ET UTVEKSLINGSMARERITT (SiljeiJapan)

ET UTVEKSLINGSMARERITT

Hei alle sammen! Beklager for lite blogging, men etter at jeg ble frisk har jeg vrt ute med venner nesten hver dag. Har hatt en helt fantastisk tid med kattekafe, shopping, Disney Sea, China Town, resultater p japansk eksamen og det kommer innlegg om alt dette. Det er hjemreise i morgen den 8.februar (kan ikke tro det) og i den forbindelse skal jeg endelig fortelle min historie. Setter veldig pris p om du leser alt.

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom ret. Det var ikke akkurat det jeg flte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt r. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned p. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig pen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med fr vi mttes, da vi snakket en del sammen p Facebook fr jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte snn p meg, og lyttet hver gang. Siden hun var spass pen flte jeg at jeg kunne gjre det samme (sa ikke s veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterp og virket svrt nedfor. Dette skjedde flere ganger med smting ogs. Hun grt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte f seg venner p skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Frst tenkte jeg at det var bra at hun var s omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt reagere snn; ikke sove og vre s sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjnte da at jeg burde vre forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble s utrolig pvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og nsket henne alt godt, derfor begynte jeg holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det snn. Det er vanskelig holde s mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

P grunn av dette hadde vi drlig kommunikasjon. Det var vanskelig snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prvde holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en drlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var ogs ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, bde de som var der n og hadde vrt der fr meg. Det er ikke lov. hre p alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjnte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken mtte jeg to LP-er (rdgivere i AFS) for snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Flte de var flinkere til hre til hre p meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til prve videre. Likevel fikk jeg hre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er snn, det spiller ingen rolle. Jeg mtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fle ting de sa til meg. S dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg flte at jeg kunne vre meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde flelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, hper jeg kan dra p besk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt tro p det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en drlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forstelsesfull, noe som blir godt tatt i mot p skolen ogs. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg flte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vrt der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfrer meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et mte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp fr, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forstelse, og de av avbrt meg midt i med rope stopp! med hndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett p som et barn her, s har ikke forklaringene mine s mye si. Og jeg satt der og flte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hrte p. Alle disse mtene og samtalene gikk p japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var s sint at hun mtte puste skikkelig tungt for roe seg ned, og det fikk meg til flge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppfre seg slik. Det kom frem enda flere problemer med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prvde f dem til se mer og mer ned p meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har bde hun og AFS bedt meg om alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det s jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornyd med. Hun klaget i vei. tiden oppfrte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt p det meste av tiden. Om jeg hadde oppfrt meg snn hadde jeg ftt beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjr det.

Jeg flte meg trkket p og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en drlig person og uansett hva jeg hadde sagt, s ville det ikke ha hjulpet. Jeg mtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vrt s mange misforstelser og de spr, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk hre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette sret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her nr man kjefter, men er ikke dette g litt for langt? Hvordan kan man si snt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vrt hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for gjre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke vre det, s AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for starte p nytt, og hadde ikke lyst til snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg hre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prvde straks overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hrte absolutt ikke p dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt p sl vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint p ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett s ville ikke vfamilie nr. 2 tro p henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke hre. Hun sa at jeg mtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forst hvorfor. Hun grt i evigheter fordi hun synes det var s urettferdig, og hun kunne ikke forst hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en s god person). S det er ikke bare jeg som fler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale nr hun grt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er p min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg s sliten av hre alle de fle tingene, at jeg nesten trodde p dem. Jeg begynte nesten tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en drlig person, at jeg ikke forstr andres flelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg flte at jeg holdt p miste meg selv. Mange ganger holdt jeg p besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s flelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforsttt. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne vre meg selv.

Jeg synes det var undvendig av sjefen fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er ogs i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Flte meg innelst, fanget og jaktet p. Ble stresset hver gang jeg m snakke med de andre LP-ene, og var livredd for gjre feil. Var s redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne gjre. Det ble et halvt r med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri flt meg s lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og s tvang de meg til gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere mter med AFS. Jeg var alltid s kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til vre i samme rom. Prvde hilse p dem, men de overs det og begynte heller glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om fr, og kalte meg for drlig mor, lege, person og tvang meg til gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vrt her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stnnet, og avbrt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hnd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der gjre. De sa ogs at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke ftt en eneste sjanse! Den frste vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

S fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg mtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar ogs kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi mtte bare bruke den tiden vi hadde s godt jeg kunne. S snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk flte jeg at forholdet vrt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi frst snakket fikk jeg bare ja tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt p pc med retelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prvde snakke s mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig sprsml om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet gjre. Det samme med vsster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for snakke fikk jeg hre at du kan godt vre p rommet, er du ikke sliten, du br vente. Flte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prvde. Flte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig vre hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegy, mens jeg ble ignorert

Da jeg frst kom hit sa vertssster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag mtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brd. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide kjpe brd, men flere ganger da de pstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg mtte ofte kjpe min egen mat.

Jeg nsket bytte vertsfamilie (slik jeg ogs ville med den frste), men torde ikke si i fra. De kom bare til bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte forst at noe mtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prvde aldri bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken fr hadde jeg i tillegg et mte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hrte ingenting fra AFS. Hadde det s utrolig fint der, og komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prvde sprre om hvorfor de kom, men da la hun bare p. Ble kjemperedd og tenkte at n kom de til fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle lgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til vende vfamilien mot meg, slik de hadde prvd fr.

En stund senere kom LP og selvflgelig lokalsjef, og de ba meg ogs vre med i samtalen. Det frste de sa var at p lrdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at n sender de meg hjem, herregud de gjr det, n kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra n av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og s sint p meg. S forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det bl. De hadde ikke sagt noe p forhnd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til rette dem opp igjen. De begynte snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg mtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppfrte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vrt frekk(?) mot AFS, drlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vrt der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne f vite detaljer om hva som har "skjedd" fr. Det frste var at de mente at jeg hadde vrt inne p vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvflgelig ikke at ssteren min ogs sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga nr jeg ville), nr jeg hadde ftt tillatelse til g inn der! Jeg hadde ogs spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet p en DVD-spiller uten si det til dem. N vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for s mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg flte meg verdils og trakket p, og det gjorde s vondt hre p dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst ly hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde ogs noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til fle meg s dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun sltt til meg, og hun gjorde ogs den bevegelsen med hnden! Jeg har senere ftt bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg hre fra en annen som hrte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg mtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle rd. De spurte meg synes du ikke at du er en drlig person?, og jeg sa bare at jeg har drlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt lste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom s mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den frste kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra n av kom alt til bli bedre. Det er sant. Det halvret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de ogs en god sttte. I gr fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere oppfre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere holde p snn. Det har jeg ogs skjnt etter alle de fantastiske japanerne jeg har mtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker p andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhrte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i gjre. Vi er alle forskjellige, takler slike pkjenninger p ulik mte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg s utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris p, men det er mye som burde vrt annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet p denne mten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen psto at hun ikke visste), og de var ikke klar for ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt p meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig f fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til snakke s mye med dem, noe jeg skulle nske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde ogs vrt gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brt mange regler, veldig vansker med finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye stri med og ville ha s lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut p meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var verst i hierarkiet, s hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange p hovedkontoret i Tokyo, s der hadde jeg ogs vansker med bli trodd. De virket ogs ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt s mye stygt om meg, og jeg flte at de hele tiden s etter feil. De prvde s godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig pvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan f takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi lste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Jeg hper min historie er til hjelp og advarsel for andre. Spr i vei om dere har noen sprsml! Slike ting som dette kan skje i alle vertsland, og det kommer veldig an p byen du bor i. Jeg vil gjerne hjelpe andre i en slik situasjon, men jeg kan ikke vre overalt. Lykke til alle sammen.

Jacob og meg

#utveksling


  6 sommerfugler i "ET UTVEKSLINGSMARERITT"

Postet av: Egeo
Stakkars, det hrtes ikke noe kjekt ut. Jeg er s glad for at det lste seg til slutt.
06.02.2015, 16:10
URL: http://egeo.blogg.no
Postet av: Hedda i Japan
Huff s utrolig trist at du mtte ha snne fle opplevelser :( Ganske utrolig at noen kan oppfre seg snn og rettferdiggjre det for seg selv. Dessverre har jeg lest om mange som har grusomme opplevelser med utveksling, og jeg tror mye av problemet er de store utvekslingsbyrene som ikke har heeelt kontroll p hvem de overlater utvekslingsstudentene til. Jeg hper du forteller alt dette til AFS Norge. Du burde jo nesten kunne be om erstatning for alt du har gtt igjennom.

Godt hre at du har hatt det bra det siste halvret ihvertfall!:) Jeg er glad du ikke bare har fle minner fra Japan. God tur hjem, og lykke til <3
06.02.2015, 16:53
URL: http://heddahellekalland.blogg.no
Postet av: Caroline
Jeg har fulgt bloggen din gjennom hele utvekslingsret, uten kommentere (skamme seg), og vil frst benytte sjangsen til takke deg for at du har delt s mye gjennom bloggen.

Men huff, dette var s ufattelig vondt lese, og mye verre enn man kunne forestille seg ut i fra det du har skrevet tidligere. Du har gtt gjennom noe som ingen burde trenge oppleve. Men g gjennom noe snt helt alene i s ung alder, og s langt hjemmefra m ha vrt utrolig tungt. Jeg hper du hvertfall har ftt sttte hjemmefra, og at dersom du fler at du trenger det, fr bearbeidet det du har gtt gjennom ordentlig.

Samtidig applauderer jeg deg for at du greide det. Tenk hvor sterk du har vrt, som holdt ut s lenge, og kjempet helt til siste slutt! Det er utrolig godt gjort, og du har all grunn til vre stolt av deg selv!

Jeg er s glad for at det ordnet seg for deg til slutt, og at du fikk til slappe av og kose deg den siste tiden. Det har du virkelig fortjent.

God tur hjem, og lykke til videre! ♡
06.02.2015, 22:20
Postet av: Ayano
Jeg ble s sur av lese alle urettferdighetene du mtte oppleve der i nagaoka og skjnner at man blir livredd av oppleve snne ting. De som var urettferdige mot deg var bare psykisk syke alle sammen, tror jeg.(...egentlig br man kanskje hjelpe dem da men...jeg er ikke en psykolog og ikke du heller!) og jeg tror det som gjorde ting vanskeligere er kanskje snn at hvis det er bare en "normale" mellom mange gale, s blir "en normale" sett som gal. Og dette ville jeg si til dem som sa stygt mot deg og da mtte de bare smile og si "takk for rdet" og snn! ..unnskyld for at jeg oppfrer meg s barnslig men jeg er bare s sur akkurat n...

Men men...jeg er glad for at alt (?) til slutt har ordnet seg og du kunne kose deg masse her.

Og tusen takk for at du delte s mye, jeg likte bloggen din veldig godt kanskje ogs fordi du tenker nesten samme som jeg gjr. (Men du uttrykker bare bedre enn meg)

God tur og hvis du kommer til beske familien din og vennene dine, s いってらっしゃい!:)
07.02.2015, 18:48
Postet av: Linea
Herregud, s grusomt! Kan bare forestille meg bli behandlet p den mten og ikke rart du slet som du gjorde. At du ikke dro hjem er ganske imponerende, som caroline sier det, du trenger applaus for det. Og jeg hper AFS Norge legger deg paddeflate for sine motparter i Nagaoka, for de brt regler, behandlet et verdig menneske totalt respektlst og legitimerte for det samtidig.

At du til slutt fikk en god vfamilie som faktisk kunne ta vare p deg, er godt hre, slik at du fikk et positivt syn p det japanske folk ogs.

Jeg kan bare forestille meg hvor mye du har vokst p dette ret og hvor mye sterkere du kommer ut av det i og med at du holdt ut helvete. Norge kommer til vre barnemat i forhold, haha.

Lykke til videre! :)
09.02.2015, 09:02
URL: http://www.watashiwaonnada.blogg.no
Postet av: Emma
Det suger jo hardt alt so har skjedd. Hper det gr bedre n og at du ikke angrer p at du dro p utveksling og at du snart vil dra tibake til Japan :) jeg bare lurte p om du angrer p at du valgte AFS som organisajon?

Emma
11.02.2015, 00:12

Send en sommerfugl

hits