SiljeiJapan - Utveksling i Japan 2014/2015

Når det japanske og norske ikke kan kombineres + min første teseremoni

Noen spurte meg om det vanskeligste med året; her kommer svaret. Og ja, det vil komme flere lignende poster, for dette er bare begynnelsen. Helt siden jeg kom hit har jeg hatt en rar følelse inni meg - det føles som om jeg har latt en del av meg være igjen i Norge. Og ja, det har jeg, og det er for det beste. I det siste har jeg tenkt mer over dette og identifisert hva som egentlig ligger bak. Det er ingen hemmelighet at japansk og norsk kultur er svært forskjellige på mange måter, men det er ikke før nå at jeg virkelig har begynt å legge merke til det. Helt fra jeg kom hit har det egentlig vært en slags skurring, underbevisstheten min har reagert flere ganger og nå begynner det å gå opp for meg. Før jeg dro fortalte folk meg om flere forskjeller, og ja noen har jeg lagt merke til, andre har blitt avkreftet. Saken er at det er vanskelig å få forstå hva det egentlig går ut på - hva betyr det at mange japanere er opptatt av å "ikke miste ansikt"? Hvordan fungerer det? Hvilken betydning vil dette ha for meg, en viking blant samuraier?

Her i Japan er jeg kjent som Seria, og jeg føler at dette er den japanske siden av meg. Det var Seria som tvang meg til å gå på AFS-samlingen for å ikke være til bry, selv om jeg var syk. Hun tenker på den japanske måten, og det er mange ganger Seria og Silje (min norske siden) ikke er enige. Selvfølgelig er alle nordmenn forskjellige, men jeg vet at i mange tilfeller ville de fleste nordmenn reagert på samme måte som Silje. Samtidig er det mange japanere som ville reagert som Seria. Hvilken side skal man velge? Hvor går grensen mellom Seria og Silje, når er de uenige og når kan tankene deres kombineres? Det hjelper heller ikke at Seria er ganske uerfaren og fortsatt bygger de fleste av tankene sine på observasjon. Ikke nok med at jeg må velge side, i noen tilfeller er begge deler feil. Dette er en skremmende tanke - hvor norsk kan jeg være, og hvor japansk?

Japan og Norge - kirsebærtrær og fjell

I de aller fleste tilfeller kan jeg forstå litt hvorfor japanere tenker som de tenker. F.eks. dette med å ikke være til bry - ja folk her blir skikkelig bekymret om du viser følelser og forteller dem sannheten. Det er en fin tanke at man skal sette andre foran seg selv og gjøre det som er best for flertallet. Mange nordmenn tenker på samme måte (inkludert meg), men japanere tar det noen ganger til det ekstreme. Så hva gjør man når man er uenig? Når det japanske tankesettet strider veldig mot det norske? Dette har ikke skjedd ennå, men jeg vet at problemet kommer. Hvordan skal jeg reagere? Skal jeg spille japaner mens hodet mitt er fylt av helt motsatte tanker? Jeg gjør alt for å ikke bli oppfattet som frekk eller uhøflig her, for dette er et samfunn der respekt og ydmykhet står utrolig sterkt. Jeg har fremdeles ikke vært her lenge, og i flere tilfeller vet jeg ikke hvilken reaksjon som er "japansk". Da er jeg nødt til å handle med tanke på mine egne verdier, og det er ikke alltid de er riktige her. Har allerede brent meg på dette, og det var en ubehagelig måte å finne ut av ting på. Problemet er at mange av disse tilfellene er ting jeg aldri har tenkt over, så jeg kan ikke spørre om dem før det skjer. Det er fremdeles for mange ting som jeg ikke har kontroll over eller forståelse for.

Mitt aller største problem er at det er egentlig ingen andre enn meg som kjenner til begge sidene. Jeg prøvde å forklare vennene mine noen av problemene jeg har støtt på her, og de kunne ikke tro at jeg fant meg i det.  Her i Japan er det viktig å alltid smile og være livlig uansett, folk blir jo brydd og bekymret om du ser lei deg ut. Føler man for å smile hver morgen når man er trøtt og sliten? Nei? Det var da synd, du har ikke noe valg. Ja, det er en fin tanke at man skal være munter og se på det lyse i livet, men mange ganger er smilet falskt og brukt til å dekke over mye mørkere ting.

 Jeg vet ikke hvor langt jeg vil gå, hvor mye jeg kan gi slipp på det norske. Og hva er norsk egentlig, eller er det bare noen aspekter ved meg selv? Hvem er Silje? Hvem er Seria? Hva betyr de for meg? Vil ikke lage noe trøbbel, så det er kanskje best å spille japansk. Hva skjer med det norske da? Noen ganger har jeg bare lyst til å si til folk at jeg er norsk, de kan ikke forvente at jeg alltid oppfører meg likt som dem. Men hva gjør jeg når den norske tenkemåten er upassende? Og hva gjør jeg når jeg synes den japanske tankemåten er upassende? Til nå har jeg prøvd å være høflig, men definerer en nordmann og en japaner alltid høflighet på samme måte? Kan de noen ganger være uenige? Dette får meg til å tenke på de vennene jeg har som står mellom to kulturer, f.eks. ved at de er født i Norge men har utenlandske foreldre. Jeg begynner å forstå hvor tøft noen av dere kanskje har det. Hvem skal man høre på? Kan man høre til begge sider?



Det er godt å ha Jacob i sånne situasjoner, for han er utvekslingselev og står også mellom to kulturer. I tillegg er han vestlig og vi har derfor stort sett mer til felles enn det Japan og Norge har. Likevel finnes det unntak, og vi diskuterte dette i dag. I Norge blir man gjerne sett på som voksen og selvstendig lenge før man er myndig, mens i USA er ikke dette alltid en selvfølge. Mange tenker slik i Japan også, og det er vanlig å bli behandlet som et barn til myndighetsalder. En annen ting er at det aldersbestemte hierarkiet fortsatt står sterkt, og at de som er eldst alltid vet best (spiller ingen rolle om det er snakk om et eller ti år, den eldste har alltid rett). Jeg kan jo si meg enig i dette i noen tilfeller, men i mange tilfeller kan den mest modne personen være yngst. Merker ikke noe til denne behandlingen i vertsfamilien, men jeg har hatt noen øyeblikk i andre situasjoner. Det jeg prøver først og fremst er å ikke stemple noe som dumt eller bra. I mange tilfeller er det en fin tanke at eldre vet best, andre ganger stemmer ikke dette i det hele tatt. Finnes også forskjeller her som jeg faktisk setter pris på, f.eks. det med at japanerne stort sett er mye mer høfligere.

 Dette ble et ganske negativt innlegg, men jeg vil gjerne forberede kommende utvekslingselever. Mange skriver om kultursjokk ja, men enda færre beskriver faktisk hvordan de takler det. Man snakker hele tiden om at man må tilpasse seg samfunnet, men hva går det egentlig ut på? Hvor langt skal man gå, hva kan man akseptere? Det er ikke sikkert at jeg finner noe svar på dette i løpet av året, men jeg jobber i hvert fall med det. Kanskje det ikke finnes noe svar.

I morgen har vi fri og på fredag skal jeg til en park og ha BBQ med klassen. Om lørdagen skal jeg på BBQ hos Jacobs vertsfamilie, og om søndagen skal jeg møte en utvekslingselev og så blir det å spise ute med min egen vertsfamilie. Så har vi fri om mandagen og tirsdagen i neste uke, blir nok å jobbe med japansk siden vi snart skal ha en prøve.

I dag har jeg forresten besøkt teseremoni klubben! De treffes cirka. annenhver mandag, men det avhenger litt av hvor ofte læreren kan komme (veldig søt gammel dame). Sånn egentlig kom jeg bare for å sjekke den ut, men de regnet faktisk med at jeg ville joine og jeg kunne jo ikke si nei når den gamle damen utbrøt hvor gøy vi kom til å ha det sammen. De andre elevene (bare jenter) var hyggelige og jeg håper jeg kan bli godt kjent med dem, fikk ikke så mye tid til å snakke med dem nå. Dette var min første teseremoni, og jeg synes det var veldig interessert. Det er mye å huske på, alt må gjøres i riktig rekkefølge, riktig hånd, håndstilling, bukking, hilsener osv. Synes likevel det var ganske avslappende og fikk jo mye hjelp av de andre da. Vi satt på knærne på tatamimatter, noe som var ganske slitsomt. Beina mine sovnet nesten med en gang, så det gjorde ikke så vondt siden jeg mistet all følelse. Ble likevel et problem da jeg måtte løpe-gå for å rekke bussen, og det hjalp ikke at beina var gele og jeg fortsatt har gnagsår.Teen er ganske bitter, og derfor er det vanlig å spise noe søtt først. Da smakte teen faktisk ingenting! Skal nok skrive et mer detaljert innlegg om dette, det er veldig mange små detaljer nemlig! Synes det var en helt magisk opplevelse og følte meg veldig avslappet etterpå, håper jeg får gjort dette med kimono på meg. Fremover skal jeg se på flere klubber, nemlig kunst, kalligrafi og blomsterkunst (ikebana).  Gleder meg!

#utveksling

 

Svar på spørsmålsrunde + bilder fra hanami nr.2

Hei! Jeg hadde tenkt til å svare på spørsmålene på video (deilig å få ut tankene sine på norsk), men jeg er fryktelig forkjølet og så er det litt kleint. Kanskje jeg gjør det neste gang! Torsdag våknet jeg med en fæl forkjølelse og ble hjemme fra skolen, og etter dette begynte ting å bli litt vanskelig. Jeg har hatt det veldig fint til nå, men nå kom alle problemene på en gang. Har hjemlengsel, forkjølet og begynner å merke kultursjokket nå. Til tross for at jeg følte meg dårlig gikk jeg på skolen på fredag og i dag var jeg på AFS sitt "Welcome Party". Jeg burde ikke ha dratt med tanke på helsen min, men gjorde det av likevel. De fleste japanere er ofte veldig opptatt av å ikke være til bry og skaffe trøbbel for andre, de setter alltid andre foran seg selv. Det er jo en fin tanke, men det kan også bli litt for voldsomt. Hvis jeg ble hjemme kom de til å nikke og si "det var dumt, alle hadde gledet seg til du skulle spille for oss", mens nå når jeg faktisk gikk sa folk at jeg burde kanskje vært hjemme slik at jeg ikke smittet andre. Hva skulle jeg egentlig ha gjort da? Føler av og til at jeg ikke vet hva jeg burde gjøre her, og det er frustrerende. 

Det var kjekt å være der selv om jeg ble utrolig sliten. For det første hadde vi ikke fått et skikkelig program på forhånd (det hadde i hvert fall ikke jeg) så jeg visste ikke når jeg skulle spille fiolin og holde talen om Norge. Da vi hadde øvd på talen hadde en av de AFS frivillige oversatt talen til engelsk mens jeg snakket på japansk, men av en eller annen grunn gjorde de det ikke denne gangen. Jeg ble enda mer frustrert da de sto og snakket høyt sammen mens jeg holdt talen... Og så plutselig skulle jeg frem og spille fiolin, og selvfølgelig var den ene sangen i helt feil toneart (det var en sang jeg spilte mens de andre danset). Bakgrunnsmusikken var ganske høy så folk lot ikke særlig merke til det, men likevel. På forhånd fikk jeg også beskjed om at de skulle synge, ikke danse? jaja... Etter dette spilte jeg en variant av Griegs "Morgenstemning" og det gikk ganske bra heldigvis. Etter dette var det et band som spilte noen sanger fra Evangelion (veldig kjent manga og anime), og så gikk ting som planlagt. Denne dagen vil jeg helst glemme - jeg var syk, nervøs, visste ikke hva som foregikk og sliten. Jeg er en person som trenger en plan og må alltid vite hva som skal skje, men likevel klarte jeg å holde hodet kaldt i dag. Denne samlingen var jo bare for gøy og det var hyggelig å møte de andre utvekslingselevene, men jeg håper at det ikke blir like kaotisk neste gang.

Vel, gjort er gjort. Jeg må bli flinkere til å ikke bry meg - det var tross alt bare for gøy. Her er svarene på spørsmålsrunden:

Hva var det som gjorde at du først ble så interessert i Japan?

Jeg har egentlig likt Asia så lenge jeg kan huske - helt siden jeg var liten har faren min reist dit på jobbreiser og jeg synes alltid at det virket så spennende. Ble fascinert av hvor annerledes ting var der og samtidig hvor like de var. Synes det var kult at de klarte å leve i en kultur med en så avansert miks av det tradisjonelle og moderne - det var noe jeg hadde lyst til å oppleve. Som 12-åring ble jeg interessert i anime, japansk musikk og senere litteraturen og historien. Alt dette startet med en sang som jeg ble helt fascinert av - jeg tenkte at det var det vakreste jeg noen gang hadde hørt. Over fem år senere har jeg omsider oppfylt min drøm om å bo her.

Hvor lenge er det lyst om kvelden i Japan, og når lysner det om morgenen?

Jeg vet ikke helt hvordan dette vil endre seg med årstidene, men nå om våren blir det mørkt i fem-seks tiden og lyst rundt kl. fire om morgenen (det gjør at jeg ofte våkner veldig tidlig).

Hvordan er det å bo med en fremmed familie?

Det er veldig mye hensyn å ta og det er som oftest du som må tilpasse deg, ikke dem. Du må følge rutinene deres selv om du er sliten, men de prøver jo selvfølgelig å ta hensyn til deg også. Jeg følte meg velkommen fra første stund og familien vil hele tiden ta meg ut på ting, noe som er ganske slitsomt noen ganger. Jeg er veldig takknemlig for at de vil det, og det er ikke alle som er like heldige og får det. Hvor "fremmed" de virker varierer jo fra familie til familie, jeg snakket jo mye med dem før jeg kom hit og de er heller ikke så ulik en norsk familie.

Klarer du å skille og se forskjell på de japanske menneskene?

Haha for et morsomt spørsmål. Jeg regner med at de fleste har flere venner som har f.eks. blå øyne og blondt hår? Klarer du fint å se forskjell på dem? Ja? Selv om folk har lik hårfarge og øyenfarge har de fortsatt ulik ansiktsform, nese, stemme, kroppsform og slike ting som det. Hudfargen her varierer også (jeg er fortsatt blekest da...), men det er selvfølgelig litt vanskelig å kjenne igjen folk bakfra (mange er jo på rundt samme høyde her og det hjelper ikke at vi bruker skoleuniformer). 

Hvordan har du blitt tatt imot?

Har allerede skrevet om hvordan jeg ble tatt imot i familien, og på skolen følte jeg meg også godt tatt i mot. Det ble kanskje litt mye oppmerksomhet i begynnelsen - alle tok på håret mitt, tok bilder, snakket til meg på engelsk (da svarer jeg alltid på japansk haha). Nå føler jeg meg mer og mer som en del av klassen og det er heldigvis ikke så mye ståhei lenger. Flere av guttene i klassen har begynt å si god morgen og jeg er ikke lenger en skummel gaijin som de tror de må snakke engelsk med. Folk glor selvfølgelig fremdeles (det kommer aldri til å ta slutt), men nå glor jeg bare tilbake haha. 

Hvordan er prisene der?

Ganske billigere enn Norge, men det kommer an på hva du skal kjøpe da. F.eks. gnagsårplastrene jeg kjøpte kostet 50 kr for en pakke (de var laget i Danmark da). Produkter som ikke er så populære (ost, melk og mer vestlige produkter) er gjerne dyrere, men fortsatt ikke på nivå med Norge. 

Hva tror du blir det tøffeste med dette året?

Hjemlengselen kan bli ganske vanskelig, for her er det ingen å snakke norsk med og ting er så annerledes. På den andre siden kan det at ingenting er likt få meg til å ikke tenke på Norge, men til nå har ikke den tanken funket noe særlig. Det er også det at i noen tilfeller tenker japanere ganske annerledes og det er lett å få dem til å misforstå, og da hjelper det å ha Jacob her. 

Hva gjør du på fritiden? Er du med på noen aktivitet/trening?

Jeg driver og ser på klubber for tiden (etter skolen), og vurderer kalligrafi, kunst, blomsterkunst og teseremoni. Blomsterkunst og teseremoni er to ganger i måneden(?), mens kalligrafi og kunst er en-to ganger i uken.  Ellers øver jeg fiolin og om noen måneder skal jeg begynne og se etter lærer og orkester, men akkurat nå har jeg mye annet å tenke på. Da hjelper det å bare ta en pause og spille fiolin - da slapper jeg skikkelig av. Prøver også å spille for folk når jeg kan - i Tokyo spilte jeg nasjonalsangen mens de andre nordmennene sang. Ellers går jeg tur med hunden, skriver poesi og leser. Er også med venner og skal møte en annen utvekslingselev på tirsdag, siden vi har fri.

Hva synes du er det beste med å være utvekslingstudent?

Først og fremst at du får oppleve mange ting det er vanskelig å få til på andre måter (med mindre du flytter dit), og du blir så integrert i samfunnet som det går an. Det er en ting å dra til et land på ferie - nå får du virkelig komme tett innpå kulturen og befolkningens tankesett. Det er en veldig overveldende og til tider ganske vanskelig opplevelse, det er mange ting som kommer til å gå opp for deg. Du får også sett på vertslandet og ditt eget hjemland fra et nytt perspektiv - det har virkelig gått opp for meg hvor mye jeg elsker både Norge og Japan nå, men selvfølgelig Norge aller mest.

Får du skoleåret godkjent?

... Jeg visst at denne ville komme. I utgangspunktet har jeg valgt å ikke ta det godkjent, men nå gjør jeg det halvveis på en måte. Når jeg kommer hjem fortsetter jeg bare der jeg "slapp" (midt i Vg2) og trenger ikke fellesfag + fag jeg evt. består her. Kan fortsette med mitt kull i Vg3, men jeg har egentlig sagt nei til det. I historie og norsk leser jeg på egenhånd og sender innleveringer til lærerne mine, og så har jeg store muligheter for å bestå matte, biologi og kjemi her. Når det gjelder fremmedspråk har jeg byttet spansk ut med japansk, og tar eksamen når jeg kommer hjem. Så hvorfor vil jeg ikke ta det godkjent, det virker jo som jeg har gode muligheter for det? Det er en ting å få de riktige fagene i utlandet og bestå, men den verste delen kommer i Vg3. Pensum er ofte annerledes i utlandet og du må lese mye på egenhånd, så dette kommer an på hva du vil. Er du opptatt av best mulige karakterer? Takler du så mye stress? Sier ikke at folk ikke klarer det, men selv folk jeg kjenner som dro til USA får problemer når de kommer hjem til Norge. Jeg vil inn på medisin etter vgs og velger å ta den tryggeste og roligste utveien. Det gjør meg ikke så mye uansett, det halvåret før jeg begynner i Vg3 er veldig kort og da har jeg jo nesten ingen fag. At språket er utfordring er ikke en grunn til at jeg har tatt dette valget! Jeg kan fortsatt ombestemme meg da, ser ut til at jeg kan bestå de fagene jeg trenger her.

Hvis det ikke hadde gått å reise til Japan, ville du fortsatt dratt på utveksling og isåfall til hvilket land?

Det ville jeg! Hadde blitt New Zealand, Hong Kong, Kina eller Argentina. Har faktisk aldri tenkt på å utveksle til USA, jeg har alltid lyst til å dra til et veldig annerledes sted. USA virker selvfølgelig også spennende, landet er jo en enorm smeltedigel av mange forskjellige kulturer.

Hva vil du studere etter videregående, og tenker du på å ta det i utlandet også`

Det er mye jeg synes virker interessant (kjemi, psykologi, veterinær), men akkurat nå er drømmen medisinstudiet og så å spesialisere seg for å bli nevrolog. Har veldig lyst til å ta dette i utlandet og da gjerne i Asia, men jeg er ikke sikker på hvilket land. Vfamilien er i hvert fall veldig gira på at jeg tar det i Japan haha.

Hvordan går det med språket?

Overraskende bra faktisk! Mange tror det er så vanskelig med tanke på skriftspråket, men uttalen er egentlig veldig lett. Jeg forstår egentlig alt folk sier, er selvfølgelig ord innimellom som jeg stusser på, men jeg forstår meningen av nesten alle setninger. Snakkingen går også bedre og jeg jobber med kanji hver dag. For de som ikke vet det har japansk først og fremst to alfabeter (hiragana og katakana), som går på stavelser. For å skrive et ord setter du bare sammen med stavelser. Vi bruker i tillegg kanji (kinesiske tegn), for det er mange japanske ord som uttales likt og man kan derfor f.eks. bruke kanji for å vise hva du mener. Dette betyr ikke at kinesisk og japansk ligner! Uttalen av kanji er ulik og jeg forstår absolutt ingenting av kinesisk. Det er først og fremst kanji som er utfordringen min - vanlige japanske lærebøker går jo vanligvis ikke gjennom avanserte kanji til kjemi og vitenskap osv. Jeg jobber da med det!

Hva er det du savner mest med Norge?

Mat, venner, familie og enkelte tradisjoner. Påsken her var virkelig trist, jeg gikk på skolen hver dag og det eneste jeg så til pynt var noen creepy dukker i påskeharedrakt på matbutikken (og så var det rabatt på egg haha). Maten her er utrolig god men det er frustrerende at det er ting man absolutt ikke får tak i her... det er en butikk med utenlandsk mat på togstasjonen, men det går for det meste bare i amerikanske varer. 

Hvor lang tid før du skulle dra fikk du vfamilie?

Jeg fikk vfamilie to måneder før jeg skulle dra, mens noen fikk over tre måneder før! Folk fikk vite det senest to uker før. 

Hvordan er skolen i forhold til Norge med tanke på pulter, skrivebøker, lærere og sånne ting?

Her går det i harde trestoler og små pulter (i areal, skikkelig irriterende..), ellers får du skrivebøker i alle slags farger og Hello Kitty og alle slags søte figurer er akseptert for folk i alle andre (lærere har også Hello Kitty skrivebøker...). Som i Norge varierer jo lærere fra skole til skole, og som jeg har nevnt før er jo folk på min skole veldig tullete. Lærerne her er veldig morsomme og de bryr seg ikke om folk snakker i timene, og de kan lett begynne å spore av og fortelle vitser. Nesten alle lærerne er sånn og de fleste har også et mye mer nært forhold til lærere og familie - lærerne mine snakker med okaasan jevnlig liksom. De er veldig opptatt av hvordan elevene har det og vil det beste for dem! 

Var det vanskelig å lære seg japansk, og hvor lang tid brukte du?

Det kommer an på hva du mener med å "lære seg" japansk haha. Hvis du mener det med at jeg studerte japansk på egenhånd, så ja det er slitsomt. Du må jobbe jevnt og trutt og det er en del å tenke på når det gjelder grammatikk. Jeg har jobbet med japansk i tre-fire år og har brukt forskjellige metoder som film, anime, musikk, internettsider, videoer, bøker og cd. Anbefaler å prøve litt forskjellig slik at du holder motivasjonen oppe!

Korleis er skoledagene organisert? Mykje penn og papir eller teknologi? Undervises det på same måte som i Noreg?

Skoledagene varer fra 08.40-15.10. Hver morgen kommer kontaktlæreren og har "Homeroom" med oss i ti minutter (han gir oss informasjon om dagen, lærere som er syke osv.), og etter skolen har vi ti minutter med Homeroom igjen. Hver skoletime varer i femti minutter og vi har ti minutters pause mellom hver + førti minutters spisepause. Før lunsj har vi fire skoletimer og to etterpå. Vi er i samme klasserom hele dagen (som på ungdoms- og barneskolen i Norge), noe jeg synes er veldig deilig med tanke på all løpingen til forskjellige bygg hjemme i Norge. Det går kun i penn og papir med unntak av noen av I.T timene, da går man til pc-rommet. Lærerne bruker kritt i mange forskjellige farger, og det går for det meste i tavleundervisning. Noen av lærerne spør elevene om spørsmål, altså at de plukker ut en tilfeldig en som de spør. Alt dette minner meg i grunn veldig om ungdoms- og barneskolen; lite teknologi og stort sett notater og tavle. 

Korleis smaker vatnet? Er det mykje klor i det?

Det er mye klor ja! Vannet i Tokyo smakte helt forferdelig, men her er det bedre.

Hva er det rareste du har opplevd i Japan? Det største kultursjokket?

Forrige helg da jeg var på AFS samling så jeg noe jeg trodde kun skjer i anime... Det var noen jenter i kort sailorfukus som danset og sang på en kjempesøt måte på en scene, og rundt dem sto kun menn i alle aldre som klappet, hoiet og sang med som noen galninger. Jentene sang noen skikkelig søte sanger og mennene var helt gale etter dem.. Det ble bare litt for rart for meg! Jeg har ingenting i mot det da, det er bra at folk er seg selv. Det er også en litt merkelig mann jeg har sett flere ganger som kjører rundt i en bil stappfull av bamser i alle slags fasonger. Han sitter der med skikkelig pokerface, høy musikk og dekket av bamser fra Disney, anime og Hello Kitty.  Ellers er det mye med oppførselen til mange japanere jeg begynner å legge merke til, men det går greit (så langt) fordi jeg forstår hvorfor de tenker sånn. Det trenger ikke nødvendigvis bety at jeg er enig med dem, men "when in Rome, do as the Romans do".

Hva liker du best ved Japan hittil?

Folk er stort sett veldig høflige og snille, og jeg føler meg veldig trygg her. Jeg synes også det er koselig at de holder så mange tradisjoner ved like, f.eks. hanami som er veldig stort her. 

Hva er det mest irriterende som har skjedd etter at du kom til Japan?

At noen japanere i visse tilfeller kan være mer uhøflige enn norske... f.eks. på bussen sitter nesten alle med bag ved siden av seg, de bryr seg ikke om at bussen er stappfull og at gamle folk må stå. Hin dagen ble jeg faktisk så irritert at jeg satt meg rett ned, men nå pleier de å flytte veskene sine om jeg sier "unnskyld meg". Har selvfølgelig sett dette mange ganger i Norge også, men etter det inntrykket jeg har fått så er det flere som gjør det her. Også det at noen japanere tror de kan være uhøflig mot meg bare fordi jeg er utlending... På den andre siden er japanere nesten alltid høfligere og jeg setter veldig pris på det!

Noe som gjorde deg glad?

Hin dagen var det en gutt på skolen som ropte på meg og så sendte meg et slengkyss haha.. og så er det noen gutter som jeg har gått til stasjonen med noen ganger, de er veldig hyggelige og veldig nysgjerrige når det gjelder Norge.

Det beste du har spist?

Chahan! (japansk stekt ris)

Kan man feire hanami hver dag mens trærne blomster, eller blir alle som bor på samme sted enige om å velge en bestemt dag?

Tror man kan det, men de fleste foretrekker å gjøre det i helgene eller når flest trær står i blomst!

Har du lyst til å flytte til Japan på heltid senere?

Dette er jeg ikke helt sikker på... tror nok jeg vil det, men ikke for resten av livet eller veldig mange år om gangen. Det er noen ting med voksenlivet her som jeg ikke er så begeistret for, og alt i alt vil Norge alltid være mitt virkelige hjem.

Er du god venn med hunden? Og hvis du "hunde-snakker" med hunden, snakker du japansk eller norsk til den?

Jeg er i hvert fall veldig glad i ham, og tror og håper han er like glad i meg! Jeg snakker japansk med ham hvis det er andre folk i nærheten, men ellers går det i norsk. Hunder forstår alle språk - de ser på ansiktsuttrykket ditt og hører på tonen i stemmen din. 

Er det fin natur rundt deg?

Ja! Det er fjell rundt byen min, noe jeg synes er kjempekoselig. Føles som om det er en del av Norge der som passer på meg. 

Er det noen søte (japanske) gutter?

hehe ja.. er en del gutter på skolen som ikke ser dårlige ut for å si det sånn. Av og til dukker det opp gutter som ser ut som om de har kommet rett fra en anime eller dramaserie, blir helt fascinert hver gang. Har møtt en slik guttegjeng en del ganger på togstasjonen, og de roper alltid "Hello!" og blir helt forskrekket når jeg bukker og sier god dag på japansk. 

Hva liker du best med Japan, og hva liker du minst?

Elsker harmonien mellom det moderne og tradisjonelle, det fungerer stort sett bra. Templene er veldig flotte og det er fin natur så langt øyet kan se. Hva jeg liker minst? Det er jeg ikke helt sikker på...

Har de fine shoppingbutikker? Liker du best klesbutikkene i Japan eller Norge?

Jeg har egentlig ikke vært på noe shopping her ennå, men det jeg har sett til nå er veldig bra!

Er det sant at japanerne blir "hipstere" så snart de slipper ut av skoleuniformene?

Det er en del som virkelig kler seg opp ja, og jeg har sett lolita. De fleste har veldig fin stil og bruker mye tilbehør, høye hæler og skjørt.

Er skolen der mer krevende?

Jeg kan ikke svare på hvordan det er generelt (har ikke gått på noen andre skoler), men kan svare at min skole her i Japan er definitivt mindre krevende enn skolen min i Norge. Det vi går i gjennom i matten har jeg allerede hatt for over et og to år siden.

Sover du på skolen?

Nei, og jeg har aldri gjort det (ikke i Norge heller). Det er vanlig å sove i timene her da (det er noen som sover hver time), men jeg får det ikke til.

Hvor ville du helst være på utveksling, eller brydde du deg ikke så lenge du kom deg til Japan?

Jeg ville gjerne til Kyoto eller et sted med snø, og det ønsket fikk jeg jo oppfylt.

Hva irriterer du deg mest over som utv. student i Japan?

Noen ganger blir det litt for mye med all stirringen, spesielt om man er sliten og vil bare være i fred. 

Hvis det ikke er til bry for deg, kunne du lagt ut flere bilder fra området du bor i?

Føler jeg har lagt ut mye allerede, men tenkte jeg kunne ta noen bilder av togstasjonen og veien til skolen!

Dette innlegget ble kjempelangt, håper det går greit! Nå skal jeg bare slappe av og håper jeg snart blir frisk.

#utveksling

 

 



Spørsmålsrunde - Utveksling til Japan

Hei igjen!

Huff, jeg vet at det forrige innlegget hadde en litt fortvilet tone. Jeg har tenkt litt mer nå og føler meg bedre. Lærerne er som oftest veldig morsomme og jeg ler med, det har bare vært noen ganger der jeg har blitt usikker. En venninne av meg sa at guttene kanskje synes jeg er søt og ikke mener noe vondt når de ler, og de snakker jo ikke negativt om meg heller. De er bare litt sjenerte og det er litt ubehagelig siden det eneste jeg merker fra dem er når de ler. Tenkte å prøve å ta kontakt med dem, de andre guttene på skolen er veldig hyggelige så de er det sikkert også. I morgen skal jeg på hanami til Nagaoka slott (i byen min) og AFS orientering, gleder meg til å se de andre AFS-erne igjen. 

Nå tenkte jeg å ha en spørsmålsrunde, siden jeg har vært her i en måned. Både spørsmål om Japan og utveksling generelt er ok, jeg vet at det er mange som skal reise til sommeren og er veldig spente! 

Spør i vei!

#utveksling #spørsmålsrunde

En måned i Japan

Hei!

Jeg er nå endelig ferdig med min første hele skoleuke, og jeg er rett og slett helt utslitt. Hver dag har vært slik: 06:30 - stå opp og dusje, 07:00 - frokost, 07:27 buss, 07:50 møte Jacob og gå til skolen, 08.40-15:10 skole, 16:30 hjemme og så legge seg tidlig. Det har nå gått en måned siden jeg forlot alt jeg har kjent og kom til Japan. Det har gått fort, og nå er det «bare» mindre enn ti måneder igjen. Det har vært en veldig fin tid selv om noen dager er ganske gråe. Er utrolig godt å ha Jacob og okaasan å snakke med, de er begge veldig forståelsesfulle. Jacob og jeg er utrolig like og noen ganger vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten ham. Det er greit å ha en annen vestlig person som man kan snakke med alt om. Jeg har ingen fag med ham men det er godt å vite at han er der. Ting er litt vanskelig fordi folk misforstår oss siden vi ofte er sammen, og det er slitsomt. For de fleste japanere kan ikke en gutt og jente være venner - de er enten bekjente eller kjærester. Noen i Norge tenker slik også, men det er frustrerende at så mange her hvisker og tisker om oss. Det er forresten mange par på skolen, men gutter og jenter snakker ikke så mye sammen ellers.

Jentene i klassen er utrolig greie og jeg trives godt med dem. Neste uke skal jeg gå rundt og se på forskjellige klubber for å så bestemme meg, tenker på å bli med i kunstklubben f.eks. siden en av jentene anbefalte den. Jeg spiser bento med dem hver dag og nå har vi begynt å gå hjem fra skolen sammen. Har også snakket en del med gutter fra andre klasser, men de er fortsatt sjenerte og mange sier bare hei. Dessverre kan jeg ikke si det samme om guttene i klassen, noe jeg synes er dumt siden mange av dem virker hyggelige. Jentene i klassen snakker nesten ikke med dem, men likevel skulle jeg gjerne ha blitt kjent med dem også. Det som er litt ubehagelig er at de ofte snakker om meg rett bak ryggen min, selv om det ikke er om dumme ting.  At jeg ikke kjenner noen av dem gjør at det er litt ubehagelig i noen av timene. En del av lærerne tuller mye og det er veldig gøy når jeg kan le sammen med de andre. En lærer og elevene i klassen min synes f.eks. det var kjempemorsomt at jeg rekker opp hånden med en finger i været (her rekker de opp med flat hånd), og der kunne jeg le med. Det er spesielt guttene som ler, men det er litt ubehagelig de gangene jeg ikke forstår hvorfor. Jeg forstår nesten alt de sier - det er bare humoren jeg ikke skjønner av og til. Det er også litt ekkelt at læreren spør meg om alt mulig foran hele klassen, er alltid redd for å si feil.

Hin dagen spurte mattelæreren meg om noen kanji jeg aldri hadde sett før - de er ikke i bøkene mine og jeg har ikke studert dem. Han skrev og jeg gjettet , ganske like ikke sant? Den ene har to mens den andre har tre . Han forklarte så at det var navnet hans og jeg kalte ham «Shurin»-sensei, og plutselig begynte guttene å le. Jeg forsto ikke hvorfor og trodde det var fordi jeg hadde tatt feil, noe som jeg synes var veldig ubehagelig. Fant deretter ut at det hadde vært fornavnet hans, og jeg vet at det litt frekt å kalle noen etter fornavn og ikke etternavn. Jeg vet at læreren ikke mente noe vondt med det og at han bare har en annerledes humor enn meg. Ellers er han veldig morsom, men det er ubehagelig når jeg tror folk ler fordi jeg har feil. Må innrømme at jeg gruer meg litt til timene hans nå, er redd jeg skal føle at folk ler av meg igjen. Noe lignende skjedde i dag da jeg ikke fulgte med i timen (det var et fag jeg ikke skal ha) og læreren spurte meg om noe jeg ikke kunne svare på - guttene begynte å le igjen. Jeg ble ganske fortvilet og spurte venninnene mine etterpå, og de var ikke helt sikre de heller. Læreren hadde snakket om at når utlendinger hører japansk blir det oversatt til engelsk i hodene dere, og så hadde han spurt meg om det (jeg fulgte ikke med).  Norsk er jo morsmålet mitt, så det er jo først og fremst det språket jeg tenker på. Merker jeg blir irritert når jeg sa til hele skolen (1000 elever + lærere) at jeg er fra Norge, at det er i Nord-Europa og at vi snakker norsk.  Guttene i klassen har tydeligvis ikke fått det med seg, og de har jo ikke prøvd å bli kjent med meg en gang. Vel, de er nok bare sjenerte, men synes likevel at det er litt dumt når de ikke følger med. Jeg vet at i Japan er det flest amerikanere/briter osv., så jeg forstår at folk kan få førsteinntrykk av at jeg også er det. Likevel synes jeg det er dumt at folk fremdeles ikke har fått det med seg, men slik er det vel bare. Kanskje de synes jeg snakker så god engelsk eller noe? Jentene i klassen vet hva nordlys og hvor Norge er, og jeg har også lært dem litt norsk. De er så søte, og det er veldig herlig å kunne snakke litt norsk av og til. I går så jeg forresten et tv program om Norge, men de snakket bare om fisk og Lofoten. Skal prøve å få snakket med noen av guttene også, selv om det ikke er så vanlig her. Siden alle jentene er så greie må vel de også være det.

Når det gjelder fag går det egentlig veldig greit. Jeg kan nesten alt vi lærer fra før og det går fint når jeg forstår hva ting er på norsk. Lærerne er veldig imponerte og det er gøy når jeg forstår mer enn de andre i f.eks. matte. Gymtimene er fortsatt veldig rare og vi gjør noen merkelige øvelser mens vi står på rekke. Resten av timen er ganske chill ? vi kan gjøre hva vi vil. Er veldig glad for at jeg har gode venner på skolen og at fagene er kjekke, skulle bare ønske jeg ikke hadde blitt så sliten i noen av timene. Jeg må hele tiden være på vakt og følge med, og det er utrolig tungt å lære alt på sitt fjerdespråk.  Det er så mange nye inntrykk hele tiden - folk som glor, kanji, lyder, forventninger. Ofte har jeg bare lyst til å ringe hjem hver gang ting er vanskelig, men det gjør det bare verre. De hjemme kan ikke gjøre og de er ikke i samme situasjon, så her snakker jeg mest med Jacob og okaasan. Ikke misforstå meg - jeg har det fint, blir bare så sliten hver dag.  Jeg er sikker på at det vil gå bedre. Kommer nok til å bli kjent med guttene etter hvert og bli mer komfortabel i klassen. Er kanskje det som er problemet - jeg er ikke vant til dem ennå. Føler liksom ikke at jeg har funnet min plass her ennå, og alt dette er en del av det såkalte kultursjokket.

 

#utveksling

Hanami og det japanske hav

Hei! Lenge siden sist!

Onsdag hadde jeg altså fri og om torsdagen og fredagen var jeg på skolen igjen. Det går veldig fint og jeg har fått mange venner allerede. I tillegg har jeg noen faste jeg spiser bento med og alle er veldig hyggelige. Disse dagene hadde jeg alle fag og det var ganske interessant. Nivået i realfag er lavere enn jeg trodde - det er faktisk omtrent det samme som hjemme i Norge. Siden jeg gikk over halve Vg2 i Norge er det mye jeg forstår og kan fra før, det hjelper veldig! Alt går på japansk men jeg forstår mye og ting er ikke så vanskelig som jeg trodde. Jeg skal ha alle fag ut neste uke og så får jeg velge hva jeg vil fortsette med/om jeg vil bytte ut noen. Lærerne virker for det meste veldig hyggelige og prøver så godt de kan å hjelpe meg - men det er litt flaut når de spør meg foran hele klassen om ting. Det har heldigvis gått bra til nå.

På torsdagen hadde jeg gym, og det var definitivt den rareste gymtimen jeg noen gang har hatt. Den første tiden sto vi bare på en rekke og gjorde flere øvelser samtidig, litt sånn militær-ish. Alle så veldig alvorlige ut og jeg måtte konsentrere meg for å ikke le meg i hjel.... Om fredagskvelden kom to av okaasans venner på besøk (en av dem var med oss til Niigata-shi) og vi spiste okonomiyaki. Og gjett hva jeg prøve for første gang?

Blekksprut!! Det var faktisk ok!

Om lørdagen dro jeg, okaasan, Keito og Masayo-san (otousan/vfar sin kusine) på hanami 花見 (se på blomster) i Joetsu-shi. Takada parken i Joetsu-shi er kjent som en av de tre beste stedene for hanami, og det var utrolig vakkert der! Det tok ca. en time å kjøre dit og jeg fikk sett mer av den flotte japanske naturen på veien. Hanami er at man drar ut for å se på kirsebærblomstene og gjerne har en piknik, kjøper ting i boder eller bare går rundt og ser. Det er en veldig gammel tradisjon, og jeg synes det er flott at de tok vare på den. Vi gikk egentlig bare rundt og kjøpte litt forskjellig mat, fikk litt sånn 17.mai følelse av bodene. Takada park har også et japansk slott vi fikk gå inn i, og det var veldig flott å se hele parken fra toppen av slottet! Parken og alle kirsebærblomstene er noe av det flotteste jeg har sett, selv om jeg har vært i hele sytten andre land og sett mye fint! Er glad jeg fikk oppleve det! Det er fortsatt litt kaldt i Nagaoka (det snødde i forrige uke!) så kirsebærblomstene er fortsatt ikke ferdigblomstet. Om noen uker skal vi mest sannsynlig dra til Nagaoka Castle, for det er det også en veldig flott park med kirsebærblomster.

Romantisk ;) ;)

På veien tilbake til Nagaoka tok vi en litt tregere vei (ikke motorvei) slik at vi kjørte nede med kysten. Der fikk jeg se det japanske hav og vi stoppet en del ganger. Synes det var veldig vakkert der og det er trist at noe så nydelig egentlig er veldig farlig. Selv om det var fine shrines overalt og søte hus var det hele tiden skilt til hvor man skulle gå om det ble tsunami - en skurring i skjønnheten. 

¨

#utveksling

Min andre og tredje japanske skoledag

Hei!

Vil først begynne med å si at jeg egentlig ikke har fått tatt så mange bilder de siste dagene, trodde ikke det var lov med kamera på skolen. Der tok jeg tydeligvis feil, for folk vifter rundt med mobilene sine hele tiden og det er mange som har tatt bilder sammen med meg (kjendis!). Så jeg stakk innpå skolens hjemmeside og fant noen bilder fra åpningsseremonien!

Jacob holder tale

Andre skoledag:

Denne uken har jeg til nå hatt min andre og tredje skoledag, men jeg har fri om onsdagen siden åpningsseremonien var på en søndag. Andre skoledag var jeg veldig nervøs siden jeg visste at jeg skulle være med klassen hele dagen. Jacob og jeg kom på skolen en halvtime før og jeg gikk inn til klassen og begynte å snakke med dem. Alle jentene er veldig hyggelige og det er ikke noe problem å starte en samtale. Jeg forstår nesten alt og har blitt flinkere til å kunne svare, nå er det ikke bare nikking og "ja" og "jeg forstår" lenger (selv om det er slik mange snakker her haha). Tror de andre jentene har blitt mye tryggere på meg nå, det var kanskje litt skummelt i begynnelsen å snakke med meg siden de ikke visste hvor mye jeg forstod. Dessuten nekter jeg å snakke engelsk (og de fleste er helt elendige og kan bare si hei), selv om det hender at folk ute i gangene roper "Hallo!". Det er greit i engelsktimene, men jeg er ikke her for å lære dem engelsk akkurat. Jeg er her for å øve japansk, og hvis de vil øve engelsk hele tiden får de vel reise på utveksling selv kanskje? Derfor svarer jeg dem alltid på japansk. Ute i gangen roper folk "kawaii!" og jeg har ikke tall på hvor mange som kom bort for å si hei, ta på håret mitt eller ta bilde. De er også veldig fascinert av øynene mine, og det er ikke bare på grunn av fargen. Jeg har noe som kalles doble øyelokk (double eyelid), noe som blir sett på som veldig fint siden de fleste japanerne har single eyelid. Det er faktisk veldig populært å ta operasjoner for å få double eyelid, og øynene ser ofte større ut da. 

Fram til lunsj hadde de japanske elevene flere prøver og jeg og Jacob satt heller på biblioteket og øvde japansk. Da det var lunsj spurte en jentegjeng i klassen om jeg hadde bento med meg og ville spise med dem! Ble veldig glad for det, og nå spiser jeg sammen med dem hver dag. Dette er altså en japansk matpakke som det er vanlig at moren din lager, og jeg så at alle elevene på skolen hadde det med seg. I en bento har man mange forskjellige små retter som gjerne er satt sammen på en måte slik at de lager søte figurer haha. Det er alltid spennende å se hva okaasan lager til meg! Dette er virkelig noe annet enn de fire brødskivene jeg pleide å lage selv og ta med på skolen. Mens vi satt ute i gangen og spiste kom det mange forbi og snakket med meg. En litt merkelig fyr kom forbi flere ganger og ropte forskrekket "du spiser!" og så da han kom forbi en gang til "er det godt??". Dette gjorde han altså flere ganger og jentene i klassen lo av ham hver gang. Jeg er jo menneske jeg også, selvfølgelig må jeg spise! Det verste var at han kom forbi den tredje skoledagen også, og nøyaktig det samme skjedde. 


Min bento boks + spisepinner!
Etter lunsj gikk vi inn i judohallen og hørte på flere av lærerne snakke om skolens regler, uniform og holdninger. Jeg er veldig glad for at jeg forsto mye av det de sa, for det var egentlig en litt skummel atmosfære der inne. Alle lærerne så veldig alvorlige ut og vi måtte sitte helt stille på gulvet, og spesielt den ene læreren fikk det til å virke som om vi er i militæret. Jeg begynner å merke at jeg blir sett på som et barn her - lærerne snakket om ting som burde være obvious for det fleste. Måtte nesten le litt da den ene læreren med alvorlig tone begynte å snakke om AKB48 (kjempepopulær jentegruppe), at vi måtte gå med skoleuniformen skikkelig og ikke late som om vi var dem, og at man kunne ikke pynte seg selv om det er mange søte klær i butikkene. 

Kjempepopulær sang av AKB48 som vi danset på orienteringen i Tokyo

Tredje skoledag:

Den tredje skoledagen fikk jeg snakket med enda flere jenter, og merker at flere og flere tør å ta initiativ nå. Det er ikke noe krav å kunne et ord japansk hvis man reiser med AFS, men jeg er jammen glad jeg studerte mye på forhånd! Du kommer langt med et smil, men i lengden kan samtaler bli det viktigste. Min morgen startet med mitt første jordskjelv her i Japan, på 4.7. Klokka var fem om morgenen og jeg våknet av at sengen ristet ganske mye. Var glad for at det endelig skjedde, har vært litt urolig for hvordan jeg kom til å reagere. Det var ikke mitt første, jeg opplevde et veldig lite et i Norge da jeg var liten. Ble ikke skremt og holdt meg rolig, skjønte jo at det ikke var et så kraftig skjelv. Det er mindre jordskjelv her enn jeg trodde, har nemlig en side (US Government, så den er ganske bra) jeg sjekker hver dag for å se hvor det har vært jordskjelv. Som oftest har det ikke vært noen i Japan i det hele tatt, men det har alltid vært noen i Chile og USA. Om tirsdagen var det 38 jordskjelv, og kun et av dem var her (det jeg våknet av). 

Denne dagen skulle vi ha vanlige timer, så jeg var veldig nervøs. Det viste seg at de fleste av lærerne var på tur med førsteklassingene, så det kom bare tilfeldige lærere inn og ga oss noen oppgaver før de gikk igjen. Jeg fikk også se gjennom skolebøkene til de andre (har ikke fått min ennå), og ble veldig overrasket! Vi hører jo ofte at japanerne er så langt foran oss når det gjelder pensum, men jeg er ikke så sikker på det lenger (kanskje det bare gjelder eliteskoler?). I alle fagene virket det som om de lærer stort sett det samme som en norsk andreklasse, og i matteboka var det mye jeg forsto selv om alt sto på japansk! Da vi fikk noen matteoppgaver forsto jeg faktisk mer enn de fleste, og det var mange av de i klassen som bare satt der og ikke fikk til noe! Det som stopper meg er at det er mange kompliserte ord man ikke lærer i japanske lærebøker, men jeg regner med at det kommer på plass etterhvert. I biologien går de også gjennom stort sett det samme, og i det faget likte jeg læreren min veldig godt (en søt dame). 

Og herregud, jentene i klassen er så søte! De kaller meg Rapunzel, gir meg komplimenter hele tiden og jeg kommer virkelig godt overens med dem!  Etter lunsj skulle vi ha noe som kalles "Physical examinations" (beklager, jeg kommer ikke på et godt norsk navn for det...), der man måler høyde, sittehøyde (veldig big deal her tydeligvis), vekt og hvor gode øyne du har (i 1. og 3. klasse ser de på hørsel). Mens vi ventet sa læreren at vi kunne gå opp på taket til skolen (så random), og alle begynte å juble. På de fleste japanske skoler kan man gå på taket og det er tydeligvis veldig gøy? Det var veldig fin utsikt der oppe i hvert fall, og vi tok flere bilder sammen. Da det var tid for den "fysiske undersøkelsen" gikk vi til gymsalen etter at vi hadde skiftet til gymtøy, og flere av jentene var så fascinert av at navnet mitt sto med kanji (kinesiske tegn som vi bruker i tillegg til de japanske alfabetene). Hun ene var helt i himmelen fordi vi har et av tegnene til felles, og flere pekte på meg og sa at tegnene var "kawaii" (søte)... jaha. Jeg fikk alt riktig på øyetesten, men høyden min ble jeg litt forskrekket over. Jeg er plutselig bare 156 cm! Har alltid gått rundt og trodd at jeg var en eller to cm høyere... Kanskje det er noe med tyngdekraften her, og det er derfor de fleste andre jentene er så lave? Neida, jeg tuller. Men det var litt morsomt at jeg hadde krympet, for flere av de japanske jentene spurte om jeg hadde vokst (har ikke vokst siden 8. klasse). Etter skolen fikk jeg endelig sommeruniformen, så her får dere en liten sneak peek:



Sailor fuku *.* Tatt med ipod, så litt dårlig kvalitet..


Jeg liker skolen veldig godt og merker at jeg får et større og større innblikk i hvordan Japan er. Det er mye jeg får bekreftet, men også mye som avkreftes. Ja, vi reiser oss for lærerne når de kommer inn, men dette gjorde jeg selv på min norske ungdoms- og barneskole. Ellers er tonen ganske lett mellom elever og lærere, de tuller med hverandre og har et nærmere forhold enn det jeg først trodde. Kan nesten påstå at de har et litt nærmere forhold enn det de fleste i Norge har. Okaasan snakker ofte med kontaktlæreren min og han forteller hvordan det går med meg på skolen, at jeg kan alltid spørre om hjelp. Dere husker kanskje den første dagen vi var på skolen? Det eneste de diskuterte var hvilke busser vi skulle ta, og flere av lærerne mine spør meg om hvilken buss jeg tar og at jeg må passe på meg selv. Noe som også er veldig koselig er at flere av lærerne står utenfor skoleporten om morgenen for å si god morgen til alle elevene! Det er så hyggelig! Når skolen er over (kl. 15.10) står de der for å si hade. Pensumet her er også enklere enn jeg trodde og det er ikke slik at alle er supersmarte. Det er vel som i Norge; alle har sine egne styrker. Jeg tror heller at det er det at det er så mye press på å gjøre det bra, og flere bryr seg om resultatene sine selv om de ikke alltid oppnår det de ønsker. I Norge føler jeg at det er mer press på å bli voksen, selvstendig og ta egne valg, mens her er skolen viktigere. Det trenger ikke bety at de derfor automatisk blir smartere enn oss, noen ganger kan jo press få en til å gi opp. Klassen min virker som en gjennomsnittlig norsk klasse; ikke alle oppnår de gode resultatene, de bråker i timene, mobiler ringer og det er viktig å ha det gøy også. Det er som hjemme i Norge; sånt varierer fra skole til skole og klasse til klasse. Igjen så er dette bare førsteinntrykk, og jeg er helt enig med at skolen virker viktigere her og at elevene jobber mer. Likevel betyr ikke det at man jobber mer at man alltid oppnår bedre resultater. 

Det har vært noen veldig kjekke dager, men likevel er jeg glad de er overstått. Tror jeg aldri har vært så sliten før, trenger mye mer søvn enn til vanlig. Liker klassen min godt, men det er fremdeles ting som plager meg.  Det er nemlig en jente som alltid sitter alene og som ingen snakker med, og hun er den eneste jeg ikke har fått hilst på i klassen. For det første virker hun litt utilgjengelig; hun kommer alltid før meg på skolen og da sitter hun med nesen langt nedi en bok. Jeg lot spesielt merke til i gymsalen at hun faktisk er helt alene. Der var det jo flere klasser, men det virker ikke som om hun er venner med dem heller. I Japan skifter man klasse for hvert skoleår, så det var jo stor sjanse for at hun kjente noen andre enn de hun går i klasse med nå. Jeg får ærlig talt veldig vondt av henne, og dette har jeg sett mange ganger hjemme i Norge. Der har jeg alltid hjulpet personen og vi har etter hvert blitt godt kjent, men denne gangen virker det ekstra vanskelig. Hun er litt avvisende, alt er på et nytt språk og jeg er i et annerledes land. Kanskje hun foretrekker å være alene, hva vet jeg? Likevel har jeg så lyst til å hjelpe henne, og tror jeg skal snakke med okaasan eller gå direkte til Kajiura-sensei (kontaktlærer). 

Hva synes dere jeg burde gjøre?

#utveksling

Første skoledag i Japan!

Hei alle sammen!

I går fikk jeg endelig skoleuniformen, men det har vært mye tull før jeg fikk den. For det første hadde de bestilt for stor størrelse, og da jeg kom dit i går hadde de enda ikke klart å skaffe en som var mindre. Jeg så seriøst ut som en hvalross i den og ble helt forferdet da de sa at jeg måtte gå med den til tirsdag (da får de den nye uniformen min). Ble egentlig veldig irritert fordi de har hatt lang tid på seg nå og jeg skjønte ikke vitsen med at jeg skulle komme dit en gang til hvis de ikke hadde størrelsen. Okaasan ble ganske sur hun også og sa at hun skjønte at det kom til å bli veldig flaut, for jeg skulle jo i tillegg holde tale for 1000 elever! Hun ringte skolen og der hadde de "plutselig" funnet ut at de hadde et skjørt og blazer i riktig størrelse. Så dro vi til skolen enda en gang og jeg ser derfor ikke ut som en svær klump lenger.

I dag (ja, søndag!) hadde jeg min første skoledag. En ting er sikkert; jeg håper jeg aldri må stå opp kl.06.00 på en søndag igjen. Heldigvis har jeg ikke skole i helgen (nesten alle privatskoler her har timer om lørdagen), så dette kommer nok ikke til å skje igjen. Men det var definitivt verdt det! Skolen hadde nemlig sin åpningsseremoni i dag, og det var akkurat på som anime. Det var ganske deilig å bare kunne stå opp og ta på seg uniformen, selv om det kanskje kommer til å bli rart når det skjer hver dag. Jeg møtte Jacob (utvekslingselev fra USA) på togstasjonen som vanlig, og så gikk vi til skolen, noe som tar ca.tjue minutter. Da vi kom fram til skolen skiftet vi til innesko (det er sånne skap ved inngangen der man skifter) og gikk til lærerrommet. Der måtte vi holde hver vår tale foran lærerne, det var ganske flaut. Heldigvis gikk det mye bedre enn jeg trodde, og alle lærerne virket veldig hyggelige. De tullet en del med oss og virket ikke så skumle som jeg først synes.

Skoleuniform (vinter!)! Synes den er ganske grei, men gleder meg til å bruke sommeruniform (den er en sailorfuku og kjempesøt!)

Etter å ha blitt kjent med lærerne var det på tide å gå til gymsalen. På veien dit var det mange folk som pekte og ropte "kawaii", og de ble helt ville om jeg vinket tilbake eller smilte. Jeg er veldig glad for at jeg ikke var alene, noen ganger vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort uten Jacob. Synes det er litt ekkelt å gå alene fordi folk blir helt himmelfalne som om jeg er en enhjørning eller noe. Vel, det er ikke lett å være viking blant samuraier. Gymsalen er som en idrettshall og flere av elevene satt der inne allerede, de var veldig mange. På skolen min hjemme er vi bare fem hundre, og jeg synes det er mye! Det verste er at vi ikke fikk sitte blant elevene, men neida vi måtte sitte på siden med lærerne slik at alle kunne se på oss. De fleste smile og vinket, men det er likevel ubehagelig når en svær folkemengde snur seg når du kommer inn i rommet. Før det var vår tur ble lærerne introdusert og rektor og en eller annen dude holdt tale. Trodde jeg skulle dø da jeg hørte at de introduserte oss og ba oss komme opp. Det føltes som om noen hadde sparket meg i magen, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var en veldig rar følelse da jeg kom opp på scenen og fikk se folkehavet, det tok rett og slett pusten fra meg. Der og da følte jeg meg veldig alene - det gikk virkelig opp for meg at jeg er eneste nordmann her, og eneste blonde også faktisk. Jeg har ikke sett en blond person siden orienteringen i Tokyo... har gjort mange ting til nå som er utenfor min komfortsone, og jeg blir helt skjelven bare jeg tenker tilbake på det. På mange måter føles det som om det var en annen person som gjorde det og ikke jeg, men jo det var meg! Hver dag føles litt sånn som dette:

Talen (på japansk) gikk veldig bra og det var deilig å sette seg ned igjen. Etter seremonien skulle jeg få møte klassen og gikk sammen med Kajiura-sensei (sensei=lærer, Kajiura er kontaktlæreren min) til klasserommet. Da jeg kom inn jublet folk og Kajiura-sensei introduserte meg på nytt, før han ba meg sette meg. Jeg fikk plassen bakerst ved vinduet, akkurat som hovedpersonen i en anime. Noen smilte til meg og vinket nervøst, og det satte jeg veldig pris på. Så måtte hver elev gå fram og introdusere seg, noe jeg også måtte. Så fikk vi en del papirer og informasjon, tror jeg fikk med meg det viktigste. Like etter det var vi ferdige og noen av jentene kom bort til meg. De var veldig hyggelige og jeg snakket litt med dem (alt på japansk). Jeg så at det var flere som ville snakke med meg, men ikke turte helt. Noen smilte nervøst og vinket, de ble veldig glade da jeg tok initiativ og snakket med dem. Jeg har forståelse for at de er nervøse - de aller fleste har aldri sett en utenlandsk på nært hold før. Under 0,5% av befolkningen her er hvite, og de fleste er jo bare turister og businessmenn som kommer hit midlertidig. Mange ville ta på håret mitt og ropte "kawaii" og "kirei" (søt og vakker). En av dem påpekte at nesen min var "høy", vet ikke helt hva det skal bety. Søkte det opp nå nettopp og det virker som om det er noe de ser på som fint. Jaha? På veien hjem gikk jeg sammen med Jacob og vinket til alle de fnisende japanerne. Noen gutter fulgte nærmest etter oss før de tok mot til seg og snakket til oss på engelsk. Kan ikke si at engelsken var bra akkurat, men det var tøft gjort av dem. 

Jeg synes at første skoledag var veldig vellykket - jeg var tross alt kjempenervøs på forhånd. Er vant til å både spille teater og fiolin foran folk, men det er en helt annen ting å holde tale på ditt 4.språk foran så mange. Ville så gjerne gjøre et godt førsteinntrykk, jeg representerer jo Norge her rett og slett. Det føles så rart å gå ute og føle seg som en kjendis, i Norge er det jo ingen som legger merke til meg. Jeg har opplevd lignende i Sør-Europa (Hellas, Italia osv.), men det har aldri vært så voldsomt som her. Samtidig føler jeg at jeg vokser veldig på dette - jeg stresser mindre, er lite nervøs og tør ting som jeg synes er helt galskap etterpå. Det føles litt som om jeg har etterlatt en del av meg hjemme og jeg har startet på nytt. Faktisk er det det jeg har gjort; det er ingen som egentlig kjenner meg her, ingen som vet noe om fortiden min. Jeg kan være akkurat den personen jeg vil. Hvordan vil det bli når jeg kommer hjem igjen til Norge? Vil jeg starte på nytt enda en gang der? Jeg merker også at jeg blir mer stolt over å være nordmann, samtidig som jeg innser hva slags land jeg egentlig kommer fra. Begynner å bli mer oppmerksom på både svake og sterke sider ved Norge, og at det er mye vi kan lære av Japan. 

Er veldig spent på hvordan det kommer til å gå videre! I morgen og på tirsdag har jeg skole, mens om onsdagen har vi fri :-) :-)

#utveksling

Noen rolige dager

BEKLAGER FOR DET ROTETE DESIGNET! FIKSER DET SÅ SNART SOM MULIG :)

Hei!

I det siste har det ikke skjedd så veldig mye, har fremdeles ferie mens vmor og vfar jobber, så får ikke gjort så mye. Gleder meg egentlig til å begynne på skolen og få meg venner på min alder, her har jeg jo bare vertsbrødre som enten er voksne eller mye yngre enn meg. Ja, det er veldig koselig, men også slitsomt. Har hatt verken store- eller småsøsken før (er trilling), men det er kanskje bra? Da kan jeg ikke sammenligne dem med familien i Norge. Keito (fem år) er veldig søt, men han kan bli litt slitsom. Er ikke vant til å ha "lillebror" fra før av, og nå skal jeg plutselig ha en japansk en. Det er koselig å ha noen som alltid er glad og løper rundt i huset,  men av og til skulle jeg ønske at jeg hadde en vertssøster. Så gleder meg til jeg begynner på skolen og kan endelig møte noen andre jenter hehe. Og så savner jeg klemmer! I japanske familier er jo kroppskontakt viktig, men ikke akkurat klemming. Det er heller ikke så vanlig blant venninner, men det å holde hender er helt vanlig (jenter som bare er venner)! De synes det er rart at vi klemmer og jeg synes det er rart de holder hender.... men det er bedre enn ingenting i alle fall.

Frokost

Mandag

Den dagen satt jeg bare inne og gjorde lekser, norske lekser. Ja, du leste riktig. Måtte skrive en oppgave i historie og analyse i norsken, brukte resten av uken på det. Ikke det at jeg klager - da slipper jeg i hvert fall de fagene når jeg kommer hjem. Men det er ganske innlysende at det er kjedelig å sitte og gjøre lekser på norsk i Japan. Om kvelden dro jeg og okaasan (vertsmor, okaasan betyr mamma på japansk) ut for å kjøpe inn ting til skolen. Man må ha såkalte "loafer" som utesko, og jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk i begynnelsen. Likevel var jo de jeg fant kjempesøte! Kjøpte også knestrømper (med Totoro og Hello Kitty hihi) og lommetørklær (ofte det ikke er papir på toaletter til å tørke hendene). Alt i Japan er så søtt og jeg elsker det!!

Skoleting

Tirsdag

Jobbet videre med leksene og gikk tur med Ichi. Om ettermiddagen og kvelden hadde jeg det kjekt med vfamilien som alltid, veldig koselig å se på at vertsfar og Keito lekte sammen. 

Onsdag

Jacob (amerikaneren) og jeg måtte stå opp kl.seks (!!!) for å dra til skolen. Var veldig nervøs før vi dro, men da jeg kom dit var jeg mer rolig. Må gå tjue minutter fra togstasjonen (veldig forvirrende vei) for å komme dit, men Jacobs vertsbror gikk med oss og vi kom oss fram. Vi fikk en liten omvisning og snakket med flere av lærerne, de virket alle veldig hyggelige. Ble en smulefornærmet da den ene trodde at jeg var fra New Zealand, eller kanskje han synes engelsken min var så god at det virket sånn? Har hørt at nesten alle japanere tror at alle utlendinger er amerikanere, men til nå har jeg ikke merket noe til det. Folk snakker til meg på japansk og alle er hyggelige. Virker som om de blir veldig glade for at jeg kan snakke med dem! Møtte også en del av elevene og de virket veldig greie og morsomme. Gleder meg til å bli kjent med dem! Ellers snakket vi litt om fag og klubber vi kan joine. I Japan er det to typer klubber man kan joine: sport eller kultur. Kulturklubber møter kun en dag i uken, så jeg kunne bli med i fem stykker om jeg ønsket det. Akkurat nå tenker jeg på kalligrafi, ikebana og teseremoni, men drama eller kunst høres også spennende ut. Læreren sa at de første to ukene skal vi ha alle fagene, og etterpå det kan vi slutte med noen av dem eller ta noen andre fag. Jacob og jeg går ikke i samme klasse, så jeg fikk en del andre fag: Moderne japansk, japansk historie, Klassisk japansk/Kjemi, Matte 2, IT, Matte B, Fysikk/Biologi/Geologi, Engelsk kommunikasjon, Engelsk uttrykk, Musikk og gym. Ganske mange som dere ser! Snakket med læreren om at jeg gjerne vil bytte noen av dem til kunst og kalligrafi, men vi får se hvordan det blir.

Etter skolen dro jeg hjem og fortsatt med leksene. Litt etterpå spiste jeg lunsj med Keito og okaasan på Mc Donalds, før vi gikk en lang tur med Ichi (nesten to timer!). Det var veldig kjekt og jeg fikk se mye mer av Nagaoka på veien, samtidig som det var altfor varmt. Det er jo bare april og likevel føles det som om det er sommer! Lurer på hva jeg skal gjøre når den virkelig sommeren kommer... 

Huset

Noe av det søteste jeg har sett!

Torsdag

Ble endelig ferdig med leksene og øvde litt mer japansk og fiolin. Otousan (vertsfar) sin kusine kom på besøk og hun var veldig hyggelig. Om ettermiddagen gikk vi ny tur med Ichi sammen med vertsfar og Keito. Var veldig sliten av en eller annen grunn, vet ikke helt hva som kom over meg. For det første er jeg jo verken vant til å ha hund eller lillebror, og å plutselig få det i et helt annet land er vanskelig. Føler at vertsfamilien nesten tar meg litt for godt imot, de regner liksom med at jeg kan alle rutiner allerede og er en skikkelig del av familien. Det er flott selvfølgelig, vet ikke helt hva de skulle gjort ellers. De regner liksom med at jeg er inni alle rutiner og behandler meg som om jeg alltid har vært der. Det er jo det de skal, men jeg føler likevel det har gått litt for fort. Visste ikke at vi skulle gå en så lang tur igjen, så jeg sa ifra etter en stund at jeg gikk hjem. Da jeg kom hjem var ingen hjemme og jeg ble helt forvirret, vertsmor hadde jo sagt at hun bare skulle lage middag. Fant veien tilbake og møtte de andre til slutt, og det var flaks siden jeg ikke var helt sikker på hvor de var. Føler at de tror at jeg allerede er godt kjent med både veier og rutiner, noe jeg ikke helt er. Kanskje det er like greit - nå blir jeg jo vant til ting i turbofart. De er en helt fantastisk familie og ikke særlig ulik en norsk en. De tar veldig godt vare på meg og det er heller jeg som må prøve å tilpasse meg fortere, de ble jo vant til meg utrolig fort. Jeg var bare litt sliten i dag og det ble litt mye når jeg plutselig ikke skjønte helt hva vi skulle. Alt går bare så fort og det er alltid så mye vi skal gjøre. 

I morgen lover jeg at jeg ordner designet! Har det fremdeles veldig bra selv om ting er slitsomme av og til. På lørdag får jeg endelig skoleuniformen min (sommer, vinter og gym)!

#utveksling

 

 


hits