nye vfamilien min

Matretter ramen, fr aldri nok av det

Butikkerm bli BodyLine, Shibua 109 og Uniqlo

Strste forandringer at ingenting er det samme, og jeg m tilpasse meg til alt sammen, og at jeg noen ganger har jeg gtt for langt og akseptert for mye.

Mest idiotiske sprsmlm vre "spiser dere insekter i Norge?", "hvorfor er ynene dine svarte i midten?"

Strste erfaringvar dra alene til Tokyo

Beste opplevelsevar sportsfestival og leiren i Shibata

Overraskelseer at vekten ikke har forandret seg, at jeg kunne mye mer japansk enn jeg trodde

Strste savner norsk mat og NORDMENN generelt (dere aner ikke hvor herlige dere er!)

Takknemligheter de fantastiske foreldrene og vennene mine hjemme i Norge, som har hjulpet meg mer enn noen her kommer noen gang til klare

Beste kjper elektronisk ordbok, my lifesaver!

Mest betydningsfulle ord"Tadaima" (Jeg er hjemme)et ord vi sier nr vi kommer hjem, og fr meg til fle at jeg er en del av vfamilien

Strste hper at jeg kommer meg gjennom utvekslingsret
Jeg-gleder-meg-tiler Yokohama, 18 r og komme hjem

Noen tanker?

#utveksling

Flytter til Tokyo?

Hei!

Den siste maaneden har det skjedd veldig mye.. Har vaert paa flere festivaler, sett Japans beste fyrverkeri, mott alle de andre AFS-erne i Niigata-ken og dratt paa en fantastisk leir med dem, vaert mye ute med venner og faatt vite at jeg flytter til Tokyo i morgen. Jeg har mange blandede tanker rundt dette, graater mye, sover daarlig og er veldig sliten etter alt som har skjedd. Uansett vet jeg at aa komme meg vekk herfra er en god ting, enten det er til Tokyo eller helt hjem til Norge. Jeg har kjempet saa lenge, og kanskje endelig blitt hort. Vil i hvert fall prove, men kjenner at jeg snart ikke klarer mer naa. En ting som jeg tenker mye paa, er at det kan ikke bli verre enn slik det har vaert. Jeg skal bort herfra, jeg skal faa begynne paa nytt.

Planen er aa bo i Tokyo i minst to uker, etter det vet ingen helt hva som skjer. Jeg har i hvert fall noen planer for hva jeg kommer til aa gjore i de ulike utfallene. Selv om jeg er sliten og lei meg, saa tror jeg at det blir fint aa komme seg bort. Dessverre er det ganske vanskelig aa forlate alt her, jeg har kommet meg saa godt inn i samfunnet baade naar det gjelder skole, AFS og lokalmiljo. Fikk vite i forgaars at jeg skulle flytte, og det ble et ganske stort sjokk for baade meg og vennene mine. Det vanskeligste blir aa forlate de andre utvekslingselevene, de har virkelig vaert en fantastisk stotte for meg. Dro paa skolen en siste gang for aa hente boker, det foltes veldig rart. Klassekameratene mine ble alle helt forferdet, og ville gjerne mote meg. Dessverre fikk jeg bare to dagers varsel, og det er umulig aa mote alle.

Prover aa vaere positiv og tenke at det var verre enn aa forlate Norge, for da dro jeg jo fra folk jeg har kjent hele livet. Likevel foler jeg at det er vanskeligere her, for denne gangen vet jeg faktisk ikke naar eller om jeg i det hele tatt kommer til aa se folk igjen. Jeg vet at hjemme i Norge venter venner og familie, at jeg faar se alle sammen igjen. Er saa evig takknemlig for at jeg har dem, og at de har hjulpet meg mer enn de som faktisk er her i Japan. Vet at folk i Japan har provd sitt beste, og det er jeg glad for. Likevel var det stunder der folk jeg stolte paa, vendte seg mot meg og jeg folte meg helt alene. Folk har sagt ting til meg, om og om igjen, ting som man absolutt ikke sier til en person. Jeg sliter med det, og det er vanskelig naar jeg maa holde det inne. Savnet etter nordmenn er stort. Noen som gir meg en klem, som jeg kan graate i armene til, som forstaar meg 100 %. Det er folk som er flinke og forstaar meg godt her, men det er ikke det samme.

Mange sier at den andre halvdelen av utvekslingsaaret er best, og det tror jeg nok. Tror det blir bra saa lenge jeg tilbringer det et annet sted enn der jeg har vaert til naa, enten det blir i Tokyo eller helt hjemme i Norge. Jeg har laert utrolig mye, baade om meg selv og verden rundt. Faatt noen av de beste minnene i hele mitt liv, og opplevd ting jeg nesten ikke kunne dromme om en gang. Jeg er saa takknemlig for de som har hjulpet meg, spesielt familien i Norge. I dag har min mor bursdag, og jeg sender henne alle tankene mine. En person til meg her sa at jeg ikke burde tenke saa mye paa de hjemme, at da er det ingen vits med aa vaere paa utveksling. Men aa savne og sette pris paa de hjemme er jo ogsaa en del av opplevelsen! Aa finne ut nye ting om sitt eget land, se paa livet i Norge paa en annen maate, tenke over hvor heldig du er som faktisk har noen aa savne.

Litt bilder fra den siste tiden:

Vennene mine som var med i ramenkonkurranse!

Siste kveld med midlertidig vfamilie! Savner dem veldig!

Ilaria (fra Italia) og meg den dagen hun reiste hjem! Hun kom i august i fjor, saa i juli var utvekslingsaaret hennes over

Festival med vsostrene mine

#utveksling





Savn

Hei!

Denne uken har egentlig vaert ganske rolig saa langt, selv om jeg har kommet meg ut litt. Paa mandag motte jeg LP (lokalkontakt), noe som gikk veldig fint. Jeg liker veldig godt at hun er saa positiv og ser framover,det er noe jeg trenger.Neste uke skal jeg paa en slags leir med alle utvekslingselevene i prefekturet, jeg haaper det blir bra. Vi skal til en annen by og bo paa et tradisjonelt japansk hotell (med tatami i alle rom og varme kilder), bade og dra paa besok til en barneskole. Den siste kvelden skal vi bo hos en vfamilie, jeg haaper de er greie. Mest av alt har jeg lyst til aa vaere hjemme, merker det at sommeren tar veldig paa meg her. Det er over 30 grader hver dag og i tillegg veldig fuktig, har aldri opplevd slik varme for. Det foles mye varmere enn det egentlig er, og jeg orker nesten ikke gaa ut. Spesielt slitsomt var det da jeg gikk paa skolen, men naa har jeg jo heldigvis sommerferie. Den er veldig kort, men det er litt goy at naar de i Norge begynner paa skolen igjen har jeg fremdeles en uke til.

Paa tirsdag dro jeg paa kino og shopping med en venninne fra en annen skole. Har tenkt til aa skrive et innlegg om hvordan man faar venner her osv,. for det sier litt at jeg er bedre venner med noen jeg gikk paa skole med i to dager enn de jeg gikk paa skole med i 75... Vi saa en film som heterSukitte ii na yo(Say "I love you"), som er basert paa en manga og anime jeg har lest og sett. Synes den var veldig bra! Etterpaa tok vi purikura (fotoboks med bilder der man faar kjempefin hud, store oyne og kan tegne og lime paa hjerter, stjerner osv.), som naermest er obligatorisk naar man henger med venner her. Vi motte ogsaa to andre venner, og de hjalp meg med aa finne bikini siden vi skal bade paa AFS-leiren. I tillegg fant jeg endelig en musikkbutikk og kjopte tre J-pop album, jeg maatte jo benytte sjansen!

Jeg har utrolig problemer med hjemlengsel, og det har vart lenge. Hver gang det begynner aa bli bedre skjer det noe dumt, som gjor det enda verre. Jeg prover aa komme meg ut saa mye som mulig, men det er ikke lett naar jeg ofte vaakner med kvalme og vondt i magen. Har faatt jobbet mye med japansken saa jeg foler jeg i hvert fall faar gjort noe, og det er viktig for meg. Vet at jeg kun har 191 dager igjen og at jeg bor benytte hvert oyeblikk.. Samtidig er det mange dager der hoydepunktet er aa kunne krysse ut en dag, og vite at naa er det enda kortere tid til jeg skal hjem. Det er ikke saann det skal vaere... I dag har jeg lest en del blogger om andre med liknende tanker, og det er saa deilig aa se at jeg ikke er alene. Foler alle gaar rundt og roper "det var det beste aaret i hele mitt liv!", men jeg sitter her og har helt andre tanker. Ja, det er mange oyeblikk her jeg aldri ville ha byttet ut med noe i hele verden! Det har vaert oyeblikk der jeg har tenkt at naa er jeg lykkelig, og det er de folelsene jeg maa ta tak i og huske paa. Det skal ikke vaere en dans paa roser, men jeg har hatt saa mye uflaks og jeg blir saa lei meg naar jeg har reist saa langt og kjempet for dette i mange aar...

Samtidig vet jeg at "hjem" former et ganske urealistisk bilde i hodet mitt. Hva ser jeg naar jeg tenker "hjem"?

"Min norske hverdag"???

-Late dager paa hytta

-Aa gaa barbent i gresset

-Vaere med venner hver dag

-Sitte i solen paa Festplassen og spise is

-Skiturer

-Raspeballer

-Gaa i fjellet

-Frihet

-NORDMENN

Hva har nesten alle disse punktene til felles? De var ikke en del av hverdagen min. Det "hjem" for meg har blitt er en endelos ferie med venner, skitur, is, sol, sno og moro. Var det slik min hverdag saa ut? Nei, det besto for det meste av aa dra seg opp for aa gaa paa skolen, drukne i lekser, late meg i ferier og ligge i sengen og se paa serier. Dessuten skjedde det samme nesten hver dag, og det var ikke store forandringer. Alt jeg gleder meg til naar jeg kommer meg hjem kan skje naar som helst. Jeg gaar ikke glipp av noe! Alt jeg savner kommer til aa skje og vaere der naar jeg kommer hjem, mens det er mange ting i Japan jeg kun kan oppleve en gang. Saa hva er det jeg kommer til aa savne med Japan? Hva er Japan for meg?

Japan | via Tumblr

Min japanske hverdag, kanskje litt mer realistisk enn slik jeg tror min norske hverdag var

-Sote, smaa bortgjemte templer

-Alle er glade

-Skoleuniform

-Skolen min med alle de ville folkene

-Laerere som staar utenfor for aa si god morgen

-Brusautomater

-Vakre bygninger

-Alle er saa omtenksomme

-Maten

-Purikura

-Kyoto, Tokyo og alle de spennende stedene

-Musikk

-Kimono og festivaler, helt nydelige aa se paa!

Legg merke til at jeg har flere punkter paa Japan-siden, og det er fortsatt flere paa lager! Jeg maa sette pris paa det jeg har, og det gjor jeg jo. Jeg bygger og bygger opp disse tankene hver dag, men det er saa vanskelig naar noen hele tiden prover aa rive dem ned. Kanskje jeg blir sterkere for hver gang de rives ned? Jeg vet ikke, jeg vet ikke om jeg klarer dette.

Siden folk er paa ferie og opptatte, saa avbryter jeg sporsmaalsrunden! Hvis noen har tips om blogger eller hjemlengsel, saa bare kommenter! Det hjelper veldig aa skrive og lese om saanne ting.

#utveksling

hits