Shibuya og Harajuku
Den 9.august dro jeg til Tokyo med shinkansen, og tok farvel med alt jeg hadde kjent de siste 5 månedene. Nei, det var selvfølgelig ikke verre enn å dra fra alle i Norge (som jeg har kjent hele livet og elsker over alt på jord..), men det er en ekkel følelse å vite at jeg kanskje aldri får se de i Nagaoka igjen. De i Norge venter på meg og jeg på dem, og vi vet at vi møtes. Men hva med de i Nagaoka? Jeg skal definitivt tilbake til Japan på ferie, og da vil jeg gjerne ta en tur til Nagaoka. Likevel kan folk ha flyttet, jeg får ikke kontaktet dem osv, slik at vi ikke møtes igjen. Det samme gjelder utvekslingselevene, som har gitt meg de aller beste minnene her. Jeg sa til Jacob mange ganger at uten ham, så hadde jeg reist hjem for lenge siden. Selv om jeg noen ganger ble helt gal av ham, var han det mest dyrebare for meg i hele Japan. Og så måtte jeg dra fra alt sammen...
Dagen før jeg dro var jeg på karaoke med fire venninner fra skolen, og de ga meg brev og en ramme med bilder av oss. Ble helt rørt av det som stod i brevene! Vi fikk bare to dagers varsel, så jeg fikk ikke tatt farvel med halvparten av vennene en gang. Da jeg gikk på shinkansen må jeg innrømme at jeg gråt, for jeg kunne endelig vise følelsene mine. På togstasjonen måtte jeg late som ingenting og smile, men da jeg var alene knakk jeg sammen. En gjeng med japanske universitetsstudenter stirret forundret på meg, men akkurat der gjorde jeg noe jeg har måtte unngå i et halvt år; drite i å oppføre meg japansk. Etter en stund kom de bort og begynte å snakke med meg, ga meg pocky (japansk godteri) og de var utrolig hyggelige. Jeg ble så glad! De fremmede japanere viste meg mer vennlighet enn det jeg har fått på et halvt år til sammen.
I de to neste ukene bodde jeg hos en vertsfamilie i en liten by i Saitama prefektur. Det var veldig sjarmerende der, og jeg var så heldig at jeg fikk sove i et tradisjonelt japansk tatamirom. Best av alt var nok at jeg fikk dra til Tokyo hver dag, med tog og tbane og alt. Hvem kunne trodd at Silje, som var redd for å ta bussen, plutselig tok verdens travleste tbane alene uten prolbemer?
Den ene dagen dro jeg til Shibuya og Harajuku i Tokyo med dem, og det var helt uforglemmelig.
Harajuku, Takeshita dori! (mest kjente gaten)
Disse trailerne kjørte rundt overalt med reklame for diverse artister med høylydt musikk og alt!
Godtebutikk
Inngang til et kjøpesenter
Inni Takeshita dori
Ja, jeg så både lolita og cosplay, men jeg kan ikke bare ta bilder av folk sånn uten videre. Dessuten var det utrolig folksomt, og en kunne ikke bare stoppe opp. Men kan definitivt si at jeg så mye rart!
Etterpå dro vi videre til Meiji Jingu, et av Tokyos mest kjente templer
For å komme dit måtte vi gå gjennom en svær park, en veldig fin tur. Her står jeg ved inngangen
Sake(?)
Framme
Her skriver man ned ønsker og henger dem opp
Meg foran tempelet
Veldig vakkert!
Har vært i veldig mange forskjellige templer nå, men får aldri nok. Hver av dem har sin sjarm og forskjellige guder, og det er alltid spennende å se variasjonene ved dem.
På vei til Shibuya
Mer reklame
Hachiko!
Aller først gikk vi til statuen av Hachiko, en veldig berømt hund. Han hadde et veldig tett bånd til eieren sin, og ventet her ved Shibuya stasjon hver dag. Han fortsatte å komme dit i ni år etter eieren døde, og folk begynte å legge merke til ham og ga ham mat og fulgte med. I ettertid fikk han denne statuen og det ble skrevet bøker og laget filmer om ham. Synes det er en veldig søt historie!
Ved Shibuya krysset
Så gikk vi videre til det berømte Shibuya krysset, som også har vært med i utallige filmer. Ved grønt lys stopper biler i alle retninger og hundrevis av mennesker går over samtidig. Høres kanskje rart ut at jeg synes at et lyskryss er interessant, men det var faktisk veldig kult å gå over. Du blir først litt redd og lurer på hvordan dette skal gå med så mange folk, men overraskende nok er det et system i kaoset. Så lenge du vet hvor du skal gå er det bare å følge den retningen, og folk går i takt og du vil ikke komme borti noen. Alt er som en liten maurtue.
Meg ved krysset
Rett frem er Shibuya 109, et kjøpesneter
Only in Japan ;)
På vei over krysset
Vi gikk inn på kjøpesenteret, der jeg kun kjøpte et par småting fordi jeg trodde ikke jeg hadde så mye penger (fant senere ut at jeg hadde jo mye på bankkortet... First world problems..). De hadde butikker i veldig mange stiler, og jeg fant mye fint. Kommer til å savne japanske butikker...
De andre dagene gikk jeg et par turer med vertsmor, og vi kom over et veldig spesielt tempel. Først og fremst var det langt inni skogen, og vi måtte gå på en liten sti der den eneste lyden var insekter og fugler. Da vi kom fram så vi at det krydde av katter, og de gjemte seg overalt. Noen sto oppå statuer av gudene, andre lå foran torii, andre lusket rundt i busker. Hele stedet hadde en veldig mystisk atmosfære, akkurat som om katten beskyttet tempelet!
Denne hadde bare et øye... kanskje den mistet det etter en tapper kamp for å beskytte tempelet?
Voktere hehe
En av søndagene gikk vi enda en tur, og jeg fikk se mye fint av den japanske landsbygda.
Håper alle der hjemme har det bra! Vi snakkes snart!