SiljeiJapan - Utveksling i Japan 2014/2015

komme hjem

Hei!

Den 7.februar satte jeg kursen for et hotell i nrheten av Narita, alts flyplassen. LP-en min (som jeg hadde bodd hos i tre uker), fulgte meg til togstasjonen der jeg tok flybuss videre.

Viser ycatから成田へ.JPG

P bussen

Mange folk fra mitt lokallag mtte opp og vinket i vei da bussen kjrte. Koselig!

Jeg bodde som sagt hos min LP den siste tiden, selv om jeg gjerne skulle bodd lengre hos min egentlige vertsfamilie. Dessverre var de nesten ikke hjemme den siste tiden pga. sykdom i familien, og jeg hadde ikke noe valg. Det var tungt flytte, men etter hvert ble jeg godt kjent med LP og familien hennes, og de var alle kjempehyggelige. Savner dem ogs.

Viser DSCF2478.JPG

Oss! Datteren deres skal gifte seg i mars, nsker henne lykke til!

Da vi kom fram til flyplassen mtte vi en del utvekslingselever, og skulle dra videre med dem til hotellet. Det viste seg bli litt vanskelig da de AFS-frivillige gikk feil flere ganger, men vi kom oss til riktig sted til slutt. Narita er en stor flyplass og det er vanskelig finne fram, og det gjorde ikke lettere at alle hadde s mye bagasje. P hotellet slappet vi litt av, fr det var middag. Jeg var s heldig at jeg kom p rom med to norske, og det var de to jeg har mtt ofte mens jeg har bodd her (de bodde i Tokyo, s det var ikke s langt unna).

Under middagen mtte jeg Jacob og de andre fra Nagaoka igjen! Har savnet dem veldig mye, og spesielt Jacob var en utrolig god sttte. Det var godt snakke med ham igjen, selv om jeg fikk hre litt triste nyheter. Han har ikke hatt det s bra der han heller, og det gjorde ikke det lettere at AFS Nagaoka hele tiden snakket stygt om meg til ham. Nr man hrer slikt over lang tid er jo det utrolig belastende. Er lei meg for at de har prvd komme imellom oss to, og delegge vennskapet til meg og Jacob. Og ja, det har blitt pvirket. Heldigvis ble det en hyggelig kveld, og jeg fler at mye er som fr mellom oss, selv om det har gtt lang tid. Han ga meg en liten gave og vi hadde det fint sammen. Det var ikke godt hre om hva flere i AFS Nagaoka har drevet med mens jeg var borte, men jeg er glad jeg fikk mte Jacob igjen.

Jacob og Kabu

Flere av de norske :)

Etter middagen var det en liten samling, og der fikk jeg endelig mte resten av de norske. Fire av dem har bodd s langt borte at jeg ikke hadde sett dem i hele r, men det fltes likevel som om vi aldri hadde vrt fra hverandre. Vi er en veldig sammensveiset gjeng, og har p en mte vrt sammen om dette selv om vi alle har bodd langt fra hverandre.

Hele gjengen

Etter samlingen var jeg litt sammen med Jacob og gjengen fra Niigata og Nagaoka igjen, og la meg ganske sent. Det ble kun tre-fire timer svn den natten, da de i rommet ved siden av snakket i vei og stresset med kofferter.

Om morgenen fikk jeg en koselig overraskelse:

Jeg fikk dette fra en utvekslingselev jeg mtte for et halvt r siden, utrolig hyggelig fyr. Vi har hengt litt sammen med andre utvekslingselever, og ofte snakket p Facebook siden. Jeg hadde lovet ham at jeg skulle fortelle hva som hadde skjedd nr ret var over, og dette hadde han husket p. S siste kvelden fortalte jeg ham alt, og vi snakket ogs om andre ting, som hp for fremtiden, hjemlandene vre og Japan generelt. Han m vre en av de greieste jeg noen gang har mtt! S morgenen etter kom han p dren med sjokolade og brev. Jeg lette etter ham etterp for gi ham noe tilbake, men da hadde han allerede dratt til flyplassen. Det ble i hvert fall en fin avslutning p ret.

S vi koste oss med sjokolade og te

Rundt kl. ti p formiddagen dro vi til flyplassen, der vi mtte vente i tte timer til. Ja, du hrte rett, for flyet vrt gikk ikke fr kl. seks om kvelden! Skjnner ikke hvorfor, da det gikk fly dit flere ganger tidligere p dagen, men slik var det alts. S vi ble sittende der hele dagen og man ble jo sliten fr reisen i det hele tatt hadde begynt. Det gjorde det ikke noe bedre at jeg omtrent ikke hadde sovet kvelden fr. Derfor var alle ganske overtrtte, men vi hadde det i hvert fall gy med kortspill og japansk snacks.

AFS var ikke glade for at vi satt i ring p gulvet, s jeg hentet fram kofferten min slik at vi kunne sitte p den. Det nektet de meg, selv om jeg sa at det var jo min koffert og mitt problem om noe skjedde med den, men det brydde de seg ikke om. Hvorfor var de s opptatte av at vi ikke skulle sitte slik? Fordi vi skilte oss ut, og hvis folk s de kunne de tenke at AFS passer ikke p elevene sine, de sitter jo p gulvet, har de ikke lrt noen ting? Jeg tror n at folk flest ikke ville bry seg, men samtidig har jeg lagt merke til at i Japan dmmer man folk som en gruppe, og ikke individer. Det er ogs kun en mte gjre ting p, og er det f.eks. ikke stoler s str man. Mens vi nordmenn prver vre oppfinnsomme og drar frem kofferter, s blir ikke det sett p som en god ting her. Man skal gjre det samme som alle andre og ikke tenke p andre mter. Det er regler for hver minste ting, noe jeg synes var litt greit i noen tilfeller, men ellers kanskje ikke.

Syv nordmenn vakte mye oppsikt, og vi oppdaget at en asiatisk mann drev og filmet oss! Utrolig ekkelt.

Da vi endelig skulle sjekke inn fikk vi beskjed om at det ene flyet hadde blitt kansellert. Dette var krise fordi vi har tre mellomlandinger, og det blir mye tull om vi plutselig ikke rekker noen av flyene. Dette var alts det flyet som skulle g fra Hong Kong til London, og de fikk til slutt ordnet det slik at vi skulle ta et tidliger efly med et annet selskap.

Etter fem timer landet vi i Hong Kong, og da var det bare komme seg til neste fly. Noen fra flyselskapet kom for flge oss, og de gikk s fort at vi mtte lpe for holde flge. Det bar i gjennom sikkerhetskontroller, tog til neste terminal, og store folkemengder. Da vi kom fram til gaten viste det seg at vi ikke hadde trengt skynde oss i det hele tatt, for flyet var forsinket med en halvtime og de hadde ikke begynt ombordstigningen en gang.

Flyet til London tok over tolv timer, og det ble som vanlig ingen svn p meg. Det var likevel en trivelig flytur, b.l.a fordi det var morsomt flge med p de andre passasjerene. De fleste p flyet var kinesere, og de bestemte seg for ha fest bakerst i flyet. Det var fram med nudler, sjokolade, og de gikk rundt, pratet hyt og spiste. Mange stilte seg i dok, spiste, gikk inn, og s ut igjen for spise. De tok seg virkelig til rette.

P flyplassen i London mtte vi vente i fem timer...

Og s bar det endelig videre til Oslo

Hjem til snen...

P flyplassen mtte snille mormor meg, og vi spiste middag sammen. S bar det gjennom reisens fjerde sikkerhetskontroll, og videre til Bergen. Der ventet resten av familien og min bestevenninne. Det var kjempekoselig se alle sammen igjen!

Og n har jeg vrt hjemme i to uker. Hvordan fles det? Jeg vet rett og slett ikke. Det fles som om en del av meg er her, mens en annen er i Japan. Jeg vet ikke om den delen som er i Japan noen gang kommer tilbake, og om jeg vil det. Kanskje er det slik det m vre.

Har kun vrt innom skolen en gang for et mte, og ellers har jeg bare vrt hjemme og mtt noen venninner. Tar et steg av gangen, for merker at det er slitsomt vre ute blant folk. Alt er s annerledes, og jeg legger merke til hver minste ting. Det begynte i London da vi ble s forskrekket over at nesten ingen var asiatiske, at vi mtte snakke engelsk, ingen forsto japansk, hvordan folk stilte seg i ker, snakket og alt egentlig.

Sakte men sikkert blir jeg nok vant til det, og jeg vil nok komme inn i det til slutt. Likevel fler jeg at jeg ikke hrer til her, og det gjr jeg heller ikke i Japan, men at jeg er et sted mellom de to landene. Jeg er strekt ut mellom dem, og blir dradd fra side til side. Slik vil det kanskje alltid vre.

Jeg har tenkt mye p hva jeg har opplevd, og nsker i hvert fall kunne hindre at noen m g igjennom det samme. Derfor tenker jeg p bli LP/kontaktperson i AFS, og kanskje vertsfamilie (aller helst for en japansk elev) :)

Takk til alle som har vrt med p denne eventyrlige reisen! Setter stor pris p alle fine kommentarer og sttte!

#utveksling

Disney Sea og siste skoledag

Hei!

P tirsdagen dro jeg til Disney Sea sammen med Yuno. Det var nemlig fri for de fleste privatskoler, og dermed fri for oss to ogs. Mange tenker kanskje p badeland eller Sea World nr de hrer "Disney Sea", men det er en helt vanlig Disney-park. Disney i Tokyo har nemlig to parker, bde Disneyland (som er flere steder rundt om i verden) og Disney Sea (park som kun finnes i Tokyo). Parken ligger ved kysten, s det er fokus p filmer som Den Lille Havfruen. De har ogs laget en kopi av Venezia, utrolig stilig.

Vi dro innover med tog og var framme cirka en time fr de pnet. Siden det var en ukedag tenkte vi at det sikkert var frre folk enn i helgene, men vi tok helt feil! Disney Sea er mest populrt hos vgs-elever og oppover, og siden flere hadde fri hadde de fleste tenkt det samme som oss. Mange var ogs ferdig med viktige eksamener, og ville feire med dra dit.

"Venezia" og Tower of terror (noe vi aldri fikk tatt da det var tre timers ventetid!)

Disney er et stort fenomen i Japan, og spesielt populrt blant ungdommer og voksne. I Disney Sea var det nesten bare folk p min alder og oppover, og mange dro sammen med venner eller kjreste. Har ikke tall p hvor mange kjrestepar vi s i lpet av dagen, og de fleste av dem hadde p seg Minni eller Mikke rer. S da gjorde vi det samme:

Mange gikk ogs i skoleuniform eller klr som minnet om det, og toppet det hele med slyfer og rer

Jeg har vrt i mange fornyelsesparker og dette var min fjerde gang i en Disney-park, men jeg blir like fascinert hver gang! Selv om det var mye k var det ogs kjekt bare g rundt, se i butikker og p menneskene som gikk forbi.

Kjrestepar med rer, slyfer og skoleuniform

Folk str i k for ta bilde foran hjertet. I Japan sier de at hvis man tar bilde p et snn sted, s vil kjrligheten/vennskapet vare for alltid

Skoleuniform-gjengen

Vi fikk ikke tatt s mange berg-og-dalbaner, men det vi gjorde var veldig kjekt. Ellers mtte vi p en venninne fra skolen og familien hennes, og jeg fikk ogs ye p en annen utvekslingselev.

Noen som er veldig glad i denne bamsen...

Hvis man drar til Disney Sea vil man se denne bjrnen, kalt Duffy, overalt. Det er en ganske ny Disney-maskot som ikke er srlig populr i USA, men den slo skikkelig godt an her. Nesten alle hadde en Duffy-bamse hengende p sekken, eller hadde en stor de bar rundt p. Det er ogs populrt og lage klr til den og kjpe en matchende til kjresten, og s g rundt med den. Vi tok en Indiana Jones berg-og-dal-bane, og kjpte bilde av det. I vr vogn satt det en jente med en slik bamse, som hun holder opp foran fjeset og vinker til kameraet. Ja... mens jeg var for opptatt med skrike.

Jeg hadde ikke tatt den fr nemlig, og Yuno sa til meg at hun synes den var fryktelig skummel. S jeg satt hele tiden og ventet p den fle bakken, som aldri kom, s jeg s helt dum ut. Det viste seg at Yuno syntes kulissene eller noe var skummelt, ikke spr meg, men vi fikk oss i hvert fall en god latter begge to.

Duffy sekk! Bde eldre og yngre gikk med slike

Og s fikk jeg endelig tatt "gondol"! Har vrt i det ekte Venezia, men fikk aldri tatt en slik. S da ble det en romantisk tur p meg og Yuno

Vi mtte rope "ciao" til de andre btene som kom forbi

Gondolmannen som sang "Santa Lucia" p italiensk

Duffy hadde sklart sin egen kaf

Det ble litt suvenirer ja..

Toget hjem...

Dagen etter dro jeg p skolen for siste gang! Hadde noen f timer, hilste p alle lrerne og holdt en siste (igjen improvisert) tale for klassen. Fikk flere brev og gaver og det ble en koselig avslutning. De ga meg ogs en veldig flott minnebok med bilder, hilsener og brev fra alle i klassen.

Skolen har virkelig vrt et hydepunkt i lpet av dette ret, og grunnen til at jeg ble. Bde skolen i Nagaoka og Yokohama var morsomt g p, og jeg gledet meg hver dag. Disse to skolene var veldig forskjellige, bde nr det gjaldt lrere og elever, men jeg trivdes p begge. Kommer til savne det, men samtidig blir det deilig f komme inn i norsk skolesystem igjen.

Noen av gavene :) Fikk til og med koselig brev og gave fra bibliotekarene. Her ser dere forsiden p minneboka, der jeg gr i mariusgenser.

Dagen etter dro jeg p middagsbesk til min egentlige vertsfamilie, som skulle vre hjemme en liten stund. Vi spiste god middag, pratet, og jeg fikk en fin gave. Er s utrolig glad i dem! De fortalte meg at vertssster skulle komme p besk noen dager etter at jeg hadde reist hjem, s de byttet liksom om p dtrene sine. De nektet meg omtrent i si farvel s jeg sa heller "ittekimasu", noe man sier f.eks. om morgenen nr man skal p jobb/skole, men vet at man snart kommer tilbake. Vertsmor insisterte p at jeg ikke skulle hjem, men bare p en liten tur tli Norge. For Norge er ikke lenger mitt eneste hjem, jeg har ogs et hjem hos dem. Og jeg ble helt rrt av det de sa!

Det er veldig sjeldent at en japaner inviterer noen hjem, og i hvert fall at de til og med lar noen f bli der s lenge! P toppen av alt kaller de meg for datter, sier at jeg betyr s mye for dem, og jeg blir s glad av bare tenke p det. De vil for alltid vre mine japanske foreldre.

God middag

P vei hjem...

Neste innlegg blir om hjemreisen, og det komme hjem. Det ligger mer i det enn det hres ut som, for komme hjem etter en slik opplevelse er vanskelig. Jeg synes nesten det er vanskeligere enn det var komme til Japan.

#utveksling


Yokohama Chinatown

Hei og takk for sist!

Her kommer et innlegg til om den siste uken i Japan. Fikk opplevd mye fint og det ble en god avslutning p et begivenhetsrikt r. Det har virkelig vrt en berg-og-dalbane, og jeg er s glad for at dere har vrt med meg i alle svingene og bakkene. Den siste tiden var en eneste, lang oppoverbakke, og jeg er s takknemlig for alle venner, bde i Japan og Norge, som var med p det.

Lrdag den 31.januar dro jeg p en liten shoppingtur med Rei. Vi var innom mange morsomme butikker og dro litt rundt i Yokohama. Dagen etter skulle vi endelig til Chinatown! Jeg har vrt i Chinatown i New York, men her i Yokohama var den mye flottere og strre. De hadde til og med et nydelig tempel midt inni gatene! Dere vet meg og templer... fr aldri nok av dem.

Inngangen

Vi tok purikura ( rettere sagt bli-til-romvesen-bilder)

Inngangen til en butikk

Panda...

Til og med mat med pandafjes p

Hello Kitty som panda...

Tempelet

Kjempest hund med genser p seg! Eierne driver en butikk med strikkeklr, og hunden var god reklame for si det snn

Pandalamper

Utenfor Chinatown fant vi en skandinavisk restaurant!

Minatomirai

Det ble en kjempefin helg sammen med Rei! Savner henne veldig mye. Hun skal flytte til Sveits til hsten for g p skole, s da er hun i hvert fall litt nrmere.

#utveksling


Kattekaf

Da har jeg alts vrt hjemme i over en uke. Merker at det blir mye omstilling og tilpasning, men jeg klarer meg. Tenkte at jeg skulle skrive noen innlegg om den siste tiden i Japan, og mimre litt tilbake. Takker for all sttte p innlegget om hvordan jeg egentlig hadde det, det kan dere lese her.

En helg i slutten av januar dro jeg p kattekaf i Yokohama, noe Shion og jeg hadde planlagt lenge. "Kattekaf" hres sikkert litt mistenkelig ut, men det er rett og slett en vanlig kaf der mange katter gr rundt. Man koser med kattene, slapper av og kanskje bestiller en matbit. Det finnes ogs kafeer med hunder, ugler, kaniner og mer til.

Fr vi fikk komme inn mtte vi g gjennom alle reglene. Det var om hvilke katter vi kunne klappe, hva de likte, at vi ikke skulle g etter dem osv. De gikk gjennom hver minste detalj og s mtte vi gjenta det de sa. Mtte konsentrere meg om holde latteren inne da de tok fram kosebamser for vise hvordan vi skulle klappe kattene og slikt. Litt komisk innimellom, men det er bra at de passer godt p kattene og gjestene. S fikk vi endelig komme inn.

Det var rundt 20 katter der

Da kattene fikk mat

P rad og rekke

Shion

Hun viste oss hvordan vi skulle leke med kattene, legg merke til bamsen haha

Jeg synes det var en veldig hyggelig opplevelse! Kattene var veldig kosete og kom gjerne bort for ligge seg ned i fanget ditt. Det var veldig avslappende og definitivt noe jeg vil gjre igjen. Et skikkelig must for kattemennesker.

Etterp gikk vi litt rundt i Yokohama for shoppe, da det var salg med 70% rabatt p nesten alt.

Kpe fra Liz Lisa, til 5000 yen (originalpris 15000 yen!)

Litt ste ting med katt p sklart

Tirsdagen uken etter dro jeg p klubb for siste gang, noe som var vemodig og litt trist. Kjenner jeg blir helt i fra meg bare jeg ser p bildene! Klubb var virkelig et hydepunkt med ret, spesielt fordi man fikk mte folk fra andre klasser. Samtidig fikk jeg prve ting jeg aldri ville ftt sjansen til ellers, og ble kjent med japansk kultur.

Da vi hadde vd i over to timer hadde vi en liten samling p slutten. Jeg holdt en (improvisert *kremt* *kremt*) tale, og fikk noen fine gaver. Vi tok ogs en del bilder med det obligatoriske v-tegnet. Er man i Japan s er man i Japan!

som jeg savner alle!

Har heldigvis kjpt et teseremonisett, slik at jeg kan ve her hjemme. Det blir spennende!

Gaver! De hadde til og med skrevet mange fine hilsener til meg

Dagen etter dro jeg til Yokohama sammen med Mana. Vi gikk b.l.a i Hello Kitty butikk (ja, de har det her...), Disney butikk og spiste donuts til slutt. Mana er ogs med i teseremoniklubben og en av mine bestevenner i Japan.

Resten av uken gikk jeg p skolen som vanlig, og hadde det veldig hyggelig. Yuno og jeg dro p shopping etter skolen en av dagene, og ellers hadde vi det kjekt sammen med andre venner i timene og lunsjpausen.

Bento! Fikk varm lunsj med meg hver dag. N gr det bare i skiver

P denne tiden fikk jeg vite at jeg hadde besttt JLPT N3! Er veldig fornyd med det, s n blir det kanskje N2 i Danmark til vinteren.

Kommer flere innlegg senere om Chinatown, Disney Sea og hjemreisen. Kan hende jeg ogs oppdaterer med innlegg om kultursjokk, japansk samfunn og slikt, hvis det er noe folk nsker lese. Tusen takk til alle trofaste lesere! Selv om jeg er hjemme er ikke reisen over! Dette er bare begynnelsen, og et r er bare starten p mange flere r.

#utveksling


Tips og rd: Japansk vertsfamilie

I november i fjor snakket jeg med en som hadde vrt p utveksling i Japan. Det er en stund siden, s det kan hende at historien var litt annerledes, men jeg har hrt om flere lignende episoder i samme tid. Han sa at det gikk fint med vertsfamilien, men at den siste dagen hadde de en episode. De var p flyplassen, og der fikk han ye p en venninne han ikke hadde sett p evigheter. Fram til da hadde han vrt i prat med vertsfamilien, og han unnskyldte seg og sa han bare skulle bort og hilse p venninnen. Da han kom tilbake hadde vertsfamilien dratt hjem. Han ble kjempeforvirret, og de fikk heldigvis ordnet opp senere (da han var p vei til Norge). Jeg ble ganske forskrekket over denne historien, og kunne ikke skjnne hvorfor vertsfamilien hadde oppfrt seg slik. Det var jo siste dagen! Men n forstr jeg.

Det er ingen hemmelighet at Japan kanskje er det landet som er mest forskjellig fra Norge. Man fr inntrykk av dette fra frste dag, selv om man fremdeles er i "turistfasen". Jeg hadde det slik den frste mneden, jeg visste at ting var annerledes, men klarte ikke sette fingeren p hva. Etter den mneden forandret alt seg, og jeg kan ikke skjnne hvorfor jeg tenkte slik. Det var kanskje fordi jeg hadde bodd sammen med japanere s lenge, og det er da man virkelig innser hva den skurringen i hverdagen er. Man kan bli forvirret, ha sprsml man ikke vet hvordan man skal stille, fle seg ensom og redd for konflikter. I mange tilfeller vil det ogs vre vanskelig i det hele tatt diskutere dette med vertsfamilien, og det er enda vanskeligere holde det inni seg. Man m ofte holde tett og bare prve tilpasse seg, noe som kan vre utrolig slitsomt. Jeg deler noen generelle tips her som kanskje kan hjelpe folk p vei. Dette er punkt jeg har diskutert med andre utvekslingselever fra hele verden, og det er noe man kommer godt p vei med i nesten alle vertsfamilier. Ja, alle vertsfamilier er forskjellige, men dette er helt snn generelt. Det kan vre godt tenke p disse punktene spesielt i begynnelsen nr du ikke helt kjenner livsstilen og tankesettet til vertsfamilien. Punktene er i tilfeldig rekkeflge, og eksemplene er ikke ndvendigvis noe jeg har opplevd.

♥

1.Vis takknemlighet p ALLE mter

Et av de frste japanske ordene du lrte var sikkert "ありがとう" (arigatou), alts takk. Det er kanskje det ordet jeg har hrt flest ganger her, og det brukes hyppig av alle arbeidsgrupper. Det brukes hyppigst av folk i lavere i hierarkiet eller yngre, da takknemlighet er en stor del av respekten man m vise. I Norge sier vi takk selvflgelig, men langt i fra like ofte. Hvis noen sier det veldig ofte tenker vi gjerne at de er veldig hflige, mens her er det rett og slett forventet. Siden vi ikke er vant til si det like ofte kan det vre vanskelig vite nr man br bruke det her borte. Jeg tror det er en av grunnene til at mange utenlandske aldri klarer bli helt japanske: de vet ikke nr de sosiale normene har unntak. Jeg vet ikke nr det forventes at jeg sier takk og ikke. Derfor har jeg det som en regel at jeg sier det hele tiden, spesielt i begynnelsen nr jeg holder p bli kjent med vertsfamilien. Det kan aldri bli nok, og det er ingen som tenker over at siden du sier det s ofte s mener du det kanskje ikke like sterkt.

P den andre siden er det andre ting som kan f folk til fle at du ikke sier takk fordi du er takknemlig, men rett og slett fordi det er forventet. Japanere vet innerst inne at i mange tilfeller er det slikt, men det er noe man prver unng vise. Derfor har man flere ting man kan gjre som "forsterker takket". Du kan f.eks. smile, nevne spesifikt hva den andre personen gjorde for deg, bukke (hvor takknemlig du er kommer an p hvor dypt og hvor lenge du holder stillingen), gi komplimenter eller understreke hvor glad du ble. Hos en vertsfamilie du har bodd lenge hos kan bukking bli litt for mye, men det kan vre greit bruke den frste tiden. Ellers er det en del handlinger en br unngi en situasjon der du allerede har sagt at du er takknemlig, og jeg har noen eksempler. Se for deg at vertsfamilien har latt deg lne pc-en deres, og du sier takk men prver heller bruke din egen pc, spr om passord til WiFi osv.. Mange norske ville ikke tenkt over dette to ganger, men en del japanere kan det. En annen situasjon du ofte vil komme over er takknemlighet nr det gjelder mat. Du har nevnt for vertsfamilien at du vil spise is, men nr de kjper det til deg spiser du ingenting/ikke alt. I Norge kan dette vre noe vi nevner helt tilfeldig, men japanere tar ofte direkte nsker som dette veldig serist.

Det viktigste av alt er at smting som dette er at de kan pvirke hele oppfatningen vertsfamilien har av deg. De kan tro at den ene stunden du virket utakknemlig betyr at du egentlig hele tiden er det. At du ikke er takknemlig for at de er vertsfamilie, du setter ikke pris p det, du legger ikke merke til alt de gjr for deg. Dette kan hres alvorlig ut, men mange vertsfamilier vil ta dette serist da du er yngre enn dem, utenlandsk og kunne faktisk ikke bodd i Japan uten dem.

Beautiful lady.

2.Spar deg for forklaringer

Japanere gjr alt for unng konflikt, spesielt nr de er i samtale med eldre personer eller de som er hyere i hierarkiet. Hver minste setning kan f dem til fle at du protesterer, at du str i mot dem. I mange tilfeller ser de heller ikke forskjellen p en unnskyldning og forklaring, og de kan tro at grunnen til at du sier det er for at du vil ikke gjre som de vil. Vi i Norge er vant til diskutere, men her kan de ta det som et tegn p at du ikke kommer til endre mening, at du heller vil endre deres og gjre som du vil. Det er ikke en bra tanke for dem da de er vertsfamilien din, de har bodd i Japan hele livet, du er yngre og de fler derfor at de kanskje vet best (noe som selvflgelig er riktig i mange tilfeller). Et eksempel er at du har gjort noe vertsfamilien ikke er helt med p, som f.eks. ha sovet med vinduet pent, og de kommer og sier til deg at du ikke burde det. I dette tilfellet fler du kanskje at du burde forklare hvorfor (vil ha fersk luft), men dette kan de ta som et indirekte tegn p at du ikke vil gjre som de sier. En annen ting du heller ikke br gjre er stille sprsml til meningen deres, lure p hvorfor de vil du skal lukke vinduet osv. Hvis du faktisk fr en forklaring, ikke fortsett sprre eller prve finne en annen lsning. Det beste er bare nikke og gjre som de sier, ellers kan de fle at du ikke respekterer huset deres og dem som vertsfamilie. Dette kan hres ut som en smting, men vertsfamilien kan ofte ta det veldig serist.

Untitled

3.Bruk honne og tatemae

Dette gjelder frst og fremst med lrere og generelt folk du ikke er s nrme med, men kan vre greit bruke med vertsfamilien i mindre og mindre grad etter hvert som dere blir bedre kjent. Honneer dine rlige tanker og flelser om noe, mens tatememae er hvordan du uttrykker deg offentlig og at du gjerne sier det den andre personen vil hre. Det kan vre utrolig slitsomt, spesielt hvis du er helt uenig i det personen sier. Likevel hvis man tenker over det, finnes dette (i liten grad da) ogs i norsk kultur. Man oppfrer seg annerledes etter hvem man er med, og det gjerne for unng konflikt eller argumenter. Hvis du absolutt fler du m uttrykke deg rlig, og du kan hres litt negativ ut, s prv finne noe positivt ogs og uttrykk deg. F.eks. fler du kanskje at en lrer er drlig til undervise, men du understreker ogs at p den andre siden vet du at lreren alltid gjr sitt beste og er i godt humr tross alt. Kanskje det er litt p kanten i forhold til det du egentlig mener, men det kan f deg til tenke mer positivt ogs. Det er spesielt viktig hvis du snakker om noen som har hyere rang enn deg, og det er viktig vise at du respekterer dem hvis du nevner noe som i det hele tatt kan virke litt kritisk. Japanere har det med akseptere slik ting er, tenke at det ikke er noe gjre med. Det er kanskje den strste grunnen til at samfunnet endrer seg veldig sakte her. Ja, folk snakker om problemene med hviskende stemmer, men de tar det aldri opp med de som faktisk kan gjre en forandring (ofte folk i hyere rang).

Det betyr ikke at du skal akseptere hva som helst. Om det er noe du absolutt er uenig i, forklar det p en rolig og avslappet mte. Understrek ogs at du forstr hvorfor vertsfamilien vil det slik, at du er glad de sier i fra, men at det er litt vanskelig for deg. Honne og tatemae er likevel noe du br tenke over og bruke, og du vil snart legge merke til at folk bruker det mot deg ogs. Det kan brukes der sprsml hvis svar kan skape ubehag, krever stor forstelse hos andreparten, eller endrer atmosfren i samtalen. Sannheten passer ikke godt med samtalen, og det fles bedre unng eller modifisere den. En nedside med dette er at en kan skjule s mye flelser at i senere tid blir det problemer med identifisere dem, og det bygger seg opp. Hvordan skal du f det ut? Jeg sier bare at det er en grunn til at karaoke er s populrt, og at japanere alltid synger av full hals...

Du kommer ogs til merke at vertsfamilien bruker det mot deg ogs, og da er det viktig lese mellom linjene. Det er sjelden at japanere sier direkte nei (har nesten ikke hrt det her), og ofte fr man bare et skalt smil tilbake.

4.Tilbring mye tid med vertsfamilien

Som sagt er det viktig sette pris p vertsfamilien p alle mter. Istedenfor sitte p rommet med pc, s prv sitte i stuen. Vis dem hva du holder p med, som bilder (hvis du f.eks. blogger), sk opp musikk fra landet, involver dem. Spr om de trenger hjelp, se tv med dem, start samtaler. Som utvekslingselev m du ta mye initiativ, men all innsats betyr hele verden for dem. Man er gjerne p skolen hele dagen, og det er viktig bruke all tid med vertsfamilien. Det er tross alt takket vre dem at du kan g p skole, for du har et sted bo, f mat og bli tatt vare p. Men ja, jeg m innrmme at noen ganger er det fristende bare bli inne p rommet, da man er helt utslitt. Likevel kan man bli overrasket over hvor mye en kan slappe av i vertsfamiliens selskap.

Temple japonais

5.Tilby hjelpe

Vertsfamilier er ofte redd for be deg om for mye, og tr ofte ikke si i fra om du trenger hjelp. Det kan vre derfor greit sprre, og jeg anbefaler at du ogs foreslr en spesifikk ting. De vet gjerne ikke hva du kan og har gjort fr, og der blir feil be deg om sl p vaskemaskinen og du ikke har rrt den fr. I mange tilfeller smiler de kanskje og sier at de ikke trenger det, men innerst inne blir de veldig glade hver gang du spr. Jeg sier det igjen; du kan aldri vise nok takknemlighet her.

6.Ikke vr for direkte, les heller mellom linjene

Ting som er indirekte i Japan er direkte i Norge, og omvendt. Det kan bli svrt forvirrende til tider, og det er en kunst de fleste japanere lrer fra de er smbarn. P japansk er en utrolig spesifikk nr det gjelder ordvalg, og det kan vre vanskelig vite hva som er riktig i visse situasjoner. Det kan hende du vet hva ordet er p norsk, men du forstr likevel ikke den virkelige meningen. P japansk har man to mter si at man ikke vet noe (her skrevet i uformell form): wakaranai og shiranai. Disse har for vrig samme oversettelse, men har forskjellig betydning. Wakaranai betyr at du ikke vet rett og slett, mens shiranai kan virke som om du ikke vet fordi du ikke bryr deg. Det kan vre avgjrende vite slike forskjeller for unng konflikter. N tenker du kanskje at vertsfamilier er kjent med andre kulturer, de er tolerante. Men er de det? Dette er smting som er helt naturlig, og noe hverken du eller dem har tenkt over fr.

Andre eksempler er at nr du avslr en avtale, s prv unng si direkte nei. Si at du gjerne skulle ha vrt med, men har andre planer. P norsk kan det virke harmls og si nei, jeg kan ikke, men her i Japan er "nei" et veldig sterkt ord og kan gi inntrykk av at du faktisk ikke vil. Vertsfamilier vil ogs bruke dette mot deg, og det er viktig snu om p tankegangen for finne ut hva du egentlig mener. Se for deg at vertssster sier at det er for kaldt p rommet ditt, og istedenfor si at du ikke synes det, tenk p hvorfor hunsynes det. Hvorfor? Fordi vinduet er pent sklart. Det hun indirekte sier at du br lukke vinduet, og at det er for kaldt for henne.

7.Aksepter

Jeg nevnte tidligere honne og tatemae, som innebrer ofte at man m tolerere noe som egentlig gr imot ens egne meninger. Det kan vre vanskelig til tider, og det er derfor lurt tenke p hvordan man da skal behandle slike problemer. Mitt viktigste tips er finne noe positivt i det vertsfamilien sier. Kanskje de har et poeng? De er japanere, og de vet kanskje hva som er best for deg her i Japan? Det betyr ikke at du skal finne deg i alt. Jeg m bare si at dessverre er det ofte folk med hyere rang tar i bruk makten de har (ikke ndvendigvis vertsfamilien de har), og tvinger deg til akseptere hva som helst. Prv finne noe positivt, og kanskje du klarer endre din egen mening. Det gjr det i hvert fall lettere for bde deg og vertsfamilien. Unng konflikt, protester og forklaringer,

鉄塔のある風景 | Flickr - Photo Sharing!

8.Spr

Japanere har ofte aldri vrt utenfor sitt eget hjemland, og vet kanskje svrt lite om hvordan det er i andre land. De vet at det er annerledes, men ikke hvordan. Som utenlandsk i Japan vil du ha den samme flelsen; det er mye du ikke vet. Det er frst og fremst du som m finne ut hva som er annerledes, og ta det derfra. Det er nesten som vokse opp p nytt, og en trenger veiledning. I mange tilfeller kan det vre lurt rett og slett herme etter alle, men denne metoden har sine svakheter. Ofte ser du gjerne p folk som er eldre enn deg, og spillereglene i samfunnet er helt annerledes for dem. Likevel kan du ogs f feil inntrykk av se p folk p din egen alder, da de gjerne vet hvilke unntak som gjelder for visse normer. Det er kanskje den strste utfordringen med den japanske kulturen; man vet ikke nr man kan gjre et unntak, og det beste er kanskje bare gjre det hele tiden. Hvis det er noe du lurer p, s spr. Prv unng nevne at dette er annerledes i ditt hjemland, at dere gjr snn og snn, for at du nevner det uten bli spurt kan f det til virke som om du mener at det er riktig, og at du ikke kommer til gjre som de ber deg om.

Ofte kan du oppleve at du merker at noe skurrer, og du vet kanskje svaret, men ikke hva sprsmlet er. Det kan vre vanskelig nr disse tingene fr var s sm at du aldri tenkte over dem. Ikke f panikk, for det kommer.

9.Si unnskyld

Unnskyld er ogs et ord du vil hre ofte, og man kan ikke si det nok. Samtidig som du sier unnskyld er det ogs viktig vise at du angrer, og ikke gjenta feilen. Si takk for at vertsfamilien sa i fra, si unnskyld og at du skal skjerpe seg. Det er frustrerende hvis du fler at du ikke har gjort noe galt, men som jeg sa; viktig bare akseptere det de sier og ikke forklar deg. Hvis du tenker over det kan det kanskje vre noe riktig i det de sier (selv om det kanskje er helt p kanten). En annen ting som er viktig huske p er at unnskyld p japansk ikke ndvendigvis betyr at det er du om har skylden, men at du er lei for at noe dumt har skjedd (som kanskje ikke var deg). Det er litt det samme som "ja" p japansk, det betyr ikke ndvendigvis at du er enig, men at du hrer etter. Og hre etter og sette pris p det vertsfamilien er veldig viktig. Selvflgelig m du kjenne dine egne grenser og si i fra om f.eks, vertsfamilien pstr at du har gjort noe veldig alvorlig, som overhodet ikke er sant.

10.Hilsing

Hilsener er veldig viktig i Japan, og ogs viktig med vertsfamilier. Husk alltid god morgen, god natt, itadakimasu og gochisosama deshita. De betyr direkte at du nsker noen en god morgen, og er en flott mte starte dagen p. Det betyr igjen at du viser takknemlighet og respekt ovenfor vertsfamilien (ved flge deres normer), noe som er ekstremt viktig.

Bare spr hvis det er noe dere lurer p!



ET UTVEKSLINGSMARERITT

Hei alle sammen! Beklager for lite blogging, men etter at jeg ble frisk har jeg vrt ute med venner nesten hver dag. Har hatt en helt fantastisk tid med kattekafe, shopping, Disney Sea, China Town, resultater p japansk eksamen og det kommer innlegg om alt dette. Det er hjemreise i morgen den 8.februar (kan ikke tro det) og i den forbindelse skal jeg endelig fortelle min historie. Setter veldig pris p om du leser alt.

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom ret. Det var ikke akkurat det jeg flte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt r. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned p. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig pen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med fr vi mttes, da vi snakket en del sammen p Facebook fr jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte snn p meg, og lyttet hver gang. Siden hun var spass pen flte jeg at jeg kunne gjre det samme (sa ikke s veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterp og virket svrt nedfor. Dette skjedde flere ganger med smting ogs. Hun grt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte f seg venner p skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Frst tenkte jeg at det var bra at hun var s omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt reagere snn; ikke sove og vre s sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjnte da at jeg burde vre forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble s utrolig pvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og nsket henne alt godt, derfor begynte jeg holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det snn. Det er vanskelig holde s mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

P grunn av dette hadde vi drlig kommunikasjon. Det var vanskelig snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prvde holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en drlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var ogs ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, bde de som var der n og hadde vrt der fr meg. Det er ikke lov. hre p alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjnte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken mtte jeg to LP-er (rdgivere i AFS) for snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Flte de var flinkere til hre til hre p meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til prve videre. Likevel fikk jeg hre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er snn, det spiller ingen rolle. Jeg mtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fle ting de sa til meg. S dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg flte at jeg kunne vre meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde flelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, hper jeg kan dra p besk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt tro p det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en drlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forstelsesfull, noe som blir godt tatt i mot p skolen ogs. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg flte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vrt der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfrer meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et mte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp fr, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forstelse, og de av avbrt meg midt i med rope stopp! med hndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett p som et barn her, s har ikke forklaringene mine s mye si. Og jeg satt der og flte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hrte p. Alle disse mtene og samtalene gikk p japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var s sint at hun mtte puste skikkelig tungt for roe seg ned, og det fikk meg til flge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppfre seg slik. Det kom frem enda flere problemer med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prvde f dem til se mer og mer ned p meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har bde hun og AFS bedt meg om alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det s jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornyd med. Hun klaget i vei. tiden oppfrte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt p det meste av tiden. Om jeg hadde oppfrt meg snn hadde jeg ftt beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjr det.

Jeg flte meg trkket p og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en drlig person og uansett hva jeg hadde sagt, s ville det ikke ha hjulpet. Jeg mtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vrt s mange misforstelser og de spr, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk hre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette sret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her nr man kjefter, men er ikke dette g litt for langt? Hvordan kan man si snt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vrt hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for gjre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke vre det, s AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for starte p nytt, og hadde ikke lyst til snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg hre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prvde straks overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hrte absolutt ikke p dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt p sl vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint p ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett s ville ikke vfamilie nr. 2 tro p henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke hre. Hun sa at jeg mtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forst hvorfor. Hun grt i evigheter fordi hun synes det var s urettferdig, og hun kunne ikke forst hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en s god person). S det er ikke bare jeg som fler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale nr hun grt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er p min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg s sliten av hre alle de fle tingene, at jeg nesten trodde p dem. Jeg begynte nesten tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en drlig person, at jeg ikke forstr andres flelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg flte at jeg holdt p miste meg selv. Mange ganger holdt jeg p besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s flelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforsttt. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne vre meg selv.

Jeg synes det var undvendig av sjefen fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er ogs i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Flte meg innelst, fanget og jaktet p. Ble stresset hver gang jeg m snakke med de andre LP-ene, og var livredd for gjre feil. Var s redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne gjre. Det ble et halvt r med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri flt meg s lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og s tvang de meg til gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere mter med AFS. Jeg var alltid s kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til vre i samme rom. Prvde hilse p dem, men de overs det og begynte heller glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om fr, og kalte meg for drlig mor, lege, person og tvang meg til gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vrt her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stnnet, og avbrt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hnd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der gjre. De sa ogs at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke ftt en eneste sjanse! Den frste vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

S fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg mtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar ogs kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi mtte bare bruke den tiden vi hadde s godt jeg kunne. S snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk flte jeg at forholdet vrt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi frst snakket fikk jeg bare ja tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt p pc med retelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prvde snakke s mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig sprsml om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet gjre. Det samme med vsster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for snakke fikk jeg hre at du kan godt vre p rommet, er du ikke sliten, du br vente. Flte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prvde. Flte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig vre hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegy, mens jeg ble ignorert

Da jeg frst kom hit sa vertssster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag mtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brd. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide kjpe brd, men flere ganger da de pstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg mtte ofte kjpe min egen mat.

Jeg nsket bytte vertsfamilie (slik jeg ogs ville med den frste), men torde ikke si i fra. De kom bare til bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte forst at noe mtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prvde aldri bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken fr hadde jeg i tillegg et mte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hrte ingenting fra AFS. Hadde det s utrolig fint der, og komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prvde sprre om hvorfor de kom, men da la hun bare p. Ble kjemperedd og tenkte at n kom de til fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle lgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til vende vfamilien mot meg, slik de hadde prvd fr.

En stund senere kom LP og selvflgelig lokalsjef, og de ba meg ogs vre med i samtalen. Det frste de sa var at p lrdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at n sender de meg hjem, herregud de gjr det, n kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra n av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og s sint p meg. S forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det bl. De hadde ikke sagt noe p forhnd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til rette dem opp igjen. De begynte snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg mtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppfrte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vrt frekk(?) mot AFS, drlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vrt der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne f vite detaljer om hva som har "skjedd" fr. Det frste var at de mente at jeg hadde vrt inne p vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvflgelig ikke at ssteren min ogs sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga nr jeg ville), nr jeg hadde ftt tillatelse til g inn der! Jeg hadde ogs spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet p en DVD-spiller uten si det til dem. N vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for s mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg flte meg verdils og trakket p, og det gjorde s vondt hre p dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst ly hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde ogs noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til fle meg s dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun sltt til meg, og hun gjorde ogs den bevegelsen med hnden! Jeg har senere ftt bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg hre fra en annen som hrte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg mtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle rd. De spurte meg synes du ikke at du er en drlig person?, og jeg sa bare at jeg har drlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt lste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom s mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den frste kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra n av kom alt til bli bedre. Det er sant. Det halvret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de ogs en god sttte. I gr fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere oppfre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere holde p snn. Det har jeg ogs skjnt etter alle de fantastiske japanerne jeg har mtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker p andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhrte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i gjre. Vi er alle forskjellige, takler slike pkjenninger p ulik mte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg s utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris p, men det er mye som burde vrt annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet p denne mten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen psto at hun ikke visste), og de var ikke klar for ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt p meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig f fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til snakke s mye med dem, noe jeg skulle nske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde ogs vrt gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brt mange regler, veldig vansker med finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye stri med og ville ha s lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut p meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var verst i hierarkiet, s hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange p hovedkontoret i Tokyo, s der hadde jeg ogs vansker med bli trodd. De virket ogs ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt s mye stygt om meg, og jeg flte at de hele tiden s etter feil. De prvde s godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig pvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan f takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi lste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Jeg hper min historie er til hjelp og advarsel for andre. Spr i vei om dere har noen sprsml! Slike ting som dette kan skje i alle vertsland, og det kommer veldig an p byen du bor i. Jeg vil gjerne hjelpe andre i en slik situasjon, men jeg kan ikke vre overalt. Lykke til alle sammen.

Jacob og meg

#utveksling

hits