SiljeiJapan - Utveksling i Japan 2014/2015

Et år etter og reisen tilbake

Hei!

Oi, det er virkelig lenge siden sist. Jeg har tenkt på å skrive dette innlegget i lang tid, men så mye har skjedd og jeg har rett og slett ikke visst hvordan jeg skulle begynne. Året i Japan er så fjernt og nært på samme tid, og det er fortsatt vanskelig for meg å gå tilbake i den modusen. Japan-Silje kommer alltid til å være en del av meg, men det er ikke alltid så lett å ta henne fram. 

Nå har det faktisk gått over et år siden jeg kom hjem, og to år siden jeg reiste. Det er veldig rart å tenke på, jeg føler at jeg reiste i går mens jeg samtidig føler at jeg aldri dro. Et så stort sprang fra en annerledes kultur til en anenn og så tilbake igjen er anstrengende, og det er mye jeg ikke klarer å sette ord på. Som jeg skrev i det forrige innlegget slet jeg en del med omvendt kultursjokk, og det er aspekter fra Japan som kanskje har festet seg for alltid. Det er fremdeles stunder der jeg ikke vet hva som er rett og galt å gjøre, og om jeg kan være japaner eller norsk eller kanskje en mellomting. Noe som gjør det verre er at det er ingen her rundt meg som har vært gjennom det samme, jeg kjenner få bergensere som i det hele tatt har hatt tanken om å dra dit en gang. Da hjelper det å snakke med andre utvekslingselever, både de norske og de internasjonale. Denne opplevelsen, denne livsreisen i Japan har gitt oss et bånd jeg tror kan tåle mye. Det er fantastisk å være fra så ulike land og snakke sammen, og så føler man likevel at man er så like. Utvekslingen har gitt oss et fellesskap som ikke bare har lært meg mye om andre kulturer, men også om meg selv. Så jeg vil anbefale alle å holde kontakten med de som man reise med, de er kanskje de eneste som virkelig forstår deg.

 

Så hva har skjedd siden sist? Som jeg nevnte fikk jeg besøk fra Japan i slutten av sommerferien. Yuno fra skolen i Yokohama dro til Norge for første gang, og i løpet av den uken hun var her fikk vi gjort utrolig mye gøy. Hun kom hit i slutten av juli, og da stilte jeg opp i bunad på flyplassen:



Det var så fantastisk å se henne igjen! Vi begynte å gråte om halsen til hverandre, og det kom en rar blanding av japansk-norsk ut av meg. I begynnelsen var det veldig rart å snakke japansk igjen, jeg hadde jo ikke brukt det på et halvt år! Heldigvis kom språket snart på plass igjen og jeg merket hvor deilig det var å komme inn i Japan-modus igjen.

Dagen etter dro vi litt rundt i Bergen på sightseeing:







Vi hadde det veldig kjekt, og da vi kom hjem igjen spiste vi lapskaus med spisepinner. Yuno var veldig imponert over alt fra Bryggen til middagen, og minnet meg veldig om meg selv den første tiden i Japan. Hun fikk bo hjemme hos oss, noe som førte til en rekke misforståelser siden mamma og pappa ikke kan japansk og Yuno ikke kunne engelsk. Det ble mye oversetting fra min side, men alt skjedde med latter og smil. Det er utrolig hvor mye en kan forstå ved å se på ansiktsuttrykk og høre på toneleiet. Mamma lærte snart å si "Sugoi!" (utrolig) og "Kawaii!" (søt), noe hun ikke kommer til å glemme på en stund. Dagen etter dro vi opp på hytten vår på fjellet:

På fjelltur! Vi hadde en liten photoshoot med kyrene 







Dette bildet er så herlig, og beskriver Yuno så godt! Kjenner at jeg blir så glad inni meg av å se på det

Tradisjonell norsk lunsj på terassen 

Yuno koste seg mye på hytten, og vi var så heldige at vi så både rev og røysekatt! Hun hadde aldri vært på en slik hytte før, så jeg er glad hun fikk den opplevelsen. Mormoren min var også med, og de to klarte på et vis å kommunisere godt de også. Yuno hjalp mye til og skulle hele tiden fyre i peisen, det var noe hun aldri hadde gjort før. Vi var bare på hytten en natt, og så dro tok vi toget til Flåm:

Yuno fikk endelig møte et troll!

Flåmsbanen





Yuno synes det var ekstra gøy å se huldra, som kom dansende ut av fossen. Hun ble overrasket da toget stoppet helt plutselig, og jeg ba henne om å løpe ut og se huldra. 

Deretter tok vi enda enda en dag med sightseeing i Bergen;











I tillegg til å se flere steder fikk Yuno også smake en vaskeekte bergensk skillingsbolle! Til slutt gikk turen opppå Fløyen, og Yuno hadde lært fort; hun hadde tatt med seg en Kvikk Lunsj "på tur". Det var også kjekt for Yuno og se og høre andre japanere, hun synes det var gøy at det er så mange turister her. Forhåpentligvis kommer hun hit flere ganger som turist!

Dagen etter kjørte vi nedover mot Stavanger, og der gikk vi opp på Preikestolen!

Yuno hadde aldri tatt ferge før

På Preikestolen



Uken var veldig spennende for oss alle, og jeg er glad for at Yuno fikk se og oppleve så mye av Norge på kort tid! Dette var hennes første tur til utlandet, og jeg synes det er fantastisk å tenke på hvordan hun dro så langt alene bare for å være med meg. Samtidig var det interessant å på en måte være "vertsfamilie" for en uke, jeg fikk se hvordan ting kunne bli hvis de hadde vært omvendt. Det var mye jeg måtte lære Yuno og familien min, men det gikk veldig fint.


Fine Yuno i bunad!

Noen uker etter det begynte jeg på i 3.klasse på Vgs, og det var godt å se vennene mine igjen. Dere som må gå et år "om igjen"; ikke fortvil! Jeg har det mye bedre i denne klassen enn den forrige. Etter jeg dro mistet jeg kontakten med mange av de gamle, og jeg tror det ville ha vært vanskelig for meg å gå i klasse med dem igjen etter så lang tid. Det er først nå at folk har begynt å ta kontakt igjen, si at de savner meg og angrer på at vi ikke er mer sammen. Når man er borte så lenge er det mye som forandrer seg, og de var jo også midt i forberedelsene for russetidene. Jeg har det kjempefint i min nye klasse, og gleder meg til russetiden med dem!Neste uke skal vi til og med på hyttetur sammen.

Siden sist har jeg i tillegg fått meg en kjempesnill kjæreste, enda flere venner og snart er det russetid! På denne måten har jeg blitt kjent med så mange nye, samtidig som jeg ikke har stresset med skole. Dette gjorde også at jeg kunne fokusere helt og fullstendig på japansk i løpet av det året jeg hadde det, og ikke bekymre meg over fag. Jeg vil faktisk anbefale folk å ta et år om igjen, ikke bare pga. venner men også med tanke på det faglige. Mange på skolen min som var på utveksling (i land som USA, Costa Rica og Frankrike der man kan språket fra før) har slitt med det faglige etter at de kom hjem, og måtte bytte fag flere ganger. En i kjemiklassen min som hadde kjemi i USA hadde hatt så annerledes pensum at hun ikke kan ha det her hjemme, hun måtte gi seg etter å ha prøvd i et par måneder. 

Fremover er planen å fokusere enda mer på skole, for målet mitt er å komme inn på medisin. Kjæresten og jeg håper på å komme på samme universitet, så begge to må jobbe hardt. Etter dette har jeg en spennende reise foran meg; JEG SKAL TILBAKE TIL JAPAN! Den 19.juni drar jeg, kjæresten og mamma bortover, og der blir det to uker med sightseeing. Så skal jeg være igjen hos vertsfamilien i to uker, før jeg reiser hjem i slutten av juli. Jeg gleder meg kjempemye, og vi har så mye flott vi skal se og oppleve! Turen kommer jeg selvfølgelig til å skrive om her.

Jeg ser at det fremdeles er folk som titter innom her iblant, og det gjør meg så glad! Forhåpentligvis er denne bloggen til inspirasjon og hjelp for andre, og ikke nøl med å kontakte meg. Hvis dere har et innlegg dere ønsker at jeg skal skrive, eller bare et spørsmål, så kan dere kommentere her eller kontakte meg på mail siljeaiver@gmail.com

#utveksling
 

4 måneder etter

Hei!

Jeg ser at det fremdeles er noen som titter innom , og det synes jeg er veldig hyggelig. En del sletter bloggen sin etter utvekslingsåret, men jeg vil la min stå åpen til både framtidige utvekslingselever og andre nysgjerrige. Noe jeg også har reagert på er at mange slutter å blogge etter de har kommet hjem, men det er forståelig. Likevel husker jeg selv at jeg savnet å høre om motsatt kultursjokk, tiden videre og tanker en har gjort seg i ettertid. Derfor vil jeg at denne bloggen skal være det jeg savnet, og kommer derfor til å publisere en del innlegg framover. Det kommer til å være alt fra omvendt kultursjokk til den japanske kulturen, og jeg håper også at dere lesere kan komme med tips. Kom med hva som helst :-)

Det har nå gått fire måneder siden jeg kom hjem, og tiden har virkelig flydd! Jeg valgte å fortsette der jeg "slapp", altså i Vg2. Kunne tatt tredje klasse som privatist, men da måtte jeg ha tatt noen eksamener om høsten, slik at jeg uansett ikke kunne kommet inn på videre studier før neste år uansett. Så jeg har hatt et rolig halvår der jeg kun har hatt noen få fag, og det har gått fint. Likevel må jeg innrømme at det var hardt i begynnelsen, ikke bare pga. det sosiale men også skole i seg selv. Ting gjøres veldig annerledes enn i Japan, og hver minste ting overrasket meg. 

Det jeg likevel slet mest med, var nok omvendt kultursjokk. Det høres merkelig ut, ikke sant? Men det er faktisk svært vanlig, selv om det snakkes lite om. De fleste vet at å dra til et annet kontinent blir litt av et sjokk, men få tenker over at det faktisk kan skje når man reiser andre veien også. Man har begynt å venne seg til ting i vertslandet, kommet inn i en rutine og funnet sin plass. En del har også tilpasset seg og forandret seg for å passe inn, og for å møte normene i landet. Jeg er f.eks. svært vant til å være en del av et hierarki, der jeg står langt nede fordi jeg i de fleste tilfeller er yngre enn de jeg snakker med. Det var vanskelig for meg å forstå i begynnelsen, men etter hvert ble jeg vant til det og lærte å snakke formelt til de som var eldre / høyere status, og innrette meg etter det de sa. Dette gjaldt spesielt lærere og andre jeg møtte utenfor vertsfamilien. Dette var ikke akkurat noe jeg var enig i, men tilpasset meg til for å passe inn.

Da jeg kom hjem til Norge var det derfor et stort sjokk å se at man kunne heller diskutere seg i mellom, og at man ikke nødvendigvis ble sett opp til på grunn av alder eller status. Jeg har ikke noen problemer da det gjelder familie, da man som oftest behandler dem på noe lunde lik måte som i Japan. Etter min erfaring er man kanskje enda mer direkte med hverandre i Japan, da man tuller mye seg i mellom. Likevel merker jeg at når jeg f.eks. snakker med lærere er det vanskelig for meg å protestere, si nei til noe eller si min mening direkte. Nå er det ikke slik med alle lærere i Japan, men jeg merket det med en del av dem. 

Jeg merker at jeg har fått et nytt blikk på ting, og at jeg tenker annerledes. I begynnelsen følte jeg at jeg ikke passet inn, og at jeg reagerte på ting ingen andre brydde seg om. Jeg er f.eks. vant til at i Japan er man litt direkte når man snakker om andres utseende, mens her er det ikke akseptert i like stor grad. Andre ganger ble jeg fornærmet over ting nordmenn sa, og visste ikke hvordan jeg skulle svare. Ting har heldigvis begynt å komme på plass nå, men jeg bærer fremdeles mye av det japanske i meg. Jeg prøver å bruke det på gode måter, og folk blir som oftest positivt overrasket. 

Et tips jeg ofte får er å ta kontakt med andre som har vært i Japan, men dette har vist seg å ikke være så lett. Har møtt en del på min alder som har vært på ferie der borte, men dette var kortere opphold. Det er ingen hemmelighet at man ikke får samme innblikk som turist, så de og jeg har hatt svært forskjellige opplevelser der. Ellers har jeg møtt diverse voksne som har vært i Japan med jobben under lengre opphold, men de har også en litt annen opplevelse av Japan. De er eldre enn meg, og har opplevd at de som oftest har samme rang som sine medmennesker i Japan. Jeg, som sto langt nede i hierarkiet, kjente meg ikke så godt igjen. Hierarkiet i Japan er ganske komplisert, så jeg kan evt. skrive et innlegg om dette. Det er viktig å få med seg.

De fleste flytter til utlandet for første gang når de drar på utveksling, og det er vanskelig å vite hva som kommer til å skje. Mange får også den samme følelsen når de skal hjem igjen, siden de nå har vært i vertslandet så lenge. Mitt tips er å like vel være sosial, og prøve å gli inn i hverdagen igjen. Etterhvert vil alt virke som før, men samtidig ikke. Man vil kanskje få "hjemlengsel" til vertslandet, og det kan være godt å reise tilbake dit senere. Jeg får faktisk besøka av Yuno, en japansk venninne, i juli! 

Håper folk vil fortsette å lese bloggen, og det er bare å komme med forslag til innlegg.

(Jeg ser forresten at en del bilder har forsvunnet fra diverse innlegg, skal prøve å ordne opp i det)

-Silje

#utveksling

 

Å komme hjem

Hei!

Den 7.februar satte jeg kursen for et hotell i nærheten av Narita, altså flyplassen. LP-en min (som jeg hadde bodd hos i tre uker), fulgte meg til togstasjonen der jeg tok flybuss videre. 

Viser ycatから成田へ.JPG

På bussen

Mange folk fra mitt lokallag møtte opp og vinket i vei da bussen kjørte. Koselig! 

Jeg bodde som sagt hos min LP den siste tiden, selv om jeg gjerne skulle bodd lengre hos min egentlige vertsfamilie. Dessverre var de nesten ikke hjemme den siste tiden pga. sykdom i familien, og jeg hadde ikke noe valg. Det var tungt å flytte, men etter hvert ble jeg godt kjent med LP og familien hennes, og de var alle kjempehyggelige. Savner dem også.

Viser DSCF2478.JPG

Oss! Datteren deres skal gifte seg i mars, ønsker henne lykke til!

Da vi kom fram til flyplassen møtte vi en del utvekslingselever, og skulle dra videre med dem til hotellet. Det viste seg å bli litt vanskelig da de AFS-frivillige gikk feil flere ganger, men vi kom oss til riktig sted til slutt. Narita er en stor flyplass og det er vanskelig å finne fram, og det gjorde ikke lettere at alle hadde så mye bagasje. På hotellet slappet vi litt av, før det var middag. Jeg var så heldig at jeg kom på rom med to norske, og det var de to jeg har møtt ofte mens jeg har bodd her (de bodde i Tokyo, så det var ikke så langt unna).

Under middagen møtte jeg Jacob og de andre fra Nagaoka igjen! Har savnet dem veldig mye, og spesielt Jacob var en utrolig god støtte. Det var godt å snakke med ham igjen, selv om jeg fikk høre litt triste nyheter. Han har ikke hatt det så bra der han heller, og det gjorde ikke det lettere at AFS Nagaoka hele tiden snakket stygt om meg til ham. Når man hører slikt over lang tid er jo det utrolig belastende. Er lei meg for at de har prøvd å komme imellom oss to, og ødelegge vennskapet til meg og Jacob. Og ja, det har blitt påvirket. Heldigvis ble det en hyggelig kveld, og jeg føler at mye er som før mellom oss, selv om det har gått lang tid. Han ga meg en liten gave og vi hadde det fint sammen. Det var ikke godt å høre om hva flere i AFS Nagaoka har drevet med mens jeg var borte, men jeg er glad jeg fikk møte Jacob igjen.

Jacob og Kabu

Flere av de norske :) 

Etter middagen var det en liten samling, og der fikk jeg endelig møte resten av de norske. Fire av dem har bodd så langt borte at jeg ikke hadde sett dem i hele år, men det føltes likevel som om vi aldri hadde vært fra hverandre. Vi er en veldig sammensveiset gjeng, og har på en måte vært sammen om dette selv om vi alle har bodd langt fra hverandre.

Hele gjengen

Etter samlingen var jeg litt sammen med Jacob og gjengen fra Niigata og Nagaoka igjen, og la meg ganske sent. Det ble kun tre-fire timer søvn den natten, da de i rommet ved siden av snakket i vei og stresset med kofferter. 

Om morgenen fikk jeg en koselig overraskelse:

Jeg fikk dette fra en utvekslingselev jeg møtte for et halvt år siden, utrolig hyggelig fyr. Vi har hengt litt sammen med andre utvekslingselever, og ofte snakket på Facebook siden. Jeg hadde lovet ham at jeg skulle fortelle hva som hadde skjedd når året var over, og dette hadde han husket på. Så siste kvelden fortalte jeg ham alt, og vi snakket også om andre ting, som håp for fremtiden, hjemlandene våre og Japan generelt. Han må være en av de greieste jeg noen gang har møtt! Så morgenen etter kom han på døren med sjokolade og brev. Jeg lette etter ham etterpå for å gi ham noe tilbake, men da hadde han allerede dratt til flyplassen. Det ble i hvert fall en fin avslutning på året.

Så vi koste oss med sjokolade og te

Rundt kl. ti på formiddagen dro vi til flyplassen, der vi måtte vente i åtte timer til. Ja, du hørte rett, for flyet vårt gikk ikke før kl. seks om kvelden! Skjønner ikke hvorfor, da det gikk fly dit flere ganger tidligere på dagen, men slik var det altså. Så vi ble sittende der hele dagen og man ble jo sliten før reisen i det hele tatt hadde begynt. Det gjorde det ikke noe bedre at jeg omtrent ikke hadde sovet kvelden før. Derfor var alle ganske overtrøtte, men vi hadde det i hvert fall gøy med kortspill og japansk snacks.

AFS var ikke glade for at vi satt i ring på gulvet, så jeg hentet fram kofferten min slik at vi kunne sitte på den. Det nektet de meg, selv om jeg sa at det var jo min koffert og mitt problem om noe skjedde med den, men det brydde de seg ikke om. Hvorfor var de så opptatte av at vi ikke skulle sitte slik? Fordi vi skilte oss ut, og hvis folk så de kunne de tenke at AFS passer ikke på elevene sine, de sitter jo på gulvet, har de ikke lært noen ting? Jeg tror nå at folk flest ikke ville bry seg, men samtidig har jeg lagt merke til at i Japan dømmer man folk som en gruppe, og ikke individer. Det er også kun en måte å gjøre ting på, og er det f.eks. ikke stoler så står man. Mens vi nordmenn prøver å være oppfinnsomme og drar frem kofferter, så blir ikke det sett på som en god ting her. Man skal gjøre det samme som alle andre og ikke tenke på andre måter. Det er regler for hver minste ting, noe jeg synes var litt greit i noen tilfeller, men ellers kanskje ikke.

Syv nordmenn vakte mye oppsikt, og vi oppdaget at en asiatisk mann drev og filmet oss! Utrolig ekkelt.

Da vi endelig skulle sjekke inn fikk vi beskjed om at det ene flyet hadde blitt kansellert. Dette var krise fordi vi har tre mellomlandinger, og det blir mye tull om vi plutselig ikke rekker noen av flyene. Dette var altså det flyet som skulle gå fra Hong Kong til London, og de fikk til slutt ordnet det slik at vi skulle ta et tidliger efly med et annet selskap.

Etter fem timer landet vi i Hong Kong, og da var det bare å komme seg til neste fly. Noen fra flyselskapet kom for å følge oss, og de gikk så fort at vi måtte løpe for å holde følge. Det bar i gjennom sikkerhetskontroller, tog til neste terminal, og store folkemengder. Da vi kom fram til gaten viste det seg at vi ikke hadde trengt å skynde oss i det hele tatt, for flyet var forsinket med en halvtime og de hadde ikke begynt ombordstigningen en gang.

Flyet til London tok over tolv timer, og det ble som vanlig ingen søvn på meg. Det var likevel en trivelig flytur, b.l.a fordi det var morsomt å følge med på de andre passasjerene. De fleste på flyet var kinesere, og de bestemte seg for å ha fest bakerst i flyet. Det var fram med nudler, sjokolade, og de gikk rundt, pratet høyt og spiste. Mange stilte seg i dokø, spiste, gikk inn, og så ut igjen for å spise. De tok seg virkelig til rette.

På flyplassen i London måtte vi vente i fem timer...

Og så bar det endelig videre til Oslo

Hjem til snøen...

På flyplassen møtte snille mormor meg, og vi spiste middag sammen. Så bar det gjennom reisens fjerde sikkerhetskontroll, og videre til Bergen. Der ventet resten av familien og min bestevenninne. Det var kjempekoselig å se alle sammen igjen!

Og nå har jeg vært hjemme i to uker. Hvordan føles det? Jeg vet rett og slett ikke. Det føles som om en del av meg er her, mens en annen er i Japan. Jeg vet ikke om den delen som er i Japan noen gang kommer tilbake, og om jeg vil det. Kanskje er det slik det må være.

Har kun vært innom skolen en gang for et møte, og ellers har jeg bare vært hjemme og møtt noen venninner. Tar et steg av gangen, for merker at det er slitsomt å være ute blant folk. Alt er så annerledes, og jeg legger merke til hver minste ting. Det begynte i London da vi ble så forskrekket over at nesten ingen var asiatiske, at vi måtte snakke engelsk, ingen forsto japansk, hvordan folk stilte seg i køer, snakket og alt egentlig. 

Sakte men sikkert blir jeg nok vant til det, og jeg vil nok komme inn i det til slutt. Likevel føler jeg at jeg ikke hører til her, og det gjør jeg heller ikke i Japan, men at jeg er et sted mellom de to landene. Jeg er strekt ut mellom dem, og blir dradd fra side til side. Slik vil det kanskje alltid være.

Jeg har tenkt mye på hva jeg har opplevd, og ønsker å i hvert fall kunne hindre at noen må gå igjennom det samme. Derfor tenker jeg på å bli LP/kontaktperson i AFS, og kanskje vertsfamilie (aller helst for en japansk elev) :)

Takk til alle som har vært med på denne eventyrlige reisen! Setter stor pris på alle fine kommentarer og støtte!

#utveksling

Disney Sea og siste skoledag

Hei!

På tirsdagen dro jeg til Disney Sea sammen med Yuno. Det var nemlig fri for de fleste privatskoler, og dermed fri for oss to også. Mange tenker kanskje på badeland eller Sea World når de hører "Disney Sea", men det er en helt vanlig Disney-park. Disney i Tokyo har nemlig to parker, både Disneyland (som er flere steder rundt om i verden) og Disney Sea (park som kun finnes i Tokyo). Parken ligger ved kysten, så det er fokus på filmer som Den Lille Havfruen. De har også laget en kopi av Venezia, utrolig stilig.

Vi dro innover med tog og var framme cirka en time før de åpnet. Siden det var en ukedag tenkte vi at det sikkert var færre folk enn i helgene, men vi tok helt feil! Disney Sea er mest populært hos vgs-elever og oppover, og siden flere hadde fri hadde de fleste tenkt det samme som oss. Mange var også ferdig med viktige eksamener, og ville feire med å dra dit. 

"Venezia" og Tower of terror (noe vi aldri fikk tatt da det var tre timers ventetid!)

Disney er et stort fenomen i Japan, og spesielt populært blant ungdommer og voksne. I Disney Sea var det nesten bare folk på min alder og oppover, og mange dro sammen med venner eller kjæreste. Har ikke tall på hvor mange kjærestepar vi så i løpet av dagen, og de fleste av dem hadde på seg Minni eller Mikke ører. Så da gjorde vi det samme:

Mange gikk også i skoleuniform eller klær som minnet om det, og toppet det hele med sløyfer og ører

Jeg har vært i mange fornøyelsesparker og dette var min fjerde gang i en Disney-park, men jeg blir like fascinert hver gang! Selv om det var mye kø var det også kjekt å bare gå rundt, se i butikker og på menneskene som gikk forbi.

Kjærestepar med ører, sløyfer og skoleuniform

Folk står i kø for å ta bilde foran hjertet. I Japan sier de at hvis man tar bilde på et sånn sted, så vil kjærligheten/vennskapet vare for alltid

Skoleuniform-gjengen

Vi fikk ikke tatt så mange berg-og-dalbaner, men det vi gjorde var veldig kjekt. Ellers møtte vi på en venninne fra skolen og familien hennes, og jeg fikk også øye på en annen utvekslingselev. 

Noen som er veldig glad i denne bamsen...

Hvis man drar til Disney Sea vil man se denne bjørnen, kalt Duffy, overalt. Det er en ganske ny Disney-maskot som ikke er særlig populær i USA, men den slo skikkelig godt an her. Nesten alle hadde en Duffy-bamse hengende på sekken, eller hadde en stor de bar rundt på. Det er også populært og lage klær til den og kjøpe en matchende til kjæresten, og så gå rundt med den. Vi tok en Indiana Jones berg-og-dal-bane, og kjøpte bilde av det. I vår vogn satt det en jente med en slik bamse, som hun holder opp foran fjeset og vinker til kameraet. Ja... mens jeg var for opptatt med å skrike.

Jeg hadde ikke tatt den før nemlig, og Yuno sa til meg at hun synes den var fryktelig skummel. Så jeg satt hele tiden og ventet på den fæle bakken, som aldri kom, så jeg så helt dum ut. Det viste seg at Yuno syntes kulissene eller noe var skummelt, ikke spør meg, men vi fikk oss i hvert fall en god latter begge to. 

Duffy sekk! Både eldre og yngre gikk med slike

Og så fikk jeg endelig tatt "gondol"! Har vært i det ekte Venezia, men fikk aldri tatt en slik. Så da ble det en romantisk tur på meg og Yuno

Vi måtte rope "ciao" til de andre båtene som kom forbi

Gondolmannen som sang "Santa Lucia" på italiensk

Duffy hadde såklart sin egen kafé

Det ble litt suvenirer ja..

Toget hjem...

Dagen etter dro jeg på skolen for siste gang! Hadde noen få timer, hilste på alle lærerne og holdt en siste (igjen improvisert) tale for klassen. Fikk flere brev og gaver og det ble en koselig avslutning. De ga meg også en veldig flott minnebok med bilder, hilsener og brev fra alle i klassen.

Skolen har virkelig vært et høydepunkt i løpet av dette året, og grunnen til at jeg ble. Både skolen i Nagaoka og Yokohama var morsomt å gå på, og jeg gledet meg hver dag. Disse to skolene var veldig forskjellige, både når det gjaldt lærere og elever, men jeg trivdes på begge. Kommer til å savne det, men samtidig blir det deilig å få komme inn i norsk skolesystem igjen.

Noen av gavene :) Fikk til og med koselig brev og gave fra bibliotekarene. Her ser dere forsiden på minneboka, der jeg går i mariusgenser.

Dagen etter dro jeg på middagsbesøk til min egentlige vertsfamilie, som skulle være hjemme en liten stund. Vi spiste god middag, pratet, og jeg fikk en fin gave. Er så utrolig glad i dem! De fortalte meg at vertssøster skulle komme på besøk noen dager etter at jeg hadde reist hjem, så de byttet liksom om på døtrene sine. De nektet meg omtrent i å si farvel så jeg sa heller "ittekimasu", noe man sier f.eks. om morgenen når man skal på jobb/skole, men vet at man snart kommer tilbake. Vertsmor insisterte på at jeg ikke skulle hjem, men bare på en liten tur tli Norge. For Norge er ikke lenger mitt eneste hjem, jeg har også et hjem hos dem. Og jeg ble helt rørt av det de sa!

Det er veldig sjeldent at en japaner inviterer noen hjem, og i hvert fall at de til og med lar noen få bli der så lenge! På toppen av alt kaller de meg for datter, sier at jeg betyr så mye for dem, og jeg blir så glad av å bare tenke på det. De vil for alltid være mine japanske foreldre.

God middag

På vei hjem...

Neste innlegg blir om hjemreisen, og det å komme hjem. Det ligger mer i det enn det høres ut som, for å komme hjem etter en slik opplevelse er vanskelig. Jeg synes nesten det er vanskeligere enn det var å komme til Japan.

#utveksling


Yokohama Chinatown

Hei og takk for sist! 

Her kommer et innlegg til om den siste uken i Japan. Fikk opplevd mye fint og det ble en god avslutning på et begivenhetsrikt år. Det har virkelig vært en berg-og-dalbane, og jeg er så glad for at dere har vært med meg i alle svingene og bakkene. Den siste tiden var en eneste, lang oppoverbakke, og jeg er så takknemlig for alle venner, både i Japan og Norge, som var med på det.

Lørdag den 31.januar dro jeg på en liten shoppingtur med Rei. Vi var innom mange morsomme butikker og dro litt rundt i Yokohama. Dagen etter skulle vi endelig til Chinatown! Jeg har vært i Chinatown i New York, men her i Yokohama var den mye flottere og større. De hadde til og med et nydelig tempel midt inni gatene! Dere vet meg og templer... får aldri nok av dem.

Inngangen

Vi tok purikura ( rettere sagt bli-til-romvesen-bilder)

Inngangen til en butikk

Panda...

Til og med mat med pandafjes på

Hello Kitty som panda...

Tempelet

Kjempesøt hund med genser på seg! Eierne driver en butikk med strikkeklær, og hunden var god reklame for si det sånn

Pandalamper

Utenfor Chinatown fant vi en skandinavisk restaurant!

Minatomirai

Det ble en kjempefin helg sammen med Rei! Savner henne veldig mye. Hun skal flytte til Sveits til høsten for å gå på skole, så da er hun i hvert fall litt nærmere. 

#utveksling


Kattekafé

Da har jeg altså vært hjemme i over en uke. Merker at det blir mye omstilling og tilpasning, men jeg klarer meg. Tenkte at jeg skulle skrive noen innlegg om den siste tiden i Japan, og mimre litt tilbake. Takker for all støtte på innlegget om hvordan jeg egentlig hadde det, det kan dere lese her .

En helg i slutten av januar dro jeg på kattekafé i Yokohama, noe Shion og jeg hadde planlagt lenge. "Kattekafé" høres sikkert litt mistenkelig ut, men det er rett og slett en vanlig kafé der mange katter går rundt. Man koser med kattene, slapper av og kanskje bestiller en matbit. Det finnes også kafeer med hunder, ugler, kaniner og mer til. 

Før vi fikk komme inn måtte vi gå gjennom alle reglene. Det var om hvilke katter vi kunne klappe, hva de likte, at vi ikke skulle gå etter dem osv. De gikk gjennom hver minste detalj og så måtte vi gjenta det de sa. Måtte konsentrere meg om å holde latteren inne da de tok fram kosebamser for å vise hvordan vi skulle klappe kattene og slikt. Litt komisk innimellom, men det er bra at de passer godt på kattene og gjestene. Så fikk vi endelig komme inn.

Det var rundt 20 katter der

Da kattene fikk mat

På rad og rekke

Shion

Hun viste oss hvordan vi skulle leke med kattene, legg merke til bamsen haha

Jeg synes det var en veldig hyggelig opplevelse! Kattene var veldig kosete og kom gjerne bort for å ligge seg ned i fanget ditt. Det var veldig avslappende og definitivt noe jeg vil gjøre igjen. Et skikkelig must for kattemennesker.

Etterpå gikk vi litt rundt i Yokohama for å shoppe, da det var salg med 70% rabatt på nesten alt.

Kåpe fra Liz Lisa, til 5000 yen (originalpris 15000 yen!)

Litt søte ting med katt på såklart

Tirsdagen uken etter dro jeg på klubb for siste gang, noe som var vemodig og litt trist. Kjenner jeg blir helt i fra meg bare jeg ser på bildene! Klubb var virkelig et høydepunkt med året, spesielt fordi man fikk møte folk fra andre klasser. Samtidig fikk jeg prøve ting jeg aldri ville fått sjansen til ellers, og ble kjent med japansk kultur.

Da vi hadde øvd i over to timer hadde vi en liten samling på slutten. Jeg holdt en (improvisert *kremt* *kremt*) tale, og fikk noen fine gaver. Vi tok også en del bilder med det obligatoriske v-tegnet. Er man i Japan så er man i Japan! 

Å som jeg savner alle!

Har heldigvis kjøpt et teseremonisett, slik at jeg kan øve her hjemme. Det blir spennende!

Gaver! De hadde til og med skrevet mange fine hilsener til meg

Dagen etter dro jeg til Yokohama sammen med Mana. Vi gikk b.l.a i Hello Kitty butikk (ja, de har det her...), Disney butikk og spiste donuts til slutt. Mana er også med i teseremoniklubben og en av mine bestevenner i Japan. 

Resten av uken gikk jeg på skolen som vanlig, og hadde det veldig hyggelig. Yuno og jeg dro på shopping etter skolen en av dagene, og ellers hadde vi det kjekt sammen med andre venner i timene og lunsjpausen.

Bento! Fikk varm lunsj med meg hver dag. Nå går det bare i skiver

På denne tiden fikk jeg vite at jeg hadde bestått JLPT N3! Er veldig fornøyd med det, så nå blir det kanskje N2 i Danmark til vinteren. 

Kommer flere innlegg senere om Chinatown, Disney Sea og hjemreisen. Kan hende jeg også oppdaterer med innlegg om kultursjokk, japansk samfunn og slikt, hvis det er noe folk ønsker å lese. Tusen takk til alle trofaste lesere! Selv om jeg er hjemme er ikke reisen over! Dette er bare begynnelsen, og et år er bare starten på mange flere år. 

#utveksling


Tips og råd: Japansk vertsfamilie

I november i fjor snakket jeg med en som hadde vært på utveksling i Japan. Det er en stund siden, så det kan hende at historien var litt annerledes, men jeg har hørt om flere lignende episoder i samme tid. Han sa at det gikk fint med vertsfamilien, men at den siste dagen hadde de en episode. De var på flyplassen, og der fikk han øye på en venninne han ikke hadde sett på evigheter. Fram til da hadde han vært i prat med vertsfamilien, og han unnskyldte seg og sa han bare skulle bort og hilse på venninnen. Da han kom tilbake hadde vertsfamilien dratt hjem. Han ble kjempeforvirret, og de fikk heldigvis ordnet opp senere (da han var på vei til Norge). Jeg ble ganske forskrekket over denne historien, og kunne ikke skjønne hvorfor vertsfamilien hadde oppført seg slik. Det var jo siste dagen! Men nå forstår jeg. 

Det er ingen hemmelighet at Japan kanskje er det landet som er mest forskjellig fra Norge. Man får inntrykk av dette fra første dag, selv om man fremdeles er i "turistfasen". Jeg hadde det slik den første måneden, jeg visste at ting var annerledes, men klarte ikke å sette fingeren på hva. Etter den måneden forandret alt seg, og jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg tenkte slik. Det var kanskje fordi jeg hadde bodd sammen med japanere så lenge, og det er da man virkelig innser hva den skurringen i hverdagen er. Man kan bli forvirret, ha spørsmål man ikke vet hvordan man skal stille, føle seg ensom og redd for konflikter. I mange tilfeller vil det også være vanskelig å i det hele tatt diskutere dette med vertsfamilien, og det er enda vanskeligere å holde det inni seg. Man må ofte holde tett og bare prøve å tilpasse seg, noe som kan være utrolig slitsomt. Jeg deler noen generelle tips her som kanskje kan hjelpe folk på vei. Dette er punkt jeg har diskutert med andre utvekslingselever fra hele verden, og det er noe man kommer godt på vei med i nesten alle vertsfamilier. Ja, alle vertsfamilier er forskjellige, men dette er helt sånn generelt. Det kan være godt å tenke på disse punktene spesielt i begynnelsen når du ikke helt kjenner livsstilen og tankesettet til vertsfamilien. Punktene er i tilfeldig rekkefølge, og eksemplene er ikke nødvendigvis noe jeg har opplevd.

♥

1.Vis takknemlighet på ALLE måter

Et av de første japanske ordene du lærte var sikkert "ありがとう" (arigatou), altså takk. Det er kanskje det ordet jeg har hørt flest ganger her, og det brukes hyppig av alle arbeidsgrupper. Det brukes hyppigst av folk i lavere i hierarkiet eller yngre, da takknemlighet er en stor del av respekten man må vise. I Norge sier vi takk selvfølgelig, men langt i fra like ofte. Hvis noen sier det veldig ofte tenker vi gjerne at de er veldig høflige, mens her er det rett og slett forventet. Siden vi ikke er vant til å si det like ofte kan det være vanskelig å vite når man bør bruke det her borte. Jeg tror det er en av grunnene til at mange utenlandske aldri klarer å bli helt japanske: de vet ikke når de sosiale normene har unntak. Jeg vet ikke når det forventes at jeg sier takk og ikke. Derfor har jeg det som en regel at jeg sier det hele tiden, spesielt i begynnelsen når jeg holder på å bli kjent med vertsfamilien. Det kan aldri bli nok, og det er ingen som tenker over at siden du sier det så ofte så mener du det kanskje ikke like sterkt. 

På den andre siden er det andre ting som kan få folk til å føle at du ikke sier takk fordi du er takknemlig, men rett og slett fordi det er forventet. Japanere vet innerst inne at i mange tilfeller er det slikt, men det er noe man prøver å unngå å vise. Derfor har man flere ting man kan gjøre som "forsterker takket". Du kan f.eks. smile, nevne spesifikt hva den andre personen gjorde for deg, bukke (hvor takknemlig du er kommer an på hvor dypt og hvor lenge du holder stillingen), gi komplimenter eller understreke hvor glad du ble. Hos en vertsfamilie du har bodd lenge hos kan bukking bli litt for mye, men det kan være greit å bruke den første tiden. Ellers er det en del handlinger en bør unngå i en situasjon der du allerede har sagt at du er takknemlig, og jeg har noen eksempler. Se for deg at vertsfamilien har latt deg låne pc-en deres, og du sier takk men prøver heller å bruke din egen pc, spør om passord til WiFi osv.. Mange norske ville ikke tenkt over dette to ganger, men en del japanere kan det. En annen situasjon du ofte vil komme over er takknemlighet når det gjelder mat. Du har nevnt for vertsfamilien at du vil spise is, men når de kjøper det til deg spiser du ingenting/ikke alt. I Norge kan dette være noe vi nevner helt tilfeldig, men japanere tar ofte direkte ønsker som dette veldig seriøst.

Det viktigste av alt er at småting som dette er at de kan påvirke hele oppfatningen vertsfamilien har av deg. De kan tro at den ene stunden du virket utakknemlig betyr at du egentlig hele tiden er det. At du ikke er takknemlig for at de er vertsfamilie, du setter ikke pris på det, du legger ikke merke til alt de gjør for deg. Dette kan høres alvorlig ut, men mange vertsfamilier vil ta dette seriøst da du er yngre enn dem, utenlandsk og kunne faktisk ikke bodd i Japan uten dem. 

Beautiful lady.

2.Spar deg for forklaringer

Japanere gjør alt for å unngå konflikt, spesielt når de er i samtale med eldre personer eller de som er høyere i hierarkiet. Hver minste setning kan få dem til å føle at du protesterer, at du står i mot dem. I mange tilfeller ser de heller ikke forskjellen på en unnskyldning og forklaring, og de kan tro at grunnen til at du sier det er for at du vil ikke gjøre som de vil. Vi i Norge er vant til å diskutere, men her kan de ta det som et tegn på at du ikke kommer til å endre mening, at du heller vil endre deres og gjøre som du vil. Det er ikke en bra tanke for dem da de er vertsfamilien din, de har bodd i Japan hele livet, du er yngre og de føler derfor at de kanskje vet best (noe som selvfølgelig er riktig i mange tilfeller). Et eksempel er at du har gjort noe vertsfamilien ikke er helt med på, som f.eks. å ha sovet med vinduet åpent, og de kommer og sier til deg at du ikke burde det. I dette tilfellet føler du kanskje at du burde forklare hvorfor (vil ha fersk luft), men dette kan de ta som et indirekte tegn på at du ikke vil gjøre som de sier. En annen ting du heller ikke bør gjøre er å stille spørsmål til meningen deres, lure på hvorfor de vil du skal lukke vinduet osv. Hvis du faktisk får en forklaring, ikke fortsett å spørre eller prøve å finne en annen løsning. Det beste er bare å nikke og gjøre som de sier, ellers kan de føle at du ikke respekterer huset deres og dem som vertsfamilie. Dette kan høres ut som en småting, men vertsfamilien kan ofte ta det veldig seriøst.

Untitled

3.Bruk honne og tatemae

Dette gjelder først og fremst med lærere og generelt folk du ikke er så nærme med, men kan være greit å bruke med vertsfamilien i mindre og mindre grad etter hvert som dere blir bedre kjent. Honne er dine ærlige tanker og følelser om noe, mens tatememae er hvordan du uttrykker deg offentlig og at du gjerne sier det den andre personen vil høre. Det kan være utrolig slitsomt, spesielt hvis du er helt uenig i det personen sier. Likevel hvis man tenker over det, finnes dette (i liten grad da) også i norsk kultur. Man oppfører seg annerledes etter hvem man er med, og det gjerne for å unngå konflikt eller argumenter. Hvis du absolutt føler du må uttrykke deg ærlig, og du kan høres litt negativ ut, så prøv å finne noe positivt også og uttrykk deg. F.eks. føler du kanskje at en lærer er dårlig til å undervise, men du understreker også at på den andre siden vet du at læreren alltid gjør sitt beste og er i godt humør tross alt. Kanskje det er litt på kanten i forhold til det du egentlig mener, men det kan få deg til å tenke mer positivt også. Det er spesielt viktig hvis du snakker om noen som har høyere rang enn deg, og det er viktig å vise at du respekterer dem hvis du nevner noe som i det hele tatt kan virke litt kritisk. Japanere har det med å akseptere slik ting er, tenke at det ikke er noe å gjøre med. Det er kanskje den største grunnen til at samfunnet endrer seg veldig sakte her. Ja, folk snakker om problemene med hviskende stemmer, men de tar det aldri opp med de som faktisk kan gjøre en forandring (ofte folk i høyere rang).

Det betyr ikke at du skal akseptere hva som helst. Om det er noe du absolutt er uenig i, forklar det på en rolig og avslappet måte. Understrek også at du forstår hvorfor vertsfamilien vil det slik, at du er glad de sier i fra, men at det er litt vanskelig for deg. Honne og tatemae er likevel noe du bør tenke over og bruke, og du vil snart legge merke til at folk bruker det mot deg også. Det kan brukes der spørsmål hvis svar kan skape ubehag, krever stor forståelse hos andreparten, eller endrer atmosfæren i samtalen. Sannheten passer ikke godt med samtalen, og det føles bedre å unngå eller modifisere den. En nedside med dette er at en kan skjule så mye følelser at i senere tid blir det problemer med å identifisere dem, og det bygger seg opp. Hvordan skal du få det ut? Jeg sier bare at det er en grunn til at karaoke er så populært, og at japanere alltid synger av full hals... 

Du kommer også til å merke at vertsfamilien bruker det mot deg også, og da er det viktig å lese mellom linjene. Det er sjelden at japanere sier direkte nei (har nesten ikke hørt det her), og ofte får man bare et såkalt smil tilbake. 

4.Tilbring mye tid med vertsfamilien

Som sagt er det viktig å sette pris på vertsfamilien på alle måter. Istedenfor å sitte på rommet med pc, så prøv å sitte i stuen. Vis dem hva du holder på med, som bilder (hvis du f.eks. blogger), søk opp musikk fra landet, involver dem. Spør om de trenger hjelp, se tv med dem, start samtaler. Som utvekslingselev må du ta mye initiativ, men all innsats betyr hele verden for dem. Man er gjerne på skolen hele dagen, og det er viktig å bruke all tid med vertsfamilien. Det er tross alt takket være dem at du kan gå på skole, for du har et sted å bo, få mat og bli tatt vare på. Men ja, jeg må innrømme at noen ganger er det fristende å bare bli inne på rommet, da man er helt utslitt. Likevel kan man bli overrasket over hvor mye en kan slappe av i vertsfamiliens selskap.

Temple japonais

5.Tilby å hjelpe

Vertsfamilier er ofte redd for å be deg om for mye, og tør ofte ikke si i fra om du trenger hjelp. Det kan være derfor greit å spørre, og jeg anbefaler at du også foreslår en spesifikk ting. De vet gjerne ikke hva du kan og har gjort før, og der blir feil å be deg om å slå på vaskemaskinen og du ikke har rørt den før. I mange tilfeller smiler de kanskje og sier at de ikke trenger det, men innerst inne blir de veldig glade hver gang du spør. Jeg sier det igjen; du kan aldri vise nok takknemlighet her.

6.Ikke vær for direkte, les heller mellom linjene

Ting som er indirekte i Japan er direkte i Norge, og omvendt. Det kan bli svært forvirrende til tider, og det er en kunst de fleste japanere lærer fra de er småbarn. På japansk er en utrolig spesifikk når det gjelder ordvalg, og det kan være vanskelig å vite hva som er riktig i visse situasjoner. Det kan hende du vet hva ordet er på norsk, men du forstår likevel ikke den virkelige meningen. På japansk har man to måter å si at man ikke vet noe (her skrevet i uformell form): wakaranai og shiranai. Disse har for øvrig samme oversettelse, men har forskjellig betydning. Wakaranai betyr at du ikke vet rett og slett, mens shiranai kan virke som om du ikke vet fordi du ikke bryr deg. Det kan være avgjørende å vite slike forskjeller for å unngå konflikter. Nå tenker du kanskje at vertsfamilier er kjent med andre kulturer, de er tolerante. Men er de det? Dette er småting som er helt naturlig, og noe hverken du eller dem har tenkt over før. 

Andre eksempler er at når du avslår en avtale, så prøv å unngå å si direkte nei. Si at du gjerne skulle ha vært med, men har andre planer. På norsk kan det virke harmløs og si nei, jeg kan ikke, men her i Japan er "nei" et veldig sterkt ord og kan gi inntrykk av at du faktisk ikke vil. Vertsfamilier vil også bruke dette mot deg, og det er viktig å snu om på tankegangen for å finne ut hva du egentlig mener. Se for deg at vertssøster sier at det er for kaldt på rommet ditt, og istedenfor å si at du ikke synes det, tenk på hvorfor hun synes det. Hvorfor? Fordi vinduet er åpent såklart. Det hun indirekte sier at du bør lukke vinduet, og at det er for kaldt for henne. 

7.Aksepter

Jeg nevnte tidligere honne og tatemae, som innebærer ofte at man må tolerere noe som egentlig går imot ens egne meninger. Det kan være vanskelig til tider, og det er derfor lurt å tenke på hvordan man da skal behandle slike problemer. Mitt viktigste tips er å finne noe positivt i det vertsfamilien sier. Kanskje de har et poeng? De er japanere, og de vet kanskje hva som er best for deg her i Japan? Det betyr ikke at du skal finne deg i alt. Jeg må bare si at dessverre er det ofte folk med høyere rang tar i bruk makten de har (ikke nødvendigvis vertsfamilien de har), og tvinger deg til å akseptere hva som helst. Prøv å finne noe positivt, og kanskje du klarer å endre din egen mening. Det gjør det i hvert fall lettere for både deg og vertsfamilien. Unngå konflikt, protester og forklaringer,

鉄塔のある風景 | Flickr - Photo Sharing!

8.Spør

Japanere har ofte aldri vært utenfor sitt eget hjemland, og vet kanskje svært lite om hvordan det er i andre land. De vet at det er annerledes, men ikke hvordan. Som utenlandsk i Japan vil du ha den samme følelsen; det er mye du ikke vet. Det er først og fremst du som må finne ut hva som er annerledes, og ta det derfra. Det er nesten som å vokse opp på nytt, og en trenger veiledning. I mange tilfeller kan det være lurt å rett og slett herme etter alle, men denne metoden har sine svakheter. Ofte ser du gjerne på folk som er eldre enn deg, og spillereglene i samfunnet er helt annerledes for dem. Likevel kan du også få feil inntrykk av å se på folk på din egen alder, da de gjerne vet hvilke unntak som gjelder for visse normer. Det er kanskje den største utfordringen med den japanske kulturen; man vet ikke når man kan gjøre et unntak, og det beste er kanskje å bare gjøre det hele tiden. Hvis det er noe du lurer på, så spør. Prøv å unngå å nevne at dette er annerledes i ditt hjemland, at dere gjør sånn og sånn, for at du nevner det uten å bli spurt kan få det til å virke som om du mener at det er riktig, og at du ikke kommer til å gjøre som de ber deg om.

Ofte kan du oppleve at du merker at noe skurrer, og du vet kanskje svaret, men ikke hva spørsmålet er. Det kan være vanskelig når disse tingene før var så små at du aldri tenkte over dem. Ikke få panikk, for det kommer.

9.Si unnskyld

Unnskyld er også et ord du vil høre ofte, og man kan ikke si det nok. Samtidig som du sier unnskyld er det også viktig å vise at du angrer, og ikke gjenta feilen. Si takk for at vertsfamilien  sa i fra, si unnskyld og at du skal skjerpe seg. Det er frustrerende hvis du føler at du ikke har gjort noe galt, men som jeg sa; viktig å bare akseptere det de sier og ikke forklar deg. Hvis du tenker over det kan det kanskje være noe riktig i det de sier (selv om det kanskje er helt på kanten). En annen ting som er viktig å huske på er at unnskyld på japansk ikke nødvendigvis betyr at det er du om har skylden, men at du er lei for at noe dumt har skjedd (som kanskje ikke var deg). Det er litt det samme som "ja" på japansk, det betyr ikke nødvendigvis at du er enig, men at du hører etter. Og å høre etter og sette pris på det vertsfamilien er veldig viktig. Selvfølgelig må du kjenne dine egne grenser og si i fra om f.eks, vertsfamilien påstår at du har gjort noe veldig alvorlig, som overhodet ikke er sant.

10.Hilsing

Hilsener er veldig viktig i Japan, og også viktig med vertsfamilier. Husk alltid god morgen, god natt, itadakimasu og gochisosama deshita. De betyr direkte at du ønsker noen en god morgen, og er en flott måte å starte dagen på. Det betyr igjen at du viser takknemlighet og respekt ovenfor vertsfamilien (ved å følge deres normer), noe som er ekstremt viktig.

 Bare spør hvis det er noe dere lurer på!

 

 



 

ET UTVEKSLINGSMARERITT

Hei alle sammen! Beklager for lite blogging, men etter at jeg ble frisk har jeg vært ute med venner nesten hver dag. Har hatt en helt fantastisk tid med kattekafe, shopping, Disney Sea, China Town, resultater på japansk eksamen og det kommer innlegg om alt dette. Det er hjemreise i morgen den 8.februar (kan ikke tro det) og i den forbindelse skal jeg endelig fortelle min historie. Setter veldig pris på om du leser alt.

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro.  Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett  hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg.  Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk.  Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte.  Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster. 

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har "skjedd" før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??).  Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes. 

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

 

Jeg håper min historie er til hjelp og advarsel for andre. Spør i vei om dere har noen spørsmål! Slike ting som dette kan skje i alle vertsland, og det kommer veldig an på byen du bor i. Jeg vil gjerne hjelpe andre i en slik situasjon, men jeg kan ikke være overalt. Lykke til alle sammen.

Jacob og meg

#utveksling

To uker igjen

Hei!

Da er det bare to uker til jeg skal hjem, og det skjer mye hver dag. Har fått et veldig godt forhold til vennene mine i det siste, og vi begynner å bli veldig nære. Skulle så gjerne hatt mer tid! Jeg er heldigvis frisk igjen nå, bortsett fra hoste og slapphet. Har gått på skolen denne uken og det var hyggelig med både teseremoniklubb, gjensyn med lærere og venner, og mye reising med tog. Siden jeg bor i Yokohama nå må jeg stå opp tre kvarter tidligere og ta tog, det er ganske spennende. Man ser mange forskjellige folk, både businessmenn som spiller Nintendo og jenter i fargerike klær og kule frisyrer. 

Neste uke er siste skoleuke. I den forbindelse skal jeg holde en tale, som er stort sett den samme jeg holdt for AFS. Har oversatt deler av den, da den beskriver følelsene mine veldig godt. Jeg er langt i fra fornøyd med AFS, men Japan får toppscore av meg. Alle japanere som jeg har møtt utenfor AFS har vært fantastiske, vennlige og forståelsesfulle. I AFS har jeg møtt litt forskjellig... det har vært som å leve på en annen planet, og jeg har lært så mye om meg selv og den japanske kulturen. En sa til meg her om dagen at hun tror jeg har vært japaner i mitt forrige liv! Ja, det er noen ganger jeg bare føler meg så utrolig hjemme. Samtidig er det ganger jeg føler det helt motsatt...

Her kommer litt av talen:

Det er nå gått ti måneder siden jeg kom til Japan. Med andre ord; utvekslingsåret mitt er snart over. Ja, det ser ut til at det er over. Den tiden jeg skal være i Japan er snart over, men minner, vennskap, følelser og takknemlighet fortsetter til evigheten. Det er mye jeg aldri kommer til å glemme.

Så, hva er det jeg aldri kommer til aa glemme. Den 19.mars forandret alt seg. Jeg sa farvel til kjære og kjente i Norge, kom til Japan og begynte et nytt liv. Etter det begynte skolen, og jeg måtte gå i skoleuniform, ta timer på japansk, og det føltes som om jeg kom inn i en ny verden. Det var helt forskjellig fra Norge, så jeg ble veldig overrasket. Men at noe er annerledes betyr ikke at det er noe galt. På denne måten utvikler man seg.

På skolen ble jeg med i teseremoni, blomsterkunst og kalligrafiklubben. For å kunne møte mange ulike mennesker prøvde jeg ut litt forskjellig. Det ble en veldig spennende opplevelse. For utveksling handler ikke bare om å studere, men også forhold til andre mennesker, kultur og forståelse er viktig. Hvis en finner den balansen, kan man utvikle seg.

Hver dag prøvde jeg ut så mye nytt som mulig. Å dra til Kyoto, kjøpe omamori, se på templer, og med det dro jeg inn i det gamle Japan. På sportsfestivalen prove jeg ting jeg aldri hadde gjort for, noe som var utrolig spennende. Å gjoøe nye ting er gøy uansett om du får det til eller ikke. Bare at en har muligheten til å prøve nye ting, er lykken for meg. Jeg dro også il Disney Land, å Nagaoka sitt flotte fyrverkeri, og på et halvt år opplevde jeg veldig mye.

I august forlot jeg Nagaoka, og satte kursen mot Kanagawa prefektur. Å dra fra alle vennene mine i Niigata var veldig vanskelig, men det var spennende å få sjansen til å bli kjent med enda flere. Jeg fortsatte framover med hodet høyt hevet, la fra meg de vonde tingene, og gjorde mitt beste. På denne skolen ble jeg igjen med i teseremoniklubben, og gledet meg til hver gang.

På kulturfestivalen var jeg med på skuespill og teseremoni, og deltok så mye jeg kunne. Sammen med en venninne fra klassen spilte jeg i orkester, noe som jeg likte godt. Å bytte by midt i utvekslingsåret høres kanskje slitsomt ut, men det er mange fine ting som skjer også. Man får se en annen side av Japan og møte nye folk, så det er mange gode sider.

Dessverre ble min norske morfar alvorlig syk og gikk bort, mens jeg fremdeles var i Japan. På grunn av det dro jeg hjem i en uke. Å gå inn på mitt eget rom føltes veldig rart, det var liksom ikke mitt lenger. Jeg har forandret meg og gått gjennom mye, så det føltes som om det ikke var mitt rom lenger. Det betyr at jeg ikke er den personen jeg var før jeg reiste.

Jeg skal snart dra hjem igjen. Jeg drar hjem, men hjertet mitt kommer alltid til å være i Japan. Kroppen min er kanskje i Norge, men hjertet mitt kommer alltid til å tenke på JapanEn dag skal jeg hjem igjen til Japan. Jeg drar ikke tilbake, jeg kommer hjem. Grunnen til det er at jeg har to hjem og to familier i både Norge og Japan.

Jeg kommer tilbake en dag, så jeg sier ikke farvel. Nå stikker jeg! Vi ses snart!

I morgen skal jeg på noe jeg har drømt om lenge: kattekafe! Man spiser VANLIG mat mens man klapper og koser med katter. Det finnes også kafeer med hunder, ugler, kaniner og andre dyr. Så man finner noe til enhver smak :) Etter det blir det litt shopping! Det skal jeg på onsdagen etter skolen også, siden jeg egentlig skulle ut om lørdagen med en venninne.

Tirsdag er det siste teseremoni, og om torsdagen skal jeg noe veldig morsomt sammen med noen venninner; bade i varme kilder! Det har jeg gjort før, man bader altså naken og snakker med venner og slapper av. Det er vanlig blant venner å gjøre her.

Her om dagen fikk jeg endelig med meg hjem oljemaleriet jeg har holdt på med i kunsttimene:


Første gang jeg malte med oljemaling! Kjempegøy!

Så er det bare to uker igjen og jeg er i full gang med pakking. Har fått mer enn nok av pakking dette året, med så mye flytting rundt om. Det tar på kroppen også, og i motsetning til de fleste utvekslingselever har jeg gått ned i vekt. Man ser det veldig godt på ansiktet mitt... det er forskjellig fra person til person hvordan man reagerer på et nytt miljø, med annerledes mat, bakterier, klima og tidssone. Det er også utrolig mye stress man må gå gjennom når det gjelder skole, ny kultur og ting som skjer i både vertslandet og Norge. Det trenger ikke være fordi maten er sunn eller usunn, jeg gikk faktisk mest ned i vekt den uken jeg var hjemme i Norge. Så at det var pga. maten her tviler jeg på, det er mye annet som også spiller inn. Heldigvis er jeg frisk og fin ellers, og gleder meg til en ny og gøyal uke! Man får aldri nok av dette landet.

#utveksling

 

Begynnelsen på slutten

Hei!

Jeg beklager for lite blogging i det siste, men det har skjedd mye. I tillegg til mye aktiviteter med venner og vertsfamilie har jeg flyttet igjen, og fått influensa. Det har gjort veldig vondt å flytte igjen, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg gråter mye. Det er sjette gang jeg flytter nå, og hver gang har kommet veldig brått. For det første er det veldig strev med å pakke, men også vanskelig å kutte bånd og komme inn i noe nytt. Du pakker ikke bare med deg ting, men også minner og følelser. Det er vanskeligere og vanskeligere hvor lengre tid det har gått.

Vertsfamilien har blitt som en ekte familie for meg. Jeg er utrolig glade i dem, og de har hjulpet meg gjennom så mye. Det var så godt å komme inn i en vertsfamilie der jeg endelig følte meg trygg, og at ting ble noe lunde stabilt. Det første halvåret i Nagaoka var et helvete uten ende, jeg har fremdeles mareritt og er redd for å møte på menneskene derfra. Jeg møtte så mange syke mennesker jeg ikke kan fatte hvordan fikk holde på slik de gjorde. Så det var så utrolig godt å komme til et trygt, hjertevarmt og gjestfri sted. Slik det skulle være- Men jeg visste at det var for godt til å være sant. Vertsmor sin far ble plutselig veldig syk, og han har ikke lenge igjen. Derfor reiser hun og vertsfar mye til andre siden av landet for å besøke ham, og fordi de aldri vet når tilstanden hans kan endre seg vet de ikke når de må dra. Og da er det vanskelig å ha meg der. Derfor har jeg flyttet igjen, for sjette gang. Som vanlig ufrivillig.

Dette er dessverre ikke uvanlig for en utvekslingselev i Japan. Trist, men sant. Flytting er sårt, vondt og brutalt, spesielt når man får vite det et par dager på forhånd. Heldigvis får få oppleve det å måtte flytte fra andre siden av landet slik jeg måtte, på to dagers varsel var det å sende ting hjem og gjøre klar kofferten. Fikk langt i fra tatt farvel med alle de jeg ønsket. Nå vet jeg at dette får folk til nok en gang lure på alt som skjedde, og dere, det kommer ut et innlegg om det dagen jeg reiser herfra. Da skal ingen få kneble meg lenger.

Jeg har nok en gang mistet nesten all støtten jeg hadde her. Har venner og utvekslingselever jeg kan snakke med, men de er så langt borte. Vertsfamilien var alltid der med varme og åpne armer, og jeg er så glad jeg slet meg i gjennom tiden i Nagaoka for å så kunne møte dem. Attpå til dro Kristin, den andre utvekslingseleven min på skolen, hjem for en uke siden (det var hjemreise for YFU). Hun har vært en uforglemmelig venn og støtte hele veien. Og nå har jeg mistet begge. Men det er bare tre uker igjen, og jeg har klart det før. Dessuten har jeg fått den gledelige nyheten om at jeg får møte Jacob igjen, min eneste støtte i Nagaoka, da alle utvekslingselevene skal samles på et hotell dagen før vi reiser.

Over til noe av det siste jeg gjorde med vertsfamilien:

Den 3. januar hadde jeg ingen spesielle planer, så vertsfar spurte om jeg ville være med ham på "fjelltur". Det var ikke noe særlig til tur i forhold til det vi nordmenn er vant til, men er vel det nærmeste jeg har kommet så langt i oppholdet her. 

Vakre Kamakura <3 Akkurat nå bor jeg i Yokohama...

Inni disse fjellene skulle det altså være et veldig berømt tempel, kjent for et sted der man bør vaske pengene sine! Det man vasker skal nemlig bli fordoblet av det magiske vannet! Man måtte først gå på en lang sti innover i skogen, før man kom til en liten tunnel i fjellet. Vi møtte på et morsomt dyr på toppen:

Inngangen til tunnelen

Tempelet. Lang kø for å vaske pengene

Omkuji

Vokter tempelet

Dagen etter møtte jeg Misaki og vi dro på kino i Yokohama. Vi så en japansk film som het Kuragehime, utrolig morsom! Det handlet om en jente som var veldig nerdete, og bodde i et svært hus sammen med fem andre slike (en av dem, "sjefen" får vi aldri se, hmm...) Helt siden hun var liten har hun vært veldig interessert i maneter, og drar ofte rundt på akvarium for å se på dem. Hun har dårlig selvtillit og er nærmest redd gutter, og klarer ikke snakke til dem. Så møter hun en gutt som crossdresser (kler seg ut som jente), og er kjempeinteressert i mote. Hun blir godt kjent med ham og han gir henne en makeover og prøver å forbedre selvtilliten hennes. Så finner de ut at noen prøver å stenge akvariumet på Enoshima (der har jeg faktisk vært!), og gjør alt for å hindre det. De har marked der de selger klær og lager manetbamser, og tjener en del på det. Til sist lager de moteshow med kjoler som ligner på maneter, og pengene bruker de på å kjøpe akvariumet. Hadde ingen problemer med å forstå filmen, deilig! (det var ingen undertekster så klart)

Yokohama

Mummitrollet-drinker

Lunsj

Etter lunsjen dro vi på en morsom iskrem-bar der de sang mens de serverte kundene! Kjempemorsomt å høre på!

Min lunsj tihi

Litt senere på dagen møtte jeg Kristin, min beste støtte gjennom dette halvåret i Kamakura. Hva skulle jeg gjort uten henne! Vi dro på karaoke og sang både japanske og engelske sanger for full hals.

Med melonbrus nam nam

Helt til slutt dro vi innpå en av disse crazy game centrene, der de spiller utrolig høy musikk og har alle slags rare spill. Vi måtte jo inn dit en gang!

Så over til den 7.januar, da jeg dro til Harajuku med de to norske Cornelia og Thea! Harajuku er kjent for å være stedet der folk med alle slags stiler samles, og man finner også mye interessant i butikkene for å si det sånn. Ble en del der ja!

Vi kjøpte også noen veldig gode crepes:





Sånn spiste jeg og Thea

Vi fant en Helly Hansen-butikk! Norwegian pride!


Kafé

Jeg fikk kjøpt litt av hvert i de morsomme butikkene i Harajuku, b.l.a en lolitakjole, som jeg har tenkt på veldig lenge:


Så da er jeg liiiitt mer klar for Desucon

Dagen etter begynte skolen, og ting ble litt mer normalt (selv om ting er aldri helt normalt i Japan). Mye av tiden var preget av at Kristin skulle dra, og jeg ble glad for å se at folk tok en skikkelig farvel med henne og at hun fikk så mange gaver. Det fortjente hun! 

Lørdagen var det AFS farvel-"party". Vi fikk en del informasjon om hjemreisen, og tips om pakking. Ellers var det spising og ganske mange taler, og ja, jeg holdt en jeg også. Folk ble veldig imponerte, og jeg synes jeg fikk tankene mine bra fram. Kan godt oversette den og legge den ut her, da den beskriver mye av det jeg føler med tanke på hjemreise.

Etter det dro jeg til en AFS-dame, hun var veldig hyggelig og hadde amerikansk mann. Om søndagen dro jeg på karaoke med Yuno, og var også innom en tebutikk for å kjøpe utstyr til teseremoni. Så nå kan jeg øve på det hjemme :)



Karaoke






Om mandagen skulle jeg etter planen videre til kontaktpersonen min, men jeg hadde influensa så ble liggende der helt til fredagen. Da var det å pakke seg inn i hettegensere og jakker, ta taxi til Yokohama. Der er jeg nå, og skal nok være til jeg reiser hjem. Sukk. Savner vertsfamilien nå. Blir helt deprimert av å se på all bagasjen her inne, og tenke på at det er helt tomt der. Skal på middagsbesøk og slikt fremover, men å sove der blir vanskelig. AFS har så strenge regler for det, og det er så vanskelig når vertsfamilien plutselig må reise bort. 

I morgen var planen å dra på Ghibli-museum, der jeg allerede har betalt for billett, men fikk ikke lov til å dra av kontaktpersonen min. Så det blir en dag til med å gjøre ingenting, og føle at jeg sløser bort tiden. Er bare tre uker igjen, og jeg trenger hver dag. Men jeg har ikke krefter til det, nå kommer bare alt det med Nagaoka tilbake, morfar, vertsfamilien, og alt er kaos. Skal lade opp en siste dag, så er det full fart!

Men jeg vil ikke hjem.

#utveksling

 

Japansk nyttår - 正月 (Shōgatsu)

Hei! Godt nyttår! 明けましておめでとう

Da har jeg fått opplevd en av Japans største høytider, noe som var en lettelse etter en noe laber jule"feiring". Nyttår er en av de viktigste feiringene her, og jeg fikk virkelig oppleve den japanske måten. Det er noe jeg definitivt vil gjøre igjen!

På nyttårsaften spiste vi mye tradisjonell japansk mat, som varierer fra familie til familie. Vi spiste sukiyaki, mens i andre familier spiser de kanskje soba eller sjømat. 

Det var utrolig godt! Mye grønnsaker og kjempegodt kjøtt, som man lager mer av etter hvert som man spiser. Dette er en typisk rett å spise om vinteren, for den serveres rett fra gryten og man lager mer etter hvert. Maten blir veldig fersk og varm! 

Etter maten ble det sjokoladekake og litt tradisjonelle japanske kaker, før vi så på "Kouhaku Uta Gassen". Det er et musikkshow som de har holdt på med i hele 65 år (i gamle dager gikk det på radio), og varer i over fire timer. De mest populære artistene i Japan samles og konkurrerer mot hverandre som to lag. Rødt lag er kvinnelige artister/grupper, mens hvitt er menn. Det hender også at utenlandske artister opptrer. Kostymer, sang og sceneoppsett er veldig viktig, og vi fikk se mye imponerende.

Arashi, programvertene. De er Japans mest populære gruppe

Enka, tradisjonell japansk musikk. Utrolig gøy å synge med på!

Mer enka

Vfamilien og jeg sang med av full hals

T.M. Revolution kledd i cosplay. tro det eller ei, han er 44 år nå!

Kana Nishino!

Litt snakking innimellom.. disse to er egentlig menn haha

Arashi og maskoter fra en populær anime

Jeg liker at showet er en stor smeltedigel av japansk musikk! Det er musikk for folk i alle aldersgrupper, og alltid gøy å synge med. Var også spennende å følge med på de morsomme kostymene. Tror dette hadde slått an i Norge, det er jo helt crazy.

Perfume

Ja.. vet ikke..

Som jeg har nevnt tidligere, er Frozen utrolig populær i Japan. Det går ikke en dag uten at jeg hører "Let it go"noe sted, og butikkene er fulle av ting med Frozen tema. Alle vet om det! Dessverre er det få som vet om at det er inspirert av Norge...

Så siden det er så populært deltok Idina Menzel også (live fra New York da..)

AKB48

Det høres kanskje litt merkelig ut og kjedelig i lengden å se på et sånt show, men det var det ikke! Man synger med og det er mye interessant å følge med på. Er glad jeg fikk sett det.

Det var ferdig 23:45, så da dro jeg og vertsfar i tempel. Har kanskje nevnt det tidligere, men i templene "gonger" de året inn! Man slår 108 ganger på en stor gonggong/bjelle, da det er 108 synder i buddhismen. De "renser" menneskene for syndene før det nye året. En stiller seg i kø og får slå en gang. Jeg var nummer 101

Så da klokken slo tolv stod jeg i kø og hørte på bjellen. Det er en utrolig mektig lyd, du kjenner det i hele kroppen.

Etter dette gikk vi for å be

Så var det rett hjem, sove i et par timer, før det var opp igjen for å se "hatsuhi", årets første soloppgang. Solen går jo oppi øst, så i Japan er det ekstra vakkert. Vertsfar og jeg tok monorail til Enoshima, der vi gikk for å se soloppgangen fra stranden. 

Ved stranden

Dessverre var det overskyet, så vi fikk ikke sett så mye. Jaja, fikk i hvert fall se litt av årets første soloppgang! Men vil gjerne se hele, så det kan hende vi drar inn en annen morgen også.

På stranden var det til og med noen som badet! En fyr på min alder rev plutselig av seg klærne og løp uti vannet. Han var ganske kjapp opp igjen, hehe

Det lille jeg så var i hvert fall utrolig vakkert

Men på den andre siden var vi så heldige at vi så Fuji-san! Det skal bringe stor lykke å se den på første nyttårsdag, men du er aller heldigst om du ser det i en drøm. Så vi får håpe lykken og Fuji-san er med oss dette året!

Siden det var et tempel i nærheten bestemte vi oss for å dra dit og "ta en titt"! Det viste seg å ta lang tid, og vi ble stående i to-tre timer før vi kom inn. Det pleier ikke være mange folk i det tempelet, men munkene holdt på med en slags seremoni slik at det tok ekstra lang tid. Det var iskald vind og hadde kjempevondt i beina, men det var verdt det til slutt.

Vi måtte gå gjennom en del gater på veien opp

Måtte vente i evigheter i denne trappen.. det krydde av søte kjærestepar, heldige dem!

Vi gikk først for å be, før vi så på neste år sitt horoskop (omikuji). Jeg fikk den dårligste lykken man kan få! Ble skikkelig skuffet, men så kjøpte vi et annet horoskop (som kostet dobbelt så mye), og da fikk jeg den beste lykken! Så ja, gudene bryr seg om penger.

På omikuji står det litt om hvordan helse, karriere, skole, forhold, lykke og slikt skal bli i det nye året. Blir spennende å se om det "stemmer".

På veien tilbake kjøpte vi manju, japansk godteri. 

Det viste seg at MatsuJun fra Arashi hadde også vært der (min favoritt). Det må være skjebnen!

Vi var rimelig trøtte da vi endelig kom oss på monorail, men det hadde definitivt vært en begivenhetsrik morgen! Jeg liker at de begynner det på en så rolig måte, går i tempel, ber og ser soloppgangen. Mange par går sammen, så utrolig romantisk!

 

Slike oppsatser ser man overalt under 正月

Da jeg kom hjem var det tid for tradisjonell japansk lunsj, osechi. Det var egg, sjømat, skinke, svarte soyabønner, mochi, konbu og litt forskjellig. Mange av matrettene er symbolske for det nye året, f.eks. er noe av sjømaten formet som en sol (Japan er jo soloppgangens land), det japanske ordet for bønner kan også bety helse (ønske om god helse i det nye året) osv.

Noe av det vi spiste

Som nevnt tidligere er Japan et land der det er mange uskrevne regler. Det er kun en måte å gjøre ting på, noe som kan høres kjedelig ut, men det er som oftest en fin tanke bak. Selv nyttårsmaten har en mening (god helse, langt liv)! Jeg snakket med vertsfar om dette, og han sa at i bunn og grunn er det for å ikke være til bry for andre. Japan er jo på størrelse med Norge, men befolkningen er på 126 millioner! Da må man være forsiktig og tilpasse seg, siden man bor så tett. 

Oppe til venstre ser dere en omamori jeg kjøpte, den er for god helse. Nede ser dere min omikuji, horoskopet for det nye året. 

Jeg håper dere også har hatt en fin nyttårsfeiring, og får slappet skikkelig av før skole og jobb begynner igjen. Det skal i hvert fall jeg! Her i Japan er nyttårsfeiringen veldig lang, så de fleste har fri til 7.januar. Man må reflektere over det forrige året og samle opp energi til det nye.

Håper alle få et fint år!

#utveksling

Akihabara og shopping

Hei!

Den 27.desember var jeg kun hjemme og slappet av, de siste dagene hadde jeg jo gjort en del. Det var mange nye inntrykk å ta inn over seg, de aller fleste veldig fine heldigvis. I tillegg ble det litt vasking og rydding, jeg har jo mye jeg burde sende hjem. Det er en del stress med klær, kan ikke sende noen av dem hjem fordi jeg trenger dem på skolen. Så det blir mest bøker jeg sender med det første! Tenk at jeg har så liten tid igjen, får helt panikk av det noen ganger. Derfor prøver jeg å komme meg ut hver dag, og nyte tiden helt fullt ut. Og til tross for alt som har skjedd, og at julen har vært merkelig, er jeg så glad. Gladere enn jeg har vært i hele år! Når enden er god, er allting godt.

Vil en gang til.. de hadde også konserter den 26. og 27.

Litt utpå dagen bestemte vertssøster og jeg oss for å lage Vestlandslefser, noe som viste seg å være veldig gøy. Alle i vertsfamilien har som sagt vært i Norge, og de elsker lefser. Så de ble overlykkelige da jeg tok med meg mange fra Norge, som i tillegg skulle smøres!

Jeg lagde de tradisjonelle med smør, kanel og sukker:

Mens vertssøster ville prøve ut litt forskjellig, så hun fant fram brunost, blåbærsyltetøy og honning. Det høres kanskje helt merkelig ut, men det ble godt det også! 

Honning!

De ble veldig gode og vi koste oss da vi spiste dem. Har heldigvis mange igjen, så dette skal vi gjøre flere ganger. Er veldig hyggelig at man kan sitte seg ned og gjøre slike ting sammen.

Dagen etter sto jeg opp tidlig for å dra til Japans animedistrikt: Akihabara! De selger også mye bra elektronikk for en billig pris, så det er mange skatter å finne der. Jeg dro inn dit sammen med Kyouko, som også var der for første gang. Det var nok en gang som å komme inn i en ny verden:

Anime, manga og spill overalt

Det krydde av folk der, spesielt menn. Ikebukuro har det meste av manga og anime for kvinner, mens i Akihabara er det litt forskjellig. Begge steder er likevel et must-see! Man får virkelig sett en annen side av Japan, som man kun får noen glimt av i hverdagen. Det er for eksempel helt vanlig for folk i alle aldre å spille Nintendo i offentlighet, lese manga, se anime og ha effekter med favorittserien sin på.

Jeg synes det er bra at et land som ellers er så konservativt er åpent for ting som dette. Dette hadde dessverre aldri gått i Norge... Før jeg dro til Japan hørte jeg at jeg burde være litt forsiktig, og ikke snakke om at jeg hadde sett anime osv.. Har ennå ikke opplevd noen negativ reaksjon på dette, men så har jo jeg funnet ut til at jeg er ingenting i forhold til den gjennomsnittlige japaner. På begge skolene jeg har vært på er det vanlig å bytte manga og lese dem, og de fleste ser også mye anime. Det kan likevel være lurt å vente litt med å nevne at en er interessert, hvis ikke kan de tro at du kun kom dit for anime og ikke er interessert i det tradisjonelle japanske. Til nå har jeg i hvert fall opplevd at de virker glade for at jeg er interessert i flere sider av Japan. Likevel, du kan aldri vite. En japaner kan smile til deg, men tenke noe helt annet.

Her er det altså en maidkafe, som det kryr av i Akihabara^ Ja, det høres kanskje veldig mistenkelig ut, spesielt med tanke på klærne de går i. Det er det samme som den butlercafeen jeg var på, bare med maids istedenfor. De snakker veldig høflig til deg (kaller deg Master osv.) og går i søte maidkostymer. Når de kommer med maten må du si en trylleformel, ellers smaker ikke maten godt. De har også søte navn på maten og drikken.

Ellers er det som en helt vanlig cafe! Det er strenge regler, og man kan ikke ta bilder av en maid eller begynne å klemme dem eller verre ting. Synes det er veldig morsomt at de har slike kafeer!

Trailer med anime på

Man ble helt overveldet av å være der! Overalt var det sterke farger, musikk og lydklipp fra animeserier. Det var litt som å bli med i en anime, for det var det eneste du så rundt deg. Jeg fikk ganske sjokk, så endte opp med å kjøpe ingenting. Har i tillegg ikke sett noe i hele år, selv om jeg bor i Japan! Det har rett og slett ikke vært tid, og jeg har fokusert på andre ting.

Vi gikk i en del butikker og bare så oss rundt. Alle butikkene var skikkelig fulle, og det krydde av folk! Japan i en setning...

Manga

For dere som ikke vet så mye om dette fenomenet, er manga tegneserier og anime tegnefilmer. Det finnes serier for alle slags aldre, og er utrolig populært her. Man kan finne manga om alle slags tema og historier, så det er mye interessant å se og lese. De fleste er likevel laget for voksne og ungdom.

En maid!

Denne karakteren hadde bursdag, så folk hadde skrevet hilsener til ham

Cosplay

Ikke godt å si hva dette er

Purikura! Det er fotobokser der du får hvitere og renere hud, store øyne og tynnere kropp!

Vi bestemte oss for å ta purikura i cosplay! Slik ble bildene:

Søtt ikke sant?

Det ble en vellykket dag! Fikk sett mye morsomt og utforsket en helt ny verden. Skal definitivt tilbake!

Den 29.desember dro jeg på shopping med Rei i Yokohama! Hun er så flink at hun har kommet inn på en japansk skole i Europa, der hun skal begynne neste år. Da er det stor sannsynlighet for at jeg kommer på besøk, eller hun til Norge. Hun er som sagt kjempeinteressert i Nord-Europa, og holder på å lære seg finsk. Det er stor kontrast fra folkene i Nagaoka, som ikke visste hva Nord-Europa var en gang.

Siden det er på slutten av året, var det mye salg! Jeg fant så mye fint og billig, men god kvalitet!





Den til høyre er en pysjsamas i flis! Det er så kaldt inni husene her, så den er skikkelig god og varm å gå med. 

I dag er det altså nyttårsaften, altså begynnelsen på en høytid som er ganske spesiell her. Skal skrive mer om det senere!

Dette året har vært utrolig spesielt, både på godt og vondt. Halvåret i Nagaoka var hardt, mens alt ble mye bedre på høsten da jeg kom hit. Fikk noen veldig fine visdomsord av LP-en min her om at hvis jeg føler at jeg har vokst dette året, så har det vært det beste i hele mitt liv. Jeg har definitivt vokst og utviklet meg til det bedre, noe jeg spesielt merket den uken jeg var hjemme i Norge. Tenker helt annerledes nå, og har blitt mer moden. Det ble slik som de norske AFS-frivillige sa på avreisedagen: "Dere drar som barn, men kommer tilbake som voksne."Jaja, vi får nå se på det når jeg kommer hjem!

På siste skoledag skulle vi velge én kanji (tegn) som skulle representere det neste året. Jeg valgte tegnet for hjem, ikke bare fordi jeg bokstavelig talt kommer hjem neste år, men også fordi jeg skal finne hvor jeg hører til. Både jeg og de hjemme har forandret oss siden jeg dro, og jeg må finne mitt nye hjem. Hva jeg passer til, mitt nye sted, og hva jeg vil gjøre videre. 

Jeg vet ikke helt hvordan det blir med norsk skole neste år (de svarer meg ikke på mail, yay), men spennende blir det nok. Dette året her har bare gjort meg mer motivert! Jeg savner å klare å gjøre alle leksene, følge helt med og få alt til. Samtidig håper jeg at jeg finner ut hva jeg vil studere videre, for etter dette året har jeg tenkt på flere muligheter. Neste halvår blir det nok litt mindre skole på meg, så jeg har tenkt på å få meg jobb! Det har jo gått en del penger her... Håper også jeg kan få lappen, eller i hvert fall komme godt i gang med kjøretimer. Jeg begynte ikke på det før jeg dro fordi jeg visste at i et helt år kom jeg ikke til å kunne øvelseskjøre i det hele tatt, og jeg kunne heller ikke ta lappen på 18års-dagen min. Har også som mål å holde japansken til like, og f.eks. lese en del bøker og bli enda bedre. Vertsfar studerte i Kina for tretti år siden, og han husker fortsatt kinesisken! Man må bare holde språket i gang, lese høyt, skype, se tv-programmer og bruke det så mye som mulig. Også håper jeg at jeg kan utvikle meg mer innenfor skriving neste år, og også utforske andre kreative sider. Jeg har f.eks. tenkt å lahge scapbook om året i Japan! Har tatt vare på alle billetter og slikt, så det blir kjekt å holde på med.

Neste år er en ny begynnelse, akkurat slik 2014 var. Men egentlig er vel hver dag en ny begynnelse? Man kan forandre en hel verden på en dag. 

#utveksling

 

Jul i Japan: Konsert og shopping i Tokyo

Hei, og god jul!

Nå er romjulen snart over, og i morgen står nyttårsfeiringen for tur. Tror nok det blir en litt større feiring enn julen, som ikke ble feiret i det hele tatt. Vet at mange utvekslingselever sliter i julen, men jeg tror nok det er verst for dem i Asia. Julen er ikke annet enn en "importert dag" (altså den 25.desember), ikke noe høytidelig i det hele tatt. Gatene blir pyntet, det er mange juleting i butikkene som kaker, godteri og klær, men de legger ikke noe mer i det enn at det er til pynt. De aller fleste har null pynt i huset og også ingen tradisjoner på julaften. Julaften her er en helt vanlig dag, samme med den 25., der den eneste forskjellen er at man spiser en kake. 

Så ja, det skjer ingenting her i julen. Det er noen helt vanlige dager, bare med litt ekstra pynt. Det er tungt, men på den andre siden kanskje det beste. Når det er ingenting som minner en om julen får man kanskje ikke hjemlengsel? Jeg prøvde å holde meg unna julen så mye jeg kunne, men jeg kunne jo ikke unngå å se på kalenderen og se at det var desember. Det føltes helt rart...

Den 23.desember lå jeg bare hjemme og slappet av. Fikk en del reaksjoner på at jeg sa god jul, for her er det ikke jul før den 25 (og kun den dagen!). Om kvelden så jeg "Grevinnen og hovmesteren" alene, ikke en gang Mimi ville komme og feire litt jul med meg. 24.desember derimot, var litt koseligere. Jeg startet dagen med å se "Tre nøtter til Askepott" med vertsmor, og hun likte den veldig godt. Uansett hvor lite jul det er, så må jeg se den hvert år.

Jeg merket at det var veldig tungt å bare sitte inne, så norske Thea og jeg bestemte oss for å dra inn til Shibuya i Tokyo. På julaften er det nok mest folk, for mange japanere pleier å gå på date den dagen. Så for moro skyld tok vi oss en tur ut dit, og feiret en ganske utradisjonell jul.

Shibuya

Etter jeg kom til Tokyo er det flere og flere som vil øve seg på engelsk med meg. Jeg pleier å snakke til dem på japansk, så gir de seg til slutt. Er jo ikke her for å være engelsklærer, men det nytter ikke hvor mange ganger jeg sier det. For dem er det helt uforståelig at engelsk ikke er mitt morsmål, og at jeg ikke er amerikansk. Til folk på skolen har jeg sagt flere ganger at jeg snakker norsk, men da bare ser de uforstående på meg og sier at jeg kan jo engelsk? Det er helt ubegripelig for dem.

Så da vi var i Shibuya skjedde det litt igjen, selv om de tydelig hørte at Thea og jeg snakket norsk. Det skjer også hvis vi snakker japansk... Da jeg var i Asakusa med pappa skjedde det noe lignende med noen ganske mystiske folk. De samlet inn penger til et eller annet, men det som var så merkelig var at de kun snakket til utlendinger og ba om penger. De samlet sikkert penger inn for en god sak, men det er litt mistenkelig når de kun spør utlendinger. Så da de kom bort til meg sa jeg bare "no speak English" og stakk...

Thea

Vi så mange forskjelige mennesker i Shibuya. Mange gikk utkledd som julenisser med skjegg og alt, og folk som jobbet i butikker gikk med nisseluer eller gevir. Da vi var innom Tower Records (svæær musikkbutikk) hørte jeg noen norske folk! Det er første gang jeg har hørt noen andre nordiske i Japan, og det har gått ni måneder! Jeg ble så forskrekket at jeg ropte det til Thea, og da kom de norske forbi og stirret rart på oss, før de stakk. Skremte de visst vekk?

På veien tilbake til Shibuya stasjon kom det en åpen trailer forbi der det satt folk med gorillakostymer (hode og alt), som ropte "Merry christmas!" og spilte høy musikk. Vet ikke hva gorillaer eller aper har med jul å gjøre, men morsomt var det i hvert fall.

Etter Shibuya dro vi litt videre inn i Tokyo, til Korea Town. Det er et lite distrikt der det bor mange sørkoreanere, så de har mange butikker med kpop og koreansk mat der. Kameraet mitt bestemte seg for å dø, så jeg har dessverre ingen bilder. 

Det var som å komme inn i en ny verden! Alle snakket koreansk og det var mange spennende butikker der. De hadde alt du kan tenke deg med kpop på. Kpop vifter, håndklær, nøkkelring, sko, veske, klær, undertøy, slips, glass og ja alt. Det var som en drøm for Thea og meg, som har Sør-Korea som neste reisemål. I tillegg skulle vi jo på konsert neste dag!

Juleaften ble avsluttet med McDonald's i Korea Town. 

Innkjøp fra Korea Town og Tower Recods

Klar for BIGBANG

Dagen etter var det tid for kpop-konsert! Jeg møtte Thea på t-banen og så dro vi videre til Tokyo Dome. Den var helt enorm og jeg mistet helt pusten da jeg så den! Tenk at vi skulle på konsert der!

Vi stilte oss i kø og kom inn ganske fort. Det var dessverre ikke lov med kamera, så det ble tatt fra meg, På den andre siden hadde det nok ikke blitt noen bra bilder, og det er best å nyte det i øyeblikket og ikke gjennom en kameralinse. Bilder og videoer kan man se og mimre over senere.

Tokyo Dome var helt enorm (plass til 60 000+)! Tror jeg aldri har vært inne på en så stor konsertarena før. Overalt var det folk kledd i BIGBANG-gensere og ringer og alt, mens noen gikk utkledd som julenisser. 

Scenen var i midten, så publikum formet en ring rundt den. Fra scenen gikk det andre scener utover, slik at artistene kan gå nærmere publikum.

Konserten startet med et pang, rett og slett. Plutselig ble det mørkt og det eneste man kunne se var tusenvis av lys fra lightstickene til alle fans. Veldig flott å se på. Før BIGBANG kom varmet noen andre opp for dem, en gruppe kalt iKON som ikke har debutert ennå. Det ble litt laber stemning, men jeg regner med det er fordi folk helst ville se BIGBANG og ikke visste så mye om denne gruppen. Flinke var de i hvert fall!

Alle ble helt gale da BIGBANG endelig kom! Det var fantastisk å se dem live. Scenen forandret seg hele tiden med lys og flyttet på seg, veldig stilig. Alle veivet med lighstickene i takt og hoppet opp og ned. Tokyo Dome har kun sitteplasser, men alle reiste seg opp da BIGBANG kom. Det var en helt eventyrlig konsert! BIGBANG forsvant flere ganger, og det var mange ganger jeg trodde det var over. Men hver gang dukket de opp igjen og folk begynte å skrike igjen. Ja, for i tillegg til å synge med skriker man av full hals. Ble ganske mye skriking på norsk fra meg, hehe. 

En av gangene de forsvant ble de borte ganske lange, og da begynte alle å synge en utrolig fin sang (ikke BIGBANG sin, vet ikke helt hva det var). Jeg ble så rørt! Det var helt mørkt og man kunne bare se lysene fra alle som så på, og høre på at de sang. Begynte å gråte, jeg var så lykkelig over å endelig få gå på konsert med BIGBANG, Det har vært en drøm i over fem år, og det er kun de siste to årene kpop-artister har kommet til Europa. Så jeg har hatt få sjanser til å se dem eller andre, og det var jo helt magisk at den første gangen ble i Japan! 

De framførte: "Fantastic Baby", "Tonight", "Stupid Liar" ,"Blue","Haru Haru", "Gara Gara Go!", "Top of the World", "Number 1", "Knock Out" (GD & TOP), "High High" (GD & TOP), "Bad Boy", "Tell Me Goodbye", "Cafe", "Lies", Love Song", Hands Up", Feeling", My Heaven", Koe o Kikasete". Etter det var det encore, før de kom tilbake med: "Baby Baby", "Strong Baby", Doom Dada", "Ringa Linga", "Crooked", "Look at me" og "Fantastic Baby". Innimellom var det også en del snakking og interaksjon med publikum, en av gangene kledde BIGBANG seg ut som julenisser og kastet ting ut i publikum. En del ble intervjuet, veldig morsomt å høre på. Alle aldersgrupper var representert i publikom, og det var ikke få eldre damer. Synes det er flott at kpop er noe folk i alle aldre kan få glede av, og at de også kan gå på konserter.

Ja, er kanskje litt merkelig at jeg gikk på konserten til en koreansk gruppe når jeg er i Japan. Jeg er stor fan av j-pop også, men mange av gruppene er det umulig å få billetter til med mindre man er i fanklubben. For å bli med i fanklubben må man ha permanent bostedsadresse i Japan, og selv da er det liten sjanse for at du får billetter. Dessuten holdt de fleste artistene konserter mens jeg var i Nagaoka, og ikke kunne dra.

BIGBANG har debutert i Japan, og har mange sanger på japansk. Så mange av sangene på konserten var på japansk, og de snakket også japansk med publikum (veldig søt japansk, kan ikke si de var stort bedre enn oss). Jeg er så glad jeg fikk sett dem live! Det skal jeg definitiv gjøre igjen, det var en helt syk opplevelse. Kanskje en av de beste i hele mitt liv.

Vi har også gitt en gave til dem (ga den til staff), en bok om Norge og nordlys.

Den 26.desember, møtte jeg Sanami fra teseremoni-klubben. Hun er også med i danseklubben, og er kjempehyggelig. Vi spiste god lunsj sammen, før vi gikk hjem til meg og egentlig bare slappet av og snakket.

Om kvelden kom endelig vertssøster Mika hjem, så da var endelig hele familien samlet. Vi spiste god middag og så den såkalte julekaken. Det var vel det nærmeste jeg kom julen!

Mimi kom også og holdt oss med selskap:

Kake og julebrus (tatt med fra Norge)

Jeg fikk en liten gave i overraskelse fra vertsfamilien, som var kjøpt i Kyoto! Veldig snilt av dem. Ellers var det jo ingen gaver, så gleder meg til vi skal feire jul i februar i Norge.

Dette er en Maneki-neko! Den "vinker" med poten etter lykke og rikdom, så derfor kan man ofte finne den utenfor butikker (butikkeierne vil jo ha suksess og penger). 

De neste dagene gjorde jeg også mye spennende, og det skal dere få lese og se i neste innlegg. Håper alle hadde en kjempefin jul, og fikk feiret den skikkelig (i motsetning til meg, var jo ingen jul her). Tusen takk for at dere har fulgt meg hele veien, gjennom tykt og tynt! Nå er det snart bare en måned igjen, det er så liten tid at jeg har sluttet å telle dager. 

#utveksling

 

 

Vinterferie og Yokohama

Hei!

Nå har jeg endelig fått vinterferie, etter et travelt semester på skolen. Oppi alt sammen hadde jeg JLPT, altså japansk eksamen. I dag var siste dag på skolen, så nå har ferien begynt. Kjente jeg trengte det, spesielt etter en slitsom og gøy helg.

På lørdag var jeg ute med en annen utvekslingsstudent, en veldig grei fyr. Vi så den siste Hobbiten-filmen (kjempebra!) på kino og spiste middag sammen. Skal ikke si så mye mer om det enn at det gikk veldig fint, men at vi ikke vet helt hva vi skal gjøre videre. Har kun 48 (!) dager igjen, og vi vet ikke om vi vi kan fortsette med det så langt fra hverandre.

Søndagen dro jeg ut med ham igjen! Vi spiste lunsj på en cafe i Hawaii-stil, der de hadde svære vaffler og crepes med sjokolade, krem, jordbær osv. Vet ikke helt hva det har med Hawaii å gjøre da, men nå er jeg jo i Japan. Her kombinerer de alt mulig!

ONLY IN JAPAN: "Romansevogn"? Er det fordi man sitter to og to?

Etterpå dro jeg til Yokohama sammen med Rei, som jeg har vært med en del ganger før. Jeg var også på kulturfestivalen på skolen hennes, noe som er et veldig godt minne. Hun er kjempehyggelig og det er alltid like spennende å "dra på eventyr med henne". Det er så utrolig mye å oppdage og oppleve i dette landet. Jeg får aldri nok av det...

ONLY IN JAPAN 2: Snoopy butikk

God jul! Null julestemning på meg, men...

Hello Kitty

Ny maskot.. laksesushi. Søt?

Vi gikk egentlig bare og så oss rundt, for i Yokohama er det veldig mye å se. Det er jo forstaden til Tokyo, og en vet aldri hva som dukker opp:

Hva er jobben din? Jeg er et juletre!

Viser seg at det ikke bare er treerne de pynter her, men også menneskene. Jeg synes det er veldig gøy med alle julelysene her, selv om jeg blir litt trist av det. Føles så rart at det er jul! For meg er dette bare som en hvilken som helst vintermåned, bare med masse julelys. Ja, det er nisser og lys overalt her, men det er liksom så overfladisk? Julen her er romantisk, og man er enten med venner eller kjæreste. Den er egentlig masse dilldall og kanskje noen få gaver. Den stemningen, den følelsen, at det kiler i magen og det føles som om du svever til julestjernen, den er ikke her. Det handler ikke om familie og tette bånd til andre, å sette pris på ting og glede seg over alt, men julenisse og fancy lys. Vel, julen er et veldig nytt fenomen her, og slik er det.

Så gikk en barndomsdrøm i oppfyllelse..

Pokemon-butikk! De har alt her i Japan

Selv om ting føles litt rart, vet jeg at jeg klarer dette. Får mest sannsynlig oppleve en slik "jul" (rettere sagt ingen jul) en gang, og det blir spesielt men spennende. Er jo søtt med all romantikken og lysene her, selv om jeg foretrekker norsk jul. Jeg bare savner den følelsen av å høre introen til "Tre nøtter til Askepott", se snøen dale ned, kjenne forventningen av at noe magisk skal skje. Og den magien er noe du har rundt deg hver dag; familie og nære venner, noe jeg har vært uten så lenge. Man tenker kanskje ekstra på det i julen når man er mye sammen, og jeg merker det spesielt nå som vi ikke er det og ikke har vært det i hele år. Samtidig har jeg blitt utrolig glad i Japan, og vil ikke hjem. Har fått så gode venner nå og det er så mye kjekt å finne på, og alt er nytt og spennende. Det er mange ting her jeg gjerne skulle sett i Norge.

Utpå kvelden stakk jeg hjem igjen, der jeg slappet av. Kofferten begynner å fylle seg opp igjen, spesielt etter dette:

Måtte bare

I dag, mandag, var som sagt siste skoledag. Hadde vanlige timer fram til kl. ett, da vi begynte å vaske og rydde hele skolen. Jeg endte opp med å vaske vinduer, men det var kjekt fordi vi var så mange andre. Etter det hadde vi mye fritid, så vi tok noen bilder (typisk japanske jenter hehe):

Så ja, selv om vaskingen var tidlig ferdig kunne vi likevel ikke begynne med LHR (informasjon og samling med klassen). Det var bestemt fra før at den skulle begynne kl. to, noe den kom til å gjøre uansett om vi var ferdig tidlig eller sent. Hadde vært mye lettere om vi bare kunne begynt... Dette er ganske typisk Japan. Man har så mange regler og planer, og dem må man alltid følge til punkt og prikke. I mange av samlingene snakker de om universiteter og eksamener som absolutt ikke angår meg og Kristin, men vi må likevel sitte å høre på. Hvorfor? Fordi det står i reglene, spiller ingen rolle om vi ikke er vanlige elever. 

Det kan høres helt greit ut, og ja det er det, men man merker virkelig at hver minste lille detalj er planlagt og har sine regler. Det finnes ingen utvei eller en annen måte å tenke på, slik er det bare. Heldigvis blir man vant til det, spesielt etter man har gått på samme skole en stund. Jeg har jo byttet en gang, noe som var veldig forvirrende. Ja, det varierer fra skole til skole, men aldri fra lærer til lærer. Er jo fint at de gjør alt så ordentlig, men det er absolutt ingen rom for endring eller diskusjon. 

Etter skolen dro Kristin og jeg til Kamakura, der vi kjøpte en del gaver. Kristin skal jo hjem i begynnelsen av januar, og dette var kanskje siste gang vi gjorde noe sammen utenom skolen. Kommer til å savne henne, hun har vært en veldig god støtte for meg. Ikke bare fordi hun er norsk, men også fordi hun har opplevd mye her også og forstår ting som ingen hjemme i Norge kan. Man er nødt til å oppleve det for å forstå det fullt ut.

Skal ikke si noe om hva jeg kjøpte, unntatt at det ble en gave til meg også:

Totoro! + en som er litt skeptisk

Mimi ble kjempeskeptisk til Totoro! Da jeg kom opp på rommet sprang hun ut med en gang, og så veldig skyldig ut. Der inne hadde nemlig Totoro flyttet på seg, og vi vet nok alle hvem som hadde gjort det. Hun er så skjønn! Kommer til å bli vanskelig å forlate henne.

Er utrolig glad for at det har blitt vinterferie, for det trengte jeg virkelig. Ble nemlig utrolig lite sommerferie på meg, da jeg byttet skole. Har kun hatt to uker og utenom det har det ikke vært noen høstferie eller noe. Jaja, jeg har i hvert fall fått opplevd mye gøy og kjekt selv om det har vært lite ferie. Ser utrolig fram til det nå i hvert fall og skal virkelig nyte det! Noen av planene er b.l.a BIGBANG konsert, kattekafe (der man spiser VANLIG mat og får klappe katter), animebutikk, karaoke og mye mer. Blir en rar, men begivenhetsrik "jul".

Ønsker alle en god jul!

#utveksling

Asakusa

Hei!

Søndagen kom jeg altså hjem igjen til Japan, etter en lang og slitsom flytur. Pappa var med meg, noe som hjalp på en lang og kjedelig flytur. Da vi landet så vi Fuji fjellet, og vi fikk også sett nordlys fra flyet! Utrolig flott!

Det ble ingen sovn denne gangen heller, og det gjorde det ikke noe bedre at det var morgen da vi kom fram til Japan. I Norge var det midt på natten, så jeg hadde veldig lyst til å sove. Måtte holde meg våken for å komme inn i japansk tid, og det var lettere sagt enn gjort når det føltes som om jeg hadde blitt kjørt over av et tog. Det ble litt stress for å komme seg på Narita Ekspress, som skulle gå direkte til togstasjonen der jeg bor. Vi kom oss fram til slutt, og gikk den siste veien fram til vertsfamilien.

Motet mellom pappa og vertsfamilien gikk veldig bra. De fikk et godt inntrykk av hverandre, og trivdes i hverandres selskap. Vertsfamilien var ganske opptatt, så pappa ble der bare en liten stund for han dro til hotellet sitt. Jeg har jo nevnt for at vertsmor strikker? Nå har hun strikket dag ut og dag inn i flere måneder, og åpnet til slutt en liten butikk i huset sitt. Hun fikk kjempemange kunder, og de var der også da jeg og pappa kom inn og så helt nedsnødd ut av all søvnløsheten. 

Vertsmor hadde bursdag, så hun fikk to strikkebøker av oss. Om kvelden dro vi ut og spiste middag, pappa var også med. Må innrømme at det var litt uvant at han var der, at han kom inn i den lille verdenen jeg har laget her, men det gikk bedre enn jeg hadde trodd. Måtte oversette en del japansk for ham, men vertsfar kunne heldigvis en del engelsk. Det ble en veldig trivelig kveld.

Neste dag var jeg fremdeles helt utslitt, men det nyttet ikke aa ligge inn og "slappe av". Det kom bare til aa ende med at jeg sovnet, så det var best å gjøre noe annet. Derfor bestemte jeg meg for å først dra inn til Yokohama å spise lunsj med pappa, og så ta en tur til Tokyo. Pappa bodde på et hotell der julenissen også hadde fått rom:

Vi bestemte oss for å spise lunsj på hotellet hans:

Det var veldig få andre gjester på hotellet, så de fleste i restauranten var folk som var ute med venner og familie. Krydde spesielt av eldre japanske damer, med søte stemmer og små hatter på hodet (dere vet sånne typiske japanske turister).

Da vi var ferdig å spise dro vi inn til Asakusa, der Tokyo sitt eldste tempel er. På veien fikk pappa prøve Tokyo Metro (verdens mest folksomme t-bane):

Asakusa er et sted jeg har onsket å dra til lenge, da det skal være den delen av Tokyo som minner mest om det gamle Japan. Man får en fin smakebit på Kyoto, og for man kommer fram til templene er det mange gamle gater med spennende butikker:

(Vi endte opp med en suvenir: slips med Fujisan på)

Etter å ha gatt gjennom flere handlegater, kom vi omsider fram til templene.

Rett foran tempelet var det en bålplass, der folk stod og viftet røyken mot seg. Den skulle visst være hellig, og man skulle vifte den mot der man er syk eller har vondt. F.eks. hvis du har mye hodepine vifter du den mot hodet, og da skal du bli frisk.

Det krydde av skoleelever, og det er nok fordi det er rett for det er eksamen for å komme inn på universiteter. Skoleelever i Japan pleier å dra til templer å be før de har en stor prøve, og den for eksamen er den aller viktigste. Jeg ønsker alle lykke til!

Her ber man. Kastet oppi en norsk krone denne gange, vi faar se om det funker

Et mindre tempel

Her skriver man ned onskene sine paa treplatene, før man henger dem opp

Denne skumle guden skal liksom hjelpe meg (ser ut som om han skal gjore det motsatte..)

På veien tilbake gikk vi i litt flere handlegater

Dette er en så fisk som er så giftig at man dor av den om den ikke er tilberedt riktig, og man trenger lang utdannelse for å bokstavelig talt ikke ta livet av gjestene. Her kunne man altså velge hvilken fisk man ville spise, og faa den helt fersk

"Samurai" med hatt til høyre!

T-bane

Stress

Da vi kom hjem spiste vi japansk curry hos vertsfamilien, noe vi likte veldig godt. Pappa var veldig nysgjerrig på tatamirommet, og har lyst til å ha det i huset vårt (håper man kan få tak i det!):

Om kvelden dro han tilbake til hotellet, og neste dag skulle han hjem igjen til Norge. Det var veldig rart aa si hade til ham, skulle onske han kunne blitt her litt lenger i Japan. Det er absolutt ikke anbefalt å få besøk mens man er på utveksling, siden det kan føre til kulturkrasj og hjemlengsel. Pappa har heldigvis vært i Japan for, så det ble ikke mye tull med kulturen. Hjemlengsel har jeg fått uansett pga. morfaren min, det er ingenting å gjøre med. Det at han ble med meg synes jeg gjorde overgangen fra Norge til Japan litt mykere, og jeg er glad han ble med. 

Jeg fikk dessuten knipset litt bilder av vertsmor sin butikk:

Japanere elsker mummitrollet. Visste dere forressten at tegnefilmen er laget i Japan? Ja, historiene og karakterene er finske, men serien ble tegnet i Japan

Smaating som venner av vertsfamilien min har laget

 

Flink ikke sant?

Denne uken har vært ganske rolig, da prøvene er ferdig og det er snart ferdig. Akkurat nå er det fredag og helg, og mandag blir siste skoledag (tre skoletimer og så vasking og seremoni). Det føles så rart at det er jul! Ja, det er mye pynt overalt, med julelys og nisser og trær, men alt er liksom så overfladisk. Alt er veldig pent å se på, men det er liksom ikke gjort med mening. Julen handler ikke bare om nisser og dilldall, men det er få som tenker på det her. Det er et nokså nytt fenomen, så slik er det. Selv min vertsfamilie som er kristne feirer omtrent ikke jul! 

I førjulstiden planla jeg å høre på julesanger, se Blåfjell og få så mye julestemning som mulig, men det ga jeg fort opp. Julen kommer til å bli tung nok allerede, og julestemning hjelper absolutt ikke. Har sluttet å kjempe mot den tanken, tanken om at det ikke er jul i år. For det er det ikke her i Japan. Så istedenfor å tenke på det, prøver jeg å nyte tiden her fullt ut og ikke ligge inne å synge "I wanna go home for Christmas". Dette er nå "home", og jeg må gjøre ting slik som "home" vil. Har mange spennende planer jeg skal komme tilbake til etter hvert. "Julen" skal bli annerledes, men knallgøy!

Jeg må innrømme at jeg er glad at julen, den tyngste tiden for mange utvekslingselever, kommer på slutten av året mitt. Merker at jeg gjerne skulle vært med familien nå, og at den følelsen ville nok blitt til sterk hjemlengsel om jeg attpå til skulle være et helt halvt år til! Attpå til skjedde det med morfaren min, og det kom veldig brått på. 

For meg er det snart over, og jeg avslutter det hele med en rolig januar og vinterferie. Det blir enda mer tid til å utforske dette spennende landet og bli bedre kjent med vennene mine. Jeg skal så mye fint, og det skjer kun en gang. Foreksempel er det under en uke igjen til jeg skal på BIGBANG konsert i Tokyo Dome!

I dag har jeg forresten vært i Japan i 9 måneder!!

#utveksling

 

Tokyo Skytree og tur til Norge

Hei!

Mye har skjedd siden sist, livet mitt har snudd seg helt på hodet for å si det sånn. Min morfar, som var syk, gikk bort en uke før jeg skulle komme for å besøke ham. Vi var veldig nære. Valgte likevel å reise hjem en tur, noe jeg gjorde i forrige uke. Nå er jeg tilbake igjen, og kommer her med litt om tiden før jeg dro og etter. Det var nemlig et stort sjokk å komme hjem, selv om det bare var for en kort periode.

1.desember og uken utover gikk veldig sakte, jeg hadde jo mye å tenke på og midt oppi all sorgen skulle jeg jo ha JLPT. Det ble noen harde dager på skolen med japanskøving, men om fredagen bestemte Kristin og meg oss for å ta en liten pause. Vi bestemte oss for å dra hit:

Tokyo Skytree, verdens neste høyeste (etter Burj Kalifa i Dubai)

Før vi skulle dra måtte vi være litt igjen på skolen, da de delte ut gratis mat! Dette var mat med lang holdbarhet de hadde på skolen i tilfelle det var et stort jordskjelv og folk ikke kom seg hjem. Siden de skulle kjøpe ny nødmat, fikk vi det gamle (som varer helt til 2017!).

Så tok vi tog til Skytree, og på veien så vi noe veldig morsomt:

Profesjonell minibank vaskedame.. de har alt i Japan!

Framme ved Skytree

634 m høyt

Først gikk vi litt rundt på kjøpesenteret, før vi dro opp i tårnet. Det var masse folk selv på en ukedag, men vi kom oss opp til slutt. 

Her ser man første dekk! Heisen gikk så fort at jeg fikk dotter i ørene

Første dekk lå på 350 m, og her fikk vi flott panoramautsikt over hele Tokyo. Det er en utrolig flott by, og jeg skulle ønske jeg kunne bo her for alltid. Føler jeg bor på en annen planet, og mange dager er harde, andre helt fantastiske. Jeg trives godt med japanere, men av og til er det godt med tid alene eller andre nordmenn. For å være helt ærlig er det da jeg kan slappe mest av, selv om jeg begynner å bli mer vant til vfamilie og skole. Kjenner bare at jeg trenger lengre tid, nå som jeg begynner å få veldig gode og nære forhold til både vfamilie (nå min japanske familie) og venner. Japanere tar lang tid å bli godt kjent med, enda lengre tid for å bli venner, da dette er noe som er veldig verdifullt for dem og ofte varer livet ut. Jeg følte at siden jeg kom til denne skolen midt i utvekslingsåret var toget gått, og at de ikke kom til å være interesserte siden jeg snart drar hjem, men slik er det ikke. Vi har blitt nære, noe jeg er glad for, men samtidig tenker jeg på de på den forrige skolen som jeg fremdeles har kontakt med. Skulle gjerne hatt mer tid med dem også.

Til venstre kan dere se Fuji fjellet

Mange julenisser overalt i Japan nå

Tempel

På det første dekket kjøpte vi billetter til andre dekk, som var på 450 m. Det var magisk å se ut mens heisen gikk opp dit, for det kunne vi ikke i den første heisen.

Her kan man se Tokyo Tower, der jeg også har vært

Etter dette gikk vi litt rundt på kjøpesentret, der det ved utgangen var et slags julemarked:

Inni kjøpesenteret gikk vi blant annet i Ghibli-butikk, Rilakkuma butikk og mange andre morsomme. De hadde alt mulig der!

Totoro

Rilakkuma

Det var en strålende dag der vi fikk gått i både morsomme butikker og sett hele Tokyo! Skal definitivt tilbake dit.

 

Dagen etter, lørdagen, dro jeg inn til LP og jobbet som en galning med japansken. Søndagen var nemlig den store dagen; JLPT! Det var en nervøs Silje som tok toget den morgenen, fordi hun ikke var sikker på verken veien dit eller japansken sin. Heldigvis var det bare å følge etter en gjeng vietnamesere, filippinere, amerikanere og folk fra mange forskjellige land. 

Det var flere saler der de holdt eksamen, alle med plass til sikkert over hundre stykker. Før prøven gikk de gjennom alle reglene på japansk, noe ikke alle forsto. Mange skjønte ikke enkle setninger som "Legg ned blyanten", så jeg lurer virkelig på hvordan de gjorde det på prøvens lyttedel om de ikke forsto det en gang. Jaja, kanskje de er gode i kanji, som ikke gikk heeeelt bra for meg, 

Reglene var kjempestrenge! Bly måtte vi ta ut av esken (i tilfelle det sto noe på den), og viskelæret kunne heller ikke ha papir rundt seg. Blyantspisser var heller ikke lov, i tilfelle det sto noe skrevet der også. Ellers var det vanlige regler som ikke lov med mobil, ingen mat eller drikke, ikke gå ut av salen under prøven osv. De var veldig strenge på juks, og hadde fjernet alle hint i salen. De skrev alt i hiragana (så vi ikke skulle få hjelp med katakana), og det var ingen klokke i klasserommet (i tilfelle vi skulle få et hint av den? hvordan det..). Heldigvis hadde jeg med min egen klokke, og det hjalp meg veldig.

Det var tre deler, og vi hadde en halvtimes pause mellom hver. Jeg ble bare sittende i salen siden jeg ikke kjente noen, så ingen andre AFSere og jeg var en av de yngste der. Vet ærlig talt ikke hvordan det gikk med meg, men jeg prøvde da mitt beste. Det var også nok et eventyr jeg fikk oppleve den dagen, det å ha eksamen i Japan. Får vite resultatet i februar.

Dagen etter, 8. desember, tok jeg fly til Norge. Turen var heldigvis ikke like lang som i mars (tre mellomlandinger!! Oslo, London, Hong Kong), var bare innom Danmark. Fløy på Sas Plus, noe som var ganske kult. Fikk mye bedre sete og fotstøtte, og setet ved siden av var ledig. Det var bare meg og mange japanske businessmenn, så det var ganske rolig der og ingen små barn som gråt. Da jeg kom frem til Danmark måtte jeg vente fire timer på flyet hjem, noe som passet dårlig med at jeg ikke hadde sovet på flyturen og klokken var tre om morgenen i Japan (og i mitt hode, mens i Danmark var det ettermiddag). Satt meg i lounge og fikk slappet litt av, før det bar hjem.

Så rart det var å komme hjem! Visste liksom ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre, og ble helt utslitt med en gang. Jeg klarte så vidt å gå inn på mitt eget rom, for det føltes ikke som om det var mitt lenger. Det var som om jeg alltid hadde vært i Japan, og at det var en annen person som hadde bodd på det rommet i mens. Sov ikke i min egen seng siden jeg ikke hadde "kommet hjem skikkelig", så jeg var mye hos min kjære bestemor istedenfor. Virket ikke som om folk hjemme hadde forandret seg så mye (utenom utseendet da, fetterne og kusinene mine har blitt høyere osv.), men jeg følte at jeg hadde gjort det. Hun Silje som dro til Japan i mars kommer aldri hjem igjen, istedenfor kommer det en fra Japan i februar; meg. Har vokst veldig gjennom dette året, men om folk i Norge har vokst med meg, det er det store spørsmålet. 

Derfor gruer jeg meg litt til å komme hjem. Jeg føler ikke at jeg passer helt inn i Norge, og at ingen kommer til å forstå hva jeg har opplevd, og den nye meg. Kanskje gjør de det, kanskje ikke. Kommer jeg til å finne min plass igjen? Hvor er det jeg hører til? Har blitt så vant til kulturen i Japan nå, og vet at det blir vanskelig å omstille seg når jeg kommer hjem. Det er som om jeg skal ut i verdensrommet, at der kommer jeg til å sveve rundt uten å plante beina på bakken. Ja, jeg kan holde meg fast, men vil aldri kunne slippe taket og bli der. 

Å reise på utveksling er en brutal, men effektiv måte å finne ut hvem som er der for deg. Hvem venter på deg når du kommer hjem? Hvem er der for deg? Det er ingen hemmelighet at det er vanskelig å holde kontakt med alle når man er i utlandet. Har erfart akkurat det. Men det at dere har lite kontakt, betyr ikke at dere ikke er ekte venner. Noen venner kan man snakke sjelden med, men når man først gjør det er alt som før og som om dere aldri har vært fra hverandre. Slik er det dessverre ikke med alle venner. Hva med de på skolen? Kan man være russ med noen man ikke har sett på så lang tid? Hvordan blir klassemiljøet? Jeg håper jeg klarer å finne min plass. 

Samtidig tenker jeg på alt det folk har opplevd uten meg. Bli 18, dra ut om kveldene, snart russ, selvstendig (er fremdeles et barn her), kjæreste, flytte ut og komme seg videre i livet. Mye av dette har jeg jo opplevd og kan oppleve igjen, men jeg føler likevel at jeg går glipp av noe. Føler meg gammel rett og slett, vet ikke hva som feiler meg? At jeg skulle ha opplevd alt dette til nå? Ønsker meg tilbake til begynnelsen av videregående, da jeg hadde så mye foran meg, og det er mye jeg ville gjort annerledes. På den tiden ønsket jeg meg tilbake til ungdomsskolen, der jeg møtte alle som er mine beste venner i dag.  På den andre siden kommer jeg meg til å ønske meg tilbake til Japan når jeg er hjemme igjen i Norge. Det vil alltid være sånn, det er livet. Man vil alltid se tilbake og skulle ønske man kunne gjøre alt på nytt. For å ikke tenke slik er det viktigere å tenke på det som skjer der og da, slik at man ikke ser så mye tilbake på det på den måten senere. En må leve i nuet, og sette pris på det man opplever der og da.

Det jeg har opplevd her kommer de hjemme (spesielt de på min alder eller eldre) ALDRI til å oppleve. Det er en unik opplevelse som mitt eldre jeg vil drømme seg tilbake til, og være takknemlig for. Da jeg var hjemme og opplevde det samme som de andre, var det jo til Japan jeg ville. Og nå vil jeg på en måte tilbake og fortsette livet mitt. Jeg er en urolig sjel rett og slett. Det de opplever hjemme, kan jeg gjøre når som helst etter dette, i motsetning til utvekslingsåret i Japan. Det skjer bare nå, og med ingen av de jeg kjenner hjemme. Jeg skulle ønske det aldri endte, samtidig som jeg vil hjem og komme meg videre.

På lørdagen dro jeg tilbake til Japan, og da ble pappa med meg! Vi dro blant annet til et veldig spennende sted jeg har tenkt på lenge! Skal skrive mer om det i morgen + tiden videre. Vi får vinterferie neste uke, og det er mye gøy jeg skal!

Nyter siste tiden her for fullt, og alt er bra her. 

#utveksling

 


 

Konsert med orkesteret

Hei!

Denne uken har vært ganske travel, da det er siste innspurt før JLPT (eksamen i japansk). Det har gått i et sett med skole og øving, og jeg gleder meg veldig til å bli ferdig nå. Merker at det er veldig anspent på skolen nå, da det snart er prøver for elevene også (som jeg muligens skal ta, tok jo dem på min forrige skole). Lydnivået er veldig høyt og de fleste virker veldig stresset, for på en uke har de prøve i omtrent alle fag. Ellers har vi bare litt lekser her og der (ca. samme som jeg fikk på ungdomsskolen) og ellers lite vurderinger. 

For å være helt ærlig er det veldig tungt å gå på skolen for tiden. Jeg er lei meg for det som har hendt i Norge, stresset for JLPT og rett og slett helt utslitt. Det skal bli så godt å bli ferdig! I tillegg til alt dette var det litt drama på skolen, læreren sa ba jo meg om å reise hjem (på besøk! men det skjønte ikke elevene) foran alle. Så nå har folk gått rundt og snakket om det, spurt den andre utvekslingseleven uten at jeg har hørt noe. Jeg skjønner at de er bekymret og ikke vil bry meg med spørsmål, men det er ikke så kjekt når jeg ikke vet hva annet de muligens snakker og spekulerer om. Så jeg tok det opp med dem, og nå har de sluttet. Ellers er det slitsomt å gå rundt å late som jeg er glad, og jeg føler meg litt presset når den eneste støtten folk kan gi er "Smil, tenk positivt". Ja, det er noe jeg prøver å huske på i andre situasjoner, men slik det er nå er det for vanskelig for meg å bare skyve det vekk og late som ingenting. Det er første gang jeg opplever at noe sånt skjer, og det hadde vært vanskelig å takle om jeg hadde vært i Norge også, men verre her siden jeg er langt borte og ikke helt vant.

Det er ofte slik her at man skal prøve å holde humøret oppe uansett hva, for om man går rundt og ser lei seg ut kan andre bli brydd og bli lei seg de også. Du sprer det bare videre, og gjør kanskje andre miserable også. Det er en fin tanke jeg prøver å tenke på i mindre situasjoner, og som jeg ser poenget i, men nå klarer jeg det ikke. Folk på skolen er snille og alt det, men det hjelper ikke så mye å være der. Jeg er ikke så godt kjent med folk ennå, og det betyr at de ikke snakker så mye til meg uten at jeg snakker til dem. Når vi først snakker går det kjempefint, og de er veldig hyggelige. Slik jeg har det nå er jeg ikke så utadvent, så det blir lite snakking og tenking på andre ting. Det tar tid å bli kjent med japanere, og jeg kjenner at jeg hadde trengt hele året her for å bli skikkelig nær dem. Nå har jeg jo gått på to skoler, og ja har venner på begge, men vi er ikke så nære. Har forresten fått kontakt igjen med de på min forrige, så om de kommer en tur til Tokyo er det mulig vi kan møtes!

Ang. det som har skjedd i Norge har jeg valgt å reise hjem på besøk i uken etter neste uke. Det blir bare et par dager, og jeg skal fort tilbake igjen. Er bare et besøk, og ikke snakk om at jeg skal bli der. For å være helt ærlig har jeg mange blandende følelser rundt dette, og ikke bare pga. hva som har skjedd der. Jeg har blitt veldig vant til livet mitt her, funnet min plass og har forandret meg veldig. Det kommer til å bli et veldig sjokk å komme hjem, og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre når jeg møter folk igjen. Det føles veldig rart. 

I dag var det forresten konsert med orkesteret jeg er med i! Det var veldig hyggelig og det gikk fint. Kommer til å savne det, selv om jeg bare var med en kort stund. Nå skal de ikke begynne med øvinger igjen før neste sommer, og da er jeg jo hjemme i Norge for lengst. Vi spilte Egmont av Beethoven, Concerto i A dur av Vivaldi og Bruch sin fiolinkonsert (med utrolig flink solist). Jeg elsker virkelig å spille sammen med andre, man får ut så mye energi og følelser mens man samtidig har det gøy og gjør noe kreativt.

Før konserten

Vfar tok bilde hehe

Yuno og meg på fiolin + Hono på bratsj

 Det kan bli en stund før det blir et nytt innlegg, muligens ikke før om to uker når jeg er tilbake fra Norge. Fikk vite i dag at jeg må til LP (lokalkontakt) igjen, da vfamilien er veldig opptatt for tiden. Det skal jeg i morgen... Der skal jeg være i en uke og så dra rett til Norge, blir jo kjempestress det ja, hurra! Er helt kvalm og dårlig fordi jeg er så stresset, er så mye å tenke på og ordne med JLPT, LP, og reise til Norge. Det er trivelig hos LP, og jeg likte meg der, men det er bare litt for mye som skjer nå. Føler at jeg står midt i en ring av folk som snakker i vei, og jeg må ta alt videre og være bindeleddet mellom de. Det er kjempeslitsomt og jeg har bare lyst til å legge meg ned og gråte og sove til alt er over. Men det kan man ikke, man på holde ut selv om det gjør jævlig vondt og man tror man skal eksplodere. Neste uke skal jeg heldigvis være på biblioteket hele tiden, vi slutter tidlig og Kristin er hos meg nesten hele tiden. Det er så godt å ha henne, en man kan snakke helt åpent med, som er norsk og vet akkurat hva jeg mener. 

Jeg holder hodet oppe.

#utveksling

AFS 100 & AFS Japan 60 år

Hei!

På lørdag sto jeg opp tidlig for å dra inn til Tokyo, og det viste seg til å bli mer stress enn vanlig. Den toglinjen jeg bruker går på to forskjellige plattformer, og den dagen gikk den ikke på den ene. Plutselig sa de noe på høyttaleren, og alle de andre løp bort. Jeg ristet på skuldrene og fortsatte å vente, men det kom ingen tog. Til slutt løp jeg til den andre plattformen og kom meg på et tog til slutt. Fant senere ut at det hadde vært en ulykke ved den ene plattformen, slik at toget ikke gikk der. Skulle gjerne ha funnet ut av det før, for nå kom jeg altfor sent til Tokyo der jeg egentlig skulle møte noe.

Det hadde seg slik at den dagen skulle AFS ha feiring i Tokyo, noe vi AFS-ere i dette området måtte gå på. Som vanlig hadde jeg fått mye mindre informasjon enn de andre. og måtte finne ut alt av tog og tider selv. Mange andre skulle dra inn med lokallaget sitt og AFS-frivillige, men jeg hadde ikke fått informasjon om dette. Fikk ikke lov til å dra sammen med andre lokallag siden jeg ikke er medlem der. Så da måtte jeg dra alene, til verdens travleste togstasjon (3,64 millioner passasjerer per dag!) og så finne hotellet der feiringen skulle holdes. Jeg var veldig nervøs, men fant heldigvis fram.

 

Thea, Cornelia og Tua (svensk)

Det første vi skulle gjøre var å holde en messe der vi introduserte forskjellige land, og vi norske var selvfølgelig på den delen for Norden. Vi hadde med oss brunost, flagg, bilder, bøker, ostehøvel, Kongetinn bestikk og voter. I tillegg gikk vi i norske strikkegensere (jeg i mariusgenser) og med 17.mai sløyfer. Så Norden-boden ble kanskje litt vel norsk, siden de andre hadde lite med seg.

Litt av tingene

Først spiste vi lunsj og gjorde klar boden, før vi gikk litt rundt og så på de andres. Det var mye spennende der...

Italia, Spania, Frankrike

Sør-Amerika! To av disse hadde danseoppvisning også, utrolig stilig

Fra Sør-Afrika

Sør-Afrika, Australia, New Zealand

De øvde på Let it Go på forskjellige språk! Stilig!

De som ikke hadde nasjonaldrakt på seg gikk med skoleuniform, og det gjaldt vel alle utenom Asia. Vi norske hadde jo på oss nordiske gensere, da det er jo helt umulig å få med seg bunad til Japan. Den tar jo halve kofferten, og når man skal være der et år trenger man den plassen...

Fra Thailand :)

I koreansk hanbok

Tyrkia

Vi norske :)

Selbuvottene er populære

Boden vår var veldig populær, og mange var begeistret for brunosten. Det ble ikke mye igjen for å si det sånn...

Etter en stund gikk vi inn i en annen sal for å høre på taler og slikt. Der var det en av de japanske prinsessene holdt tale! Utrolig kult at hun kom! Etterpå var det taler fra den amerikanske ambassaden i Japan, og flere AFS-folk. Det var veldig mye fokus på AFS i USA, noe jeg synes var litt dumt med tanke på at AFS er i over 50 land, og det var ikke bare dem vi skulle feire. Jaja.. men det var i hvert fall utrolig kult at prinsessen kom!

Snikbilde

For etterpå kom hun innpå messen for å snakke med oss! Alle ble helt skjelven og øvde febrilsk på høflig språk før hun kom bort. Det var heldigvis ikke så skummelt som vi trodde, hun var veldig hyggelig og snakket med alle sammen. Fikk henne også til å smake brunost (første gang for henne), siden hun aldri hadde vært i Norge. Hun likte også selbuvottene (som min flinke mormor har laget), og genserne vi hadde på oss. Håper hun kommer til Norge snart nå. Det blir litt av en historie å fortelle, at vi serverte brunost til en japansk prinsesse.

Etterpå kom det flere gjester for å se på bodene:

700+ mennesker! Vertsfamilier, tidligere AFS-ere, framtidige AFS-ere osv.

Etter dette var det litt oppvisninger, folk sang på språket sitt, danset og gjorde mye stilig. På slutten skulle man introdusere nasjonaldraktene sine, og det var bare asiatiske land + Norge. Mariusgenser er jo på en måte som en nasjonaldrakt?? Vi viste også bilder av bunad og forklarte litt. Skulle gjerne hatt den på, men ikke nok med at den tar mye plass i kofferten, hvordan skulle jeg fått den med meg på toget?

Til slutt gikk vi inn i en annen sal der det var en stor buffeet. Det var utrolig mye folk, så jeg spiste bare det første jeg så siden det var så lang kø. Man måtte også stå hele tiden, så det var litt stress. Men maten var god heldigvis!

Jeg og amerikanske Alec fra mitt lokallag. Nå er vi neeesten på samme høyde, han er vanligvis nesten 2 meter høy

Thea og jeg sammen med Giulia fra Italia og Keamo fra Sør-Afrika

Fra Thailand

Tua har verdens fineste skoleuniform!

Så gikk alle AFS-erne opp på scenen og sang "Closer to you" (AFS sang), utrolig koselig. Hørte den første gang da jeg nettopp hadde kommet til Tokyo, aaah minner. Hele 8 måneder siden...

Da feiringen var ferdig gikk jeg, Thea og vfar litt rundt i Tokyo. 

Et av de få juletrærne jeg får se i år... vfamilien feirer ikke jul

Kul klokke

Høøøy kontorbygning

Det var en veldig fin rundtur i Shinjuku, som ga meg litt julestemning. Har funnet Blåfjell og The Julekalender på YouTube, så blir litt kos på meg også. Det kommer også sjokoladekalender i posten og jeg har tenkt til å lage litt norsk mat framover. 

På søndag var jeg først på orkesterøving (en uke til konsert!), og så ble en av venninnene mine der med meg hjem. Vi hørte på klassisk musikk, så på norske ting (hun og fikk prøve brunost, ingen slipper unna den!), øvde litt fiolin og bare snakket. Det var koselig. Etterpå dro jeg på kino med andre AFS-ere og en fra Rotary, for å se "Interstellar". Det var jo en helt kongefilm som kombinerte alle aspektene jeg liker med filmer. Synes verdensrommet er kjempeinteressant og skulle gjerne sett den ingen. Den er litt "tung" da, så da den var ferdig var alle helt stille. Til slutt gikk vi på kafe og bare snakket.

Jeg er veldig glad for at jeg byttet by, og fikk komme hit til en utrolig snill vfamilie. Vi passer veldig god sammen og de støtter meg 100 %. Det er så bra at alt her i Japan har ordnet seg nå, og jeg har endelig funnet min plass selv om det er sent. Dessverre har jeg fortsatt mareritt flere ganger i uka om det som har hendt, og det er i noen perioder jeg sitter og grubler mye. 

I tillegg har jeg også fått en veldig vanskelig nyhet fra Norge. Trenger ikke si noe annet enn at en person veldig nær mer er syk, og at det er mye som kan skje for å si det sånn. Jeg er selvfølgelig helt knust, og det hjelper ikke noe særlig å gå på skolen heller. Jeg har mange venner, og de er snille, men vi er ikke så nære. Slikt tar lang tid med de fleste japanere. Det betyr at de ikke snakker så mye til meg hvis jeg ikke snakker så mye til dem. Nå som jeg er så lei meg er jeg jo ikke i veldig humør til å ta initiativ, så å være med klassekamerater hjelper ikke stort. Er også det med at jeg er så langt borte fra Norge, og det er ingen som kan trøste eller hjelpe meg her. Jeg får bare høre "Smil! Bli glad igjen!", og det er all støtten jeg får. Kulturen her er veldig slik at uansett hva skal man holde ut, smile og være glad uansett hva. Man skal ikke miste ansikt. Det er jo ei fin tanke i noen situasjoner, men akkurat nå blir jeg helt utslitt av det. Heldigvis har jeg Mimi som alltid er inne hos meg nå, og flere av lærerne var ganske støttende (en av dem gråt til og med, det er veldig sjelden du får se her).

Så fredag var en utrolig hard dag, og jeg ble på biblioteket hele dagen og gjorde ikke noe annet enn å gråte og studere. Attpå til har jeg alt stresset med skole, JLPT og fiolin. Kan ikke ta en pause fra noe... Dagens norske ord var "Venn" (vet ikke om jeg har fortalt det, men hver skoledag velger noen ut et ord/setning på japansk og så lærer jeg dem det på norsk), og jeg måtte kjempe hardt for å ikke gråte da de sa det. Plutselig så kontaktlæreren min rett på meg og nærmest kommanderte at jeg måtte reise hjem til Norge. Alle elevene snudde seg, de visste jo ikke noe. Litt ubehagelig med tanke på at jeg trodde han ikke visste det, og måten han sa det på. Med AFS kan man reise hjem i en liten periode, og så komme tilbake. Jeg hadde ikke sagt til noen om jeg vurderte det ene eller andre, så ble litt forskrekket av at han fikk det til å virke som om jeg ikke ville dra. Jeg har ikke bestemt meg for noe... og det var liksom alt han hadde å si. Jaja!

Jeg prøver å holde motet oppe så godt jeg kan, og kjempe meg igjennom dagene. Skjønner ikke hvorfor noe sånt må skje nå som jeg endelig har fått det bra, og når så mye dumt skjedde før det. Vet ikke helt hva jeg kan si om dette året... det ble i hvert fall veldig annerledes enn alle trodde.

#utveksling




 

 

 

Ikke bare bare

Hei!

Da har jeg altså gått på den nye skolen i to og en halv måned. I løpet av denne tidn har jeg fått flere venner, og jeg merker at det er lettere å bli kjent med folk her. De er mindre sjenerte, og holder samtalene i gang. Jeg har blitt kjent med mange fra forskjellige klasser, og det er alltid noen der jeg kan snakke med hvis jeg vil.

Likevel er ting vanskelig i blant.

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, det er et eller annet som er galt. Ja, jeg tror nok jeg fremdeles trenger mer tid, men de to siste ukene har jeg hatt det vanskelig. Har gruet meg til skolen hver dag, og foretrekker å tilbringe tid alene med vertsfamilien. Og jeg leter febrilsk, prøver å finne ut hva som er galt, men jeg finner bare småting. Men er det småting? Hva om alt klumper seg sammen og blir stort? Det er akkurat det som skjer, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er helt utslitt av hele Japan.


Noen som kan trøste meg hehe.... hun kom helt plutselig og la seg oppå fanget mitt!
Har som sagt ikke noen problemer med å få meg venner, og det er en lettelse. Hva er det som er problemet? Skolen min skal være internasjonal, og er kjent for å ha null regler fordi det er meningen at elever skal tenke og finne ut av det selv. Det synes jeg er en fin tanke, men hvordan fungerer dette i praksis?

Jeg føler at jeg blir behandlet som "pynt": Det er veldig mye jeg må gjøre bare fordi jeg er utenlandsk, spesielt fordi de forventer at jeg skal snakke engelsk og øve med elevene. Det var ikke derfor jeg kom hit, og de vet godt at mitt morsmål ikke er engelsk. Noen folk på skolen er minst like gode, så hvorfor blir ikke de spurt? Siden skolen er "internasjonal", har vi veldig mye engelsk. Og i disse timene snakker man engelsk, i motsetning til hvordan de gjør det på de fleste andre japanske skoler, og det er selvfølgelig forventet at jeg bidrar mer enn andre. For de japanske elevene er jo dette helt supert, og jeg synes at engelskundervisningen er den beste jeg har sett så langt i japansk, men for meg passer det ikke helt. Det er ganske frustrerende, selv om jeg skjønner at de bare prøver å inkludere meg mer når de først kan. 


Mimi har begynt å sove i sengen min.. utrolig koselig!


En som passer på...

Har heldigvis fått ordnet dette, da jeg tok en liten prat med hver engelsklærer for seg. At jeg ikke er her for å lære andre engelsk, vil øve japansk og ta fag som går på det språket. Jeg vil ikke bare være der fordi jeg er utlending, jeg vil lære japansk og bli behandlet som de andre. Dette hadde de heldigvis forståelse for og jeg får være på biblioteket og jobbe om jeg ønsker det, selv om det beste ville å ha gått til en klasse som ikke har engelsk på det tidspunktet. Ja, jeg ender kanskje opp med å sitte der og ikke forstå noe særlig, men jeg lærer mer enn i engelsktimen. Det å konstant høre japansk er faktisk veldig god øving, selv om jeg blir sliten av det.

Når det gjelder venner, går det vel helt greit. Det er lettere å bli kjent med folk her, og det går fortere. Likevel blir jeg sliten av å starte alle samtaler, og at få tar kontakt. Folk har begynt å vinke og si hei når de går forbi, men det er sjelden noen kommer for å snakke til meg. Jeg blir frustrert av det, det er slitsomt å måtte jobbe så hardt med det. Heldigvis blir det nok bedre når vi er ferdig med prøvene i desember, og folk har til og med sagt de vil være med meg i juleferien. Da har vi hele to uker fri! Jeg bare føler meg ikke som en del av skolen, eller at jeg betyr så mye. Det er ikke det at folk er slemme, de er snille mot meg når vi snakker, men jeg føler ikke at jeg er en del av noe. I teseremoniklubben gjør jeg det, og blir ikke behandlet som en fra "utenfra" der. Det er ikke helt sånn alle steder...

På denne skolen går de sammen i seks år, og man kommer i ny klasse hvert år. Jeg kom sent i skoleåret, skal ikke være her lenge og de andre har to igjen med hverandre. Blir vel som en forbipasserende, jeg da? Ja, har blitt godt kjent med mange, men føler vi ikke er skikkelige venner ennå. De er veldig greie, og jeg blir lei meg for at jeg ikke kommer nærmere enn dem. Og så er jeg ikke helt sikker på om alle er verdt det...



Dere husker jeg nevnte at det er to år mellom oss? Trodde det var liten forskjell, men tok feil. Det har seg slik at det er en del sladder og rykter som går, og folk sier videre mye av det jeg forteller. Det er ikke noe alvorlig, men jeg liker ikke at folk sier ting videre og at jeg ikke helt vet hva som foregår. Nå går det rykter om meg og en annen person, og det har gått rykter om den personen og flere andre mange ganger, men jeg liker det likevel ikke. Har prøvd å ordne opp, og trodde det gikk fint, men folk fortsetter å lage mer drama ut av det. Noe av det er basert på ting jeg har sagt som de har laget mye mer ut av, og historien forandrer seg. Jeg liker ikke at slike ting foregår bak ryggen min, og det viser seg at jeg ikke kan stole på noen. Det er ikke bare meg dette gjelder, det er mange som har hørt flere rykter om seg selv, men jeg blir likevel frustrert. Det er så barnslig og slitsomt når folk bare fortsetter, og at jeg ikke helt vet hva som foregår. Fikk lyst til å ta et oppgjør med noen av dem, men det er vel best å bare heve seg over det. Skal være litt forsiktig når det gjelder visse personer, og late som ingenting og ikke lage noe ut av det. Det er vanskelig, men sånn er det. Jeg blir likevel lei meg når jeg har jobbet så hardt for å bli kjent med flere av dem, fortalt dem noen ting litt forsiktig, og så har de laget nye historier ut av det og spredd det. Hva prøver de å oppnå? Hvorfor gjør man slike ting i Japan, der man egentlig skal sette andre foran seg selv? Det har de jo ikke gjort med meg? Av og til blir jeg helt forvirret av alt her. Ellers er de alle så snille, og jeg håper de ikke fortsetter med dette. De sårer seg selv og andre, og det vil jeg jo ikke.

Det er av og til det rett og slett blir for mye Japan på meg. Alle reglene for alt, som må følges på punkt og prikke, nesten alle tenker likt, jeg er utlending og kan aldri bli en av dem, og man må smile uansett hva. Ja, det er mye positive sider med denne levemåten når så mange bor så tett sammen, men jeg blir sliten av det. Det er slitsomt å sette seg inn i så mye på et år, når japanerne har blitt opplært i det hele livet. Man kan ikke forvente at man lærer alt på et år en gang, det er helt umulig. Jeg tror Japan er et land det er ekstra vanskelig å utveksle seg til. Ja, alle land er forskjellige, men i Japan er det spesielt at man ikke kan være forskjellig fra andre (i hvert fall etter det jeg har erfart), og at ingen forklarer deg hva som er galt og riktig. De bare forventer det, og du må finne ut av det selv. Dette gjelder såklart ikke alle, og jeg sier ikke at det er en dum ting, bare litt slitsomt når man ikke er vant til det.

Jeg må likevel innrømme at jeg gleder meg over tiden jeg har igjen, og setter pris på den. Selv om jeg har sliten, merker jeg at den beste tiden er akkurat nå. Jeg vil ikke hjem lenger! Det skjer mye hver hver helg, og det er enkelte fag jeg virkelig elsker på skolen. Flere av lærerne er blant de beste og morsomste jeg noen gang har hatt, og spesielt kunst (snart ferdig med oljemaleriet mitt nå! skal legge ut bilde) og det ene mattefaget. Jeg blir bedre og bedre i japansk for hver dag, og jeg elsker virkelig å snakke det. Det er så vakkert, og jeg føler at jeg virkelig har utviklet meg mye i det siste. Har null problemer med kommunikasjon og trenger ikke stoppe opp å tenke før jeg sier noe. Er så glad jeg ikke har hatt problemer med språket, og at ting har gått såpass lett.  Skriftspråket går også framover, og jeg benytter hver anledning til å øve. Det trenger ikke være lærebøker, bare å ta seg en tur ute og lese på skilter er god øving. Prøver å bruke hver anledning til å øve, og det var derfor skolen gjorde meg litt frustrert. Har heldigvis funnet en god løsning på det nå.

Grunnen til at jeg får disse tankene i blant er nok alt stresset som har vært i det siste. Første uken i desember er det både prøver på skolen og JLPT, så jeg gjør ikke annet enn å studere i ukedagene. I tillegg har jeg noen timer med en japansklærer, og hun lager kanjitester (skriftspråk) til meg nesten hver dag. Det skal bli utrolig godt å bli ferdig med alt dette, og det er heldigvis ikke lenge igjen nå. Er i hvert fall utrolig glad at jeg ikke må stri med hjemlengsel også, har nok å tenke på for tiden.

I går, lørdag, var det faktisk skole! Foreldrene skulle komme for å se på oss ha time, så da hadde vi timer til kl.tolv. Satt på biblioteket over halvparten av tiden, og ante fred og ingen fare, før flere av foreldrene braste inn. Kleint... Siste timen hadde jeg matte med klassen min, og ja det var fullt av foreldre der også. Mens vi hadde time stod tjue foreldre bakerst i klasserommet og bare stirret på oss. Stirret og pekte på meg "hvorfor kan hun japansk?", og lo av læreren (det var han morsomme mattelæreren jeg har fortalt ham før, som driver og danser når han skal forklare grafer osv.) 

I dag, søndag, var jeg på shopping med Rei (som jeg var på bunkasai til)! Har begynt å bli kaldere nå, så trenger mer klær. Kom litt for sent, og det ligger det en morsom historie bak.

Før jeg møtte henne dro jeg på butikken for å betale abonnementet til telefonen, som vanligvis er en grei affære. Der stod jeg i kassen, ante fred og ingen fare, da kassadamen dro fram en boks og ba meg trekke noen tilfeldige kort. På et eller annet vis vant jeg flere varer, så da fikk jeg en pose med både yoghurt, drikke og godteri. Gratis, så klart. Hvem vet hvorfor jeg vant... Alt dette kunne jo ikke jeg dra på hele dagen, så jeg gikk tilbake til huset for å legge det fra meg. Ja, og så kom jeg meg endelig til kjøpesenteret.

Noe av det jeg endte opp med.. yoghurten er ikke med her, men den er helt enorm! Største jeg noen gang har sett.. holder jo til tre måltid!

Legg merke til Mimi til høyre! Lot merke til det selv nå nettopp

Mummitrollet er utrolig populært i Japan! Og på denne genseren står det på svensk, kult ikke sant?





Gave fra moren til Rei! Disse er laget i Bangladesh

Det er en elefant!

Siden det "snart" er jul, var det fullt av juletrær der.. og FROZEN. Japanere elsker Disney overalt på jord, og da spesielt Frozen. Er jo norsk, så synes det er litt gøy! Elsa var overalt, på dører og vegger og det var snø krystaller og mye pynt. Fikk også Frozen postkort i hver butikk jeg kjøpte noe, hehe "lucky me"! Fant mye fint på shoppingen, og da vi var ferdige dro Rei hjem til meg. Hun elsker jo Norden, så vi hørte på norske julesanger på YouTube og snakket. Tenk at det snart er jul dere... eller for meg = Frozen og kake på julaften (vfamilien sitt forslag...), og BIGBANG konsert neste dag. Før den tid er jeg opptatt med prøver, orkester og AFS-event neste helg! Siden AFS er 100 år og Japan 60 år i år, skal de ha et stort event i Tokyo. Vi nordmenn i Tokyo-området skal ha en liten bod om Norge (de skal ha en messe der man skal representere landet sitt), og jeg skal ta med mye spennende. Det er altså neste lørdag.

Bursdagsgave fra en venninne, hun var litt for sen med gaven. Dette er Attack of Titan, en utrolig populær anime og manga i Japan som jeg liker også. 

Ny fan?

Frozen..

Nå må jeg gjøre meg klar for nok en lang skoleuke, puh! Heldigvis er det fri mandag i neste uke (24. november), så da får jeg et pust i bakken. God natt!

#utveksling

Butlerkafé

Hei!

Søndagen sto jeg opp tidlig og tok toget inn til Ikebukuro i Tokyo; for vi skulle nemlig på butlerkafé! Det er flere stykker, men vi valgte å dra på den mest berømte (så vi måtte reservere bord to uker på forhånd). Kaféen er i litt sånn gammeldags viktoriansk stil, med flotte møbler og fine små detaljer. Servitørene går kledd som butlere og behandler deg som en prinsesse, hjelper deg med bokstavelig talt alt og er utrolig høflige. I tillegg er de som oftest veldig kjekke, og det var en av de fineste kafeene jeg har vært på. Det var dessverre ikke lov med bilder, så jeg har tatt noen fra hjemmesiden deres.

Det var altså dit vi skulle. Da jeg kom fram til Ikebukuro var jeg så spent at jeg hadde vondt i magen, hva var det jeg hadde gitt meg ut på egentlig? Møtte Thea og Cornelia, to andre norske AFSere, som var like nervøse som meg. Vi begynte å gå og fant kafeen, der vi stod og ventet i noen nervepirrende minutter. Kom dette til å gå bra? Eller kom det bare til å bli kjempekleint?

Swallowtail butler cafe ikebukuro.JPG

Kafeén er i kjelleren på en bygning, så vi måtte gå ned en trapp (ute) for å komme dit. Det høres kjempe shabby ut, men ta det med ro! Det føltes ikke sånn, og trappen var pyntet med blomster. Da vi kom ned sto det en vaskeekte butler der, med tuxedo og alt. Han så ut som om han hadde kommet rett ut fra en manga! Vi ble henvist til et venterom mens han "dørbutleren" sjekket reservasjonen vår. Så åpnet døren seg, og der sto det en eldre butler. Han bukket og sa "Velkommen hjem, lady" på så høflig japansk som mulig. Hele kafeen er liksom som et skuespill; du er en prinsesse/mektig lady som kommer hjem til huset ditt, og der står butlerne klar for å hjelpe deg og servere. Da vi gikk inn i gangen så vi at det sto en hel haug med andre butlere der og bukket en etter en. Ble helt forvirret, skulle jeg bukke så dypt tilbake? Her i Japan er jo jeg "nederst på rangstigen" som utlending og "barn", men nå var jeg plutselig øverst. Føltes litt merkelig, hva skulle jeg liksom gjøre?

De hjalp oss av med jakkene og bar veskene for oss. Merk; de spør alltid før de gjør noe, men det er jo forventet at du sier ja. På denne kafeen er det mer du ikke kan gjøre enn kan gjøre for å si det sånn. Jeg var jo helt i himmelen, alle var så kjekke og så klarte jeg å tro at et stort speil var en gang. Det var heldigvis ingen andre som lot merke til at jeg holdt på å gå feil haha. Ble plutselig så klønete, jeg.. 

Vår egen butler hilste på oss og eskorterte oss videre inn i gangen. Det var trappetrinn her og der, og han var veldig nøye på å advare oss. Så kom vi inn, og det første jeg lot merke til var at det nesten var helt fullt! Det var en lettelse. Folkene der var i alle slags aldre, i alle slags klær, og det var en veldig god og trygg atmosfære. Ja, en butlerkafe høres veldig fishy ut, en jente i klassen min var overbevist om at vi kom til å bli kidnappet eller noe. Men det føltes absolutt ikke slik!

Svære lysekroner! Thea og jeg satt til høyre der med gardinene i en sofa, mens Cornelia satt på et bord rett foran oss.

752

image

Vi ble vist til bordet vårt og butleren begynte å forklare menyen (på japansk, som gikk helt fint for oss). Han var veldig hyggelig og det føltes behagelig å være inn på kafeen. Samtidig var alt som en drøm, de var jo så kjekke med tuxedo, slips, sløyfe og stylet hår. De så alle ut som om de hadde hoppet rett ut fra en manga eller anime, og jeg rødmet sikkert hele tiden. Han plasserte bestikk elegant på bordet, tømte vann oppi flotte glass og la et tørkle over veskene våre (med logoen til kafeen selvfølgelig haha). Om man skal ha noe i vesken må man ringe med en bjelle og få butleren til å gi den til deg, selv om den er rett ved siden av deg. Og nei, du kan ikke gjøre det i skjul, for de passer på hele tiden og kommer og hjelper deg. Samme gjelder når du skal tømme mer vann eller te oppi, gå på toalettet, bestille noe eller be om hva som helst. Han la et håndkle over fangene våre(hahaha litt flaut) og sa han snart kom tilbake for å ta bestillingene.

Thea og jeg stresset veldig med det, men kom fram til noe som hørtes bra ut:

Nam! For å begynne på et nytt fat måtte man ringe med bjellen.. flaut..

Vi fikk noen veldig gode rundstykker, sjokoladescones der man kunne smøre på syltetøy eller krem, og så noen forskjellige kaker. Det var kjempegodt! Dessverre ble det mer stress enn jeg hadde trodd. Det var slitsomt at butlerne gikk forbi hele tiden og passet på, og selv om jeg kun hadde drukket en munnfull med te kom de og fylte på. De spurte i vei om det var noe og fulgte med. Er ikke vant til så mye med oppmerksomhet og å bli så mye dullet med! Men det var utrolig, og så var jo de alle så kjekke i tillegg. Cornelia sin butler hadde det kule håret og så utrolig ut med briller.

Og så oppdaget vi at det sto veldig dårlig til med bordmanerene våre, og vi stresset med om vi skulle bruke skje, hender eller gaffel. I tillegg måtte vi jo spise rolig og pent ikke sant, men jeg ble så distrahert av butlerne at jeg klarte å miste en bit kake ned (den traff fatet!). Ble helt rød og lo meg i hjel, og da lo den ene butleren med meg haha. Så nei, jeg følte meg ikke helt som en prinsesse, men det var ikke pga. butlerne. De gjorde en utmerket jobb og var alle hyggelige og ordentlige. Det virket ikke falskt, selv om det egentlig var det. Brukte halve tiden på å rødme og lure på hvordan i huleste jeg skulle spise ting. Klarte absolutt ikke å slappe av, var helt gira.

Da vi skulle på toalettet måtte vi ringe med bjellen, og jeg klarte selvfølgelig å ringe kjempehøyt så der kom de løpene. De eskorterte oss til toalettet (er ikke lov å gå alene O.o), og sa at vi skulle gå ut gjennom døren igjen og vente der når vi ville tilbake. Toalettet var kjempefancy haha, trodde aldri jeg kom til å si det. Vi klarte selvfølgelig å glemme hvilken dør vi kom igjennom, og vi torde ikke åpne noen av dørene først, men heldigvis tok vi riktig på første forsøk. Så kom det en butler og viste oss tilbake til bordet.

Helt på slutten kom den eldste butleren bort til oss (sjefen), og lurte på hvor vi var fra, om ski og at vi var flinke i japansk (standard.. vet ikke om det er helt sant da). Tror nok vi er de første norske haha.. 

Siden vi hadde lunsj, hadde vi kun 80 minutter på oss. Tjue minutter før kom de med regningen, og vi ble vist ut. Igjen bukket de alle sammen, hjalp oss med jakkene og vi fikk medlemskort. 

JEG SKAL DEFINITIVT DIT IGJEN!

Etter dette suste vi litt rundt i Ikebukuro, der det krydde av cosplayere (folk som kler seg ut som spill, film, bok, anime-karakterer). Det var jo en søndag, og det skal kry av dem i Tokyo. Det er virkelig sant! De var utrolig mange.

Cornelia (i lolitaklær) og reklame for kafeen

Snikbilde.. cosplay folk i parken

Buttons med anime

Juletre!

Vi tok tog til Shinjuku og gikk på en svær bokhandel på 7 etasjer, der jeg kjøpte Harry Potter 1 på japansk og enda en JLPT-bok.

Etter dette måtte Cornelia gå, så vi sa hade og Thea og jeg dro til Shibuya! Digger virkelig det stedet, spesielt fotgjengerovergangen. Lurer på hvor mange som går over hver gang.. vi gikk litt rundt i butikker og ble igjen spurt om å bli intervjuet av TV, men nei takk. Har fått nok av det sirkuset..

Maaaasse folk utenfor kjøpesenter

Vi gikk b.l.a i en svæær cd-butikk på syv etasjer, og kjøpte k-pop. Var også innom kjøpesenteret Shibuya 109 igjen, der jeg kjøpte denne nydelige kjolen:

Synes Shibuya har en helt herlig atmosfære! Det er liksom skikkelig storby-følelse, altså!

Det var en helt eventyrlig dag, og det var en fornøyd Silje som dro hjem. Kom meg på ekspress-tog hehe, så hjemturen tok ikke så lang tid. 

Bøker, kpop album

Nå er jeg nettopp ferdig med en tung og slitsom skoleuke. Har i tillegg hatt fire kanjitester, og det er enda en på mandag. Gjør ikke annet enn å øve japansk for tiden, litt kjedelig hmm. Men det har skjedd mye crazy på skolen, og det gjør dagene litt lettere. Mattelæreren fant mange ballonger i klasserommet, biologilæreren forteller om en gang han ble kjempefull (vi snakket om hvordan alkohol påvirker kroppen), historielæreren bruker manga og anime illustrasjoner osv. 

Fikk også høre noe kjempemorsomt fra min forrige skole! Bibliotekaren der var litt skummel, hun gikk alltid med en sånn maske (som japanere går med når de er forkjølet) og var utrolig stille og alvorlig. Så strengt på oss og det var umulig å vite hva hun tenkte. På andre elever kunne hun bli rasende, helt plutselig løp hun bort til dem med et uttrykksløst  ansikt og ba dem holde kjeft. Her om dagen var Jacob i en bokhandel, og der sto bibliotekaren og leste BL (manga med to gutter som er sammen)! Ja.. ler fortsatt..

Only in Japan.

#utveksling

Orkester, BIGBANG konsert, bursdag og musikal

Hei!

Siden sist har det skjedd mye kjekt, og jeg har også planlagt mye spennende framover. For to uker siden, dagen etter yakiniku, hadde vi fri igjen og jeg slappet bare av. Onsdag-fredag var jeg på skolen igjen, der jeg hadde noen fine dager. Det tar tid å bli kjent med japanere, men når de først åpner seg blir du værende der. De setter veldig pris på venner når de først får det. Om lørdagen gjorde jeg lite igjen, for dagen etter skulle jeg nemlig på orkester for første gang!

Hvem er dette?

Mimi...

Ja...

Fikk skuespillet til klassen på video! Holder på å oversette den til norsk nå

Nye japanskbøker

Fikk mariusgenser og sjokolade i posten. Takk mormor!

Yuno, en jente i klassen min, spiller fiolin og lurte på om jeg ville bli med i orkesteret hun er i. Det er et filharmonisk/symfoniorkester, som vil si at det er både stryke- og blåseinstrumenter. De øver hver søndag på en skole rett i nærheten, og det er kun fem minutter å gå. I tillegg er det helt gratis! Så den søndagen dro jeg dit for første gang, og var kjempenervøs. Heldigvis gikk det veldig fint og alle var veldig hyggelige. De aller fleste er mennesker 40-50 alderen, mens noen få går på videregående. Synes ikke det gjorde noe, alle var veldig snille uansett alder. Vi spiller en konsert av Vivaldi, Egmont av Beethoven og Bruchs første fiolinkonsert (der skal vi ha en solist). 

Uken etter, forrige uke, var det full skoleuke med alle timer. Jeg var veldig forkjølet, og jeg var ikke den eneste. Noen dager har det plutselig blitt mye "kaldere" (16 grader..), og det merkes godt på kroppen når man har vært vant til tretti. I tillegg er det utrolig kaldt inni husene her, for de vi ikke har noen form for oppvarming (hjemme i Norge står jo ovnene på døgnet rundt) og det er spesielt kaldt i gulvene. Blir nesten forkjølet av å være inne! Så det er ikke særlig fristende å gå ut av senga om morgenen. 

Tirsdagen hadde jeg teseremoni, det var like gøy som alltid. Da jeg kom hjem drev jeg og stresset og pakket, for dagen etter skulle jeg nemlig til LP (kontaktperson!). Vfamilien min skulle til Kobe og Kyoto for noen dager (og besøke noen syke slektninger og slikt), og siden jeg har skole kunne jeg ikke være med. Onsdagen hadde vi lengre dag enn vanlig, fordi det var et slags informasjonmøte etter skolen. Det handlet om fagvalg for neste år, som ikke hadde noe med meg og Kristin å gjøre, men vi måtte selvfølgelig være med likevel. Etter det løp jeg hjem, pakket resten av sakene og dro sammen med LP-en min til Yokohama. Måtte bytte tog, så det var litt slitsomt.

Hos LP-en min bodde også mannen hennes og den ene datteren, Michiru. De var veldig hyggelige og det var lett å bli kjent med dem. Mannen elsker klassisk musikk, og hele huset var fullt av cd-er. Datteren Michiru har som hobby å bake kaker, så det ble mye dessert for å si det sånn. Torsdagen dro jeg inn til skolen med tog, det var litt stress men jeg klarte det helt fint. På veien hjem da jeg stod og ventet på neste stasjon var det noen som plutselig ropte "Hey!" bak meg, og da jeg snudde meg så jeg en gutt fra skolen. Først tenkte jeg at æsj, han vil øve engelsk, men så kom han bort og snakket japansk med meg. Han var veldig hyggelig og vi snakket på togturen til Yokohama. Fikk vite at han bor rett ved Disneyland i Tokyo. Ble veldig glad for at han tok kontakt, på den forrige skolen turte ikke guttene å se på meg en gang.

På fredagen var det altså Halloween, og læreren hadde dekorert litt i klasserommet:

Spooky

Muffins

 Mattelæreren hadde heller ikke glemt at det var Halloween, og han hadde klipt ut mange geometriske figurer og hengt dem i ansiktet. Han kom inn og veide med armene på en "skummel" måte og sa at han var "mattespøkelser" eller noe sånt. Jada... han er utrolig artig, skulle gjerne tatt video av timene hans. 

Etterpå satt jeg i kantinen med Kristin og bare slappet av, og vi prøvde brødautomaten:

Matte...

"Danish Choco"... Vet ikke helt hva som er dansk med denne, men den var god i hvert fall

I helgen slappet jeg av og var hjemme hos LP. De var veldig opptatt, så jeg hadde mye tid alene. Det gjorde ikke så mye, jeg hadde nok å gjøre.En gang annenhver uke kommer det en lærer på skolen og hjelper meg og Kristin med japanskstudiene, og hun har bestemt at jeg skal ha Kanji-test omtrent hver dag nå. Så det er bare øve i vei! Men det funker faktisk, og jeg husker dem lenge etterpå.

:(

Vi spiste også mye dessert som vanlig, og om kveldene drev de og viste bilder og videoer fra da barna deres var små. Utrolig koselig, og det er et bra tegn at de viser noe så personlig til meg. Spiste også mye amerikansk mat, siden LP har vært på utveksling i USA:. Det ble likevel litt japansk mat, der i blant sverdfisk! Det smakte kylling.

"Frokosten" til Michiru og meg

Dessert

Mer dessert

Vfar var på tur med noen venner, og han hadde kjøpt med seg blå egg som suvenirer! De var hvite inni, og smakte helt normalt. De er blå på utsiden pga. det er mange varme kilder der elns. Jeg fikk også et lite smykkeskrin som suvenirer, snilt!

Jeg trivdes der, men det er alltid slitsomt å komme inn i et nytt hus og ny familie. Så jeg ble utrolig sliten, og jeg var glad for at tiden gikk fort. Det er utrolig anstrengende å være så utrolig høflig, snakke formelt og anstrenge seg sånn. Jeg følte meg ikke helt komfortabel, men dessverre ser det ut til at jeg må tilbake dit en liten stund til, da vfamiilien min er så opptatt i desember.

Tidlig mandag morgen (vi hadde fri), tok jeg tog tilbake til vfamilien og hentet fiolinen før jeg sprang på orkesterøving. Der øvde vi i fem timer og det var mange flere folk denne gangen. Har funnet ut at vi egentlig er femti stykker, men det varierer veldig hvem som kommer på øvingen. Det gikk bra, selv om jeg var helt død da jeg kom hjem.

Vi fikk også bestilt billetter BIGBANG konsert i Tokyo Dome! Jeg skal dit med norske Thea den 25.desember, og det blir helt vilt! Det er den største konsertarenaen i hele Japan, med plass til 70 000+ folk til konserter. Gleder meg sykt mye!

Tirsdag var det vanlig skoledag, og jeg dro på teseremoni om ettermiddagen. Onsdagen våknet jeg tidlig, for jeg hadde bursdag! Så nå er jeg altså myndig. Det føltes veldig rart at ingen kom inn og sang bursdagssangen for meg og ga meg gaver, ble sittende alene på rommet og åpne fra diverse slektninger. Så ropte vfamilien på meg og gratulerte meg. Det var veldig koselig, og vmor ga meg en lang og god klem. Dro på skolen, og det var veldig tungt i begynnelsen, så må innrømme at jeg gråt litt. Det var en helt grei dag, men noe var bare veldig feil. Trodde ikke jeg hadde noen forventninger, men det hadde jeg visst. Må innrømme at det var en veldig rar dag, og ikke slik jeg hadde tenkt meg. Kjente virkelig på at julen kommer til å bli vanskelig, spesielt siden bursdagen var det. Da jeg kom hjem skypet jeg med familien og åpnet mer:

Enormt brev

Dette kortet var inni! Veldig koselig

Resten av kvelden tilbrakte jeg med vfamilien, og de hadde også kjøpt gave til meg. Jeg fikk maaasse godteri (som jeg har spist opp allerede) og en svær fotobok om Gackt de hadde kjøpt i Kyoto! Gackt er en av favorittskuespillerne/sangerne mine, og i boka gikk han i kimono/samurairustning osv.. Veldig flott!

Og til middag hadde vmor laget...

Pølser og potetstapp (fra Norge!)! Nam!

Det ble en veldig "Japan style"-bursdag, for etterpå fikk jeg nemlig kake kjøpt fra konditori med navnet mitt på og alt. Dessverre var det ingen lys :(

"Gratulerer med dagen, Silje", skrevet på hvit sjokolade

Godteri

Neste dag begynte med at klassen sang for meg, og jeg fikk Kit Kat. De hadde nemlig glemt det dagen før...

Etter skolen hadde jeg fått vite at en kimonolærer skulle komme, og vi skulle gå i kimono. Var kjempespent og inviterte med meg noen venninner, og tok til og med med yukataen min (tenkte å bruke den under kimonoen). Ble ganske skuffet, for vi skulle gå med yukata. Jeg hadde snakket med læreren på forhånd og sa at jeg hadde gått med yukata flere ganger, men gjerne ville gå med kimono eller furisode. Hadde gledet meg veldig... 

Men ja, jeg liker jo yukata, og denne gangen klarte jeg å ta den på meg selv:

Det var gøy da jeg endelig fikk den på meg, men før det var det litt ubehagelig. Norske Kristin var også med, og jeg merket at læreren var litt nedlatende mot oss. Her i Japan er de veldig opptatt av å gjøre forskjell på "utlendinger" (et ord jeg omtrent aldri brukte før jeg kom) og japanere. Det er i mange situasjoner jeg føler meg veldig utenfor, ikke bare pga.stemningen, men også pga. det folk sier. Læreren snakket om at dette var vanskelig for meg og Kristin, siden vi er utlendinger, og at jeg sikkert hadde kjøpt en sånn fake yukata laget for gaijin (litt skjellsord her) slik at det skulle bli lettere. Hun sa også ting som "dette er Japanese style, dette kan ikke dere, dette vet ikke dere, dere er utlendinger", og behandlet oss som om vi ikke visste noen ting, selv om vi har vært her i åtte måneder. Det var flaut og ydmykende foran de andre japanske vennene mine, og at hun sa ting som "dette er vanskelig for utlendinger kanskje, men vi japanere vil gå med skikkelig yukata, og vi klarer det". Hvis en japaner aldri har tatt på seg yukata før, så er det jo ikke noe lettere enn for en utlending! Jeg klarer ikke helt å forklare det, men jeg følte meg veldig utenfor og nesten sett litt ned på. At jeg er utlending og absolutt ikke vet hva jeg holder på med, selv om jeg gjorde mye riktig og ikke trengte stort med hjelp. Og de andre japanske vennene gjorde mer feil enn meg, men hun kommenterte det ikke. Virket som om hun mente at jeg gjorde litt feil fordi jeg er utlending, og ikke fordi jeg ikke har gått så mye med yukata som hun har. Det var akkurat som om hun mente at uansett hvor mye jeg øver, så kan jeg aldri klare det helt skikkelig fordi jeg er utenlandsk. Hmm..

 

Men det er jo snilt av henne å hjelpe oss, hun er engelsklærer og sikkert mye opptatt, og likevel kommer hun et par ganger i måneden og lærer folk om yukata. Det synes jeg er flott,  men jeg følte meg ikke helt komfortabel. Det var nok ikke vondt ment da... Nei, det ble rett og slett for mye Japan på meg.

Det gøye var at jeg fikk prøve hakama, som jeg også har hatt lyst til, og den likte jeg utrolig godt:

De spiller karuta, japansk kortspill

Kristin

Meg, Kristin, Yuno

Alt i alt var det gøy, selv om jeg følte meg ukomfortabel. Får nok sjanse til å gå med furisode en annen gang, vil gjerne gjøre det før jeg drar hjem. Er 3 måneder igjen, altså under 100 dager igjen. Er litt lei meg, men samtidig glad.

Dagen etter skulle vi på musikal med skolen, og se Den Lille Havfruen. Jeg fant heldigvis noen å sitte med, men det var ingen som ville møte meg på stasjonen på forhånd. Alle hadde allerede lagt planer og jeg ble ikke inkludert i noen av dem. Så jeg var litt nedfor, har gjort alt jeg kan for å bli gode venner med folk, tar mye kontakt, snakker og er så hyggelig og åpen som jeg kan være. Likevel er det ikke nok ,og jeg føler at jeg bare er til pynt, som snart skal stues vekk i februar. Folkene i klassen min har kjent hverandre i tre og et halvt år, og skal gå sammen i nesten tre år til. Jeg kom sent i skoleåret, og har liten tid igjen. Alle er snille mot meg, men jeg er liksom ikke en del av noe. Derfor liker jeg teseremoniklubben aller best, jeg er en del av noe, og læreren der gjør ikke forskjell på meg og de andre fordi jeg er utlending. Føler meg veldig godt tatt imot der og har det hyggelig der hver gang. Begynner også å huske metoden deres og få det skikkelig til. Gleder meg til neste gang.

Det endte med at jeg hang meg på Kristin og vennene hennes C-klassen, så tidlig om fredagen dro vi inn til Tokyo for å spise lunsj. Det endte med Mos Burger, det er seriøst den beste hamburgeren jeg har smakt i hele mitt liv! Av en eller annen grunn var det mye enklere å snakke med dem, og folk tok kontakt. Altså i klassen min går det fint når jeg først har startet en samtale, men det er slitsomt at folk aldri tar kontakt med meg og at jeg ikke blir husket på. Det blir Kristin i sin klasse. Vi hadde det veldig hyggelig før vi dro til musikalen. Det var på et veldig kjent teater som er utrolig vanskelig å få billetter til, men skolen min klarte det. Musikalen var helt utrolig flott, kan ikke tro det jeg så! Alt var så fargerikt, kreativt og gjennomtenkt, og jeg koste meg veldig. Samtidig tenkte jeg på da jeg var på musikal i London med familien, og jeg skulle ønske de kunne vært her også. Jeg vil liksom ikke hjem, jeg vil bare at alle skal komme hit. Merker allerede at desember kommer til å bli utrolig tung. 

Har kjent på mange forskjellige følelser og inntrykk i det siste, det kommer et innlegg om det. Tar tid, for det er litt vanskelig å sette ord på alt. I dag, lørdag, slapper jeg bare av og studerer til JLPT, mens i morgen skal jeg endelig på butlercafe og shoppe i Tokyo. Håper det blir gøy.

#utveksling

 

 

Yakiniku 焼肉 med klassen

Hei!

I de to dagene etter bunkasai hadde vi som sagt fri, så den første dagen, mandagen, dro jeg ut med klassen. I Japan er det tradisjon å ha slike feiringer etter visse hendelser, som taiikusai eller bunkasai, der hele klassen samles. Dette hadde vi snakket om dagen før, og da jeg våknet neste morgen tikket det facebook-melding etter melding inn. Fikk litt sjokk da klassen snakket om å møtes allerede kl. tolv (ingen andre som var trøtte?), men det slo de fra seg. Så da fikk jeg sove litt til.

Så ble det bestemt at vi skulle ut og spise yakiniku (grillmat) i Yokohama, så omsider måtte jeg jo dra meg ut av sengen og til sollyset. Jeg kjente at jeg var helt tung og ør i kroppen, men hvis jeg ble hjemme kom jeg bare til å sovne igjen og sløse bort dagen. Det var visst flere som tenkte som meg, for ganske mange kom:

Jeg gikk til stasjonen og tok toget med to stykker, og var framme i Yokohama 15 minutter etter. Der møtte vi resten av klassen og gikk til restauranten. Det var en tradisjonell restaurant der vi måtte sitte på gulvet (tatami), men det var egentlig ganske behagelig.

Yuno og Sato

Yakiniku er utrolig godt! Man kan grille alt fra kjøtt, fisk til kamskjell, og alt smaker veldig godt! Det er også vanlig å grille yakisoba (nudler), utrolig godt. Man legger altså på små kjøttstykker, griller dem selv og legger dem på et lite fat. Der kan man dyppe dem oppi en slags saus, før man spiser.

Grillen + Natsumi og Saho

Her er sausen og kjøttet:

Det blir litt flammer også

Jeg elsker virkelig yakiniku, og det er ikke første gangen jeg griller med klassen. På min forrige skole dro vi til en park en gang og grillet sammen, utrolig hyggelig. Det er gøy at man kan gjøre det om høsten også, selv om det er inne. 

Etter både grilling og snakking, bestemte vi oss for å se oss litt mer rundt i Yokohama. Planen var egentlig å gå til stranden, men vi endte opp et helt annet sted:

Fint, ikke sant?

Kameraet mitt bestemte seg selvfølgelig for å dø akkurat da, så da kalte jeg Ipod-en inn til tjeneste. Vi vandret litt rundt, tok bilder og egentlig bare snakket og hadde det gøy. Til slutt fant vi ut at vi ville ta pariserhjulet alle sammen, så da bestemte vi oss for å ha loddtrekning om hvem som skulle sitte med hvem. Det var ikke lenge igjen til det skulle stenge, så vi løp bort dit så fort vi kunne.

Plutselig ombestemte nesten alle seg og ville heller ta berg-og-dal-bane, men meg, og to fyrer bestemte oss for å ta pariserhjulet likevel. Berg-og-dal-baner er jo overalt, men hvor ofte er det en kan ta et pariserhjul og se Yokohama by night? Det var i hvert fall på min bucket list for Japan, så dette var en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg.

Det var litt skummelt i begynnelsen, for alt annet unntatt gulvet var av glass. Jeg liker ikke helt å ha vindu rett bak meg, og det gjorde ikke vi andre heller, så vi torde ikke å se oss bak. I begynnelsen satt vi bare der med munnene formet som en O, men så klarte vi til slutt å roe oss ned, og det ble veldig morsomt.

Da vi kom på toppen snakket guttene om at japanere ofte frir helt på toppen, og akkurat kom jeg på at jeg har sett i anime at man kysser i pariserhjul. Jeg lo litt for meg selv, det var vel bare tull, men så skjedde det plutselig rett foran meg! I vognen foran oss var det nemlig et kjærestepar, og de begynte å kysse akkurat. Tanken min ble virkelig satt til live! Jeg ble så forskrekket at jeg begynte å rope og peke på dem, ble så overrasket over at det skjedde akkurat når jeg tenkte på det. Kjæresteparet fikk øye på meg, sluttet med en gang og stirret i vei. Det var kjempeflaut og jeg ble helt sjokkert mens de andre fyrene bare lo av meg. Ja...

Oss

Jeg er klein...

Og jammen, da vi gikk av pariserhjulet, så vi kjæresteparet igjen. De stirret fremdeles på meg, mens jeg prøvde å gjemme meg så godt jeg kunne. Mission failed...

Så snakket vi litt mer, og så oss om før vi kom til en fin gressbakke ved sjøen Det var veldig romantisk der, med lysene fra skyskraperne, havet og pariserhjulet. Det krydde av kjærestepar, og noen i klassen min så til og med to gutter der sammen. Når det gjelder homofili i Japan har alle jeg har møtt unntatt en vært veldig positive, selv om de fleste har begrenset kunnskap om det. Det er bare det at man snakker lite om det, og det samme gjelder vel seksualitet generelt (selv med heterofile par). Sånne tema er mye mer lukkede her, og man er ikke like åpne som i Norge. Kan godt skrive et innlegg om dette! 

Det var definitivt en minnerik og hyggelig kveld! Jeg håper vi kan finne på noe med klassen igjen, akkurat nå planlegger jeg å dra til Disney Sea med noen klassekamerater.

På tirsdagen slappet jeg bare av, og så begynte skolen igjen om onsdagen. Det var mange trøtte fjes å se der, for å si det sånn. Temperaturen har endelig begynt å synke nå, men det er fortsatt mange dager den hopper opp igjen. Det samme kan en vel si om humøret mitt? Jeg er fremdeles ikke helt vant til skolen, og det er mye som foregår oppi hodet mitt. Ting som har skjedd hjemme i Norge, her, og at jeg snart skal hjem. Er veldig glad for at jeg ikke sliter med hjemlengsel, men likevel har humøret og energien min vært på bunn i det siste.

Heldigvis er dagene travle og jeg har mye å se fram til, så jeg kommer meg alltids opp igjen når jeg faller. Noen ganger er det bare et uhell, at det er glatt, at jeg ikke så det neste trinnet i trappen; jeg faller ikke fordi jeg er sliten, at det er for mye for meg. Trappen hadde bare mange flere trinn enn jeg trodde, men i det siste har jeg fått flere fine pauser og stoppet opp i flere etasjer. Framover er det mange nye etasjer som skal utforskes, trapper og skjulte dører. Mye spennende skjer! Jeg må holde hodet oppe, og tenke på det. 

 

#utveksling


 

 

Min bunkasai: Dag 2

Hei!

Søndagen var det altså opp tidlig igjen for å dra på bunkasai. Først hadde vi en liten samling med klassen og læreren, før jeg gikk og så et skuespill sammen med noen venninner i klassen. Vi bestemte oss for å se Kristin sitt skuespill:

Kristin sitt skuespill, en slags moderne versjon av "ulv, ulv" fabelen

Kristin og en annen fyr

Det handlet altså om en gutt som gjorde det dårlig på skolen, og familien var veldig skuffet over ham, og så foreslår vennene at han kan lyve om karakterene sine. Han begynner å lyve og lyve om enda verre ting, og når det først skjer (faren kollapser f.eks.), er det ingen som tror ham.

Kjæresten (spilles av en gutt) og storebroren til hovedpersonen..

Etterpå gikk jeg og venninnene mine til en annen sal, der vi spiste cookies og hørte noen klassekamerater spille piano. De spilte selvfølgelig "Let it go" (Frozen er utrolig populært her i Japan), og var veldig flinke og talentfulle.

De som spilte piano

Da de var ferdige gikk vi for å se en opptreden til et band, som også hadde spilt dagen før. Alle guttene gikk i hver sin 1.klasse: A, B, C og D. Han som går i min klasse kan spille både gitar, piano, fiolin og synge! 

Rett før konserten

Publikum og kul gammel dame med LILLA hår! Har sett veldig mange som henne her! Er man i Japan, så er man i Japan

Utrolig flinke! Han i midten var han som sang hele tiden mens vi øvde til skuespill og lagde kulisser, altså helst seriøst han satt og sang hele helgen! Han høres ut som en jente, men er faktisk veldig flink. De sang flerstemt og stemmene deres ble veldig fine sammen.,

Reo (klassen min), som sagt kan han spille mange forskjellige instrumenter

Konserten var veldig bra, og jeg skulle gjerne hørt mer av dette bandet. Da de var ferdige løp jeg for å møte norske Thea, som jeg ikke hadde sett på akkurat 7 måneder (like lenge som jeg ikke har sett de i Norge)! For ja, denne søndagen var det akkurat 7 måneder siden vi kom fram til Japan. Thea bor vanligvis i Tokyo, og vi har snakket lenge om å møtes. Det ble litt tull for henne å finne bussen til skolen min, så jeg tok bussen tilbake til stasjonen og hjalp henne.

Thea kom!

Og det er vi happy for!

I begynnelsen gikk vi bare litt rundt i gangene:

Plakaten til klubben min (teseremoni) :)

Jente fra kyuudo-klubben (japansk bueskyting)

Frozen...

Alle trodde det var en ekte person

Jente i klassen min som er med i danseklubben! Utrolig flink! Vi så opptredenen deres forresten, men har kun video og ikke bilder fra det

Siden Kristin solgte kjeks sammen med den internasjonale klubben (eller hva det er), gikk vi opp dit. Så da var vi plutselig tre nordmenn i samme rom! Syv måneder siden sist...

Noen der hadde laget et prosjekt om bunad, det så veldig bra ut UNNTATT at norske menn går i kilt, stod det.. nei..

Noen som danset

Vi gikk litt til rundt på skolen:

Masse plakater

Frozen..

Thea!

Det var veldig godt å se henne igjen! Hun reiste altså sammen med meg og syv andre til Japan, og vi var også sammen på orienteringen i Tokyo. Nå om ikke lenge skal vi på butlercafe også og se på ikemen, og da skal enda en norsk jente være med.

Lærere som spilte

Vi gikk til slutt inni et annet bygg, for der skulle noen klassekamerater av meg holde konsert! De brukte noen såkalte "hand-bells", og spilte alt fra Totoro til Amazing Grace. Helt magisk og vidunderlig å høre på!

Vi liker det vi hører

Til slutt så vi en danseopptreden til, og spiste lunsj. Jeg hadde fått beskjed om å komme til klasserommet kl.to, da jeg hadde sagt ja til å rydde der. Vi kom kl. to, ventet en time og det kom fremdeles ingen andre enn en lærer som ville hilse på Thea. Så da tok vi en del bilder:

Venter...

Fordi han var kjekk

Så kom endelig resten av klassen min, og vi begynte å koste og hente stoler. Skolen min har som sagt veldig mange trapper, så det var ikke få blåmerker jeg fikk. Thea hjalp heldigvis til (bar flere av stolene mine). Så tenkte jeg at, yes, vi er ferdige, men neida. Flere i klassen min kom bort og sa at nå måtte alle gjester hjem, og det passet dårlig med tanke på at jeg skulle være med Thea senere. Så hun måtte vente ute...

Vi skulle ha en samling nede i gymsalen igjen, noe jeg selvfølgelig fikk høre rett før. Etter det igjen skulle vi ha HR, og jeg forstår fremdeles ikke hvorfor vi ikke kunne ha gjort det i den halvtimen før samlingen begynte. Jaja...

Spurte folk om jeg trengte å ta med meg noe, de sa nei, og så kommer jeg ned der og alle sier jeg måtte ha med pose til å ha skoene mine i. De hadde nemlig ryddet vekk stolene, slik at vi måtte sitte på gulvet = ingen sko. Jeg hadde ikke tatt med det, da samme person hadde sagt jeg ikke trengte noe, så jeg spurte om jeg ikke kunne sette de fra meg i en av hyllene. Fikk nei til det også, men jeg bare gjorde det til slutt. Av og til blir alle disse reglene så overveldende, det er bare en måte å gjøre ting på og det kan ikke diskuteres. Alt er en del av et større system, og det fungerer jo, men jeg er nok ikke den eneste som begynner å lure litt av og til. 

Var helt død da vi kom inn i salen, så fikk ikke med meg så mye. Det var flere kåringer, opptredener og slikt som dagen før. Klassen vår vant ikke for beste skuespill, og de ble veldig skuffet. Folk gråt til og med. Jeg hadde ikke regnet med at vi skulle vinne likevel, det var utrolig mange som hadde skuespill og man kan ikke regne med det. Det viktigste var vel at vi hadde det gøy og gjorde vårt beste? Det var ikke så mange som delte den tanken med meg. I Japan er man aldri god nok, og en kan alltid gjøre det bedre. Vi kunne gjort det bedre, så det spilte ingen rolle hvor godt vi faktisk gjorde det. Det er jo fint å ha noe å strekke seg etter, og jeg er enig i at det var dumt at vi ikke vant med tanke på alt arbeidet vi hadde lagt i det, men er det ikke nok med at vi koste oss og at vi fikk publikum til å le? Nei, kanskje ikke. Jeg synes i alle fall at det gikk supert og at alle var mer enn flinke nok!

Hele klassen!

I HR snakket vi om hvordan det hadde vært, og også at vi skulle ha en feiring med klassen. Det ble altså bestemt at vi skulle ha det dagen etter (mandagen), noe vi altså hadde! Kommer innlegg om det i morgen.

Stakkars Thea endte opp med å vente i en og en halv time på meg. Vi løp til bussen og dro på Starbucks på stasjonen. Der møtte vi på Ken, en gutt i klassen, så vi endte opp med å sitte og snakke. Han dukker ofte opp der jeg er, haha... Det var veldig hyggelig, og vi satt og pratet i et par timer. Så måtte Thea dra hjem, og jeg fulgte henne til toget.

Det var en knallgøy helg! Jeg ble mye mer kjent med og trygg på klassen, og dette er et av de beste minnene mine her! Trist at jeg aldri får oppleve det igjen. Siden vi hadde vært på skolen hele helgen, ble det fri om mandagen og tirsdagen. Mandagen dro vi altså ut for å feire, og det innlegget om feiringen etterpå kommer i morgen.

Har du vært på bunkasai/kulturfestival før?

#utveksling

 

 

Min bunkasai: Dag 1

Hei!

Forrige helg hadde vi endelig bunkasai, som vi helgen før der igjen hadde øvd til. Uken etter gikk også til øving, lage kulisser og dekorere skolen. Det ble mye venting og stress, spesielt fordi vi ikke hadde klasserom (en klubb eller noen brukte det). Så vi måtte holde på ute i gangen, der det var ingen steder å sitte. Mange var veldig slitne disse dagene, og folk lå til og med og sov i gangene.

Klassen min forberedte seg til skuespill:

Nesten alle

Dagene før drev vi som sagt og øvde, så her er litt bilder fra det:

Skolebussen var ekstra søt den dagen

Inni

Postere

Hver klubb/gruppe/klasse hadde egne postere, og disse hang over hele skolen.

Ja...

Noen i Kristin sin klasse øver

Nesten alle klassene hadde skuespill, for på min skole kalles bunkasai for hyogensai (uttrykkfestival..), så det er mer fokus på opptredener og framføringer. Kristin og de hadde en versjon av "ulv, ulv" som foregikk i moderne tid.

Lager kulisser

Dronningen i skuespillet vårt

Rødhette utenhette og jegeren

En av grisene

De dagene med forberedelser hadde vi ingen skoletimer, men det ble øving og laging av kulisser fra 8 til 5 hver dag. I tillegg hadde jeg teseremoni-øving etter det. Utenom det ble det mye venting, og hva gjør japanere når de vener? Akkurat det du tror:

Manga og nintendo...

Mens klassen min jobber flittig!

Kanskje ikke alle jobber...

På slutten øvde vi inni den store salen, og i gangen:

Og så var det endelig tid for festivalen neste dag! Jeg var helt død og tung i kroppen allerede før det startet, og det ble ikke noe bedre av at jeg måtte være på skolen til 8 (ca. tre kvarter tidligere) for å gjøre det klart til gjestene i teseremonien. 

Matter som gjestene skal sitte på! De var fulle av støv, så da brukte vi teip til å ta det av. Ja, vi nordmenn ville vel ha støvsuget dem, men her bruker de altså papir. Da jeg var på orienteringen i Tokyo også måtte vi "vaske" rommet ved å bruke limen til teip, vet ikke om det var den mest effektive metoden... kanskje mitt første kultursjokk her?

Her inne lager vi te

Godteri man spiser før teen, slik at den ikke smaker så bittert (jeg synes den er god uten godteri jeg...)

Japanere og spøkelse

Vi har som sagt en hyggelig, gammel dame i teseremoni, og hun kom også for å hjelpe til. I kimono! Det skal jeg forresten få prøve nå snart, for det viser seg at skolen vår får besøk av en kimonolærer av og til. Så gleder meg! Mulig det blir allerede denne uka.

 

Læreren og meg

Snart klare...

De første tre timene var jeg altså i teseremoniklubben, og vi fikk jammen mange gjester! Noen ganger kom det også folk inn midt i (som vi måtte si ja til fordi de er lærere), så helt plutselig måtte vi lage mye mer te. En av oss gjorde otemae, altså utførte hele teseremonien foran gjestene. Det er veldig komplisert og tar rundt et kvarter-til tjue minutter, og alt må gjøres veldig nøye og skikkelig. Skal prøve å få tatt bilder av det! Vi andre var innpå et annet rom, der vi lagde te og gikk ut for å servere. Det høres nok ut som en veldig lett jobb, men det er mye man må huske på når man skal servere også. Hvordan man går, hvilken hånd man holder skålen med, snu skålen to ganger, bukke riktig, si ting, gå til riktig gjest, endre håndstillingen riktig osv.. Det var helt stille i rommet til gjestene, og alle satt der med veldig alvorlige ansikter, så det var veldig nervepirrende å gå ut hver gang. Det gjorde ikke noe bedre at læreren begynte å forklare hvem jeg er til gjestene, noe jeg ble helt distrahert av. Men gøy var det i hvert fall, selv om det er mye stress!

Etter dette løp jeg sammen med Mana (klassekamerat), til et annet bygg for å skifte til kostymer. På veien fikk vi med oss litt annet:

To jenter i klassen som spiller

Meg i kostymet og Karen (klassekamerat), som var staff de to dagene

Meg og prinsen i skuespillet vårt

Rett før forestillingen vår

Før oss skulle dramaklubben spille "Den lille havfruen", der tre klassekamerater er med. De var utrolig flinke! Jeg har selv spilt teater i seks år, og synes det var spennende å følge med på dem. De sang også, og det er vel grunnen til at jeg ikke har blitt med i den klubben. I tillegg øver de hver dag (også lørdag-søndag og alle fridager), så da får jeg ikke tid til noe annet. Likevel, jeg elsker fremdeles teater og er glad jeg fikk sjansen til å spille igjen.

Ariel og Flounder (den fisken... husker ikke hva den heter på norsk)

Ariel og faren (spilt av en i klassen min)

Da de var ferdige var det altså vår tur! Skuespillet vårt gikk veldig bra, og alle gjorde det enda bedre enn på øvingene. Publikum lo mye, spesielt da jeg kom ut. Hva handlet skuespillet kom? Her er slik Kristin forklarte det (ja, gidder ikke forklare selv):

Men kort sagt, historien begynner med jegeren, som liker rødhette, så han spør ulven om hjelp så han kan se kul ut å få rødhette til å like han, men en prins kommer å gir rødhette blomster og flørter, så kommer bodyguardene hans og kjefter fordi han er borte, så sier jegeren at han driver å flørter med rødhette, og bodyguardene kaller han player, og drar han med seg, så kommer plutselig kaninen fra Alice i Eventyrland ut av intet, som leter etter rødhette, så kommer dronningen fra AiE, og spør kaninen om han har funnet henne, så tror hun rødhette er Alice, selv om kortene sier at det må da være feil, de ligner ikke i det hele tatt, noe dronningen ikke hører på, og et sted inni her kommer de tre små grisene, husker ikke tidslinja så godt, de funket som comic relief, så havnet rødhette i fengsel, så kommer jegeren og ulven for å hjelpe, og ulven er skikkelig sterk og banker alle.

Etter dagen er reddet, ber jegeren rødhette med ut, men rødhette sier hun allerede har noen hun liker, og det er ulven! Ulven blir forskrekket, og sier at han er jo en ulv, og rødhette sier det ikke spiller noen rolle. Så kommer Alice (Silje) fram, og begynner å snakke til ulven, og rødhette spør hvem det er. Ulven sier så at Alice er kona hans, og de går lykkelig av scenen. Jegeren gjentar at han liker rødhette, og rødhette faller på knærne og roper ut "AKAN!" eller "NEI!" 

Rødhette på japansk er altså "Akazukin", men i vårt skuespill het hun "AkaNzukin". Akan på Kansai-dialeket betyr nemlig "Nei!", noe som passer godt med historien og forklarer rødhettes reaksjon på slutten. Vfamilien min filmet det hele, så¨har tenkt til å tekste det på norsk og legge det ut.

Siden vi var ferdige med skuespillet, løp vi tilbake til teseremonien. Denne gangen kom det enda flere gjester, slik at vfamilien min dessverre ikke fikk blitt med. Da teseremonien var over, ryddet vi og satt bare og snakket. Vi bestemte oss for å lage te, mens flere folk dro fram mye godteri fra ingensteds. I Japan er det veldig mye feiring når visse ting er over (prøver, bunkasai, taikusai og andre viktige eventer), og man tar alltid med godteri og snacks til det.

Nam!

Måten vi sitter på er altså seiza-stilling, som jeg har nevnt flere ganger på bloggen. Som dere sikkert kan tenke dere sovner beina veldig fort, og det er veldig stress å reise seg igjen. Heldigvis blir man ganske vant til det med øving, og tatamigulvet er egentlig ganske behagelig.

Mana og jeg kom plutselig på at vi hadde HR (samling), men da vi kom dit var det allerede ferdig. Læreren kom bort til oss og sa at vi ikke hadde trengt å komme uansett, da han visste at vi var opptatt med teseremoni. 

Helt til slutt samlet hele skolen seg i den største salen, der det skulle være en rekke kåringer (beste plakat, dagens beste skuespill og lignende). Det var utrolig god stemning, og folk hadde lightsticks som de kastet helt opp i taket og viftet med. Fikk ikke hørt så mye av de det sa på scenen, da de ble overdøvet av all skrikingen og trommevirvelen (og jeg joina så klart). 

Danseklubben

Band

Da alt var ferdig i fem-tiden, dro jeg til kantina med Kristin. Det hadde vært så mye stress hele dagen at jeg ikke hadde drukket noe annet en litt te, så jeg måtte ha noe kaldt. Der fant vi mye rart:

Fanta med drue og mango!

Automat med brød... ja..

OG

BUTIKK

INNI SKOLEN!!

Japanske privatskoler altså.. snakket med vmor om dette, og hun sa at noen privatskoler til og med har postkontor, bank og turistbyrå (hun kunne det ordet på norsk av en eller annen grunn..).

Jeg endte opp med denne:

Fordi sexy vampyr/flaggermus-fyr

Det var altså fra den første dagen, og bilder og innlegg fra dag 2 kommer i morgen!

Synes du det så gøy ut?

Burde vi ha noe sånt i Norge?

 

#utveksling




 

Øving til bunkasai 文化祭 (Kulturfestival)

Hei!

Forrige helg øvde vi på skuespill og laget kulisser. Må innrømme at det ikke var veldig deilig å stå opp kl. syv på en lørdag, men sånn var det. Klassen min skal nemlig ha skuespill, og etter mye stress fant jeg ut at jeg er med likevel! Nevnte i noen tidligere innlegg at klassen ville jeg skulle spille Alice, noe jeg sa ja til. Så gikk det tre uker og jeg hørte ingenting inntil for et par dager siden. I skuespillet er Rødhette og ulven i Alices Eventyrland, og Rødhette er forelsket i ulven. Hattemakeren liker henne, men hun liker jo ulven, og ulven liker Alice (jeg er kona hans). Jepp, ulven og Alice er gift!

Jeg er kun med i siste scene, der jeg har noen få replikker og ting jeg skal gjøre. Så det er ikke all verden, men likevel et fint minne. Jeg har drevet med teater i seks år, og har savnet det mye. Så jeg tar hver sjanse jeg får! 

Først lagde vi kulisser:

Mana, som er i teseremoniklubben slik som jeg

Guttene lager trær

Det var ikke så mange fra klassen som kom, men vi fikk likevel gjort en del. Tiden gikk fort og det var gøy å lage kulisser! Det er utrolig hva man kan få til med papir og papp! 

Rundt kl.tolv gikk vi for å spise lunsj. Jeg satt med folk i klassen og snakket i vei. Flere av dem har lagt merke til at jeg har blogg, og er veldig nysgjerrige på hva jeg skriver. De skulle bare visst! Neida. 

Etter lunsjen hadde vi pause, så jeg gikk litt rundt sammen med Kristin. Det var omtrent ingen i klassen hennes som kom, så hun hadde egentlig kommet forgjeves. De fikk ikke gjort noen ting! Så hun trasket egentlig bare rundt, og jeg ble med en liten tur. Da fikk vi tatt en del bilder av skolen:

Noen i klassen! Han på gitar satt og sang hele dagen, både lørdagen og søndagen! Veldig flink (selv om han hørtes ut som en jente, så var det bra!) 

Skolen er som sagt enorm og har mange trapper, så hver dag er en treningsøkt. Kristin har skrevet i vei om dette på bloggen sin, og ja det er sant. Det er bare trapper, trapper og trapper...

Snart ferdig!

Etter å ha gått litt rundt gikk jeg tilbake for å øve. Det gikk fint, og folk synes jeg er veldig flink! Noe som var godt å høre, siden jeg var nervøs for hvordan det kom til å bli å snakke japansk i et skuespill. Det er tydeligvis no problem! 

Siden scenen min var ferdig ganske kjapt, dro jeg hjem litt tidligere enn det som var planlagt. Da jeg kom hjem var jeg helt utslitt, så jeg slappet bare av. Om kvelden så vi på drama og... klippet håret mitt! Ikke noe dramatisk altså, det er bare snakk om syv centimeter (og håret mitt rakk meg nesten ned til hoftene før det). Vfamilien skulle absolutt ta mange bilder av det, og de var helt fascinerte over hvor lett det var å klippe håret mitt. De fleste japanere har nemlig mye tykkere hår enn nordmenn!

Neste dag dro jeg inn litt senere, da jeg hadde fått vite at mannen min, ulven, ikke skulle komme før kl.tolv. Han er altså med i siste scene også. Men nei, han kom ikke om søndagen heller. Det var heller ikke mange andre fra klassen som hadde kommet, så det ble egentlig bare å prøve kostymer, ta bilder og snakke med de andre. En del i klassen satt ute og spilte sjakk, og jeg fortalte dem om Magnus Carlsen. Da ble de helt ville og sa at de ville prøve å spille mot meg, men jeg har jo aldri rørt et sjakkbrett i hele mitt liv... 

Kostymet mitt! Det er faktisk kjøpt i en lolitabutikk!

Noen av de jeg bablet med + Kristin 

Selv om det ikke ble noen øving, var det kjekt å snakke med folk. Merker at jeg trenger det, for jeg er ikke helt trygg på klassen ennå. For å være helt ærlig har jeg hatt det veldig vanskelig den siste uka, jeg stresser for ingenting og går ned i vekt igjen (ta det med ro, det er ikke så mye). Må innrømme at jeg kvier meg til skolen, er nervøs og usikker. Klarer ikke å sette fingeren på hva det kommer av...  klassen er jo mye mer åpen og lette å snakke med enn den forrige, men likevel.

Fordi vi begge har Star Wars t-skjorte :)

Vi dro enda hjem enda tidligere, og Kristin ble med. Hos meg spiste vi lunsj, og etter det satt vi egentlig bare og snakket om alt og ingenting. Hun har det litt på samme måte som meg nå, og det er godt å ha henne her. 

Selv om jeg ikke fikk øvd så mye, synes jeg det var spennende å være med på forberedelsene. Bunkasai er jo en av de store eventene i den japanske skolen, slik som dere på utveksling i USA har prom og Homecoming. Taiikusai er en av de beste minnene mine, og jeg tror bunkasai kan overgå det. Det er så rart å tenke på at jeg kun får oppleve det en gang i livet. 

Bunkasai er altså neste helg. Om lørdagen skal jeg holde på med teseremoni med unntak av en og en halv time, der jeg gjør meg klar og spiller skuespill. Vfamilien min kommer på begge deler, det blir nok hyggelig. Søndagen skal jeg ikke være med på noe, men vet at Kristin spiller skuespill og skal selge cookies. Har også en del venninner som skal danse, og jeg vil gjerne se på dem. I tillegg kommer mest sannsynlig de to andre norske utvekslingselevene i Kanto (begge i selve Tokyo), så vi skal gå rundt sammen. Det er mulig vi finner på noe etterpå også. 

Jeg har det ganske tungt for tiden. Det gikk oppover en stund, men det er så mye som fremdeles ikke er på plass, og det stresser meg. Klarer ikke helt å sette fingeren på det, er kanskje ikke noen spesiell grunn. På lørdag har jeg forresten vært her i syv måneder! 

 

#utveksling

Svar på spørsmålsrunde nr.2

Her kommer svar på spørsmålsrunden :)

Godt å høre at det verste uværet er over nå :) håper det ikke gjorde store skader ?

Det ble litt flom der jeg bodde, og ellers ble elleve mennesker drept (de fleste sør i Japan, da tyfonen var på sitt verste).. :(

Hvor lenge varer denne tyfonsesongen?

Fra juni til november.

Har du lang vei til skolen ?

Jeg går i ti minutter til togstasjonen, og tar så buss i åtte minutter. Så nei, ikke særlig lang vei da. Mange på skolen min bor i Tokyo eller Yokohama, så de har en del lengre vei. 

Er det mange utvekslingsstudenter på skolen din , eller er det flest japanere?

Som på min forrige skole er vi bare to stykker!

Hvordan er fordelingen utlendinger / japanere i klassen din ?

Selv om skolen min kaller seg "internasjonal" (egentlig fordi en del kan engelsk godt...), er det ingen andre utlendinger enn meg og Kristin blant elevene. Vi har vel rundt fire utenlandske lærere, og de er fra Beliga, USA, Australia og Storbritannia. I Japan ligger prosent utlendinger på 1 %, og rundt 0,5 % er ikke-asiatere. Så det er svært sjeldent selv blant lærere med utlendinger. 

Skolen

På skolen min er det en del som er "halvt" da, det vil si at en av foreldrene er fra utlandet. Ellers er det noen som er født i utlandet, eller har bodd der lenge.

Liker du tonkatsu?

Ja, elsker det! 

Hvilket nivå på jlpt skal du ta?

Jeg skal ta N3. Hadde tenkt til å ta N2, men kanjinivået mitt er ikke der ennå. Grammatikken og ordforrådet mitt går greit, men jeg er ikke helt der ennå når det gjelder kanji.  

Hva synes du er det vanskeligste i japansk språk bortsett fra kanji?

Tallord! De er så forvirrende at selv mange japanere sliter med dem.

Kan du oversette "jeg er sulten" til japansk. og " er du sulten?"

私はおながすいた og あなたはおながすいた?. Her skrev jeg dem begge med personlige pronomen for å gjøre det tydelig, men man ville vanligvis ikke brukt dem i det virkelige liv, spesielt når det gjelder "Er du sulten". Da holder det med "Sulten?", og man skjønner ut i fra situasjonen hvem det er personen spør.

Har du planer om å studere japansk etter videregående?

Egentlig ikke.

Er det noe du er overrasket over? både positivt og negativt med japan.

Oi, oi dette kunne jeg ha skrevet en bok om. Skal ta noen eksempler... Er overrasket over hvor direkte man kan være her, og samtidig indirekte. Når det gjelder egne meninger og tanker, som kanskje strider i mot andres, går man helst rundt grøten. Ellers kan man si rett ut til en person at h*n er feit, stor nese, dårlig i matte, har få venner eller spiser lite osv.. Dette har ofte skjedd når jeg har møtt noen for første gang! Samtidig kan japanere være kjempesensitive til ting vi i Norge aldri tenker over en gang... og omvendt.

Man spiser mye mer enn jeg trodde, og usunt (kake flere ganger i uka), tv-en står på hele tiden, mange ting som er uhøflige i Norge tenker de ikke over her;  er noen flere ting jeg kommer på i farten. 

Meg og skolen

Ville du ha anbefalt utveksling i japan til andre?

Jeg vet ikke. Kan bare si at jeg håper at ingen må gå igjennom det samme som meg igjen. Likevel; det blir bra til slutt, og jeg er et eksempel på det.

Beste du har spist hittil?

Ramen ;)

Første gang...

Noe du har funnet ut som er "only in japan"?

Det er mye! Så tar bare noen eksempler jeg kommer på i farten, og så skriver jeg kanskje et innlegg om det senere

Purikura! Fotobokser der man får svære øyne, liten nese og helt hvit hud! Obligatorisk når man er ute med venninner

Toalatter Ja, de kan spyle deg!


Folk som sover overalt. Ja, japanere sover mens de står. Hun på dette bildet ligner på hun i the Ring! Har aldri sett ansiktet hennes, hun sover alltid slik

Lærere som spiller Mario Kart med elevene

Spiser sushi på bussen

Masker! Nei, jeg har ikke blitt lege (ennå), men dette gikk jeg altså med da jeg var syk.. helt normalt her (noen bruker det også som fashion)

Diverse kafeer med maids, butlere, menn i kjoler, katter, ugler... de har kafeer med all slags tema her! Har ikke vært på en slik ennå, men skal!

Diverse matvarer, som pærer formet som epler^, lilla poteter

 Kan du skrive om en vanlig japansk middag?

Driver og tar bilder av en del middager nå! En typisk japansk middag består av misosuppe, ris, salat og så fisk eller kjøtt

Hva skal dere/klassen din gjøre på bunkasai? Hva gleder du deg mest til?

Skuespill! Det er det jeg gleder meg mest til :)

Har du blitt med i noen klubber på den nye skolen?

Er med i teseremoni, som er hver tirsdag! Vurderer også kyuudo (japansk bueskyting)

Hva savner du mest med den gamle skolen?

Skoleuniformen, vennene og lærerne

I gymtimen... (min gamle skole)

Hva spiser du vanligvis til lunsj?

Vmor lager obento til meg, med varm mat. Har forresten fått en ny boks, får ta bilde snart... det typiske er ris, kjøtt/fisk/blekksprut, salat og spaghetti/nudler/omelett/eggerøre.

 
Et eksempel. her fikk jeg sjokolade oppi også

Hva liker du best å gjøre på fritiden?

Karaoke, kino, besøke templer og øve fiolin! Liker også å dra på klubber eller andre arrangementer på skolen. Skal b.la på en festival på et universitet i Tokyo!

Er du mest med ryuugakusei (utvekslingselever) eller er du mye med japanere også?

I min forrige by tilbrakte jeg de meste helgene med ryuugakusei, da nesten alle klassekameratene mine hadde jobb. I ukedagene var jeg med japanere på skolen, og også hver dag i klubber. Nå er jeg enda mer med japanere, siden det bare er en annen ryuugakusei i Kamakura (som jeg møter). 

 

 

Spørsmålsrunde og tyfon

// Japansk tid: 12:00

Hei!

De siste dagene har det skjedd lite, og jeg har derfor fått slappet mye av. Torsdag og fredag var det skole igjen, noe som var ganske stressende. Vi må ofte bytte klasserom og jeg vet jo ikke hvor halvparten er, så det blir mye stress. Er heller ikke avklart hvilke fag jeg skal ha og ikke, så blir mye forvirring. På fredag stod det på timeplanen at jeg skulle ha et slags samf.fag med mange andre i en stor sal, og plutselig braser det noen fra klassen min inn og sier at jeg skal være med dem istedenfor. Hele salen snur seg (sikkert 100 mennesker!) og glor, mens jeg løper ut. Det verste var at jeg hadde så vonde gnagsår at jeg måtte ta av meg skoene, så der løp det en barbent Silje gjennom salen. 

En jente i klassen ville låne meg disse k-pop cd-ene! :) 

Mimi



Skype med kusiner og fettere!

Lørdag, søndag og i dag har jeg holdt meg hjemme. Har hatt en del lekser, og så må jeg jo i tillegg forberede meg til JLPT (japansk eksamen) i desember. Mandag morgen kom det en tyfon (orkan), så derfor har jeg fri fra skolen. Er rett og slett for farlig til å gå ut, og Mimi er helt skrekkslagen og gjemmer seg et eller annet sted (vi finner henne ikke...). Har aldri opplevd slik en storm før! Kvelden før var det skikkelig creepy utenfor, det var helt mørkt og jeg kunne høre høyttalere utenfor med stemmer som ropte at folk måtte søke dekning. Ellers kunne jeg bare høre lyden av regnet som pisket mot ruten, og de høye stemmene. Fikk litt dommedagsfølelse! Heldigvis har det roet seg nå, og det er skole igjen i morgen.

Tyfon og elv i veien..



Fram mot bunkasai skjer det ikke så mye, så jeg tenkte å ha spørsmålsrunde! Jeg hadde en for sånn fem måneder siden, og mye har jo endret seg siden den gang. Samtidig holder jeg på å skrive en del innlegg om venner (som en del har etterlyst), hjemlengsel, å snakke japansk og slike tema som det. 

Spør i vei!

#utveksling

Teseremoni og shopping med vertssøster

Hei!

På tirsdag hadde jeg vanlig skoledag igjen, og det gikk fint. Mangler fremdeles en del bøker, så det er litt vanskelig å følge med, men med god hjelp fra andre og ordbok klarer jeg meg. Har altså en elektronisk ordbok med mikrofon, høyttaler, touch-screen for å skrive kanji og selvfølgelig tastatur. Veldig lurt! Før og etter timene oversetter jeg det vi skal ha om, slik at jeg er forberedt. Så er det bare det at jeg vet ikke om jeg skal ha alle fag, for noen er rett og slett for vanskelige med meg.

Og så er det engelsk da, for undervisningsmetoden her er like håpløs som på den forrige skolen. Læreren står og leser opp (han har bra uttale faktisk, det skal han ha), skriver på tavlen mens elevene noterer. Vi har tre forskjellige engelskfag, og jeg har kun vært i et, så kan hende de andre er bedre. Han vi hadde hin dagen brydde seg ikke om elevene fulgte med eller ikke, og bablet i vei med den mest monotome stemmen jeg har hørt. Det var som å høre på en robot, og han så ikke opp en eneste gang. Jeg merket litt det samme med mange av de andre elevenes framføringer; det var minimal kontakt med publikum. Er dette en kulturforskjell, kanskje? Japanerne er jo kjent for å være sky og sjenerte, så er dette en måte de viser det på? Det er ikke godt å si, Kristin og jeg fikk i hvert fall mye skryt av både lærere og elever at vi hadde god kontakt med dem under framføringen, så på dem og brukte kroppspråk. Så det er visst en bra ting her også, selv om langt i fra alle gjør det. 

Jeg ble plassert på helt foran i klasserommet, og der var det en fyr som fulgte med på meg for å si det sånn. Da jeg skulle ordne fletten min fordi håret hadde tullet seg, gispet han "Utrolig!" høyt midt i timen, og "Søt!" på japansk. Læreren lot selvfølgelig ikke merke til det og bablet i vei, som om ingenting hadde hendt. Ja, på denne skolen har de fleste bodd/reist mye utenlands, så det har ikke vært like mye oppstyr rundt meg (noe som har vært deilig). Likevel er det fortsatt folk som stopper meg for å spørre om de kan ta på håret mitt, og hin dagen var noen klassekamerater så forundret over at øyevippene mine ikke er gule. Det har vært også menge episoder der jeg møter folk for første gang, og de utbryter at det er så kult at jeg er fra Norge og likevel er så god i japansk, for selv er de veldig dårlige i engelsk (mener de, men på denne skolen er faktisk mange veldig flinke!). Før bare overså jeg det, men nå sier jeg bare "Åja, men vi snakker ikke engelsk vet du". De får helt sjokk hver gang! 

Etter skolen dro jeg altså på teseremoniklubben. Må innrømme at det var litt kleint i begynnelsen, nesten ingen snakket med meg og læreren virket ganske stresset over at jeg hadde kommet. Heldigvis begynte kom jeg i samtale med nesten alle etter hvert, og vi ble veldig godt kjent! Alle var veldig hyggelige, og når vi først snakket var de utrolig åpne og imøtekommende. Det går så mye fortere å få venner her enn på den forrige skolen! 

Jeg var som sagt med i teseremoniklubben på min forrige skole, og var først redd jeg hadde glemt for mye (er jo to måneder siden sist). Nei, det var ikke det som var problemet. Det var det at siden min forrige skole var i en helt annen del av landet, så har jeg lært en annen type teseremoni. Nå tenker dere sikkert at det er vel ikke så ulikt, og at det ikke gjør noe. Vel, da jeg prøvde den nye metoden de lærer her var det som om jeg aldri hadde vært med på teseremoni før. Det var helt annerledes, og akkurat som å begynne helt på nytt. Og nei, jeg kan ikke blande de to metodene eller fortsette å bruke den jeg har lært. Må lære den nye, noe som jo er veldig spennende, men samtidig skuffende. SIden jeg nesten ikke kan den nye metoden, får jeg mest sannsynlig ikke servere kunder på kulturfestivalen nå i oktober. Ble først litt irritert inni meg og tenkte at de måtte nå la meg få prøve, men så vil jeg jo ikke dumme meg ut heller eller bruke en helt annen metode enn det de andre gjør. Dessuten er det fremdeles ting jeg kan hjelpe til med, og det viktigste er at jeg får være med i det hele tatt. 

Da vi var ferdige ble jeg igjen en stund og snakket med de andre, før vi tok bussen hjem sammen. Gleder meg til å treffe dem igjen neste uke!

Dette synet møtte meg da jeg kom hjem:

Mimi...

Hun er så søt! Av en eller annen grunn drikker hun kun av vannskålene hvis de står oppi vasken, så det var det hun drev da :)

I dag, onsdag, har  vi fri fra skolen, noe som var deilig. Det var godt å få begynne med fag, men samtidig slitsomt. Så jeg er glad jeg fikk en pause og myk start! Vsøster reiser tilbake til universitetet i morgen, så det betyr at jeg ikke får se henne igjen før til jul. Vi kommer veldig godt overens og hun er god å snakke med,  så kommer til å savne henne. Selv om det var hennes siste dag, var hun så grei at hun inviterte meg med på shopping. Vi tok tog til et stort shoppingsenter, og der skal jeg definitivt dra flere ganger! 

Her er det jeg kjøpte:


Nydelig kjole med Peter Pan-krage!

Enkelt men varmt skjørt, passer bra til vinteren (og nei er fortsatt sommer her...)

Jeg måtte...



De har så mange fine klær her i Japan!

Ellers går det fint med venner og alt, og jeg merker at jeg begynner å finne min plass her. Det er veldig deilig! Var godt å få alt som skjedde i Nagaoka på avstand, starte på nytt og finne min plass i et nytt miljø. Men selv om det går bedre så gleder jeg meg veldig til å komme hjem, men klarer ikke helt å sette ord på hvorfor. Norge er mitt, og jeg Norges, og slik vil det nok alltid være.

#utveksling

Kita-Kamakura

Hei!

I går var som sagt vfar og jeg på tur igjen, denne gangen i det nordlige Kamakura. Vi besøkte mange templer denne gangen også, og det er mye fint å se. Da jeg stod opp tenkte jeg at nå er høsten her, nå kom den! Men neida, så snart jeg var ute av huset kom varmen snikende.

Får virkelig ikke nok av å gå i templer! Det er veldig fascinerende å se bygningene, at folk ber og generelt lære om religionen og tradisjonene deres. Japan har ikke en bestemt region, men buddhismen og shinto er definitivt de to største. Tempel er for buddhismen, og jinja for shinto. Hvordan ser man forskjellen? Shinto har tori, en port man må igjennom. 

Nydelig katt!

Mange brusautomater...

Creepy

Vi dro først til det største tempelet i hele Kamakura, og det var veldig flott. Jeg foretrekker vanligvis templer i sterke farger, men dette tempelet var storslagen selv om det bare var i tre. 

Dette treet er syvhundre år gammelt!

Selve tempelet. Symbolet dets var Triforce fra Legend of Zelda! Det var helt likt, men hadde selvfølgelig en annen betydning enn et spill

Inni tempelet. Det er sjelden man får ta bilder inne, men det fikk jeg denne gangen.

Dame i flott kimono

Av gull!

Japans eldste zenhage. 

Mens vi var i tempelet så vi på en begravelse. Var ikke lov å ta bilder, men det var greit for det var mer å høre enn å se! Folk i svarte klær satt og ba mens en tempelfyr slo mot en tromme. Det var veldig intenst og virket akkurat som han sang. Han satt med ryggen til og det var også et bilde av den avdøde bak ham.

Bambusskog

Sti med tori

Videre dro vi til det største jinja i Kamakura. Jeg gikk forbi der forrige gang, og selv fra avstand så det helt utrolig ut. Er glad jeg fikk dra dit og se på det på nært hold! Synes det er veldig stilig med den trappen man må gå opp. Etter å ha sett oss litt rundt løp vi ned, for der ble det holdt...

Hva er dette for noe mon tro? Noen tempelfolk spiller på noen instrumenter..

BRYLLUP!

Jeg så det i Tokyo også, men synes det var så gøy å få se det igjen. Her er hele familien og brudeparet. Brudens familie står på hennes side, og brudgommen sin på hans side. Legg også merke til at mødrene har samme kimono, det lot nemlig ikke jeg merke til forrige gang. Lurer på hva det betyr, for fedrene eller noen av de andre går jo med helt vanlige klær. Ingen av dem matcher...

Meg og tempelet

Svart jinja, ganske uvanlig farge

Til slutt dro vi til det eldste tempelet i Kamakura, fra 800-tallet. Det var gammelt, men interessant. 

Vi gikk også til et annet tempel jeg ikke husker helt hva er, men man kunne ta bilder inne:

Statuen av mannen skal være fra Pakistan

Drager i taket

Enda en drage

Etter at jeg kom hjem var jeg helt utslitt, for turen ble enda lengre enn vi hadde trodd. Vi skulle bare ut en liten stund, men den stunden ble til fem timer. Er likevel glad vi brukte så lang tid, for da fikk jeg sett alle templene og jinja på nært hold. Det er fortsatt mer å se, så det blir nok en tur igjen.

Jeg slappet av og så på jdrama med vfamilien, vi har noen faste vi følger med på.

I dag hadde vi vanlige timer på skolen, noe jeg var veldig nervøs for. Det hadde jeg ingen grunn til! Lærerne var greie og flinke, og jeg kjente at det var godt å starte igjen. Jeg er veldig sånn at jeg må føle at jeg gjør noe, at jeg mestrer ting. Ja, jeg jobber mye med japansk, men vil delta på skolen også. Det var derfor jeg tok flere prøver på den forrige skolen, selv om jeg ikke måtte. Jeg trenger å se resultatene av arbeidet mitt, og utvikle meg. 

I tillegg til vanlige fag hadde vi svømming, og det var kjekt det også. Vi gjorde mange øvelser jeg aldri har gjort før, selv om jeg gikk på svømmekurs for flere år siden. Kan ikke akkurat si at jeg var særlig flink, men det var gøy.

Etter skolen skulle jeg, Krisrin og Chiako (venninne) se etter bøker, men som forrige gang endte vi opp med noe helt annet. Forrige gang skulle vi ha sko, og så ble det mye dilldall fra Daiso. Denne gangen skulle vi ha bøker (og vi fant ikke de vi lette etter), og det ble sko. Har lenge tenkt på å kjøpe noen litt dyrere sko, og som man samtidig ikke finner i Norge. Valget falt på disse Converse skoene, da de er både unike og ikke så dyre som i Norge (ingenting her er det). De er mørkeblå, lisser av silke (vanlige lisser fulgte også med) og sløyfer man kan feste hvor en vil! De er veldig søte, så gleder meg til å bruke dem.

I morgen er det timer igjen, og så er det fri på onsdag. Lurer på hva jeg skal finne på da...

Har du vært i et tempel før?

Hva synes du om Converse skoene?

#utveksling

 

Mitt japanske rom

Hei!

På lørdag hadde jeg en rolig dag;  vi gikk bare ut for å kjøpe skolesaker og så på restaurant. Ja, det er en rolig dag her! Siden jeg ellers bare slappet av, fikk jeg tid til å ta litt bilder. Skal nok ta bilder av resten av huset også, men må spørre vfamilien først. Noen lurte på hvordan rommet mitt ser ut, så her er det:

Mimi!


Utsikt fra vinduet mitt





Mimi igjen...

...som lurer på hva i huleste det er jeg holder på med

Rommet mitt!

Har som dere ser ikke et særlig stort rom, men får nå plass til det nødvendige. Skrivepulten lagde jeg og vfar sammen for noen uker siden, og den er veldig god å ha. 



Minner

På veggen henger jeg opp brev og postkort jeg har fått fra folk i Norge, så hvis noen ønsker seg en plass her er det bare å sende i vei! Blir alltid så glad av å se på dem, og skal ta vare på dem og lese dem når jeg er tilbake i Norge også.

Skrivepulten

Vikingskip!








Bergenskalender




Slik ser altså rommet mitt ut :) Det er smalt, men koselig. Mimi kommer inn her av og til, oftere nå som vbror og vsøster ikke er hjemme noe særlig. Jeg er tredjevalget hennes... 

I dag var jeg og vfar på tur rundt i Kamakura igjen, og besøkte mange fine templer. I tillegg så vi både bryllup og begravelse, i tradisjonell japansk stil. Det kommer innlegg om det i morgen, for nå skal jeg legge meg. I morgen begynner vi med fag, og må innrømme at jeg er veldig nervøs. Jeg håper det går bra! 

Alle snakker om at tiden går så fort, men jeg er egentlig uenig i det. Føler at den snegler seg av gårde, og at det er år og dag siden jeg var hjemme i Norge. Jeg må innrømme at det har gått fortere den siste måneden, men før det gikk det utrolig sakte. Det kan være fordi jeg har kommet inn i nye rutiner nå, og har nye ting å se fram til hver uke. Tenkte å ta en oppsummering på hva som skjedde i september, for det var kanskje den fineste måneden så langt. For øyeblikket er det 17 uker (Fire måneder og en uke) til hjemreise, men jeg føler at det er en hel evighet. 

#utveksling

hits