SiljeiJapan - Utveksling i Japan 2014/2015

Konsert med orkesteret

Hei!

Denne uken har vært ganske travel, da det er siste innspurt før JLPT (eksamen i japansk). Det har gått i et sett med skole og øving, og jeg gleder meg veldig til å bli ferdig nå. Merker at det er veldig anspent på skolen nå, da det snart er prøver for elevene også (som jeg muligens skal ta, tok jo dem på min forrige skole). Lydnivået er veldig høyt og de fleste virker veldig stresset, for på en uke har de prøve i omtrent alle fag. Ellers har vi bare litt lekser her og der (ca. samme som jeg fikk på ungdomsskolen) og ellers lite vurderinger. 

For å være helt ærlig er det veldig tungt å gå på skolen for tiden. Jeg er lei meg for det som har hendt i Norge, stresset for JLPT og rett og slett helt utslitt. Det skal bli så godt å bli ferdig! I tillegg til alt dette var det litt drama på skolen, læreren sa ba jo meg om å reise hjem (på besøk! men det skjønte ikke elevene) foran alle. Så nå har folk gått rundt og snakket om det, spurt den andre utvekslingseleven uten at jeg har hørt noe. Jeg skjønner at de er bekymret og ikke vil bry meg med spørsmål, men det er ikke så kjekt når jeg ikke vet hva annet de muligens snakker og spekulerer om. Så jeg tok det opp med dem, og nå har de sluttet. Ellers er det slitsomt å gå rundt å late som jeg er glad, og jeg føler meg litt presset når den eneste støtten folk kan gi er "Smil, tenk positivt". Ja, det er noe jeg prøver å huske på i andre situasjoner, men slik det er nå er det for vanskelig for meg å bare skyve det vekk og late som ingenting. Det er første gang jeg opplever at noe sånt skjer, og det hadde vært vanskelig å takle om jeg hadde vært i Norge også, men verre her siden jeg er langt borte og ikke helt vant.

Det er ofte slik her at man skal prøve å holde humøret oppe uansett hva, for om man går rundt og ser lei seg ut kan andre bli brydd og bli lei seg de også. Du sprer det bare videre, og gjør kanskje andre miserable også. Det er en fin tanke jeg prøver å tenke på i mindre situasjoner, og som jeg ser poenget i, men nå klarer jeg det ikke. Folk på skolen er snille og alt det, men det hjelper ikke så mye å være der. Jeg er ikke så godt kjent med folk ennå, og det betyr at de ikke snakker så mye til meg uten at jeg snakker til dem. Når vi først snakker går det kjempefint, og de er veldig hyggelige. Slik jeg har det nå er jeg ikke så utadvent, så det blir lite snakking og tenking på andre ting. Det tar tid å bli kjent med japanere, og jeg kjenner at jeg hadde trengt hele året her for å bli skikkelig nær dem. Nå har jeg jo gått på to skoler, og ja har venner på begge, men vi er ikke så nære. Har forresten fått kontakt igjen med de på min forrige, så om de kommer en tur til Tokyo er det mulig vi kan møtes!

Ang. det som har skjedd i Norge har jeg valgt å reise hjem på besøk i uken etter neste uke. Det blir bare et par dager, og jeg skal fort tilbake igjen. Er bare et besøk, og ikke snakk om at jeg skal bli der. For å være helt ærlig har jeg mange blandende følelser rundt dette, og ikke bare pga. hva som har skjedd der. Jeg har blitt veldig vant til livet mitt her, funnet min plass og har forandret meg veldig. Det kommer til å bli et veldig sjokk å komme hjem, og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre når jeg møter folk igjen. Det føles veldig rart. 

I dag var det forresten konsert med orkesteret jeg er med i! Det var veldig hyggelig og det gikk fint. Kommer til å savne det, selv om jeg bare var med en kort stund. Nå skal de ikke begynne med øvinger igjen før neste sommer, og da er jeg jo hjemme i Norge for lengst. Vi spilte Egmont av Beethoven, Concerto i A dur av Vivaldi og Bruch sin fiolinkonsert (med utrolig flink solist). Jeg elsker virkelig å spille sammen med andre, man får ut så mye energi og følelser mens man samtidig har det gøy og gjør noe kreativt.

Før konserten

Vfar tok bilde hehe

Yuno og meg på fiolin + Hono på bratsj

 Det kan bli en stund før det blir et nytt innlegg, muligens ikke før om to uker når jeg er tilbake fra Norge. Fikk vite i dag at jeg må til LP (lokalkontakt) igjen, da vfamilien er veldig opptatt for tiden. Det skal jeg i morgen... Der skal jeg være i en uke og så dra rett til Norge, blir jo kjempestress det ja, hurra! Er helt kvalm og dårlig fordi jeg er så stresset, er så mye å tenke på og ordne med JLPT, LP, og reise til Norge. Det er trivelig hos LP, og jeg likte meg der, men det er bare litt for mye som skjer nå. Føler at jeg står midt i en ring av folk som snakker i vei, og jeg må ta alt videre og være bindeleddet mellom de. Det er kjempeslitsomt og jeg har bare lyst til å legge meg ned og gråte og sove til alt er over. Men det kan man ikke, man på holde ut selv om det gjør jævlig vondt og man tror man skal eksplodere. Neste uke skal jeg heldigvis være på biblioteket hele tiden, vi slutter tidlig og Kristin er hos meg nesten hele tiden. Det er så godt å ha henne, en man kan snakke helt åpent med, som er norsk og vet akkurat hva jeg mener. 

Jeg holder hodet oppe.

#utveksling

AFS 100 & AFS Japan 60 år

Hei!

På lørdag sto jeg opp tidlig for å dra inn til Tokyo, og det viste seg til å bli mer stress enn vanlig. Den toglinjen jeg bruker går på to forskjellige plattformer, og den dagen gikk den ikke på den ene. Plutselig sa de noe på høyttaleren, og alle de andre løp bort. Jeg ristet på skuldrene og fortsatte å vente, men det kom ingen tog. Til slutt løp jeg til den andre plattformen og kom meg på et tog til slutt. Fant senere ut at det hadde vært en ulykke ved den ene plattformen, slik at toget ikke gikk der. Skulle gjerne ha funnet ut av det før, for nå kom jeg altfor sent til Tokyo der jeg egentlig skulle møte noe.

Det hadde seg slik at den dagen skulle AFS ha feiring i Tokyo, noe vi AFS-ere i dette området måtte gå på. Som vanlig hadde jeg fått mye mindre informasjon enn de andre. og måtte finne ut alt av tog og tider selv. Mange andre skulle dra inn med lokallaget sitt og AFS-frivillige, men jeg hadde ikke fått informasjon om dette. Fikk ikke lov til å dra sammen med andre lokallag siden jeg ikke er medlem der. Så da måtte jeg dra alene, til verdens travleste togstasjon (3,64 millioner passasjerer per dag!) og så finne hotellet der feiringen skulle holdes. Jeg var veldig nervøs, men fant heldigvis fram.

 

Thea, Cornelia og Tua (svensk)

Det første vi skulle gjøre var å holde en messe der vi introduserte forskjellige land, og vi norske var selvfølgelig på den delen for Norden. Vi hadde med oss brunost, flagg, bilder, bøker, ostehøvel, Kongetinn bestikk og voter. I tillegg gikk vi i norske strikkegensere (jeg i mariusgenser) og med 17.mai sløyfer. Så Norden-boden ble kanskje litt vel norsk, siden de andre hadde lite med seg.

Litt av tingene

Først spiste vi lunsj og gjorde klar boden, før vi gikk litt rundt og så på de andres. Det var mye spennende der...

Italia, Spania, Frankrike

Sør-Amerika! To av disse hadde danseoppvisning også, utrolig stilig

Fra Sør-Afrika

Sør-Afrika, Australia, New Zealand

De øvde på Let it Go på forskjellige språk! Stilig!

De som ikke hadde nasjonaldrakt på seg gikk med skoleuniform, og det gjaldt vel alle utenom Asia. Vi norske hadde jo på oss nordiske gensere, da det er jo helt umulig å få med seg bunad til Japan. Den tar jo halve kofferten, og når man skal være der et år trenger man den plassen...

Fra Thailand :)

I koreansk hanbok

Tyrkia

Vi norske :)

Selbuvottene er populære

Boden vår var veldig populær, og mange var begeistret for brunosten. Det ble ikke mye igjen for å si det sånn...

Etter en stund gikk vi inn i en annen sal for å høre på taler og slikt. Der var det en av de japanske prinsessene holdt tale! Utrolig kult at hun kom! Etterpå var det taler fra den amerikanske ambassaden i Japan, og flere AFS-folk. Det var veldig mye fokus på AFS i USA, noe jeg synes var litt dumt med tanke på at AFS er i over 50 land, og det var ikke bare dem vi skulle feire. Jaja.. men det var i hvert fall utrolig kult at prinsessen kom!

Snikbilde

For etterpå kom hun innpå messen for å snakke med oss! Alle ble helt skjelven og øvde febrilsk på høflig språk før hun kom bort. Det var heldigvis ikke så skummelt som vi trodde, hun var veldig hyggelig og snakket med alle sammen. Fikk henne også til å smake brunost (første gang for henne), siden hun aldri hadde vært i Norge. Hun likte også selbuvottene (som min flinke mormor har laget), og genserne vi hadde på oss. Håper hun kommer til Norge snart nå. Det blir litt av en historie å fortelle, at vi serverte brunost til en japansk prinsesse.

Etterpå kom det flere gjester for å se på bodene:

700+ mennesker! Vertsfamilier, tidligere AFS-ere, framtidige AFS-ere osv.

Etter dette var det litt oppvisninger, folk sang på språket sitt, danset og gjorde mye stilig. På slutten skulle man introdusere nasjonaldraktene sine, og det var bare asiatiske land + Norge. Mariusgenser er jo på en måte som en nasjonaldrakt?? Vi viste også bilder av bunad og forklarte litt. Skulle gjerne hatt den på, men ikke nok med at den tar mye plass i kofferten, hvordan skulle jeg fått den med meg på toget?

Til slutt gikk vi inn i en annen sal der det var en stor buffeet. Det var utrolig mye folk, så jeg spiste bare det første jeg så siden det var så lang kø. Man måtte også stå hele tiden, så det var litt stress. Men maten var god heldigvis!

Jeg og amerikanske Alec fra mitt lokallag. Nå er vi neeesten på samme høyde, han er vanligvis nesten 2 meter høy

Thea og jeg sammen med Giulia fra Italia og Keamo fra Sør-Afrika

Fra Thailand

Tua har verdens fineste skoleuniform!

Så gikk alle AFS-erne opp på scenen og sang "Closer to you" (AFS sang), utrolig koselig. Hørte den første gang da jeg nettopp hadde kommet til Tokyo, aaah minner. Hele 8 måneder siden...

Da feiringen var ferdig gikk jeg, Thea og vfar litt rundt i Tokyo. 

Et av de få juletrærne jeg får se i år... vfamilien feirer ikke jul

Kul klokke

Høøøy kontorbygning

Det var en veldig fin rundtur i Shinjuku, som ga meg litt julestemning. Har funnet Blåfjell og The Julekalender på YouTube, så blir litt kos på meg også. Det kommer også sjokoladekalender i posten og jeg har tenkt til å lage litt norsk mat framover. 

På søndag var jeg først på orkesterøving (en uke til konsert!), og så ble en av venninnene mine der med meg hjem. Vi hørte på klassisk musikk, så på norske ting (hun og fikk prøve brunost, ingen slipper unna den!), øvde litt fiolin og bare snakket. Det var koselig. Etterpå dro jeg på kino med andre AFS-ere og en fra Rotary, for å se "Interstellar". Det var jo en helt kongefilm som kombinerte alle aspektene jeg liker med filmer. Synes verdensrommet er kjempeinteressant og skulle gjerne sett den ingen. Den er litt "tung" da, så da den var ferdig var alle helt stille. Til slutt gikk vi på kafe og bare snakket.

Jeg er veldig glad for at jeg byttet by, og fikk komme hit til en utrolig snill vfamilie. Vi passer veldig god sammen og de støtter meg 100 %. Det er så bra at alt her i Japan har ordnet seg nå, og jeg har endelig funnet min plass selv om det er sent. Dessverre har jeg fortsatt mareritt flere ganger i uka om det som har hendt, og det er i noen perioder jeg sitter og grubler mye. 

I tillegg har jeg også fått en veldig vanskelig nyhet fra Norge. Trenger ikke si noe annet enn at en person veldig nær mer er syk, og at det er mye som kan skje for å si det sånn. Jeg er selvfølgelig helt knust, og det hjelper ikke noe særlig å gå på skolen heller. Jeg har mange venner, og de er snille, men vi er ikke så nære. Slikt tar lang tid med de fleste japanere. Det betyr at de ikke snakker så mye til meg hvis jeg ikke snakker så mye til dem. Nå som jeg er så lei meg er jeg jo ikke i veldig humør til å ta initiativ, så å være med klassekamerater hjelper ikke stort. Er også det med at jeg er så langt borte fra Norge, og det er ingen som kan trøste eller hjelpe meg her. Jeg får bare høre "Smil! Bli glad igjen!", og det er all støtten jeg får. Kulturen her er veldig slik at uansett hva skal man holde ut, smile og være glad uansett hva. Man skal ikke miste ansikt. Det er jo ei fin tanke i noen situasjoner, men akkurat nå blir jeg helt utslitt av det. Heldigvis har jeg Mimi som alltid er inne hos meg nå, og flere av lærerne var ganske støttende (en av dem gråt til og med, det er veldig sjelden du får se her).

Så fredag var en utrolig hard dag, og jeg ble på biblioteket hele dagen og gjorde ikke noe annet enn å gråte og studere. Attpå til har jeg alt stresset med skole, JLPT og fiolin. Kan ikke ta en pause fra noe... Dagens norske ord var "Venn" (vet ikke om jeg har fortalt det, men hver skoledag velger noen ut et ord/setning på japansk og så lærer jeg dem det på norsk), og jeg måtte kjempe hardt for å ikke gråte da de sa det. Plutselig så kontaktlæreren min rett på meg og nærmest kommanderte at jeg måtte reise hjem til Norge. Alle elevene snudde seg, de visste jo ikke noe. Litt ubehagelig med tanke på at jeg trodde han ikke visste det, og måten han sa det på. Med AFS kan man reise hjem i en liten periode, og så komme tilbake. Jeg hadde ikke sagt til noen om jeg vurderte det ene eller andre, så ble litt forskrekket av at han fikk det til å virke som om jeg ikke ville dra. Jeg har ikke bestemt meg for noe... og det var liksom alt han hadde å si. Jaja!

Jeg prøver å holde motet oppe så godt jeg kan, og kjempe meg igjennom dagene. Skjønner ikke hvorfor noe sånt må skje nå som jeg endelig har fått det bra, og når så mye dumt skjedde før det. Vet ikke helt hva jeg kan si om dette året... det ble i hvert fall veldig annerledes enn alle trodde.

#utveksling




 

 

 

Ikke bare bare

Hei!

Da har jeg altså gått på den nye skolen i to og en halv måned. I løpet av denne tidn har jeg fått flere venner, og jeg merker at det er lettere å bli kjent med folk her. De er mindre sjenerte, og holder samtalene i gang. Jeg har blitt kjent med mange fra forskjellige klasser, og det er alltid noen der jeg kan snakke med hvis jeg vil.

Likevel er ting vanskelig i blant.

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, det er et eller annet som er galt. Ja, jeg tror nok jeg fremdeles trenger mer tid, men de to siste ukene har jeg hatt det vanskelig. Har gruet meg til skolen hver dag, og foretrekker å tilbringe tid alene med vertsfamilien. Og jeg leter febrilsk, prøver å finne ut hva som er galt, men jeg finner bare småting. Men er det småting? Hva om alt klumper seg sammen og blir stort? Det er akkurat det som skjer, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er helt utslitt av hele Japan.


Noen som kan trøste meg hehe.... hun kom helt plutselig og la seg oppå fanget mitt!
Har som sagt ikke noen problemer med å få meg venner, og det er en lettelse. Hva er det som er problemet? Skolen min skal være internasjonal, og er kjent for å ha null regler fordi det er meningen at elever skal tenke og finne ut av det selv. Det synes jeg er en fin tanke, men hvordan fungerer dette i praksis?

Jeg føler at jeg blir behandlet som "pynt": Det er veldig mye jeg må gjøre bare fordi jeg er utenlandsk, spesielt fordi de forventer at jeg skal snakke engelsk og øve med elevene. Det var ikke derfor jeg kom hit, og de vet godt at mitt morsmål ikke er engelsk. Noen folk på skolen er minst like gode, så hvorfor blir ikke de spurt? Siden skolen er "internasjonal", har vi veldig mye engelsk. Og i disse timene snakker man engelsk, i motsetning til hvordan de gjør det på de fleste andre japanske skoler, og det er selvfølgelig forventet at jeg bidrar mer enn andre. For de japanske elevene er jo dette helt supert, og jeg synes at engelskundervisningen er den beste jeg har sett så langt i japansk, men for meg passer det ikke helt. Det er ganske frustrerende, selv om jeg skjønner at de bare prøver å inkludere meg mer når de først kan. 


Mimi har begynt å sove i sengen min.. utrolig koselig!


En som passer på...

Har heldigvis fått ordnet dette, da jeg tok en liten prat med hver engelsklærer for seg. At jeg ikke er her for å lære andre engelsk, vil øve japansk og ta fag som går på det språket. Jeg vil ikke bare være der fordi jeg er utlending, jeg vil lære japansk og bli behandlet som de andre. Dette hadde de heldigvis forståelse for og jeg får være på biblioteket og jobbe om jeg ønsker det, selv om det beste ville å ha gått til en klasse som ikke har engelsk på det tidspunktet. Ja, jeg ender kanskje opp med å sitte der og ikke forstå noe særlig, men jeg lærer mer enn i engelsktimen. Det å konstant høre japansk er faktisk veldig god øving, selv om jeg blir sliten av det.

Når det gjelder venner, går det vel helt greit. Det er lettere å bli kjent med folk her, og det går fortere. Likevel blir jeg sliten av å starte alle samtaler, og at få tar kontakt. Folk har begynt å vinke og si hei når de går forbi, men det er sjelden noen kommer for å snakke til meg. Jeg blir frustrert av det, det er slitsomt å måtte jobbe så hardt med det. Heldigvis blir det nok bedre når vi er ferdig med prøvene i desember, og folk har til og med sagt de vil være med meg i juleferien. Da har vi hele to uker fri! Jeg bare føler meg ikke som en del av skolen, eller at jeg betyr så mye. Det er ikke det at folk er slemme, de er snille mot meg når vi snakker, men jeg føler ikke at jeg er en del av noe. I teseremoniklubben gjør jeg det, og blir ikke behandlet som en fra "utenfra" der. Det er ikke helt sånn alle steder...

På denne skolen går de sammen i seks år, og man kommer i ny klasse hvert år. Jeg kom sent i skoleåret, skal ikke være her lenge og de andre har to igjen med hverandre. Blir vel som en forbipasserende, jeg da? Ja, har blitt godt kjent med mange, men føler vi ikke er skikkelige venner ennå. De er veldig greie, og jeg blir lei meg for at jeg ikke kommer nærmere enn dem. Og så er jeg ikke helt sikker på om alle er verdt det...



Dere husker jeg nevnte at det er to år mellom oss? Trodde det var liten forskjell, men tok feil. Det har seg slik at det er en del sladder og rykter som går, og folk sier videre mye av det jeg forteller. Det er ikke noe alvorlig, men jeg liker ikke at folk sier ting videre og at jeg ikke helt vet hva som foregår. Nå går det rykter om meg og en annen person, og det har gått rykter om den personen og flere andre mange ganger, men jeg liker det likevel ikke. Har prøvd å ordne opp, og trodde det gikk fint, men folk fortsetter å lage mer drama ut av det. Noe av det er basert på ting jeg har sagt som de har laget mye mer ut av, og historien forandrer seg. Jeg liker ikke at slike ting foregår bak ryggen min, og det viser seg at jeg ikke kan stole på noen. Det er ikke bare meg dette gjelder, det er mange som har hørt flere rykter om seg selv, men jeg blir likevel frustrert. Det er så barnslig og slitsomt når folk bare fortsetter, og at jeg ikke helt vet hva som foregår. Fikk lyst til å ta et oppgjør med noen av dem, men det er vel best å bare heve seg over det. Skal være litt forsiktig når det gjelder visse personer, og late som ingenting og ikke lage noe ut av det. Det er vanskelig, men sånn er det. Jeg blir likevel lei meg når jeg har jobbet så hardt for å bli kjent med flere av dem, fortalt dem noen ting litt forsiktig, og så har de laget nye historier ut av det og spredd det. Hva prøver de å oppnå? Hvorfor gjør man slike ting i Japan, der man egentlig skal sette andre foran seg selv? Det har de jo ikke gjort med meg? Av og til blir jeg helt forvirret av alt her. Ellers er de alle så snille, og jeg håper de ikke fortsetter med dette. De sårer seg selv og andre, og det vil jeg jo ikke.

Det er av og til det rett og slett blir for mye Japan på meg. Alle reglene for alt, som må følges på punkt og prikke, nesten alle tenker likt, jeg er utlending og kan aldri bli en av dem, og man må smile uansett hva. Ja, det er mye positive sider med denne levemåten når så mange bor så tett sammen, men jeg blir sliten av det. Det er slitsomt å sette seg inn i så mye på et år, når japanerne har blitt opplært i det hele livet. Man kan ikke forvente at man lærer alt på et år en gang, det er helt umulig. Jeg tror Japan er et land det er ekstra vanskelig å utveksle seg til. Ja, alle land er forskjellige, men i Japan er det spesielt at man ikke kan være forskjellig fra andre (i hvert fall etter det jeg har erfart), og at ingen forklarer deg hva som er galt og riktig. De bare forventer det, og du må finne ut av det selv. Dette gjelder såklart ikke alle, og jeg sier ikke at det er en dum ting, bare litt slitsomt når man ikke er vant til det.

Jeg må likevel innrømme at jeg gleder meg over tiden jeg har igjen, og setter pris på den. Selv om jeg har sliten, merker jeg at den beste tiden er akkurat nå. Jeg vil ikke hjem lenger! Det skjer mye hver hver helg, og det er enkelte fag jeg virkelig elsker på skolen. Flere av lærerne er blant de beste og morsomste jeg noen gang har hatt, og spesielt kunst (snart ferdig med oljemaleriet mitt nå! skal legge ut bilde) og det ene mattefaget. Jeg blir bedre og bedre i japansk for hver dag, og jeg elsker virkelig å snakke det. Det er så vakkert, og jeg føler at jeg virkelig har utviklet meg mye i det siste. Har null problemer med kommunikasjon og trenger ikke stoppe opp å tenke før jeg sier noe. Er så glad jeg ikke har hatt problemer med språket, og at ting har gått såpass lett.  Skriftspråket går også framover, og jeg benytter hver anledning til å øve. Det trenger ikke være lærebøker, bare å ta seg en tur ute og lese på skilter er god øving. Prøver å bruke hver anledning til å øve, og det var derfor skolen gjorde meg litt frustrert. Har heldigvis funnet en god løsning på det nå.

Grunnen til at jeg får disse tankene i blant er nok alt stresset som har vært i det siste. Første uken i desember er det både prøver på skolen og JLPT, så jeg gjør ikke annet enn å studere i ukedagene. I tillegg har jeg noen timer med en japansklærer, og hun lager kanjitester (skriftspråk) til meg nesten hver dag. Det skal bli utrolig godt å bli ferdig med alt dette, og det er heldigvis ikke lenge igjen nå. Er i hvert fall utrolig glad at jeg ikke må stri med hjemlengsel også, har nok å tenke på for tiden.

I går, lørdag, var det faktisk skole! Foreldrene skulle komme for å se på oss ha time, så da hadde vi timer til kl.tolv. Satt på biblioteket over halvparten av tiden, og ante fred og ingen fare, før flere av foreldrene braste inn. Kleint... Siste timen hadde jeg matte med klassen min, og ja det var fullt av foreldre der også. Mens vi hadde time stod tjue foreldre bakerst i klasserommet og bare stirret på oss. Stirret og pekte på meg "hvorfor kan hun japansk?", og lo av læreren (det var han morsomme mattelæreren jeg har fortalt ham før, som driver og danser når han skal forklare grafer osv.) 

I dag, søndag, var jeg på shopping med Rei (som jeg var på bunkasai til)! Har begynt å bli kaldere nå, så trenger mer klær. Kom litt for sent, og det ligger det en morsom historie bak.

Før jeg møtte henne dro jeg på butikken for å betale abonnementet til telefonen, som vanligvis er en grei affære. Der stod jeg i kassen, ante fred og ingen fare, da kassadamen dro fram en boks og ba meg trekke noen tilfeldige kort. På et eller annet vis vant jeg flere varer, så da fikk jeg en pose med både yoghurt, drikke og godteri. Gratis, så klart. Hvem vet hvorfor jeg vant... Alt dette kunne jo ikke jeg dra på hele dagen, så jeg gikk tilbake til huset for å legge det fra meg. Ja, og så kom jeg meg endelig til kjøpesenteret.

Noe av det jeg endte opp med.. yoghurten er ikke med her, men den er helt enorm! Største jeg noen gang har sett.. holder jo til tre måltid!

Legg merke til Mimi til høyre! Lot merke til det selv nå nettopp

Mummitrollet er utrolig populært i Japan! Og på denne genseren står det på svensk, kult ikke sant?





Gave fra moren til Rei! Disse er laget i Bangladesh

Det er en elefant!

Siden det "snart" er jul, var det fullt av juletrær der.. og FROZEN. Japanere elsker Disney overalt på jord, og da spesielt Frozen. Er jo norsk, så synes det er litt gøy! Elsa var overalt, på dører og vegger og det var snø krystaller og mye pynt. Fikk også Frozen postkort i hver butikk jeg kjøpte noe, hehe "lucky me"! Fant mye fint på shoppingen, og da vi var ferdige dro Rei hjem til meg. Hun elsker jo Norden, så vi hørte på norske julesanger på YouTube og snakket. Tenk at det snart er jul dere... eller for meg = Frozen og kake på julaften (vfamilien sitt forslag...), og BIGBANG konsert neste dag. Før den tid er jeg opptatt med prøver, orkester og AFS-event neste helg! Siden AFS er 100 år og Japan 60 år i år, skal de ha et stort event i Tokyo. Vi nordmenn i Tokyo-området skal ha en liten bod om Norge (de skal ha en messe der man skal representere landet sitt), og jeg skal ta med mye spennende. Det er altså neste lørdag.

Bursdagsgave fra en venninne, hun var litt for sen med gaven. Dette er Attack of Titan, en utrolig populær anime og manga i Japan som jeg liker også. 

Ny fan?

Frozen..

Nå må jeg gjøre meg klar for nok en lang skoleuke, puh! Heldigvis er det fri mandag i neste uke (24. november), så da får jeg et pust i bakken. God natt!

#utveksling

Butlerkafé

Hei!

Søndagen sto jeg opp tidlig og tok toget inn til Ikebukuro i Tokyo; for vi skulle nemlig på butlerkafé! Det er flere stykker, men vi valgte å dra på den mest berømte (så vi måtte reservere bord to uker på forhånd). Kaféen er i litt sånn gammeldags viktoriansk stil, med flotte møbler og fine små detaljer. Servitørene går kledd som butlere og behandler deg som en prinsesse, hjelper deg med bokstavelig talt alt og er utrolig høflige. I tillegg er de som oftest veldig kjekke, og det var en av de fineste kafeene jeg har vært på. Det var dessverre ikke lov med bilder, så jeg har tatt noen fra hjemmesiden deres.

Det var altså dit vi skulle. Da jeg kom fram til Ikebukuro var jeg så spent at jeg hadde vondt i magen, hva var det jeg hadde gitt meg ut på egentlig? Møtte Thea og Cornelia, to andre norske AFSere, som var like nervøse som meg. Vi begynte å gå og fant kafeen, der vi stod og ventet i noen nervepirrende minutter. Kom dette til å gå bra? Eller kom det bare til å bli kjempekleint?

Swallowtail butler cafe ikebukuro.JPG

Kafeén er i kjelleren på en bygning, så vi måtte gå ned en trapp (ute) for å komme dit. Det høres kjempe shabby ut, men ta det med ro! Det føltes ikke sånn, og trappen var pyntet med blomster. Da vi kom ned sto det en vaskeekte butler der, med tuxedo og alt. Han så ut som om han hadde kommet rett ut fra en manga! Vi ble henvist til et venterom mens han "dørbutleren" sjekket reservasjonen vår. Så åpnet døren seg, og der sto det en eldre butler. Han bukket og sa "Velkommen hjem, lady" på så høflig japansk som mulig. Hele kafeen er liksom som et skuespill; du er en prinsesse/mektig lady som kommer hjem til huset ditt, og der står butlerne klar for å hjelpe deg og servere. Da vi gikk inn i gangen så vi at det sto en hel haug med andre butlere der og bukket en etter en. Ble helt forvirret, skulle jeg bukke så dypt tilbake? Her i Japan er jo jeg "nederst på rangstigen" som utlending og "barn", men nå var jeg plutselig øverst. Føltes litt merkelig, hva skulle jeg liksom gjøre?

De hjalp oss av med jakkene og bar veskene for oss. Merk; de spør alltid før de gjør noe, men det er jo forventet at du sier ja. På denne kafeen er det mer du ikke kan gjøre enn kan gjøre for å si det sånn. Jeg var jo helt i himmelen, alle var så kjekke og så klarte jeg å tro at et stort speil var en gang. Det var heldigvis ingen andre som lot merke til at jeg holdt på å gå feil haha. Ble plutselig så klønete, jeg.. 

Vår egen butler hilste på oss og eskorterte oss videre inn i gangen. Det var trappetrinn her og der, og han var veldig nøye på å advare oss. Så kom vi inn, og det første jeg lot merke til var at det nesten var helt fullt! Det var en lettelse. Folkene der var i alle slags aldre, i alle slags klær, og det var en veldig god og trygg atmosfære. Ja, en butlerkafe høres veldig fishy ut, en jente i klassen min var overbevist om at vi kom til å bli kidnappet eller noe. Men det føltes absolutt ikke slik!

Svære lysekroner! Thea og jeg satt til høyre der med gardinene i en sofa, mens Cornelia satt på et bord rett foran oss.

752

image

Vi ble vist til bordet vårt og butleren begynte å forklare menyen (på japansk, som gikk helt fint for oss). Han var veldig hyggelig og det føltes behagelig å være inn på kafeen. Samtidig var alt som en drøm, de var jo så kjekke med tuxedo, slips, sløyfe og stylet hår. De så alle ut som om de hadde hoppet rett ut fra en manga eller anime, og jeg rødmet sikkert hele tiden. Han plasserte bestikk elegant på bordet, tømte vann oppi flotte glass og la et tørkle over veskene våre (med logoen til kafeen selvfølgelig haha). Om man skal ha noe i vesken må man ringe med en bjelle og få butleren til å gi den til deg, selv om den er rett ved siden av deg. Og nei, du kan ikke gjøre det i skjul, for de passer på hele tiden og kommer og hjelper deg. Samme gjelder når du skal tømme mer vann eller te oppi, gå på toalettet, bestille noe eller be om hva som helst. Han la et håndkle over fangene våre(hahaha litt flaut) og sa han snart kom tilbake for å ta bestillingene.

Thea og jeg stresset veldig med det, men kom fram til noe som hørtes bra ut:

Nam! For å begynne på et nytt fat måtte man ringe med bjellen.. flaut..

Vi fikk noen veldig gode rundstykker, sjokoladescones der man kunne smøre på syltetøy eller krem, og så noen forskjellige kaker. Det var kjempegodt! Dessverre ble det mer stress enn jeg hadde trodd. Det var slitsomt at butlerne gikk forbi hele tiden og passet på, og selv om jeg kun hadde drukket en munnfull med te kom de og fylte på. De spurte i vei om det var noe og fulgte med. Er ikke vant til så mye med oppmerksomhet og å bli så mye dullet med! Men det var utrolig, og så var jo de alle så kjekke i tillegg. Cornelia sin butler hadde det kule håret og så utrolig ut med briller.

Og så oppdaget vi at det sto veldig dårlig til med bordmanerene våre, og vi stresset med om vi skulle bruke skje, hender eller gaffel. I tillegg måtte vi jo spise rolig og pent ikke sant, men jeg ble så distrahert av butlerne at jeg klarte å miste en bit kake ned (den traff fatet!). Ble helt rød og lo meg i hjel, og da lo den ene butleren med meg haha. Så nei, jeg følte meg ikke helt som en prinsesse, men det var ikke pga. butlerne. De gjorde en utmerket jobb og var alle hyggelige og ordentlige. Det virket ikke falskt, selv om det egentlig var det. Brukte halve tiden på å rødme og lure på hvordan i huleste jeg skulle spise ting. Klarte absolutt ikke å slappe av, var helt gira.

Da vi skulle på toalettet måtte vi ringe med bjellen, og jeg klarte selvfølgelig å ringe kjempehøyt så der kom de løpene. De eskorterte oss til toalettet (er ikke lov å gå alene O.o), og sa at vi skulle gå ut gjennom døren igjen og vente der når vi ville tilbake. Toalettet var kjempefancy haha, trodde aldri jeg kom til å si det. Vi klarte selvfølgelig å glemme hvilken dør vi kom igjennom, og vi torde ikke åpne noen av dørene først, men heldigvis tok vi riktig på første forsøk. Så kom det en butler og viste oss tilbake til bordet.

Helt på slutten kom den eldste butleren bort til oss (sjefen), og lurte på hvor vi var fra, om ski og at vi var flinke i japansk (standard.. vet ikke om det er helt sant da). Tror nok vi er de første norske haha.. 

Siden vi hadde lunsj, hadde vi kun 80 minutter på oss. Tjue minutter før kom de med regningen, og vi ble vist ut. Igjen bukket de alle sammen, hjalp oss med jakkene og vi fikk medlemskort. 

JEG SKAL DEFINITIVT DIT IGJEN!

Etter dette suste vi litt rundt i Ikebukuro, der det krydde av cosplayere (folk som kler seg ut som spill, film, bok, anime-karakterer). Det var jo en søndag, og det skal kry av dem i Tokyo. Det er virkelig sant! De var utrolig mange.

Cornelia (i lolitaklær) og reklame for kafeen

Snikbilde.. cosplay folk i parken

Buttons med anime

Juletre!

Vi tok tog til Shinjuku og gikk på en svær bokhandel på 7 etasjer, der jeg kjøpte Harry Potter 1 på japansk og enda en JLPT-bok.

Etter dette måtte Cornelia gå, så vi sa hade og Thea og jeg dro til Shibuya! Digger virkelig det stedet, spesielt fotgjengerovergangen. Lurer på hvor mange som går over hver gang.. vi gikk litt rundt i butikker og ble igjen spurt om å bli intervjuet av TV, men nei takk. Har fått nok av det sirkuset..

Maaaasse folk utenfor kjøpesenter

Vi gikk b.l.a i en svæær cd-butikk på syv etasjer, og kjøpte k-pop. Var også innom kjøpesenteret Shibuya 109 igjen, der jeg kjøpte denne nydelige kjolen:

Synes Shibuya har en helt herlig atmosfære! Det er liksom skikkelig storby-følelse, altså!

Det var en helt eventyrlig dag, og det var en fornøyd Silje som dro hjem. Kom meg på ekspress-tog hehe, så hjemturen tok ikke så lang tid. 

Bøker, kpop album

Nå er jeg nettopp ferdig med en tung og slitsom skoleuke. Har i tillegg hatt fire kanjitester, og det er enda en på mandag. Gjør ikke annet enn å øve japansk for tiden, litt kjedelig hmm. Men det har skjedd mye crazy på skolen, og det gjør dagene litt lettere. Mattelæreren fant mange ballonger i klasserommet, biologilæreren forteller om en gang han ble kjempefull (vi snakket om hvordan alkohol påvirker kroppen), historielæreren bruker manga og anime illustrasjoner osv. 

Fikk også høre noe kjempemorsomt fra min forrige skole! Bibliotekaren der var litt skummel, hun gikk alltid med en sånn maske (som japanere går med når de er forkjølet) og var utrolig stille og alvorlig. Så strengt på oss og det var umulig å vite hva hun tenkte. På andre elever kunne hun bli rasende, helt plutselig løp hun bort til dem med et uttrykksløst  ansikt og ba dem holde kjeft. Her om dagen var Jacob i en bokhandel, og der sto bibliotekaren og leste BL (manga med to gutter som er sammen)! Ja.. ler fortsatt..

Only in Japan.

#utveksling

Orkester, BIGBANG konsert, bursdag og musikal

Hei!

Siden sist har det skjedd mye kjekt, og jeg har også planlagt mye spennende framover. For to uker siden, dagen etter yakiniku, hadde vi fri igjen og jeg slappet bare av. Onsdag-fredag var jeg på skolen igjen, der jeg hadde noen fine dager. Det tar tid å bli kjent med japanere, men når de først åpner seg blir du værende der. De setter veldig pris på venner når de først får det. Om lørdagen gjorde jeg lite igjen, for dagen etter skulle jeg nemlig på orkester for første gang!

Hvem er dette?

Mimi...

Ja...

Fikk skuespillet til klassen på video! Holder på å oversette den til norsk nå

Nye japanskbøker

Fikk mariusgenser og sjokolade i posten. Takk mormor!

Yuno, en jente i klassen min, spiller fiolin og lurte på om jeg ville bli med i orkesteret hun er i. Det er et filharmonisk/symfoniorkester, som vil si at det er både stryke- og blåseinstrumenter. De øver hver søndag på en skole rett i nærheten, og det er kun fem minutter å gå. I tillegg er det helt gratis! Så den søndagen dro jeg dit for første gang, og var kjempenervøs. Heldigvis gikk det veldig fint og alle var veldig hyggelige. De aller fleste er mennesker 40-50 alderen, mens noen få går på videregående. Synes ikke det gjorde noe, alle var veldig snille uansett alder. Vi spiller en konsert av Vivaldi, Egmont av Beethoven og Bruchs første fiolinkonsert (der skal vi ha en solist). 

Uken etter, forrige uke, var det full skoleuke med alle timer. Jeg var veldig forkjølet, og jeg var ikke den eneste. Noen dager har det plutselig blitt mye "kaldere" (16 grader..), og det merkes godt på kroppen når man har vært vant til tretti. I tillegg er det utrolig kaldt inni husene her, for de vi ikke har noen form for oppvarming (hjemme i Norge står jo ovnene på døgnet rundt) og det er spesielt kaldt i gulvene. Blir nesten forkjølet av å være inne! Så det er ikke særlig fristende å gå ut av senga om morgenen. 

Tirsdagen hadde jeg teseremoni, det var like gøy som alltid. Da jeg kom hjem drev jeg og stresset og pakket, for dagen etter skulle jeg nemlig til LP (kontaktperson!). Vfamilien min skulle til Kobe og Kyoto for noen dager (og besøke noen syke slektninger og slikt), og siden jeg har skole kunne jeg ikke være med. Onsdagen hadde vi lengre dag enn vanlig, fordi det var et slags informasjonmøte etter skolen. Det handlet om fagvalg for neste år, som ikke hadde noe med meg og Kristin å gjøre, men vi måtte selvfølgelig være med likevel. Etter det løp jeg hjem, pakket resten av sakene og dro sammen med LP-en min til Yokohama. Måtte bytte tog, så det var litt slitsomt.

Hos LP-en min bodde også mannen hennes og den ene datteren, Michiru. De var veldig hyggelige og det var lett å bli kjent med dem. Mannen elsker klassisk musikk, og hele huset var fullt av cd-er. Datteren Michiru har som hobby å bake kaker, så det ble mye dessert for å si det sånn. Torsdagen dro jeg inn til skolen med tog, det var litt stress men jeg klarte det helt fint. På veien hjem da jeg stod og ventet på neste stasjon var det noen som plutselig ropte "Hey!" bak meg, og da jeg snudde meg så jeg en gutt fra skolen. Først tenkte jeg at æsj, han vil øve engelsk, men så kom han bort og snakket japansk med meg. Han var veldig hyggelig og vi snakket på togturen til Yokohama. Fikk vite at han bor rett ved Disneyland i Tokyo. Ble veldig glad for at han tok kontakt, på den forrige skolen turte ikke guttene å se på meg en gang.

På fredagen var det altså Halloween, og læreren hadde dekorert litt i klasserommet:

Spooky

Muffins

 Mattelæreren hadde heller ikke glemt at det var Halloween, og han hadde klipt ut mange geometriske figurer og hengt dem i ansiktet. Han kom inn og veide med armene på en "skummel" måte og sa at han var "mattespøkelser" eller noe sånt. Jada... han er utrolig artig, skulle gjerne tatt video av timene hans. 

Etterpå satt jeg i kantinen med Kristin og bare slappet av, og vi prøvde brødautomaten:

Matte...

"Danish Choco"... Vet ikke helt hva som er dansk med denne, men den var god i hvert fall

I helgen slappet jeg av og var hjemme hos LP. De var veldig opptatt, så jeg hadde mye tid alene. Det gjorde ikke så mye, jeg hadde nok å gjøre.En gang annenhver uke kommer det en lærer på skolen og hjelper meg og Kristin med japanskstudiene, og hun har bestemt at jeg skal ha Kanji-test omtrent hver dag nå. Så det er bare øve i vei! Men det funker faktisk, og jeg husker dem lenge etterpå.

:(

Vi spiste også mye dessert som vanlig, og om kveldene drev de og viste bilder og videoer fra da barna deres var små. Utrolig koselig, og det er et bra tegn at de viser noe så personlig til meg. Spiste også mye amerikansk mat, siden LP har vært på utveksling i USA:. Det ble likevel litt japansk mat, der i blant sverdfisk! Det smakte kylling.

"Frokosten" til Michiru og meg

Dessert

Mer dessert

Vfar var på tur med noen venner, og han hadde kjøpt med seg blå egg som suvenirer! De var hvite inni, og smakte helt normalt. De er blå på utsiden pga. det er mange varme kilder der elns. Jeg fikk også et lite smykkeskrin som suvenirer, snilt!

Jeg trivdes der, men det er alltid slitsomt å komme inn i et nytt hus og ny familie. Så jeg ble utrolig sliten, og jeg var glad for at tiden gikk fort. Det er utrolig anstrengende å være så utrolig høflig, snakke formelt og anstrenge seg sånn. Jeg følte meg ikke helt komfortabel, men dessverre ser det ut til at jeg må tilbake dit en liten stund til, da vfamiilien min er så opptatt i desember.

Tidlig mandag morgen (vi hadde fri), tok jeg tog tilbake til vfamilien og hentet fiolinen før jeg sprang på orkesterøving. Der øvde vi i fem timer og det var mange flere folk denne gangen. Har funnet ut at vi egentlig er femti stykker, men det varierer veldig hvem som kommer på øvingen. Det gikk bra, selv om jeg var helt død da jeg kom hjem.

Vi fikk også bestilt billetter BIGBANG konsert i Tokyo Dome! Jeg skal dit med norske Thea den 25.desember, og det blir helt vilt! Det er den største konsertarenaen i hele Japan, med plass til 70 000+ folk til konserter. Gleder meg sykt mye!

Tirsdag var det vanlig skoledag, og jeg dro på teseremoni om ettermiddagen. Onsdagen våknet jeg tidlig, for jeg hadde bursdag! Så nå er jeg altså myndig. Det føltes veldig rart at ingen kom inn og sang bursdagssangen for meg og ga meg gaver, ble sittende alene på rommet og åpne fra diverse slektninger. Så ropte vfamilien på meg og gratulerte meg. Det var veldig koselig, og vmor ga meg en lang og god klem. Dro på skolen, og det var veldig tungt i begynnelsen, så må innrømme at jeg gråt litt. Det var en helt grei dag, men noe var bare veldig feil. Trodde ikke jeg hadde noen forventninger, men det hadde jeg visst. Må innrømme at det var en veldig rar dag, og ikke slik jeg hadde tenkt meg. Kjente virkelig på at julen kommer til å bli vanskelig, spesielt siden bursdagen var det. Da jeg kom hjem skypet jeg med familien og åpnet mer:

Enormt brev

Dette kortet var inni! Veldig koselig

Resten av kvelden tilbrakte jeg med vfamilien, og de hadde også kjøpt gave til meg. Jeg fikk maaasse godteri (som jeg har spist opp allerede) og en svær fotobok om Gackt de hadde kjøpt i Kyoto! Gackt er en av favorittskuespillerne/sangerne mine, og i boka gikk han i kimono/samurairustning osv.. Veldig flott!

Og til middag hadde vmor laget...

Pølser og potetstapp (fra Norge!)! Nam!

Det ble en veldig "Japan style"-bursdag, for etterpå fikk jeg nemlig kake kjøpt fra konditori med navnet mitt på og alt. Dessverre var det ingen lys :(

"Gratulerer med dagen, Silje", skrevet på hvit sjokolade

Godteri

Neste dag begynte med at klassen sang for meg, og jeg fikk Kit Kat. De hadde nemlig glemt det dagen før...

Etter skolen hadde jeg fått vite at en kimonolærer skulle komme, og vi skulle gå i kimono. Var kjempespent og inviterte med meg noen venninner, og tok til og med med yukataen min (tenkte å bruke den under kimonoen). Ble ganske skuffet, for vi skulle gå med yukata. Jeg hadde snakket med læreren på forhånd og sa at jeg hadde gått med yukata flere ganger, men gjerne ville gå med kimono eller furisode. Hadde gledet meg veldig... 

Men ja, jeg liker jo yukata, og denne gangen klarte jeg å ta den på meg selv:

Det var gøy da jeg endelig fikk den på meg, men før det var det litt ubehagelig. Norske Kristin var også med, og jeg merket at læreren var litt nedlatende mot oss. Her i Japan er de veldig opptatt av å gjøre forskjell på "utlendinger" (et ord jeg omtrent aldri brukte før jeg kom) og japanere. Det er i mange situasjoner jeg føler meg veldig utenfor, ikke bare pga.stemningen, men også pga. det folk sier. Læreren snakket om at dette var vanskelig for meg og Kristin, siden vi er utlendinger, og at jeg sikkert hadde kjøpt en sånn fake yukata laget for gaijin (litt skjellsord her) slik at det skulle bli lettere. Hun sa også ting som "dette er Japanese style, dette kan ikke dere, dette vet ikke dere, dere er utlendinger", og behandlet oss som om vi ikke visste noen ting, selv om vi har vært her i åtte måneder. Det var flaut og ydmykende foran de andre japanske vennene mine, og at hun sa ting som "dette er vanskelig for utlendinger kanskje, men vi japanere vil gå med skikkelig yukata, og vi klarer det". Hvis en japaner aldri har tatt på seg yukata før, så er det jo ikke noe lettere enn for en utlending! Jeg klarer ikke helt å forklare det, men jeg følte meg veldig utenfor og nesten sett litt ned på. At jeg er utlending og absolutt ikke vet hva jeg holder på med, selv om jeg gjorde mye riktig og ikke trengte stort med hjelp. Og de andre japanske vennene gjorde mer feil enn meg, men hun kommenterte det ikke. Virket som om hun mente at jeg gjorde litt feil fordi jeg er utlending, og ikke fordi jeg ikke har gått så mye med yukata som hun har. Det var akkurat som om hun mente at uansett hvor mye jeg øver, så kan jeg aldri klare det helt skikkelig fordi jeg er utenlandsk. Hmm..

 

Men det er jo snilt av henne å hjelpe oss, hun er engelsklærer og sikkert mye opptatt, og likevel kommer hun et par ganger i måneden og lærer folk om yukata. Det synes jeg er flott,  men jeg følte meg ikke helt komfortabel. Det var nok ikke vondt ment da... Nei, det ble rett og slett for mye Japan på meg.

Det gøye var at jeg fikk prøve hakama, som jeg også har hatt lyst til, og den likte jeg utrolig godt:

De spiller karuta, japansk kortspill

Kristin

Meg, Kristin, Yuno

Alt i alt var det gøy, selv om jeg følte meg ukomfortabel. Får nok sjanse til å gå med furisode en annen gang, vil gjerne gjøre det før jeg drar hjem. Er 3 måneder igjen, altså under 100 dager igjen. Er litt lei meg, men samtidig glad.

Dagen etter skulle vi på musikal med skolen, og se Den Lille Havfruen. Jeg fant heldigvis noen å sitte med, men det var ingen som ville møte meg på stasjonen på forhånd. Alle hadde allerede lagt planer og jeg ble ikke inkludert i noen av dem. Så jeg var litt nedfor, har gjort alt jeg kan for å bli gode venner med folk, tar mye kontakt, snakker og er så hyggelig og åpen som jeg kan være. Likevel er det ikke nok ,og jeg føler at jeg bare er til pynt, som snart skal stues vekk i februar. Folkene i klassen min har kjent hverandre i tre og et halvt år, og skal gå sammen i nesten tre år til. Jeg kom sent i skoleåret, og har liten tid igjen. Alle er snille mot meg, men jeg er liksom ikke en del av noe. Derfor liker jeg teseremoniklubben aller best, jeg er en del av noe, og læreren der gjør ikke forskjell på meg og de andre fordi jeg er utlending. Føler meg veldig godt tatt imot der og har det hyggelig der hver gang. Begynner også å huske metoden deres og få det skikkelig til. Gleder meg til neste gang.

Det endte med at jeg hang meg på Kristin og vennene hennes C-klassen, så tidlig om fredagen dro vi inn til Tokyo for å spise lunsj. Det endte med Mos Burger, det er seriøst den beste hamburgeren jeg har smakt i hele mitt liv! Av en eller annen grunn var det mye enklere å snakke med dem, og folk tok kontakt. Altså i klassen min går det fint når jeg først har startet en samtale, men det er slitsomt at folk aldri tar kontakt med meg og at jeg ikke blir husket på. Det blir Kristin i sin klasse. Vi hadde det veldig hyggelig før vi dro til musikalen. Det var på et veldig kjent teater som er utrolig vanskelig å få billetter til, men skolen min klarte det. Musikalen var helt utrolig flott, kan ikke tro det jeg så! Alt var så fargerikt, kreativt og gjennomtenkt, og jeg koste meg veldig. Samtidig tenkte jeg på da jeg var på musikal i London med familien, og jeg skulle ønske de kunne vært her også. Jeg vil liksom ikke hjem, jeg vil bare at alle skal komme hit. Merker allerede at desember kommer til å bli utrolig tung. 

Har kjent på mange forskjellige følelser og inntrykk i det siste, det kommer et innlegg om det. Tar tid, for det er litt vanskelig å sette ord på alt. I dag, lørdag, slapper jeg bare av og studerer til JLPT, mens i morgen skal jeg endelig på butlercafe og shoppe i Tokyo. Håper det blir gøy.

#utveksling

 

 

hits