SiljeiJapan - Utveksling i Japan 2014/2015

4 måneder etter

Hei!

Jeg ser at det fremdeles er noen som titter innom , og det synes jeg er veldig hyggelig. En del sletter bloggen sin etter utvekslingsåret, men jeg vil la min stå åpen til både framtidige utvekslingselever og andre nysgjerrige. Noe jeg også har reagert på er at mange slutter å blogge etter de har kommet hjem, men det er forståelig. Likevel husker jeg selv at jeg savnet å høre om motsatt kultursjokk, tiden videre og tanker en har gjort seg i ettertid. Derfor vil jeg at denne bloggen skal være det jeg savnet, og kommer derfor til å publisere en del innlegg framover. Det kommer til å være alt fra omvendt kultursjokk til den japanske kulturen, og jeg håper også at dere lesere kan komme med tips. Kom med hva som helst :-)

Det har nå gått fire måneder siden jeg kom hjem, og tiden har virkelig flydd! Jeg valgte å fortsette der jeg "slapp", altså i Vg2. Kunne tatt tredje klasse som privatist, men da måtte jeg ha tatt noen eksamener om høsten, slik at jeg uansett ikke kunne kommet inn på videre studier før neste år uansett. Så jeg har hatt et rolig halvår der jeg kun har hatt noen få fag, og det har gått fint. Likevel må jeg innrømme at det var hardt i begynnelsen, ikke bare pga. det sosiale men også skole i seg selv. Ting gjøres veldig annerledes enn i Japan, og hver minste ting overrasket meg. 

Det jeg likevel slet mest med, var nok omvendt kultursjokk. Det høres merkelig ut, ikke sant? Men det er faktisk svært vanlig, selv om det snakkes lite om. De fleste vet at å dra til et annet kontinent blir litt av et sjokk, men få tenker over at det faktisk kan skje når man reiser andre veien også. Man har begynt å venne seg til ting i vertslandet, kommet inn i en rutine og funnet sin plass. En del har også tilpasset seg og forandret seg for å passe inn, og for å møte normene i landet. Jeg er f.eks. svært vant til å være en del av et hierarki, der jeg står langt nede fordi jeg i de fleste tilfeller er yngre enn de jeg snakker med. Det var vanskelig for meg å forstå i begynnelsen, men etter hvert ble jeg vant til det og lærte å snakke formelt til de som var eldre / høyere status, og innrette meg etter det de sa. Dette gjaldt spesielt lærere og andre jeg møtte utenfor vertsfamilien. Dette var ikke akkurat noe jeg var enig i, men tilpasset meg til for å passe inn.

Da jeg kom hjem til Norge var det derfor et stort sjokk å se at man kunne heller diskutere seg i mellom, og at man ikke nødvendigvis ble sett opp til på grunn av alder eller status. Jeg har ikke noen problemer da det gjelder familie, da man som oftest behandler dem på noe lunde lik måte som i Japan. Etter min erfaring er man kanskje enda mer direkte med hverandre i Japan, da man tuller mye seg i mellom. Likevel merker jeg at når jeg f.eks. snakker med lærere er det vanskelig for meg å protestere, si nei til noe eller si min mening direkte. Nå er det ikke slik med alle lærere i Japan, men jeg merket det med en del av dem. 

Jeg merker at jeg har fått et nytt blikk på ting, og at jeg tenker annerledes. I begynnelsen følte jeg at jeg ikke passet inn, og at jeg reagerte på ting ingen andre brydde seg om. Jeg er f.eks. vant til at i Japan er man litt direkte når man snakker om andres utseende, mens her er det ikke akseptert i like stor grad. Andre ganger ble jeg fornærmet over ting nordmenn sa, og visste ikke hvordan jeg skulle svare. Ting har heldigvis begynt å komme på plass nå, men jeg bærer fremdeles mye av det japanske i meg. Jeg prøver å bruke det på gode måter, og folk blir som oftest positivt overrasket. 

Et tips jeg ofte får er å ta kontakt med andre som har vært i Japan, men dette har vist seg å ikke være så lett. Har møtt en del på min alder som har vært på ferie der borte, men dette var kortere opphold. Det er ingen hemmelighet at man ikke får samme innblikk som turist, så de og jeg har hatt svært forskjellige opplevelser der. Ellers har jeg møtt diverse voksne som har vært i Japan med jobben under lengre opphold, men de har også en litt annen opplevelse av Japan. De er eldre enn meg, og har opplevd at de som oftest har samme rang som sine medmennesker i Japan. Jeg, som sto langt nede i hierarkiet, kjente meg ikke så godt igjen. Hierarkiet i Japan er ganske komplisert, så jeg kan evt. skrive et innlegg om dette. Det er viktig å få med seg.

De fleste flytter til utlandet for første gang når de drar på utveksling, og det er vanskelig å vite hva som kommer til å skje. Mange får også den samme følelsen når de skal hjem igjen, siden de nå har vært i vertslandet så lenge. Mitt tips er å like vel være sosial, og prøve å gli inn i hverdagen igjen. Etterhvert vil alt virke som før, men samtidig ikke. Man vil kanskje få "hjemlengsel" til vertslandet, og det kan være godt å reise tilbake dit senere. Jeg får faktisk besøka av Yuno, en japansk venninne, i juli! 

Håper folk vil fortsette å lese bloggen, og det er bare å komme med forslag til innlegg.

(Jeg ser forresten at en del bilder har forsvunnet fra diverse innlegg, skal prøve å ordne opp i det)

-Silje

#utveksling

 

Tips og råd: Japansk vertsfamilie

I november i fjor snakket jeg med en som hadde vært på utveksling i Japan. Det er en stund siden, så det kan hende at historien var litt annerledes, men jeg har hørt om flere lignende episoder i samme tid. Han sa at det gikk fint med vertsfamilien, men at den siste dagen hadde de en episode. De var på flyplassen, og der fikk han øye på en venninne han ikke hadde sett på evigheter. Fram til da hadde han vært i prat med vertsfamilien, og han unnskyldte seg og sa han bare skulle bort og hilse på venninnen. Da han kom tilbake hadde vertsfamilien dratt hjem. Han ble kjempeforvirret, og de fikk heldigvis ordnet opp senere (da han var på vei til Norge). Jeg ble ganske forskrekket over denne historien, og kunne ikke skjønne hvorfor vertsfamilien hadde oppført seg slik. Det var jo siste dagen! Men nå forstår jeg. 

Det er ingen hemmelighet at Japan kanskje er det landet som er mest forskjellig fra Norge. Man får inntrykk av dette fra første dag, selv om man fremdeles er i "turistfasen". Jeg hadde det slik den første måneden, jeg visste at ting var annerledes, men klarte ikke å sette fingeren på hva. Etter den måneden forandret alt seg, og jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg tenkte slik. Det var kanskje fordi jeg hadde bodd sammen med japanere så lenge, og det er da man virkelig innser hva den skurringen i hverdagen er. Man kan bli forvirret, ha spørsmål man ikke vet hvordan man skal stille, føle seg ensom og redd for konflikter. I mange tilfeller vil det også være vanskelig å i det hele tatt diskutere dette med vertsfamilien, og det er enda vanskeligere å holde det inni seg. Man må ofte holde tett og bare prøve å tilpasse seg, noe som kan være utrolig slitsomt. Jeg deler noen generelle tips her som kanskje kan hjelpe folk på vei. Dette er punkt jeg har diskutert med andre utvekslingselever fra hele verden, og det er noe man kommer godt på vei med i nesten alle vertsfamilier. Ja, alle vertsfamilier er forskjellige, men dette er helt sånn generelt. Det kan være godt å tenke på disse punktene spesielt i begynnelsen når du ikke helt kjenner livsstilen og tankesettet til vertsfamilien. Punktene er i tilfeldig rekkefølge, og eksemplene er ikke nødvendigvis noe jeg har opplevd.

♥

1.Vis takknemlighet på ALLE måter

Et av de første japanske ordene du lærte var sikkert "ありがとう" (arigatou), altså takk. Det er kanskje det ordet jeg har hørt flest ganger her, og det brukes hyppig av alle arbeidsgrupper. Det brukes hyppigst av folk i lavere i hierarkiet eller yngre, da takknemlighet er en stor del av respekten man må vise. I Norge sier vi takk selvfølgelig, men langt i fra like ofte. Hvis noen sier det veldig ofte tenker vi gjerne at de er veldig høflige, mens her er det rett og slett forventet. Siden vi ikke er vant til å si det like ofte kan det være vanskelig å vite når man bør bruke det her borte. Jeg tror det er en av grunnene til at mange utenlandske aldri klarer å bli helt japanske: de vet ikke når de sosiale normene har unntak. Jeg vet ikke når det forventes at jeg sier takk og ikke. Derfor har jeg det som en regel at jeg sier det hele tiden, spesielt i begynnelsen når jeg holder på å bli kjent med vertsfamilien. Det kan aldri bli nok, og det er ingen som tenker over at siden du sier det så ofte så mener du det kanskje ikke like sterkt. 

På den andre siden er det andre ting som kan få folk til å føle at du ikke sier takk fordi du er takknemlig, men rett og slett fordi det er forventet. Japanere vet innerst inne at i mange tilfeller er det slikt, men det er noe man prøver å unngå å vise. Derfor har man flere ting man kan gjøre som "forsterker takket". Du kan f.eks. smile, nevne spesifikt hva den andre personen gjorde for deg, bukke (hvor takknemlig du er kommer an på hvor dypt og hvor lenge du holder stillingen), gi komplimenter eller understreke hvor glad du ble. Hos en vertsfamilie du har bodd lenge hos kan bukking bli litt for mye, men det kan være greit å bruke den første tiden. Ellers er det en del handlinger en bør unngå i en situasjon der du allerede har sagt at du er takknemlig, og jeg har noen eksempler. Se for deg at vertsfamilien har latt deg låne pc-en deres, og du sier takk men prøver heller å bruke din egen pc, spør om passord til WiFi osv.. Mange norske ville ikke tenkt over dette to ganger, men en del japanere kan det. En annen situasjon du ofte vil komme over er takknemlighet når det gjelder mat. Du har nevnt for vertsfamilien at du vil spise is, men når de kjøper det til deg spiser du ingenting/ikke alt. I Norge kan dette være noe vi nevner helt tilfeldig, men japanere tar ofte direkte ønsker som dette veldig seriøst.

Det viktigste av alt er at småting som dette er at de kan påvirke hele oppfatningen vertsfamilien har av deg. De kan tro at den ene stunden du virket utakknemlig betyr at du egentlig hele tiden er det. At du ikke er takknemlig for at de er vertsfamilie, du setter ikke pris på det, du legger ikke merke til alt de gjør for deg. Dette kan høres alvorlig ut, men mange vertsfamilier vil ta dette seriøst da du er yngre enn dem, utenlandsk og kunne faktisk ikke bodd i Japan uten dem. 

Beautiful lady.

2.Spar deg for forklaringer

Japanere gjør alt for å unngå konflikt, spesielt når de er i samtale med eldre personer eller de som er høyere i hierarkiet. Hver minste setning kan få dem til å føle at du protesterer, at du står i mot dem. I mange tilfeller ser de heller ikke forskjellen på en unnskyldning og forklaring, og de kan tro at grunnen til at du sier det er for at du vil ikke gjøre som de vil. Vi i Norge er vant til å diskutere, men her kan de ta det som et tegn på at du ikke kommer til å endre mening, at du heller vil endre deres og gjøre som du vil. Det er ikke en bra tanke for dem da de er vertsfamilien din, de har bodd i Japan hele livet, du er yngre og de føler derfor at de kanskje vet best (noe som selvfølgelig er riktig i mange tilfeller). Et eksempel er at du har gjort noe vertsfamilien ikke er helt med på, som f.eks. å ha sovet med vinduet åpent, og de kommer og sier til deg at du ikke burde det. I dette tilfellet føler du kanskje at du burde forklare hvorfor (vil ha fersk luft), men dette kan de ta som et indirekte tegn på at du ikke vil gjøre som de sier. En annen ting du heller ikke bør gjøre er å stille spørsmål til meningen deres, lure på hvorfor de vil du skal lukke vinduet osv. Hvis du faktisk får en forklaring, ikke fortsett å spørre eller prøve å finne en annen løsning. Det beste er bare å nikke og gjøre som de sier, ellers kan de føle at du ikke respekterer huset deres og dem som vertsfamilie. Dette kan høres ut som en småting, men vertsfamilien kan ofte ta det veldig seriøst.

Untitled

3.Bruk honne og tatemae

Dette gjelder først og fremst med lærere og generelt folk du ikke er så nærme med, men kan være greit å bruke med vertsfamilien i mindre og mindre grad etter hvert som dere blir bedre kjent. Honne er dine ærlige tanker og følelser om noe, mens tatememae er hvordan du uttrykker deg offentlig og at du gjerne sier det den andre personen vil høre. Det kan være utrolig slitsomt, spesielt hvis du er helt uenig i det personen sier. Likevel hvis man tenker over det, finnes dette (i liten grad da) også i norsk kultur. Man oppfører seg annerledes etter hvem man er med, og det gjerne for å unngå konflikt eller argumenter. Hvis du absolutt føler du må uttrykke deg ærlig, og du kan høres litt negativ ut, så prøv å finne noe positivt også og uttrykk deg. F.eks. føler du kanskje at en lærer er dårlig til å undervise, men du understreker også at på den andre siden vet du at læreren alltid gjør sitt beste og er i godt humør tross alt. Kanskje det er litt på kanten i forhold til det du egentlig mener, men det kan få deg til å tenke mer positivt også. Det er spesielt viktig hvis du snakker om noen som har høyere rang enn deg, og det er viktig å vise at du respekterer dem hvis du nevner noe som i det hele tatt kan virke litt kritisk. Japanere har det med å akseptere slik ting er, tenke at det ikke er noe å gjøre med. Det er kanskje den største grunnen til at samfunnet endrer seg veldig sakte her. Ja, folk snakker om problemene med hviskende stemmer, men de tar det aldri opp med de som faktisk kan gjøre en forandring (ofte folk i høyere rang).

Det betyr ikke at du skal akseptere hva som helst. Om det er noe du absolutt er uenig i, forklar det på en rolig og avslappet måte. Understrek også at du forstår hvorfor vertsfamilien vil det slik, at du er glad de sier i fra, men at det er litt vanskelig for deg. Honne og tatemae er likevel noe du bør tenke over og bruke, og du vil snart legge merke til at folk bruker det mot deg også. Det kan brukes der spørsmål hvis svar kan skape ubehag, krever stor forståelse hos andreparten, eller endrer atmosfæren i samtalen. Sannheten passer ikke godt med samtalen, og det føles bedre å unngå eller modifisere den. En nedside med dette er at en kan skjule så mye følelser at i senere tid blir det problemer med å identifisere dem, og det bygger seg opp. Hvordan skal du få det ut? Jeg sier bare at det er en grunn til at karaoke er så populært, og at japanere alltid synger av full hals... 

Du kommer også til å merke at vertsfamilien bruker det mot deg også, og da er det viktig å lese mellom linjene. Det er sjelden at japanere sier direkte nei (har nesten ikke hørt det her), og ofte får man bare et såkalt smil tilbake. 

4.Tilbring mye tid med vertsfamilien

Som sagt er det viktig å sette pris på vertsfamilien på alle måter. Istedenfor å sitte på rommet med pc, så prøv å sitte i stuen. Vis dem hva du holder på med, som bilder (hvis du f.eks. blogger), søk opp musikk fra landet, involver dem. Spør om de trenger hjelp, se tv med dem, start samtaler. Som utvekslingselev må du ta mye initiativ, men all innsats betyr hele verden for dem. Man er gjerne på skolen hele dagen, og det er viktig å bruke all tid med vertsfamilien. Det er tross alt takket være dem at du kan gå på skole, for du har et sted å bo, få mat og bli tatt vare på. Men ja, jeg må innrømme at noen ganger er det fristende å bare bli inne på rommet, da man er helt utslitt. Likevel kan man bli overrasket over hvor mye en kan slappe av i vertsfamiliens selskap.

Temple japonais

5.Tilby å hjelpe

Vertsfamilier er ofte redd for å be deg om for mye, og tør ofte ikke si i fra om du trenger hjelp. Det kan være derfor greit å spørre, og jeg anbefaler at du også foreslår en spesifikk ting. De vet gjerne ikke hva du kan og har gjort før, og der blir feil å be deg om å slå på vaskemaskinen og du ikke har rørt den før. I mange tilfeller smiler de kanskje og sier at de ikke trenger det, men innerst inne blir de veldig glade hver gang du spør. Jeg sier det igjen; du kan aldri vise nok takknemlighet her.

6.Ikke vær for direkte, les heller mellom linjene

Ting som er indirekte i Japan er direkte i Norge, og omvendt. Det kan bli svært forvirrende til tider, og det er en kunst de fleste japanere lærer fra de er småbarn. På japansk er en utrolig spesifikk når det gjelder ordvalg, og det kan være vanskelig å vite hva som er riktig i visse situasjoner. Det kan hende du vet hva ordet er på norsk, men du forstår likevel ikke den virkelige meningen. På japansk har man to måter å si at man ikke vet noe (her skrevet i uformell form): wakaranai og shiranai. Disse har for øvrig samme oversettelse, men har forskjellig betydning. Wakaranai betyr at du ikke vet rett og slett, mens shiranai kan virke som om du ikke vet fordi du ikke bryr deg. Det kan være avgjørende å vite slike forskjeller for å unngå konflikter. Nå tenker du kanskje at vertsfamilier er kjent med andre kulturer, de er tolerante. Men er de det? Dette er småting som er helt naturlig, og noe hverken du eller dem har tenkt over før. 

Andre eksempler er at når du avslår en avtale, så prøv å unngå å si direkte nei. Si at du gjerne skulle ha vært med, men har andre planer. På norsk kan det virke harmløs og si nei, jeg kan ikke, men her i Japan er "nei" et veldig sterkt ord og kan gi inntrykk av at du faktisk ikke vil. Vertsfamilier vil også bruke dette mot deg, og det er viktig å snu om på tankegangen for å finne ut hva du egentlig mener. Se for deg at vertssøster sier at det er for kaldt på rommet ditt, og istedenfor å si at du ikke synes det, tenk på hvorfor hun synes det. Hvorfor? Fordi vinduet er åpent såklart. Det hun indirekte sier at du bør lukke vinduet, og at det er for kaldt for henne. 

7.Aksepter

Jeg nevnte tidligere honne og tatemae, som innebærer ofte at man må tolerere noe som egentlig går imot ens egne meninger. Det kan være vanskelig til tider, og det er derfor lurt å tenke på hvordan man da skal behandle slike problemer. Mitt viktigste tips er å finne noe positivt i det vertsfamilien sier. Kanskje de har et poeng? De er japanere, og de vet kanskje hva som er best for deg her i Japan? Det betyr ikke at du skal finne deg i alt. Jeg må bare si at dessverre er det ofte folk med høyere rang tar i bruk makten de har (ikke nødvendigvis vertsfamilien de har), og tvinger deg til å akseptere hva som helst. Prøv å finne noe positivt, og kanskje du klarer å endre din egen mening. Det gjør det i hvert fall lettere for både deg og vertsfamilien. Unngå konflikt, protester og forklaringer,

鉄塔のある風景 | Flickr - Photo Sharing!

8.Spør

Japanere har ofte aldri vært utenfor sitt eget hjemland, og vet kanskje svært lite om hvordan det er i andre land. De vet at det er annerledes, men ikke hvordan. Som utenlandsk i Japan vil du ha den samme følelsen; det er mye du ikke vet. Det er først og fremst du som må finne ut hva som er annerledes, og ta det derfra. Det er nesten som å vokse opp på nytt, og en trenger veiledning. I mange tilfeller kan det være lurt å rett og slett herme etter alle, men denne metoden har sine svakheter. Ofte ser du gjerne på folk som er eldre enn deg, og spillereglene i samfunnet er helt annerledes for dem. Likevel kan du også få feil inntrykk av å se på folk på din egen alder, da de gjerne vet hvilke unntak som gjelder for visse normer. Det er kanskje den største utfordringen med den japanske kulturen; man vet ikke når man kan gjøre et unntak, og det beste er kanskje å bare gjøre det hele tiden. Hvis det er noe du lurer på, så spør. Prøv å unngå å nevne at dette er annerledes i ditt hjemland, at dere gjør sånn og sånn, for at du nevner det uten å bli spurt kan få det til å virke som om du mener at det er riktig, og at du ikke kommer til å gjøre som de ber deg om.

Ofte kan du oppleve at du merker at noe skurrer, og du vet kanskje svaret, men ikke hva spørsmålet er. Det kan være vanskelig når disse tingene før var så små at du aldri tenkte over dem. Ikke få panikk, for det kommer.

9.Si unnskyld

Unnskyld er også et ord du vil høre ofte, og man kan ikke si det nok. Samtidig som du sier unnskyld er det også viktig å vise at du angrer, og ikke gjenta feilen. Si takk for at vertsfamilien  sa i fra, si unnskyld og at du skal skjerpe seg. Det er frustrerende hvis du føler at du ikke har gjort noe galt, men som jeg sa; viktig å bare akseptere det de sier og ikke forklar deg. Hvis du tenker over det kan det kanskje være noe riktig i det de sier (selv om det kanskje er helt på kanten). En annen ting som er viktig å huske på er at unnskyld på japansk ikke nødvendigvis betyr at det er du om har skylden, men at du er lei for at noe dumt har skjedd (som kanskje ikke var deg). Det er litt det samme som "ja" på japansk, det betyr ikke nødvendigvis at du er enig, men at du hører etter. Og å høre etter og sette pris på det vertsfamilien er veldig viktig. Selvfølgelig må du kjenne dine egne grenser og si i fra om f.eks, vertsfamilien påstår at du har gjort noe veldig alvorlig, som overhodet ikke er sant.

10.Hilsing

Hilsener er veldig viktig i Japan, og også viktig med vertsfamilier. Husk alltid god morgen, god natt, itadakimasu og gochisosama deshita. De betyr direkte at du ønsker noen en god morgen, og er en flott måte å starte dagen på. Det betyr igjen at du viser takknemlighet og respekt ovenfor vertsfamilien (ved å følge deres normer), noe som er ekstremt viktig.

 Bare spør hvis det er noe dere lurer på!

 

 



 

Tips og råd: Skoleunifom

Hei! Det skjer ikke så mye for tiden, så driver og skriver en del innlegg for framtidige utvekslingselever eller andre interesserte. Si gjerne i fra om at det er et spesielt tema dere savner!

Det er sikkert en del som har lurt på hvordan det egentlig er med skoleuniformer i Japan. Har man det på barneskolen også? Har alle skoler det? Hvilke regler må man følge? Dette varierer litt fra skole til skole, men jeg skal skrive om hvordan det er på min skole og hva jeg har hørt fra andre.

Når og hvem

Typisk sailorfuku, men dessverre ganske sjeldent

I Japan kan man ha skoleuniform helt fra barnehagen og til man er ferdig på videregående, f.eks. hadde en av vertsbrødrene mine uniform i barnehagen. Det er en barnehage i nærheten og alle der går i de klærne vil, ellers må de bare ha en gul hatt på hodet. Så dette varierer, men det er mest vanlig for folk å bruke skole uniform på ungdomsskolen og videregående. Femti prosent av alle ungdomsskoler i Japan har en såkalt sailorfuku, og det er folk som velger skole uti fra det! Med årene har dette blitt ganske uvanlig på videregående (kun 20 % av skolene), men jeg er så heldig at sommeruniformen min er en sailorfuku. Så hva er dette med sommer og vinteruniform? Kan man bytte mellom dem etter hvor kaldt og varmt det er?

Vinter og sommeruniform

Min sommeruniform (sailorfuku)


Vinteruniformen
I Japan bytter man til vinteruniformen den første oktober, og så bytter man til sommeruniformen den første juni. Dette gjelder alle skoler i Japan og man kan ikke bytte før. Det er ganske stress fordi det blir varmt lenge før juni og jeg skulle ønsket vi kunne byttet nå. For mange skoler er forskjellen bare at man går med en skjorte med korte ermer, men jeg skal jo ha en med sailorkrage. Utenpå kan man ha en cardigan og ellers et svart skjørt og knestrømper. Cardiganen bruker jeg også om vinteren, og noen ganger er det greit å bare gå i den på varme dager. I begynnelsen hadde jeg kun blazeren, og den ble utrolig varm i lengden. Vinteruniformen min er som sagt en blazer med skjorte og skjørt, samt knestrømper og sløyfe. Noen bruker slips istedenfor sløyfe, men jeg synes sløyfen er mye søtere hehe.

Blazeren, skjørtet og cardiganen er svart mens jeg har to skjorter i blå og hvit som jeg bytter på å bruke. Ellers har jeg en svart skoleveske som jeg fikk av skolen, og den er pyntet med både norske og japanske nøkkelringer. De fleste bruker knestrømper (i svart eller mørkeblå, de må jo stå i riktig farge til uniformen!) og ikke strømpebukse. Er det kaldt? Ja! Jeg lurer på hvordan det kommer til å bli når det er snø, for jeg er virkelig ikke vant til å gå rundt sånn. Heldigvis er skjørtet ganske langt og tykt, så jeg går egentlig ikke rundt med bare bein.

 Regler

Når det gjelder regler må man ha knestrømper i riktig farge og bruke såkalte loafers som utesko. Føttene mine hater dem virkelig så det hender at jeg heller går i gymsko til skolen, jeg har nemlig fått noen helt grusomme gnagsår. Sier jo seg selv at det ikke er lurt å gå førti minutter i finsko hver dag! Japanerne har jo alltid brukt sånne sko på skolen i hundrevis av år, så jeg er sikker på at de blir født med føtter som passer til dem eller noe! Når man kommer på skolen bytter vi til noen hvite joggesko og i gymmen bruker vi noen blå. De er utrolig behagelige og gode å ha på! Ellers er det ikke lov med smykker, øredobber, sminke, neglelakk og annet tilbehør. Tror også skolen har regler mot å farge håret, og andre skoler (ikke min) ber folk med lengre enn skulderlangt hår om å sette det opp. Når man går i skoleuniform representerer man skolen, så det er viktig at man oppfører seg ordentlig når man går med den og slik gir et godt bilde av skolen.

Loafers og knestrømper

Mange skoler har også regler mot kamera, mobiltelefoner og mp3-spiller, men min hadde ikke det. Om du lurer på det kan det være greit å spørre en lærer. Jeg visste ikke så mye om reglene og så heller på hva de andre gjorde, men jeg skjønte fort at det var litt risky, er ikke alle som følger reglene vet dere. Når det gjelder brudd blir det som oftest ikke tatt så alvorlig, men det kommer an på hva det er du gjør (hvis du f.eks. har øredobber vil du bli bedt om å ta dem ut, eller hvis du bråker må du gå ut av klasserommet).

Gutter

Gakuran

Hva med guttenes skoleuniform? På mange skoler går guttene med skjorte, blazer og bukse, mens på min går guttene med en tradisjonell gakuran. Synes den er veldig flott! Om sommeren går de med bukse og skjorte, mens om vinteren bruker de gakuran. Mange japanske gutter gir den neste øverste knappen til jenta de er forelsket i, for det er den knappen som er nærmest hjertet. Knappen inneholder alle følelsene fra tre år på videregående, og mange gir bort knappen den dagen de er ferdig på videregående. Utrolig søtt! Håper nesten det skjer med meg!

Gym



I gymmen har vi også en uniform, det er en t-skjorte, jakke, bukse og shorts. De er i rødt og utenpå står navnet mitt med kanji: for verden, pæretre, Asia.  Ganske behagelig å gå med egentlig, men det er litt stress når det er varmt og man ikke dusjer etter gymen. Tror nok jeg kommer til å bruke mest penger på parfyme i løpet av dette året? jaja?

 Jeg synes det er utrolig deilig å bruke uniform og tror det er noe av det jeg vil savne mest med Japan. Er så glad for at jeg kom på en skole som har det! 

#utveksling

Tips og råd: Japansk skole

Japanske skoler er alle forskjellige, slik som i Norge. Det er ingen steder som er like, men dette er noen generelle observasjoner jeg har gjort meg. Jeg kom selv på en skole som står veldig i mot den stereotypien om at alle japanere studerer så mye, noe som åpnet opp øynene mine. Likevel er dette noen ting som skal være ganske likt på de fleste skoler.

Min skole

Jeg ble plassert i andre klasse, noe de fleste utvekslingselever blir. Vi var til sammen 1000 elever, og blant dem var det en annen utvekslingselev. Ikke regn med at du kommer på samme skole som en annen utvekslingselev, det er noe de prøver å unngå (spesielt to fra samme land) for at du skal snakke mest mulig med japanere. Jeg hadde uniform, men skolen var ganske slapp på regler. Ellers kom jeg på den skolen for de med aller lavest karakterer, så nivået var ikke spesielt høyt. De fleste hadde et ganske avslappet forhold til studering, minnet meg litt om ungdomsskolen i grunn. Jeg gjorde alltid leksene, og da jeg spurte andre om de hadde gjort det visste de ikke at vi hadde det en gang. Hin dagen hadde vi en matteprøve som halve klassen strøk på, mens jeg sto (og jeg hadde ikke lært noe av det i Norge). Det sier litt! Ellers betydde dette at klassekameratene mine hadde mye mer tid til å henge med meg, snakke og være sosiale, noe som kom godt med. Skolen var også veldig god i sport og hadde skikkelig school spirit. Det var også mange klubber å velge mellom og lærerne var generelt veldig flinke.

Å velge fag

Den japanske skolen forventer ikke så mye av deg, og det er ganske fritt hva slags fag du tar. De vil gjerne at du tar engelsk og gym, da det er disse timene du vil forstå mest av, men det er valgfritt det også. AFS sier det samme, og i de fleste timene du tar trenger du ikke å gjøre så mye heller. Mange driver kun med selvstudier, oversetter lærebøker eller noterer og oversetter senere. Resten av tiden kan en sitte på biblioteket og studere. Det høres kanskje kjedelig ut, men jeg vil anbefale å være i de fleste timene. Prøv å være mest mulig tilstede i klassen, snakk med medelever, be dem om hjelp. De vil mer enn gjerne hjelpe deg og er glad du spør! 

Japanske skoler har stort sett de samme fagene som skolene i Norge, med unntak av samfunnsfag, der det ikke er så mye å velge mellom. Dette varierer litt fra skole til skole, men alle realfag vil man stort sett finne. Ellers har mange skoler også spennende fag som musikk, kalligrafi, kunst og matlaging, og da disse er ganske praktiske kan det være en god ide å ta dem, da det er lettere for deg å delta. På min skole prøvde jeg å ta alle fag i to uker, og så valgte jeg ut hvilke jeg ville ha. Jeg endte opp med Kjemi, Biologi, Matte B, Matte II, Engelsk og Gym. Ikke forvent at du får noen som helst dokumenter eller karakterkort fra skolen, noe jeg var så heldig å få. Har ikke hørt om noen andre som har fått det!

Prøver

Når det gjelder prøver er det helt valgfritt, og noen utvekslingselever tar kun engelsk eller ingenting. Jeg fikk bruke ordbok og gloselister, men fikk ellers ingen form for tilrettelegging. Prøvene mine ble vurdert på lik linje som de andre i klassen, og de var på japansk selvfølgelig. Man har gjerne noen småprøver innimellom, mens man ellers har store prøver i alle fag fire ganger i året. Over tre-fire dager har en cirka.to-tre prøver hver dag, uten mer enn ti minutters pause mellom dem. 

Nivået

Jeg kan ikke si så mye om samfunnsfagene som historie og politikk, men i realfag er det stort sett det samme som hjemme. Matte II er en slags blanding av R1 og 1T vil jeg si, mens Matte B går mer på R2 pensum. Engelsk er på barneskolenivå, og selv om du har 2 i Norge vil det være enkelt for deg her (tro meg, de fleste kan ikke si mer enn "Hello"). Ellers er Kjemi og Biologi stort sett det samme som vg2 i Norge, og det er mye du vil kjenne igjen. Karakterene dine blir kalkulert av poengsummene du får på eksamen, som er ca. fire-fem ganger i året. Da har man eksamen i alle fag på ca.tre-fire dager, som går over pensumet du har lært siden sist.

Klubb

På mange skoler er det obligatorisk å melde seg inn i en såkalt klubb, altså aktiviteter etter skolen. Min skole var ikke sånn, men jeg meldte meg inn likevel. Det er nemlig mye man kan gjøre som man ikke får sjansen til i Norge, og jeg anbefaler å  i hvert fall prøve ut noe tradisjonelt japansk. Du trenger ikke drive med det resten av året, men jeg anbefaler å ta en titt på en del forskjellige. Man har to typer: sport og kultur. Sportsklubbene er ofte veldig seriøse med treninger hver dag (selv i helger og ferier), og nivået er ofte veldig høyt. Mange har trent siden barneskolealder og trener til og med hjemme. Mange utvekslingselever velger kendo (japansk fekting) eller kyuudo (japansk bueskyting), men man også ta sport som basketball, fotball, tennis, bordtennis, dans, cheerleading, svømming, fotball, baseball osv. I mange av sportene er gutter og jenter skilte. Siden sportsklubbene er hver dag er det dessverre få muligheter for å velge andre klubber, men hvis man diskuterer det med treneren sin kan det gå an. Vil ikke anbefale å være med i flere sportsklubber, men f.eks. Jacob hadde kalligrafi om tirsdagene og torsdagene, og de andre dagene spilte han i tennisklubben.

Jeg var selv med i tre kulturklubber: kalligrafi, ikebana (blomsterkunst) og teseremoni. Ellers kan man velge kunst, Engelsk, litteratur, manga, spill, IT, foto, korps, orkester, tradisjonelle japanske instrumenter osv. Disse møtes rundt en eller to ganger i uken eller måneden, og det er derfor mulighet for å være med i flere. Jeg var en stund med i kunst også, altså til sammen fire klubber. Det kan være lurt med kulturklubber fordi en møter mange forskjellige folk, nivået er ikke så høyt (man tar i hvert fall mer hensyn) og prøver ut mye forskjellig samtidig. 

Klubber koster som oftest ingenting, og i f.eks. kendo kan en gjerne få låne drakten. Skal skrive et innlegg senere om de forskjellige klubbene!

Events

I f.eks. USA er det mange spennende hendelser i løpet av året, som homecoming, graduation, games ov. På japanske skoler er det også mye spennende som foregår! Vi har blant annet åpningsseremoni, les om min opplevelse her . Så sportsfestival, der hele skolen samles i team og gjør mange morsomme aktiviteter . Ellers er det en rekke samlinger i gymsalen i løpet av året (utdeling av diplomer til sportsklubber osv.), der det er ganske god stemning med heiarop, skolesanger og korps. Man har også skoletur i andre klasse(Okinawa, Hokkaido, Kyoto og Nara er alle populære reisemål.. og er du riktig heldig reiser dere til Sør Korea eller Taiwan) og bunkasai (kulturfestival der klubber og klasser samles for å holde konserter, demonstrasjoner, show osv.). Alt i alt er det mye spennende som foregår. Man har også en rekke sportsturneringer i løpet av året, som alle kan delta på. Rundt mai er det også vanlig med en del klasseutflukter, og min dro til en veldig fin park der vi grillet.

Lunsj

Få japanske skoler har kantine, mens på noen kan man kjøpe brød (meronpan, croissont osv.). Det kryr heldigvis av drikkemaskiner overalt, og det er veldig billig å kjøpe av dem. Nesten alle japanske elever har med seg hjemmelaget obento (matpakke) eller kjøper på veien. Her har man gjerne rester fra middagen eller frokosten, og det kan være alt mulig. Veldig spennende å se hver dag hva man har oppi! Jeg fikk som oftest salat, blekksprut, pølser, biff, ris (alltid), bønner, mais, nudler osv. Lunsjen varer i rundt førti minutter og en sitter i klasserommet.

Skoleuniform og regler

Dette kommer det et eget innlegg om!

Senpai og kouhai

Jeg har tidligere nevnt at respekt er veldig viktig i et samfunn med sterk rangstige, og det samme gjelder skolen. Senpai er de som går i høyere klasse enn deg (altså eldre), og kouhai er de som går i lavere (yngre). Disse to har et ganske spesielt forhold en ikke kommer til å se i Norge. Senpai blir høyt respektert i både klubber, fritid og i klasserommet, og skal alltid bli snakket til med formelt språk. Kouhai er veldig ydmyk og høflig ovenfor dem, bruker en del tatemae og lytter mer enn de snakker. Som sagt er det de eldre som vet best, og det skal man respektere. Senpai oppfører seg egentlig helt normalt mot kouhai (at kouhai oppfører seg underdanig mot dem betyr ikke at senpai tar utnytter dette eller oppfører seg nedlatende), med unntak av at de ikke bruker formelt språk. Jeg var et år eldre enn de i klassen meg, og da de fant ut ble de veldig forskrekket, unnskyldte ting og var veldig forsiktige med meg. Har også merket i klubber at førsteklassinger er ekstra høflige mot meg, bukker og bruker formelt språk selv om vi er venner. Jeg synes først det var litt ubehagelig, men egentlig synes jeg det er flott at de behandler meg slik selv om jeg er utenlandsk. At for en gang skyld er jeg mer enn en utlending, jeg er eldre enn dem og krever da mer respekt (synes de). I Norge er vi kanskje vant til at "hvis du respekterer meg respekterer jeg deg", men her kan du ikke forvente å få noen som helst respekt tilbake. 

Untitled

Lærere

Bruk formelt språk når du snakker med lærere, være ydmyk og spar deg for forklaringer (de har en tendens til å bli forvekslet med unnskyldninger, eller at du legger skylden på andre). Jeg har fått et godt inntrykk av lærerne, de har vært veldig hjelpsomme mot meg og jeg har kunnet alltid spørre dem om det er noe jeg lurer på. Mange av dem er veldig morsomme og opptatt av hvordan elevene har det, og det i større grad enn i Norge generelt. En av lærerne mine spilte Mario Kart med oss en gang! De virker mer interesserte i elevene, mer tilstede og engasjerte. Dessverre kan man ikke spørre om ting midt i timene, men læreren får alltid spørsmål etterpå og mange ganger har han eller hun såkalte "spørrerunder" etter skolen. Ikke forvent at de skal ta ekstra hensyn til deg med prøver og slikt (f.eks. oversette noe for deg), men om du har et spesifikt spørsmål vil de mer eller gjerne hjelpe.

Venner

Kommer det innlegg om!

♥

Forhold mellom gutter og jenter

Jenter og gutter holder seg det meste hver for seg. Jenter snakker sjelden med gutter og omvendt, og de har generelt veldig lite kontakt. Guttene er ofte utrolig sjenerte, og kan oppføre seg litt merkelig ovenfor en jente de snakker til. Jeg hørte dem ofte snakke om meg, men aldri til meg (ta det med ro, de sa ikke noe dumt). Det kan minne litt om slik det gjerne var på barneskolen, med gutte og -jentelus. Jeg tror ikke japanske gutter oppfører seg sånn, men de er egentlig litt barnslige og tilbakeholdne foran jenter. De fleste vokser seg av dette rett før universitetet, og jeg må si at atmosfæren i en tredjeklasse er helt annen enn i en andreklasse. Fysisk kontakt er heller ikke akseptert, og du vil aldri se en gutt eller jente klemme. Jeg har kun sett kyssing en gang, mens holding av hender blir mer og mer vanlig. Jenter og jenter og gutter og gutter derimot, har mye mer kontakt enn hjemme i Norge. Det er ikke uvanlig å se jenter holde hender og sitte på fanget til andre jenter, eller at gutter gjør det samme med sine kamerater. Det er ikke noe romantisk i det, de er sånn de viser at de er venner. Klemming derimot, er fortsatt veldig uvanlig. Du kan gjerne snakke til guttene, men ikke regn med å få svar med det første. Det er ikke et dårlig tegn, de er bare litt mer umodne enn de fleste norske gutter. Og det finnes selvfølgelig åpne gutter som tar initiativ, men de er gjerne eldre og i tredjeklasse.

Undervisning

Det går stort sett i tavleundervisning og notering, med unntak av mer praktiske fag som IT (her bruker man ofte pc), matlaging osv. Læreren forklarer, tegner og skriver på tavla, mens elevene noterer. Det er ganske uvanlig at læreren spør elevene spørsmål, og hvis han eller hun gjør det plukker hun ut en tilfeldig (ingen håndsopprekning). I klassen har hver elev sitt nummer, og f.eks. om det var den 19ende kunne nummer 19 bli spurt om å svare. Eleven spør heller ikke læreren midt i timen, men etterpå er det ofte en gjør det. Læreren går nøye gjennom alt som står i boka, og bruker fargede stifter for å markere spesielt viktige ting.

Jeg fikk lite lekser av min skole, men det kan variere. Læreren har som oftest laget oppgaver, og disse må leveres inn noen dager etter. En får som oftest lekser i ferien, og disse må også leveres inn. Når man får den tilbake går klassen gjennom svarene sammen, og du retter på egenhånd. Det er lite samarbeid og gruppearbeid, men f.eks. i kjemi var det noen ganger vi måtte sitte sammen, diskutere og løse oppgaver. Dette var noe jeg savnet i de andre fagene, spesielt engelsk, der elevene bare skrev og ikke snakket.

Diverse (skoletimer, friminutt, elevråd, skoleturer,ferie)

Skoletimene varer i 50 minutter, og man har ti minutter mellom hver time. Det er seks slike timer hver dag, og mellom fjerde og femte er det en førti-femti minutters spisepause. Etter skolen drar de fleste på biblioteket for å studere, klubb, henge med venner eller hjem. Om morgenen og ettermiddagen står lærerne for å hilse (egentlig inspekterer de skoleuniformen din..), og man må også hilse om en møtes i gangen. En har elevråd og skoleturer foregår som oftest i andre klasse om høsten, og det er ikke noe AFS dekker. Vil likevel anbefale folk å dra, det er mye lettere å bli kjent med klassekamerater i et nytt miljø!

Skoleåret er over i begynnelsen av februar, og da har en rundt tre ukers vårferie. Etter dette har man noen små fridager spredt omkring, men det er likevel færre av dem enn i Norge. Rundt mai har man Golden Week, en samling av en rekke fridager (er du riktig heldig faller få av disse i helgene), selv om det kun er fure dager. Sommerferien starter i slutten av juli, og varer i rundt en måned. Så får man juleferie rundt den tjuefemte desember, og den varer i omtrent to uker. Dette varierer fra skole til skole, men felles er at man har mindre fridager enn i Norge.

Si ifra om dere har noen spørsmål!

Når det japanske og norske ikke kan kombineres + min første teseremoni

Noen spurte meg om det vanskeligste med året; her kommer svaret. Og ja, det vil komme flere lignende poster, for dette er bare begynnelsen. Helt siden jeg kom hit har jeg hatt en rar følelse inni meg - det føles som om jeg har latt en del av meg være igjen i Norge. Og ja, det har jeg, og det er for det beste. I det siste har jeg tenkt mer over dette og identifisert hva som egentlig ligger bak. Det er ingen hemmelighet at japansk og norsk kultur er svært forskjellige på mange måter, men det er ikke før nå at jeg virkelig har begynt å legge merke til det. Helt fra jeg kom hit har det egentlig vært en slags skurring, underbevisstheten min har reagert flere ganger og nå begynner det å gå opp for meg. Før jeg dro fortalte folk meg om flere forskjeller, og ja noen har jeg lagt merke til, andre har blitt avkreftet. Saken er at det er vanskelig å få forstå hva det egentlig går ut på - hva betyr det at mange japanere er opptatt av å "ikke miste ansikt"? Hvordan fungerer det? Hvilken betydning vil dette ha for meg, en viking blant samuraier?

Her i Japan er jeg kjent som Seria, og jeg føler at dette er den japanske siden av meg. Det var Seria som tvang meg til å gå på AFS-samlingen for å ikke være til bry, selv om jeg var syk. Hun tenker på den japanske måten, og det er mange ganger Seria og Silje (min norske siden) ikke er enige. Selvfølgelig er alle nordmenn forskjellige, men jeg vet at i mange tilfeller ville de fleste nordmenn reagert på samme måte som Silje. Samtidig er det mange japanere som ville reagert som Seria. Hvilken side skal man velge? Hvor går grensen mellom Seria og Silje, når er de uenige og når kan tankene deres kombineres? Det hjelper heller ikke at Seria er ganske uerfaren og fortsatt bygger de fleste av tankene sine på observasjon. Ikke nok med at jeg må velge side, i noen tilfeller er begge deler feil. Dette er en skremmende tanke - hvor norsk kan jeg være, og hvor japansk?

Japan og Norge - kirsebærtrær og fjell

I de aller fleste tilfeller kan jeg forstå litt hvorfor japanere tenker som de tenker. F.eks. dette med å ikke være til bry - ja folk her blir skikkelig bekymret om du viser følelser og forteller dem sannheten. Det er en fin tanke at man skal sette andre foran seg selv og gjøre det som er best for flertallet. Mange nordmenn tenker på samme måte (inkludert meg), men japanere tar det noen ganger til det ekstreme. Så hva gjør man når man er uenig? Når det japanske tankesettet strider veldig mot det norske? Dette har ikke skjedd ennå, men jeg vet at problemet kommer. Hvordan skal jeg reagere? Skal jeg spille japaner mens hodet mitt er fylt av helt motsatte tanker? Jeg gjør alt for å ikke bli oppfattet som frekk eller uhøflig her, for dette er et samfunn der respekt og ydmykhet står utrolig sterkt. Jeg har fremdeles ikke vært her lenge, og i flere tilfeller vet jeg ikke hvilken reaksjon som er "japansk". Da er jeg nødt til å handle med tanke på mine egne verdier, og det er ikke alltid de er riktige her. Har allerede brent meg på dette, og det var en ubehagelig måte å finne ut av ting på. Problemet er at mange av disse tilfellene er ting jeg aldri har tenkt over, så jeg kan ikke spørre om dem før det skjer. Det er fremdeles for mange ting som jeg ikke har kontroll over eller forståelse for.

Mitt aller største problem er at det er egentlig ingen andre enn meg som kjenner til begge sidene. Jeg prøvde å forklare vennene mine noen av problemene jeg har støtt på her, og de kunne ikke tro at jeg fant meg i det.  Her i Japan er det viktig å alltid smile og være livlig uansett, folk blir jo brydd og bekymret om du ser lei deg ut. Føler man for å smile hver morgen når man er trøtt og sliten? Nei? Det var da synd, du har ikke noe valg. Ja, det er en fin tanke at man skal være munter og se på det lyse i livet, men mange ganger er smilet falskt og brukt til å dekke over mye mørkere ting.

 Jeg vet ikke hvor langt jeg vil gå, hvor mye jeg kan gi slipp på det norske. Og hva er norsk egentlig, eller er det bare noen aspekter ved meg selv? Hvem er Silje? Hvem er Seria? Hva betyr de for meg? Vil ikke lage noe trøbbel, så det er kanskje best å spille japansk. Hva skjer med det norske da? Noen ganger har jeg bare lyst til å si til folk at jeg er norsk, de kan ikke forvente at jeg alltid oppfører meg likt som dem. Men hva gjør jeg når den norske tenkemåten er upassende? Og hva gjør jeg når jeg synes den japanske tankemåten er upassende? Til nå har jeg prøvd å være høflig, men definerer en nordmann og en japaner alltid høflighet på samme måte? Kan de noen ganger være uenige? Dette får meg til å tenke på de vennene jeg har som står mellom to kulturer, f.eks. ved at de er født i Norge men har utenlandske foreldre. Jeg begynner å forstå hvor tøft noen av dere kanskje har det. Hvem skal man høre på? Kan man høre til begge sider?



Det er godt å ha Jacob i sånne situasjoner, for han er utvekslingselev og står også mellom to kulturer. I tillegg er han vestlig og vi har derfor stort sett mer til felles enn det Japan og Norge har. Likevel finnes det unntak, og vi diskuterte dette i dag. I Norge blir man gjerne sett på som voksen og selvstendig lenge før man er myndig, mens i USA er ikke dette alltid en selvfølge. Mange tenker slik i Japan også, og det er vanlig å bli behandlet som et barn til myndighetsalder. En annen ting er at det aldersbestemte hierarkiet fortsatt står sterkt, og at de som er eldst alltid vet best (spiller ingen rolle om det er snakk om et eller ti år, den eldste har alltid rett). Jeg kan jo si meg enig i dette i noen tilfeller, men i mange tilfeller kan den mest modne personen være yngst. Merker ikke noe til denne behandlingen i vertsfamilien, men jeg har hatt noen øyeblikk i andre situasjoner. Det jeg prøver først og fremst er å ikke stemple noe som dumt eller bra. I mange tilfeller er det en fin tanke at eldre vet best, andre ganger stemmer ikke dette i det hele tatt. Finnes også forskjeller her som jeg faktisk setter pris på, f.eks. det med at japanerne stort sett er mye mer høfligere.

 Dette ble et ganske negativt innlegg, men jeg vil gjerne forberede kommende utvekslingselever. Mange skriver om kultursjokk ja, men enda færre beskriver faktisk hvordan de takler det. Man snakker hele tiden om at man må tilpasse seg samfunnet, men hva går det egentlig ut på? Hvor langt skal man gå, hva kan man akseptere? Det er ikke sikkert at jeg finner noe svar på dette i løpet av året, men jeg jobber i hvert fall med det. Kanskje det ikke finnes noe svar.

I morgen har vi fri og på fredag skal jeg til en park og ha BBQ med klassen. Om lørdagen skal jeg på BBQ hos Jacobs vertsfamilie, og om søndagen skal jeg møte en utvekslingselev og så blir det å spise ute med min egen vertsfamilie. Så har vi fri om mandagen og tirsdagen i neste uke, blir nok å jobbe med japansk siden vi snart skal ha en prøve.

I dag har jeg forresten besøkt teseremoni klubben! De treffes cirka. annenhver mandag, men det avhenger litt av hvor ofte læreren kan komme (veldig søt gammel dame). Sånn egentlig kom jeg bare for å sjekke den ut, men de regnet faktisk med at jeg ville joine og jeg kunne jo ikke si nei når den gamle damen utbrøt hvor gøy vi kom til å ha det sammen. De andre elevene (bare jenter) var hyggelige og jeg håper jeg kan bli godt kjent med dem, fikk ikke så mye tid til å snakke med dem nå. Dette var min første teseremoni, og jeg synes det var veldig interessert. Det er mye å huske på, alt må gjøres i riktig rekkefølge, riktig hånd, håndstilling, bukking, hilsener osv. Synes likevel det var ganske avslappende og fikk jo mye hjelp av de andre da. Vi satt på knærne på tatamimatter, noe som var ganske slitsomt. Beina mine sovnet nesten med en gang, så det gjorde ikke så vondt siden jeg mistet all følelse. Ble likevel et problem da jeg måtte løpe-gå for å rekke bussen, og det hjalp ikke at beina var gele og jeg fortsatt har gnagsår.Teen er ganske bitter, og derfor er det vanlig å spise noe søtt først. Da smakte teen faktisk ingenting! Skal nok skrive et mer detaljert innlegg om dette, det er veldig mange små detaljer nemlig! Synes det var en helt magisk opplevelse og følte meg veldig avslappet etterpå, håper jeg får gjort dette med kimono på meg. Fremover skal jeg se på flere klubber, nemlig kunst, kalligrafi og blomsterkunst (ikebana).  Gleder meg!

#utveksling

 

hits