SiljeiJapan - Utveksling i Japan 2014/2015

Å komme hjem

Hei!

Den 7.februar satte jeg kursen for et hotell i nærheten av Narita, altså flyplassen. LP-en min (som jeg hadde bodd hos i tre uker), fulgte meg til togstasjonen der jeg tok flybuss videre. 

Viser ycatから成田へ.JPG

På bussen

Mange folk fra mitt lokallag møtte opp og vinket i vei da bussen kjørte. Koselig! 

Jeg bodde som sagt hos min LP den siste tiden, selv om jeg gjerne skulle bodd lengre hos min egentlige vertsfamilie. Dessverre var de nesten ikke hjemme den siste tiden pga. sykdom i familien, og jeg hadde ikke noe valg. Det var tungt å flytte, men etter hvert ble jeg godt kjent med LP og familien hennes, og de var alle kjempehyggelige. Savner dem også.

Viser DSCF2478.JPG

Oss! Datteren deres skal gifte seg i mars, ønsker henne lykke til!

Da vi kom fram til flyplassen møtte vi en del utvekslingselever, og skulle dra videre med dem til hotellet. Det viste seg å bli litt vanskelig da de AFS-frivillige gikk feil flere ganger, men vi kom oss til riktig sted til slutt. Narita er en stor flyplass og det er vanskelig å finne fram, og det gjorde ikke lettere at alle hadde så mye bagasje. På hotellet slappet vi litt av, før det var middag. Jeg var så heldig at jeg kom på rom med to norske, og det var de to jeg har møtt ofte mens jeg har bodd her (de bodde i Tokyo, så det var ikke så langt unna).

Under middagen møtte jeg Jacob og de andre fra Nagaoka igjen! Har savnet dem veldig mye, og spesielt Jacob var en utrolig god støtte. Det var godt å snakke med ham igjen, selv om jeg fikk høre litt triste nyheter. Han har ikke hatt det så bra der han heller, og det gjorde ikke det lettere at AFS Nagaoka hele tiden snakket stygt om meg til ham. Når man hører slikt over lang tid er jo det utrolig belastende. Er lei meg for at de har prøvd å komme imellom oss to, og ødelegge vennskapet til meg og Jacob. Og ja, det har blitt påvirket. Heldigvis ble det en hyggelig kveld, og jeg føler at mye er som før mellom oss, selv om det har gått lang tid. Han ga meg en liten gave og vi hadde det fint sammen. Det var ikke godt å høre om hva flere i AFS Nagaoka har drevet med mens jeg var borte, men jeg er glad jeg fikk møte Jacob igjen.

Jacob og Kabu

Flere av de norske :) 

Etter middagen var det en liten samling, og der fikk jeg endelig møte resten av de norske. Fire av dem har bodd så langt borte at jeg ikke hadde sett dem i hele år, men det føltes likevel som om vi aldri hadde vært fra hverandre. Vi er en veldig sammensveiset gjeng, og har på en måte vært sammen om dette selv om vi alle har bodd langt fra hverandre.

Hele gjengen

Etter samlingen var jeg litt sammen med Jacob og gjengen fra Niigata og Nagaoka igjen, og la meg ganske sent. Det ble kun tre-fire timer søvn den natten, da de i rommet ved siden av snakket i vei og stresset med kofferter. 

Om morgenen fikk jeg en koselig overraskelse:

Jeg fikk dette fra en utvekslingselev jeg møtte for et halvt år siden, utrolig hyggelig fyr. Vi har hengt litt sammen med andre utvekslingselever, og ofte snakket på Facebook siden. Jeg hadde lovet ham at jeg skulle fortelle hva som hadde skjedd når året var over, og dette hadde han husket på. Så siste kvelden fortalte jeg ham alt, og vi snakket også om andre ting, som håp for fremtiden, hjemlandene våre og Japan generelt. Han må være en av de greieste jeg noen gang har møtt! Så morgenen etter kom han på døren med sjokolade og brev. Jeg lette etter ham etterpå for å gi ham noe tilbake, men da hadde han allerede dratt til flyplassen. Det ble i hvert fall en fin avslutning på året.

Så vi koste oss med sjokolade og te

Rundt kl. ti på formiddagen dro vi til flyplassen, der vi måtte vente i åtte timer til. Ja, du hørte rett, for flyet vårt gikk ikke før kl. seks om kvelden! Skjønner ikke hvorfor, da det gikk fly dit flere ganger tidligere på dagen, men slik var det altså. Så vi ble sittende der hele dagen og man ble jo sliten før reisen i det hele tatt hadde begynt. Det gjorde det ikke noe bedre at jeg omtrent ikke hadde sovet kvelden før. Derfor var alle ganske overtrøtte, men vi hadde det i hvert fall gøy med kortspill og japansk snacks.

AFS var ikke glade for at vi satt i ring på gulvet, så jeg hentet fram kofferten min slik at vi kunne sitte på den. Det nektet de meg, selv om jeg sa at det var jo min koffert og mitt problem om noe skjedde med den, men det brydde de seg ikke om. Hvorfor var de så opptatte av at vi ikke skulle sitte slik? Fordi vi skilte oss ut, og hvis folk så de kunne de tenke at AFS passer ikke på elevene sine, de sitter jo på gulvet, har de ikke lært noen ting? Jeg tror nå at folk flest ikke ville bry seg, men samtidig har jeg lagt merke til at i Japan dømmer man folk som en gruppe, og ikke individer. Det er også kun en måte å gjøre ting på, og er det f.eks. ikke stoler så står man. Mens vi nordmenn prøver å være oppfinnsomme og drar frem kofferter, så blir ikke det sett på som en god ting her. Man skal gjøre det samme som alle andre og ikke tenke på andre måter. Det er regler for hver minste ting, noe jeg synes var litt greit i noen tilfeller, men ellers kanskje ikke.

Syv nordmenn vakte mye oppsikt, og vi oppdaget at en asiatisk mann drev og filmet oss! Utrolig ekkelt.

Da vi endelig skulle sjekke inn fikk vi beskjed om at det ene flyet hadde blitt kansellert. Dette var krise fordi vi har tre mellomlandinger, og det blir mye tull om vi plutselig ikke rekker noen av flyene. Dette var altså det flyet som skulle gå fra Hong Kong til London, og de fikk til slutt ordnet det slik at vi skulle ta et tidliger efly med et annet selskap.

Etter fem timer landet vi i Hong Kong, og da var det bare å komme seg til neste fly. Noen fra flyselskapet kom for å følge oss, og de gikk så fort at vi måtte løpe for å holde følge. Det bar i gjennom sikkerhetskontroller, tog til neste terminal, og store folkemengder. Da vi kom fram til gaten viste det seg at vi ikke hadde trengt å skynde oss i det hele tatt, for flyet var forsinket med en halvtime og de hadde ikke begynt ombordstigningen en gang.

Flyet til London tok over tolv timer, og det ble som vanlig ingen søvn på meg. Det var likevel en trivelig flytur, b.l.a fordi det var morsomt å følge med på de andre passasjerene. De fleste på flyet var kinesere, og de bestemte seg for å ha fest bakerst i flyet. Det var fram med nudler, sjokolade, og de gikk rundt, pratet høyt og spiste. Mange stilte seg i dokø, spiste, gikk inn, og så ut igjen for å spise. De tok seg virkelig til rette.

På flyplassen i London måtte vi vente i fem timer...

Og så bar det endelig videre til Oslo

Hjem til snøen...

På flyplassen møtte snille mormor meg, og vi spiste middag sammen. Så bar det gjennom reisens fjerde sikkerhetskontroll, og videre til Bergen. Der ventet resten av familien og min bestevenninne. Det var kjempekoselig å se alle sammen igjen!

Og nå har jeg vært hjemme i to uker. Hvordan føles det? Jeg vet rett og slett ikke. Det føles som om en del av meg er her, mens en annen er i Japan. Jeg vet ikke om den delen som er i Japan noen gang kommer tilbake, og om jeg vil det. Kanskje er det slik det må være.

Har kun vært innom skolen en gang for et møte, og ellers har jeg bare vært hjemme og møtt noen venninner. Tar et steg av gangen, for merker at det er slitsomt å være ute blant folk. Alt er så annerledes, og jeg legger merke til hver minste ting. Det begynte i London da vi ble så forskrekket over at nesten ingen var asiatiske, at vi måtte snakke engelsk, ingen forsto japansk, hvordan folk stilte seg i køer, snakket og alt egentlig. 

Sakte men sikkert blir jeg nok vant til det, og jeg vil nok komme inn i det til slutt. Likevel føler jeg at jeg ikke hører til her, og det gjør jeg heller ikke i Japan, men at jeg er et sted mellom de to landene. Jeg er strekt ut mellom dem, og blir dradd fra side til side. Slik vil det kanskje alltid være.

Jeg har tenkt mye på hva jeg har opplevd, og ønsker å i hvert fall kunne hindre at noen må gå igjennom det samme. Derfor tenker jeg på å bli LP/kontaktperson i AFS, og kanskje vertsfamilie (aller helst for en japansk elev) :)

Takk til alle som har vært med på denne eventyrlige reisen! Setter stor pris på alle fine kommentarer og støtte!

#utveksling

Disney Sea og siste skoledag

Hei!

På tirsdagen dro jeg til Disney Sea sammen med Yuno. Det var nemlig fri for de fleste privatskoler, og dermed fri for oss to også. Mange tenker kanskje på badeland eller Sea World når de hører "Disney Sea", men det er en helt vanlig Disney-park. Disney i Tokyo har nemlig to parker, både Disneyland (som er flere steder rundt om i verden) og Disney Sea (park som kun finnes i Tokyo). Parken ligger ved kysten, så det er fokus på filmer som Den Lille Havfruen. De har også laget en kopi av Venezia, utrolig stilig.

Vi dro innover med tog og var framme cirka en time før de åpnet. Siden det var en ukedag tenkte vi at det sikkert var færre folk enn i helgene, men vi tok helt feil! Disney Sea er mest populært hos vgs-elever og oppover, og siden flere hadde fri hadde de fleste tenkt det samme som oss. Mange var også ferdig med viktige eksamener, og ville feire med å dra dit. 

"Venezia" og Tower of terror (noe vi aldri fikk tatt da det var tre timers ventetid!)

Disney er et stort fenomen i Japan, og spesielt populært blant ungdommer og voksne. I Disney Sea var det nesten bare folk på min alder og oppover, og mange dro sammen med venner eller kjæreste. Har ikke tall på hvor mange kjærestepar vi så i løpet av dagen, og de fleste av dem hadde på seg Minni eller Mikke ører. Så da gjorde vi det samme:

Mange gikk også i skoleuniform eller klær som minnet om det, og toppet det hele med sløyfer og ører

Jeg har vært i mange fornøyelsesparker og dette var min fjerde gang i en Disney-park, men jeg blir like fascinert hver gang! Selv om det var mye kø var det også kjekt å bare gå rundt, se i butikker og på menneskene som gikk forbi.

Kjærestepar med ører, sløyfer og skoleuniform

Folk står i kø for å ta bilde foran hjertet. I Japan sier de at hvis man tar bilde på et sånn sted, så vil kjærligheten/vennskapet vare for alltid

Skoleuniform-gjengen

Vi fikk ikke tatt så mange berg-og-dalbaner, men det vi gjorde var veldig kjekt. Ellers møtte vi på en venninne fra skolen og familien hennes, og jeg fikk også øye på en annen utvekslingselev. 

Noen som er veldig glad i denne bamsen...

Hvis man drar til Disney Sea vil man se denne bjørnen, kalt Duffy, overalt. Det er en ganske ny Disney-maskot som ikke er særlig populær i USA, men den slo skikkelig godt an her. Nesten alle hadde en Duffy-bamse hengende på sekken, eller hadde en stor de bar rundt på. Det er også populært og lage klær til den og kjøpe en matchende til kjæresten, og så gå rundt med den. Vi tok en Indiana Jones berg-og-dal-bane, og kjøpte bilde av det. I vår vogn satt det en jente med en slik bamse, som hun holder opp foran fjeset og vinker til kameraet. Ja... mens jeg var for opptatt med å skrike.

Jeg hadde ikke tatt den før nemlig, og Yuno sa til meg at hun synes den var fryktelig skummel. Så jeg satt hele tiden og ventet på den fæle bakken, som aldri kom, så jeg så helt dum ut. Det viste seg at Yuno syntes kulissene eller noe var skummelt, ikke spør meg, men vi fikk oss i hvert fall en god latter begge to. 

Duffy sekk! Både eldre og yngre gikk med slike

Og så fikk jeg endelig tatt "gondol"! Har vært i det ekte Venezia, men fikk aldri tatt en slik. Så da ble det en romantisk tur på meg og Yuno

Vi måtte rope "ciao" til de andre båtene som kom forbi

Gondolmannen som sang "Santa Lucia" på italiensk

Duffy hadde såklart sin egen kafé

Det ble litt suvenirer ja..

Toget hjem...

Dagen etter dro jeg på skolen for siste gang! Hadde noen få timer, hilste på alle lærerne og holdt en siste (igjen improvisert) tale for klassen. Fikk flere brev og gaver og det ble en koselig avslutning. De ga meg også en veldig flott minnebok med bilder, hilsener og brev fra alle i klassen.

Skolen har virkelig vært et høydepunkt i løpet av dette året, og grunnen til at jeg ble. Både skolen i Nagaoka og Yokohama var morsomt å gå på, og jeg gledet meg hver dag. Disse to skolene var veldig forskjellige, både når det gjaldt lærere og elever, men jeg trivdes på begge. Kommer til å savne det, men samtidig blir det deilig å få komme inn i norsk skolesystem igjen.

Noen av gavene :) Fikk til og med koselig brev og gave fra bibliotekarene. Her ser dere forsiden på minneboka, der jeg går i mariusgenser.

Dagen etter dro jeg på middagsbesøk til min egentlige vertsfamilie, som skulle være hjemme en liten stund. Vi spiste god middag, pratet, og jeg fikk en fin gave. Er så utrolig glad i dem! De fortalte meg at vertssøster skulle komme på besøk noen dager etter at jeg hadde reist hjem, så de byttet liksom om på døtrene sine. De nektet meg omtrent i å si farvel så jeg sa heller "ittekimasu", noe man sier f.eks. om morgenen når man skal på jobb/skole, men vet at man snart kommer tilbake. Vertsmor insisterte på at jeg ikke skulle hjem, men bare på en liten tur tli Norge. For Norge er ikke lenger mitt eneste hjem, jeg har også et hjem hos dem. Og jeg ble helt rørt av det de sa!

Det er veldig sjeldent at en japaner inviterer noen hjem, og i hvert fall at de til og med lar noen få bli der så lenge! På toppen av alt kaller de meg for datter, sier at jeg betyr så mye for dem, og jeg blir så glad av å bare tenke på det. De vil for alltid være mine japanske foreldre.

God middag

På vei hjem...

Neste innlegg blir om hjemreisen, og det å komme hjem. Det ligger mer i det enn det høres ut som, for å komme hjem etter en slik opplevelse er vanskelig. Jeg synes nesten det er vanskeligere enn det var å komme til Japan.

#utveksling


Yokohama Chinatown

Hei og takk for sist! 

Her kommer et innlegg til om den siste uken i Japan. Fikk opplevd mye fint og det ble en god avslutning på et begivenhetsrikt år. Det har virkelig vært en berg-og-dalbane, og jeg er så glad for at dere har vært med meg i alle svingene og bakkene. Den siste tiden var en eneste, lang oppoverbakke, og jeg er så takknemlig for alle venner, både i Japan og Norge, som var med på det.

Lørdag den 31.januar dro jeg på en liten shoppingtur med Rei. Vi var innom mange morsomme butikker og dro litt rundt i Yokohama. Dagen etter skulle vi endelig til Chinatown! Jeg har vært i Chinatown i New York, men her i Yokohama var den mye flottere og større. De hadde til og med et nydelig tempel midt inni gatene! Dere vet meg og templer... får aldri nok av dem.

Inngangen

Vi tok purikura ( rettere sagt bli-til-romvesen-bilder)

Inngangen til en butikk

Panda...

Til og med mat med pandafjes på

Hello Kitty som panda...

Tempelet

Kjempesøt hund med genser på seg! Eierne driver en butikk med strikkeklær, og hunden var god reklame for si det sånn

Pandalamper

Utenfor Chinatown fant vi en skandinavisk restaurant!

Minatomirai

Det ble en kjempefin helg sammen med Rei! Savner henne veldig mye. Hun skal flytte til Sveits til høsten for å gå på skole, så da er hun i hvert fall litt nærmere. 

#utveksling


Kattekafé

Da har jeg altså vært hjemme i over en uke. Merker at det blir mye omstilling og tilpasning, men jeg klarer meg. Tenkte at jeg skulle skrive noen innlegg om den siste tiden i Japan, og mimre litt tilbake. Takker for all støtte på innlegget om hvordan jeg egentlig hadde det, det kan dere lese her .

En helg i slutten av januar dro jeg på kattekafé i Yokohama, noe Shion og jeg hadde planlagt lenge. "Kattekafé" høres sikkert litt mistenkelig ut, men det er rett og slett en vanlig kafé der mange katter går rundt. Man koser med kattene, slapper av og kanskje bestiller en matbit. Det finnes også kafeer med hunder, ugler, kaniner og mer til. 

Før vi fikk komme inn måtte vi gå gjennom alle reglene. Det var om hvilke katter vi kunne klappe, hva de likte, at vi ikke skulle gå etter dem osv. De gikk gjennom hver minste detalj og så måtte vi gjenta det de sa. Måtte konsentrere meg om å holde latteren inne da de tok fram kosebamser for å vise hvordan vi skulle klappe kattene og slikt. Litt komisk innimellom, men det er bra at de passer godt på kattene og gjestene. Så fikk vi endelig komme inn.

Det var rundt 20 katter der

Da kattene fikk mat

På rad og rekke

Shion

Hun viste oss hvordan vi skulle leke med kattene, legg merke til bamsen haha

Jeg synes det var en veldig hyggelig opplevelse! Kattene var veldig kosete og kom gjerne bort for å ligge seg ned i fanget ditt. Det var veldig avslappende og definitivt noe jeg vil gjøre igjen. Et skikkelig must for kattemennesker.

Etterpå gikk vi litt rundt i Yokohama for å shoppe, da det var salg med 70% rabatt på nesten alt.

Kåpe fra Liz Lisa, til 5000 yen (originalpris 15000 yen!)

Litt søte ting med katt på såklart

Tirsdagen uken etter dro jeg på klubb for siste gang, noe som var vemodig og litt trist. Kjenner jeg blir helt i fra meg bare jeg ser på bildene! Klubb var virkelig et høydepunkt med året, spesielt fordi man fikk møte folk fra andre klasser. Samtidig fikk jeg prøve ting jeg aldri ville fått sjansen til ellers, og ble kjent med japansk kultur.

Da vi hadde øvd i over to timer hadde vi en liten samling på slutten. Jeg holdt en (improvisert *kremt* *kremt*) tale, og fikk noen fine gaver. Vi tok også en del bilder med det obligatoriske v-tegnet. Er man i Japan så er man i Japan! 

Å som jeg savner alle!

Har heldigvis kjøpt et teseremonisett, slik at jeg kan øve her hjemme. Det blir spennende!

Gaver! De hadde til og med skrevet mange fine hilsener til meg

Dagen etter dro jeg til Yokohama sammen med Mana. Vi gikk b.l.a i Hello Kitty butikk (ja, de har det her...), Disney butikk og spiste donuts til slutt. Mana er også med i teseremoniklubben og en av mine bestevenner i Japan. 

Resten av uken gikk jeg på skolen som vanlig, og hadde det veldig hyggelig. Yuno og jeg dro på shopping etter skolen en av dagene, og ellers hadde vi det kjekt sammen med andre venner i timene og lunsjpausen.

Bento! Fikk varm lunsj med meg hver dag. Nå går det bare i skiver

På denne tiden fikk jeg vite at jeg hadde bestått JLPT N3! Er veldig fornøyd med det, så nå blir det kanskje N2 i Danmark til vinteren. 

Kommer flere innlegg senere om Chinatown, Disney Sea og hjemreisen. Kan hende jeg også oppdaterer med innlegg om kultursjokk, japansk samfunn og slikt, hvis det er noe folk ønsker å lese. Tusen takk til alle trofaste lesere! Selv om jeg er hjemme er ikke reisen over! Dette er bare begynnelsen, og et år er bare starten på mange flere år. 

#utveksling


Tips og råd: Japansk vertsfamilie

I november i fjor snakket jeg med en som hadde vært på utveksling i Japan. Det er en stund siden, så det kan hende at historien var litt annerledes, men jeg har hørt om flere lignende episoder i samme tid. Han sa at det gikk fint med vertsfamilien, men at den siste dagen hadde de en episode. De var på flyplassen, og der fikk han øye på en venninne han ikke hadde sett på evigheter. Fram til da hadde han vært i prat med vertsfamilien, og han unnskyldte seg og sa han bare skulle bort og hilse på venninnen. Da han kom tilbake hadde vertsfamilien dratt hjem. Han ble kjempeforvirret, og de fikk heldigvis ordnet opp senere (da han var på vei til Norge). Jeg ble ganske forskrekket over denne historien, og kunne ikke skjønne hvorfor vertsfamilien hadde oppført seg slik. Det var jo siste dagen! Men nå forstår jeg. 

Det er ingen hemmelighet at Japan kanskje er det landet som er mest forskjellig fra Norge. Man får inntrykk av dette fra første dag, selv om man fremdeles er i "turistfasen". Jeg hadde det slik den første måneden, jeg visste at ting var annerledes, men klarte ikke å sette fingeren på hva. Etter den måneden forandret alt seg, og jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg tenkte slik. Det var kanskje fordi jeg hadde bodd sammen med japanere så lenge, og det er da man virkelig innser hva den skurringen i hverdagen er. Man kan bli forvirret, ha spørsmål man ikke vet hvordan man skal stille, føle seg ensom og redd for konflikter. I mange tilfeller vil det også være vanskelig å i det hele tatt diskutere dette med vertsfamilien, og det er enda vanskeligere å holde det inni seg. Man må ofte holde tett og bare prøve å tilpasse seg, noe som kan være utrolig slitsomt. Jeg deler noen generelle tips her som kanskje kan hjelpe folk på vei. Dette er punkt jeg har diskutert med andre utvekslingselever fra hele verden, og det er noe man kommer godt på vei med i nesten alle vertsfamilier. Ja, alle vertsfamilier er forskjellige, men dette er helt sånn generelt. Det kan være godt å tenke på disse punktene spesielt i begynnelsen når du ikke helt kjenner livsstilen og tankesettet til vertsfamilien. Punktene er i tilfeldig rekkefølge, og eksemplene er ikke nødvendigvis noe jeg har opplevd.

♥

1.Vis takknemlighet på ALLE måter

Et av de første japanske ordene du lærte var sikkert "ありがとう" (arigatou), altså takk. Det er kanskje det ordet jeg har hørt flest ganger her, og det brukes hyppig av alle arbeidsgrupper. Det brukes hyppigst av folk i lavere i hierarkiet eller yngre, da takknemlighet er en stor del av respekten man må vise. I Norge sier vi takk selvfølgelig, men langt i fra like ofte. Hvis noen sier det veldig ofte tenker vi gjerne at de er veldig høflige, mens her er det rett og slett forventet. Siden vi ikke er vant til å si det like ofte kan det være vanskelig å vite når man bør bruke det her borte. Jeg tror det er en av grunnene til at mange utenlandske aldri klarer å bli helt japanske: de vet ikke når de sosiale normene har unntak. Jeg vet ikke når det forventes at jeg sier takk og ikke. Derfor har jeg det som en regel at jeg sier det hele tiden, spesielt i begynnelsen når jeg holder på å bli kjent med vertsfamilien. Det kan aldri bli nok, og det er ingen som tenker over at siden du sier det så ofte så mener du det kanskje ikke like sterkt. 

På den andre siden er det andre ting som kan få folk til å føle at du ikke sier takk fordi du er takknemlig, men rett og slett fordi det er forventet. Japanere vet innerst inne at i mange tilfeller er det slikt, men det er noe man prøver å unngå å vise. Derfor har man flere ting man kan gjøre som "forsterker takket". Du kan f.eks. smile, nevne spesifikt hva den andre personen gjorde for deg, bukke (hvor takknemlig du er kommer an på hvor dypt og hvor lenge du holder stillingen), gi komplimenter eller understreke hvor glad du ble. Hos en vertsfamilie du har bodd lenge hos kan bukking bli litt for mye, men det kan være greit å bruke den første tiden. Ellers er det en del handlinger en bør unngå i en situasjon der du allerede har sagt at du er takknemlig, og jeg har noen eksempler. Se for deg at vertsfamilien har latt deg låne pc-en deres, og du sier takk men prøver heller å bruke din egen pc, spør om passord til WiFi osv.. Mange norske ville ikke tenkt over dette to ganger, men en del japanere kan det. En annen situasjon du ofte vil komme over er takknemlighet når det gjelder mat. Du har nevnt for vertsfamilien at du vil spise is, men når de kjøper det til deg spiser du ingenting/ikke alt. I Norge kan dette være noe vi nevner helt tilfeldig, men japanere tar ofte direkte ønsker som dette veldig seriøst.

Det viktigste av alt er at småting som dette er at de kan påvirke hele oppfatningen vertsfamilien har av deg. De kan tro at den ene stunden du virket utakknemlig betyr at du egentlig hele tiden er det. At du ikke er takknemlig for at de er vertsfamilie, du setter ikke pris på det, du legger ikke merke til alt de gjør for deg. Dette kan høres alvorlig ut, men mange vertsfamilier vil ta dette seriøst da du er yngre enn dem, utenlandsk og kunne faktisk ikke bodd i Japan uten dem. 

Beautiful lady.

2.Spar deg for forklaringer

Japanere gjør alt for å unngå konflikt, spesielt når de er i samtale med eldre personer eller de som er høyere i hierarkiet. Hver minste setning kan få dem til å føle at du protesterer, at du står i mot dem. I mange tilfeller ser de heller ikke forskjellen på en unnskyldning og forklaring, og de kan tro at grunnen til at du sier det er for at du vil ikke gjøre som de vil. Vi i Norge er vant til å diskutere, men her kan de ta det som et tegn på at du ikke kommer til å endre mening, at du heller vil endre deres og gjøre som du vil. Det er ikke en bra tanke for dem da de er vertsfamilien din, de har bodd i Japan hele livet, du er yngre og de føler derfor at de kanskje vet best (noe som selvfølgelig er riktig i mange tilfeller). Et eksempel er at du har gjort noe vertsfamilien ikke er helt med på, som f.eks. å ha sovet med vinduet åpent, og de kommer og sier til deg at du ikke burde det. I dette tilfellet føler du kanskje at du burde forklare hvorfor (vil ha fersk luft), men dette kan de ta som et indirekte tegn på at du ikke vil gjøre som de sier. En annen ting du heller ikke bør gjøre er å stille spørsmål til meningen deres, lure på hvorfor de vil du skal lukke vinduet osv. Hvis du faktisk får en forklaring, ikke fortsett å spørre eller prøve å finne en annen løsning. Det beste er bare å nikke og gjøre som de sier, ellers kan de føle at du ikke respekterer huset deres og dem som vertsfamilie. Dette kan høres ut som en småting, men vertsfamilien kan ofte ta det veldig seriøst.

Untitled

3.Bruk honne og tatemae

Dette gjelder først og fremst med lærere og generelt folk du ikke er så nærme med, men kan være greit å bruke med vertsfamilien i mindre og mindre grad etter hvert som dere blir bedre kjent. Honne er dine ærlige tanker og følelser om noe, mens tatememae er hvordan du uttrykker deg offentlig og at du gjerne sier det den andre personen vil høre. Det kan være utrolig slitsomt, spesielt hvis du er helt uenig i det personen sier. Likevel hvis man tenker over det, finnes dette (i liten grad da) også i norsk kultur. Man oppfører seg annerledes etter hvem man er med, og det gjerne for å unngå konflikt eller argumenter. Hvis du absolutt føler du må uttrykke deg ærlig, og du kan høres litt negativ ut, så prøv å finne noe positivt også og uttrykk deg. F.eks. føler du kanskje at en lærer er dårlig til å undervise, men du understreker også at på den andre siden vet du at læreren alltid gjør sitt beste og er i godt humør tross alt. Kanskje det er litt på kanten i forhold til det du egentlig mener, men det kan få deg til å tenke mer positivt også. Det er spesielt viktig hvis du snakker om noen som har høyere rang enn deg, og det er viktig å vise at du respekterer dem hvis du nevner noe som i det hele tatt kan virke litt kritisk. Japanere har det med å akseptere slik ting er, tenke at det ikke er noe å gjøre med. Det er kanskje den største grunnen til at samfunnet endrer seg veldig sakte her. Ja, folk snakker om problemene med hviskende stemmer, men de tar det aldri opp med de som faktisk kan gjøre en forandring (ofte folk i høyere rang).

Det betyr ikke at du skal akseptere hva som helst. Om det er noe du absolutt er uenig i, forklar det på en rolig og avslappet måte. Understrek også at du forstår hvorfor vertsfamilien vil det slik, at du er glad de sier i fra, men at det er litt vanskelig for deg. Honne og tatemae er likevel noe du bør tenke over og bruke, og du vil snart legge merke til at folk bruker det mot deg også. Det kan brukes der spørsmål hvis svar kan skape ubehag, krever stor forståelse hos andreparten, eller endrer atmosfæren i samtalen. Sannheten passer ikke godt med samtalen, og det føles bedre å unngå eller modifisere den. En nedside med dette er at en kan skjule så mye følelser at i senere tid blir det problemer med å identifisere dem, og det bygger seg opp. Hvordan skal du få det ut? Jeg sier bare at det er en grunn til at karaoke er så populært, og at japanere alltid synger av full hals... 

Du kommer også til å merke at vertsfamilien bruker det mot deg også, og da er det viktig å lese mellom linjene. Det er sjelden at japanere sier direkte nei (har nesten ikke hørt det her), og ofte får man bare et såkalt smil tilbake. 

4.Tilbring mye tid med vertsfamilien

Som sagt er det viktig å sette pris på vertsfamilien på alle måter. Istedenfor å sitte på rommet med pc, så prøv å sitte i stuen. Vis dem hva du holder på med, som bilder (hvis du f.eks. blogger), søk opp musikk fra landet, involver dem. Spør om de trenger hjelp, se tv med dem, start samtaler. Som utvekslingselev må du ta mye initiativ, men all innsats betyr hele verden for dem. Man er gjerne på skolen hele dagen, og det er viktig å bruke all tid med vertsfamilien. Det er tross alt takket være dem at du kan gå på skole, for du har et sted å bo, få mat og bli tatt vare på. Men ja, jeg må innrømme at noen ganger er det fristende å bare bli inne på rommet, da man er helt utslitt. Likevel kan man bli overrasket over hvor mye en kan slappe av i vertsfamiliens selskap.

Temple japonais

5.Tilby å hjelpe

Vertsfamilier er ofte redd for å be deg om for mye, og tør ofte ikke si i fra om du trenger hjelp. Det kan være derfor greit å spørre, og jeg anbefaler at du også foreslår en spesifikk ting. De vet gjerne ikke hva du kan og har gjort før, og der blir feil å be deg om å slå på vaskemaskinen og du ikke har rørt den før. I mange tilfeller smiler de kanskje og sier at de ikke trenger det, men innerst inne blir de veldig glade hver gang du spør. Jeg sier det igjen; du kan aldri vise nok takknemlighet her.

6.Ikke vær for direkte, les heller mellom linjene

Ting som er indirekte i Japan er direkte i Norge, og omvendt. Det kan bli svært forvirrende til tider, og det er en kunst de fleste japanere lærer fra de er småbarn. På japansk er en utrolig spesifikk når det gjelder ordvalg, og det kan være vanskelig å vite hva som er riktig i visse situasjoner. Det kan hende du vet hva ordet er på norsk, men du forstår likevel ikke den virkelige meningen. På japansk har man to måter å si at man ikke vet noe (her skrevet i uformell form): wakaranai og shiranai. Disse har for øvrig samme oversettelse, men har forskjellig betydning. Wakaranai betyr at du ikke vet rett og slett, mens shiranai kan virke som om du ikke vet fordi du ikke bryr deg. Det kan være avgjørende å vite slike forskjeller for å unngå konflikter. Nå tenker du kanskje at vertsfamilier er kjent med andre kulturer, de er tolerante. Men er de det? Dette er småting som er helt naturlig, og noe hverken du eller dem har tenkt over før. 

Andre eksempler er at når du avslår en avtale, så prøv å unngå å si direkte nei. Si at du gjerne skulle ha vært med, men har andre planer. På norsk kan det virke harmløs og si nei, jeg kan ikke, men her i Japan er "nei" et veldig sterkt ord og kan gi inntrykk av at du faktisk ikke vil. Vertsfamilier vil også bruke dette mot deg, og det er viktig å snu om på tankegangen for å finne ut hva du egentlig mener. Se for deg at vertssøster sier at det er for kaldt på rommet ditt, og istedenfor å si at du ikke synes det, tenk på hvorfor hun synes det. Hvorfor? Fordi vinduet er åpent såklart. Det hun indirekte sier at du bør lukke vinduet, og at det er for kaldt for henne. 

7.Aksepter

Jeg nevnte tidligere honne og tatemae, som innebærer ofte at man må tolerere noe som egentlig går imot ens egne meninger. Det kan være vanskelig til tider, og det er derfor lurt å tenke på hvordan man da skal behandle slike problemer. Mitt viktigste tips er å finne noe positivt i det vertsfamilien sier. Kanskje de har et poeng? De er japanere, og de vet kanskje hva som er best for deg her i Japan? Det betyr ikke at du skal finne deg i alt. Jeg må bare si at dessverre er det ofte folk med høyere rang tar i bruk makten de har (ikke nødvendigvis vertsfamilien de har), og tvinger deg til å akseptere hva som helst. Prøv å finne noe positivt, og kanskje du klarer å endre din egen mening. Det gjør det i hvert fall lettere for både deg og vertsfamilien. Unngå konflikt, protester og forklaringer,

鉄塔のある風景 | Flickr - Photo Sharing!

8.Spør

Japanere har ofte aldri vært utenfor sitt eget hjemland, og vet kanskje svært lite om hvordan det er i andre land. De vet at det er annerledes, men ikke hvordan. Som utenlandsk i Japan vil du ha den samme følelsen; det er mye du ikke vet. Det er først og fremst du som må finne ut hva som er annerledes, og ta det derfra. Det er nesten som å vokse opp på nytt, og en trenger veiledning. I mange tilfeller kan det være lurt å rett og slett herme etter alle, men denne metoden har sine svakheter. Ofte ser du gjerne på folk som er eldre enn deg, og spillereglene i samfunnet er helt annerledes for dem. Likevel kan du også få feil inntrykk av å se på folk på din egen alder, da de gjerne vet hvilke unntak som gjelder for visse normer. Det er kanskje den største utfordringen med den japanske kulturen; man vet ikke når man kan gjøre et unntak, og det beste er kanskje å bare gjøre det hele tiden. Hvis det er noe du lurer på, så spør. Prøv å unngå å nevne at dette er annerledes i ditt hjemland, at dere gjør sånn og sånn, for at du nevner det uten å bli spurt kan få det til å virke som om du mener at det er riktig, og at du ikke kommer til å gjøre som de ber deg om.

Ofte kan du oppleve at du merker at noe skurrer, og du vet kanskje svaret, men ikke hva spørsmålet er. Det kan være vanskelig når disse tingene før var så små at du aldri tenkte over dem. Ikke få panikk, for det kommer.

9.Si unnskyld

Unnskyld er også et ord du vil høre ofte, og man kan ikke si det nok. Samtidig som du sier unnskyld er det også viktig å vise at du angrer, og ikke gjenta feilen. Si takk for at vertsfamilien  sa i fra, si unnskyld og at du skal skjerpe seg. Det er frustrerende hvis du føler at du ikke har gjort noe galt, men som jeg sa; viktig å bare akseptere det de sier og ikke forklar deg. Hvis du tenker over det kan det kanskje være noe riktig i det de sier (selv om det kanskje er helt på kanten). En annen ting som er viktig å huske på er at unnskyld på japansk ikke nødvendigvis betyr at det er du om har skylden, men at du er lei for at noe dumt har skjedd (som kanskje ikke var deg). Det er litt det samme som "ja" på japansk, det betyr ikke nødvendigvis at du er enig, men at du hører etter. Og å høre etter og sette pris på det vertsfamilien er veldig viktig. Selvfølgelig må du kjenne dine egne grenser og si i fra om f.eks, vertsfamilien påstår at du har gjort noe veldig alvorlig, som overhodet ikke er sant.

10.Hilsing

Hilsener er veldig viktig i Japan, og også viktig med vertsfamilier. Husk alltid god morgen, god natt, itadakimasu og gochisosama deshita. De betyr direkte at du ønsker noen en god morgen, og er en flott måte å starte dagen på. Det betyr igjen at du viser takknemlighet og respekt ovenfor vertsfamilien (ved å følge deres normer), noe som er ekstremt viktig.

 Bare spør hvis det er noe dere lurer på!

 

 



 

ET UTVEKSLINGSMARERITT

Hei alle sammen! Beklager for lite blogging, men etter at jeg ble frisk har jeg vært ute med venner nesten hver dag. Har hatt en helt fantastisk tid med kattekafe, shopping, Disney Sea, China Town, resultater på japansk eksamen og det kommer innlegg om alt dette. Det er hjemreise i morgen den 8.februar (kan ikke tro det) og i den forbindelse skal jeg endelig fortelle min historie. Setter veldig pris på om du leser alt.

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro.  Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett  hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg.  Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk.  Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte.  Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster. 

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har "skjedd" før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??).  Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes. 

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

 

Jeg håper min historie er til hjelp og advarsel for andre. Spør i vei om dere har noen spørsmål! Slike ting som dette kan skje i alle vertsland, og det kommer veldig an på byen du bor i. Jeg vil gjerne hjelpe andre i en slik situasjon, men jeg kan ikke være overalt. Lykke til alle sammen.

Jacob og meg

#utveksling

hits